... makan til kråker .....

Det irske flyselskapet  Ryanair har bokstavelig talt vært mye i vinden. Spesielle ansettelses vilkår og masse tilleggsutgifter har vært det mest negative i nyhetsbildet. Billige priser det positive. At de serverer Gin & Tonic i små plastposer, spiller små trudelutter når de lander på tid, og trykker håndbagasjen din ned i målestativer for å se om de holder minimum kravet,  er særegenheter vi har ledd av i mange år nå, 

mens vi fortsatt lærer.

Vi lærer blant annet at det ikke er nødvendig å sløse bort penger på "priority", dvs. at du betaler for å gå ombord først, så du kan få en bra seteplass. Alle lures nemlig til å kjøpe "priorty", så da går vinninga opp i spinninga...ha,ha,ha,! 

At de tar toalettavgift ombord er foreløpig bare en ønsketenkning fra Michael O´Learys side. Skrapelodd selger de ombord, men det er det også mange andre selskaper som gjør, så da så!

At de i Spania har forsøkt å ta ut en ekstra avgift for taxfreeposen du handler på flyplassen har det gått rykter om lenge.  Men nå blir Ryanair beskyldt for å bryte loven av den spanske forbrukerorganisasjon FACUA som raser over de irske jokernes irriterende sprell. Flyselskapet krever 50 euro ekstra hvis du har med deg ting som du ikke får plass til i håndbagasjen. Det er nemlig lovfestet at det du kjøper etter sikkerhetskontrollen, altså taxfree ikke har noe som helst med din håndbagasje å gjøre. FACUA lar seg heller ikke imponere av at Ryanair nå går ut og skriver; 

Hver passasjer kan kun ha ett kolli håndbagasje (ingen for spedbarn) som veier maks 10 kilo og ikke er større enn 55x40x20 centimeter. Håndveske, stresskoffert, varer fra flyplassbutikker, kamera og lignende må få plass i det ene kolliet med håndbagasje,» informerer flyselskapet om på sine nettsider. 

Og det er nettopp håndbagasjen som fikk oss til å tenne på alle 

pluggene.

Var det ikke slik at Ryanair helst så at vi ikke reiste med koffert, bare en enkel håndbagasje??? Derfor fikk vi haike rundt i Europa for et par hundrelapper?? Flyet var lettere, brukte mindre brensel, korte og effektive stopp på flyplasser, handlingen gikk smertefritt. Flyvertinnene fra øst som jobbet for en billig penge støvsugde selv flyet, sydde sine egne uniformer, betalte sine egne lisenser og utgiftene var derfor minimale. 

Det gjaldt å kjøpe en liten cabin veske på Ryanairs egne hjemmesider så størrelsen skulle passe “på håret” i den lille kurven de hadde ved innsjekkingen, ellers vanket det bøter og andre ubehageligheter, gjerne krydret med en høylytt reprimande foran alle andre i innsjekkingskøen.

Ryanair soldatene er ikke nådige! – de er spesielt utvalgte!

Ville du prompt ha med en koffert på reisen, kostet det omtrent like mye som selve billetten. Litt uheldig dessuten så hadde du ved en feiltagelse (til glede for Ryanair) fått med deg både forsikring og leiebil før de visste ordet av det. 

Men vi lærer folkens! Nå kan alle se filmer på youtube om hvordan du pakker for en "jorda rundt på 80 dager" i en liten cabin bag, og alt som ikke går ned i veska pakker du på deg til den grad at du kan skrelles som en løk ombord. 

Antagelig har dette irritert Ryanair no`fryktelig! Inntekten for innsjekka bagasje har dalt som stjerneskudd og O´Leary har sett seg lei av at hattehyllene i cabinen er stappa til randen med lekre, små reisevesker som ligger pent og prydelig i rad og rekke. Ingen veier over 10 kilo og alle holder målene 55 x 40 x 20...!!!

Derfor har man spesielt i Madrid bestemt seg for finne på nye Ryansprell. Når du har sjekka inn kommer det ei sur skreppe fram og setter en gul liten remse på håndbagasjen din. Hun snurrer den rundt håndtaket og limer den fast. 

Og vips, så ble du av med håndbagasjen!!

For selv om du ikke har skjønt det ennå, så blir du snart vitne til at din fine cabin veske (kanskje innkjøpt hos Ryanair) blir fratatt deg akkurat ved enden av gaten før du går ombord i flyet. Der står Ryanair politiet og vil ta den med ned trappen og kaste den ombord i bagasjelageret (bodegaen) under på flykroppen! Det er nemlig det det gule båndet indikerer!!!!

Forsøk å protestere, så truer de med det riktige politiet!!!  Det var vi vitner til! 

Bøter og politi, herlig håndtering av folk  i servicebransjen!!

Så der stod folk fortvilet tilbake og så sin håndbagasje forsvinne ned under flykroppen. I den bagasjen lå kanskje pass og penger, kamera, medisiner eller hva du nå enn hadde pakket etter alle kunstens regler for å tilfredsstille de krav som flyselskapet Ryanair setter til bagasje som skal tas med ombord i flyet!!

Det er klart det er ulovlig! - men ikke desto mindre ubehagelig!

Gutta som stod bak oss, lå derimot steget føre! De kunne fortelle at dette trikset ikke var noen nyhet for dem. De tok derfor saken i egne hender, noe de hadde fått lære seg etter hvert. Med et lite rykk slet de bort den gule remsen mens de tok en kaffe etter sikkerhetskontrollen. Så gikk de stille og rolig ombord i flyet med sitt håndbagasje i hånden og la det i hattehyllen over dem som vanlig. 

Så lenge den gule remsen ikke satt på, var det ingen som insisterte på å ta deres håndbagasje. 

For min del må jeg si at kanskje Ryanair og jeg har kommet til veiens ende. Har vært med på mange opp- og nedturer med det flyselskapet, og forsøkt ta det gode med det onde. Men dette siste forsøket på å strype meg fikk langvarige skader.

Makan til kråker......

GOD JUL

I still have a dream

Da har det gått hele fire år siden San Agustín ble fylt opp med glede og solidaritet. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Nestenså mange drømmer og så veldig få forventninger. 1 300 mennesker hadde møtt opp på et arrangement som tilfredsstilte

Det begynte med en telefonsamtale til etaten for kultur, idrett og fritid i kommunen San Bartolomé de Tirajana (San Agustín, Playa del Ingles og Maspalomas) med et ønske om å organisere et gateløp i San Agustín.

Hvorfor? Jo, kanskje fordi idretten og dens miljø i så stor grad har preget min oppvekst på bare godt. Kanskje fordi man ønsket å gjøre noe for en liten bydel som San Agustín, turismens vugge på sørsiden av Gran Canaria, men også en bydel med egen identitet, kulturelle minnesmerker, et rolig atmosfære, stor trivselsfaktor og ikke minst hjembyen til mange fastboende. Et eksisterende bevis på at fastboende kan leve sitt eget liv midt i turismens tilstedeværelse uten noen tydelige skillelinjer. En symbiose av mennesker med ulike nasjonaliteter og forutsetninger som likevel har de samme mål for dagen; Nyte den i aller største grad!

At noen går på jobben, mens andre går sin faste promenade på stranden utgjør ingen tydelig skillelinje i miljøet. At noen kjøper Canarias7 , der andre kjøper Expressen går upåaktet hen. Begge kjøper en lotto-kupong! Alle venter på at brødet skal komme nystekt ut av ovnen på Spar, og kjøper den samme yoghurten på tilbud. Vi benytter de samme restaurantene, drikker den samme vinen, og sitter side ved side i venterommet på sykehuset. Er det det som kalles den perfekte turistintegrering? 

Nåvel, et gateløp som kunne synliggjøre denne fantastiske integreringen. En festdag i San Agustin med mosjon og idrett i fokus. Ansvarlig for Sportsetaten (consejal de deporte) Roberto Martel, var ikke umulig ved vårt første møte, om enn noe skeptisk. Etter flere møter kom det fram at kommunen støttet fullt og helt vårt arrangement men satte selvfølgelig visse krav. Vi måtte kontraktere et eksternt firma som skulle montere infrastrukturen, dvs. målområdet, tidtaking, speaker, strøm, scene, mikrofoner, premier, plakater, nummerlapper og mere til. Hoppsaen, det var uforventet. Med liten eller ingen erfaring fra å arrangere lignende events i Norge/Sverige trodde jeg i min naivitet at sportsetaten i kommunen kunne stille opp med den type rekvisita. Men den gang ei!

Det var da jeg banket på døren til Hospiten Roca, og sa jeg behøvde en umiddelbar sponsor. Tiden var knapp, avgjørelsen måtte tar på 48 timer. Var de villige til å betale for at min drøm skulle gå i oppfyllelse? Bak meg hadde jeg en fantastisk gruppe mennesker; “Los Suecos”. En komité eller kall det “syklubb” om du vil. Bestående av totalt 8 mennesker, samlet rundt et felles ønske om å fremme svenskenes betydelse i oppstarten av turismen for 50 år siden. Ann, Jens Ole, Karin, Tina, Lena, Elizabeth og Birgitta. Vi hadde jobbet iherdig, vi hadde planene, vi hadde opplegget, men vi manglet pengene!

Hospiten Roca svarte et uforbeholdent JA!!!! – veien har aldri vært kortere vei til kommunekontoret og sportsetaten!!

Forundringen var derfor mektig stor da jeg traff Rosa Masek fra den katolske kirkens bymisjon Cáritas rundt det samme bordet! Hun hadde også en drøm, den samme drømmen som meg. Hun ønsket et gateløp, noe hun hadde kjempet for i over to år. Hennes motiver var langt fra egoistiske. Cáritas avdeling Caipsho som hjelper husløse i kommunen har ikke lenger råd til å betale to sosionomer som er de eneste som opptar lønningslisten, resten jobber frivillig. 

Som et lite paradoks, er ansvarlig sportssjef i kommunen, samme person som er ansvarlig for sosial anliggender. Cáritas med sine to sosionomer avlaster en stor del av kommunens ansvar som de har løftet over på kirken og de frivillige, fikk jeg lære meg den dagen. Nå ville Rosa ha et gateløp med en mulig inntekt til Cáritas. Hun fikk avskjed! “Los Suecos” fikk sin drøm oppfylt, Cáritas fikk vente til neste anledning. 

Den kvelden ringte Rosa  meg og spurte om det var mulig at vi med vårt gateløp kunne donere noen sårt trengte kroner til hennes Cáritas. Jeg hadde allerede slitt med en vond smak i munnen siden jeg forlot kommunekontoret den formiddagen. 

Jeg svarte; “Rosa hvordan kan jeg gi deg en del av inntekten, hvor skulle det komme fra? Jeg vet jo ikke hvordan jeg skal betale for selve arrangementet engang, om det nå ikke hadde vært for Dr. Cristina Roca på Hospiten Roca”. 

Den enorme gleden over å få arrangere et gateløp hadde avtatt litt i styrke, da jeg hadde neste møte med sponsoren Hospiten Clinica Roca. Jeg fortalte om min samtale med Rosa Masek. Det var da det skjedde! Det var da Elisabeth Svele på Hospiten Roca tok opp telefonen. Det var da beskjeden kom fra Dr. Cristina Roca at dette skulle de ta på sin kappe; For hver eneste en som stiller opp på gateløpet (som er totalt gratis for hver eneste deltager, store og små), så gir Hospiten Roca 5 euro til Caritas. 

Den dagen var det mange drømmer som gikk i oppfyllelse. Nå var det bare å brette opp armene. Som sagt, så gjort!

Mot alle odds, det kom nesten 1300 påmeldte!!! Hele San Agustín ble en familiefest. Den norske og svensk kirken stilte opp med vaffelsteking og kanelbullar, hoteller og restauranter gav fine premier. Eldre og unge løp eller gikk hånd i hånd, spanjoler og turister, utkledde guider, små unger med medaljer rundt halsen…

Søndag den 8.november braker det løs igjen. Nå er målet å slå forrige års (2014) rekord med 2838 påmeldte og hele 14 190  innsamlede euro de som ikke har tak over hodet i kommunen. Gateløpet har hatt en formidabel fremgang og oppslutning.

Vi gir oss ikke!! Hjelp oss å bli så mange fler. Det finnes kategorier for små barn, det finnes en kategori for deg som løper på tid, og det finns en solidaritetskategori for deg som bare ønsker å bidra både til glede og hjelp. Her behøver du ikke løpe, bare marsjere en drøy kilometer. Ta med deg hele familien, naboer og venner og hjelp oss å oppfylle nok en drøm!

Redaktøren

La oss håpe på det beste!

Er du muligvis en av de heldig som har fått kjøpt deg en liten leilighet i Playa del Ingles? Fått oppfylt drømmen om en bolig i syden? Rukket å hilse på naboene? Kanskje har du akkurat ankommet øya og begynt å pakke ut norsk proviant, satt kjøleskaps kontakta i veggen, og feid bort et par tørre og hjelpeløse kakkelakker som ble liggende på ryggen. 

Da finns det en mulighet for at også du kan bli liggende på ryggen, i alle fall om myndighetene får igjennom sin nye stads- byfornyelses plan (Plan General de Ordenación) for kommunen San Bartolomé de Tirajana. 

Mens du har gått hjemme i Norden og utålmodig sparket rundt i løvet mens du ventet på å komme deg ned til sydligere breddegrader, har kommunens ansvarlige ikke kastet bort tiden. Kommunepolitikerne med de konservative (PP) i spissen har lagt fram en plan som de har somlet en del med, det skal villig erkjennes. Nå haster det imidlertid. Store markedsaktører venter utålmodig på å få bygge mer hotell, store varehus og andre inntektsbringende institusjoner. Kanskje har de også gitt sin stemme til enkelte politikere, som på tro og ære har lovet å gi noe i gjengjeld? 

Nåvel, om denne nye og moderne byplanen går igjennom  i kommunestyret, applikeres automatisk et par andre overordnede lov forordninger som i mangel på effektuering gjennom tiår, likevel ligger der fra den kanariske parlamentets side. Overordnede lover som har svevd rundt i et vakuum, i påvente av at byplanen skulle vedtas og godkjennes her på solsiden av Gran Canaria. Nå kommer den, som en giljotin over offerets nakke.

Loven jeg snakker om heter; La Ley de Renovación y Modernización Turística de
Canarias. Den sier i en forenklet tolkning at der turistene skal bo, der får ingen andre bo! Turister og fastboende (residentens) får ikke bo sammen. Turistnæringen trenger alle de senger de kan få, samt at fastboende interesser ikke sammenfaller med turistenes. 

Kommunepolitikerne som nå har fått det litt hett rundt øra, skylder fra seg og sier at denne lover er overordnet deres mandat, derfor heller ingenting de kan gjøre noe med. 

Og da har vi kommet til sakens kjerne. Om du eier en leilighet i det som anses som et turistkompleks, eller var tenkt som et turistboende, så rammes du av denne loven. Du får ikke lenger benytte den til eget bruk, eller leie den ut til hvem det deg måtte bekomme. Ved lov, skal leiligheten leveres over til en driftsstyrer (explotador) som igjen leier den ut til en reisearrangør, slik at den kan benyttes av turister. Og med turister menes ikke de som bor her over en lengre periode vinterstid.

Dette rammer naturligvis alle kanariere som for en mannsalder siden, investerte i en turistleilighet på sydsiden, leide den ut, og kunne på den måten betale sitt barns studier. Andre har kunnet spe på en heller tynn pensjon, eller kunnet glede seg over en slant på sparekontoen. Noen har valgt å benytte den selv som ferieleilighet, og senere latt den gå i  arv til kommende generasjoner.

Men det rammer også oss utlendinger som har investert i en ferieleilighet på sydligere breddegrader. Loven sier at nå kan du ikke benytte den selv, slik det var tenkt. Den må legges ut til en tredjeperson som leier den ut som feriebolig. Du mister råderetten over din bolig, og den eventuelle leieinntekten er utenfor din kontroll.

Så da så, snipp, snapp, snute da var det eventyret ute. Like greit å selge leiligheten da, tenker du. Men den er jo ikke så attraktiv på markedet, så lenge en kjøper ikke vet hva som vil skje i framtiden. Hvem skal styre utleien, og hva er en eventuelt avkastning? Er dette en attraktiv investering? Troligvis ikke. En hel sektor med eiendomsmeglere er rammet, deres aktivitet er paralysert i påvente av hva som skjer. Juridiske rådgivere, advokater og domstoler får derimot en økende pågang fra alle som blir rammet. Den enes død, den andres brød.

Dette er det glade vanvidd tenker de fleste. Jeg kjenner eldre, spanjoler som har bodd i sin leilighet i over 40 år, nå sitter de og betaler dyre arvhoder til advokater for finne en rettside på elendigheten. De har fått beskjed om at de bor i et hjem som er ment for turister, og er alvorlig bekymret for framtiden.

Hvem er det da som har funnet på denne absurditet? Har det noe som helst forankring i virkeligheten? Joda, tanken er kanskje god. Det er uten tvil mange eldre hotell og turistkompleks som i dag sliten med en skarp konflikt og opprør i borettsforeningen, grunnet nettopp sameksistens mellom fastboende og turister under ett og samme tak. Interessene er så vidt forskjellige, bruksområdene splittet, toleransegrensene tøyes til sitt ytterste punkt. Hypotetisk sett ligger 60% leilighetene hos en utleier. Reisearrangøren som leier av vedkommende har sine fordringer til komfort, bruk av felles arealer, krav til ro og orden etc.etc. De gjenstående 40% av leilighetene hvor eierne selv vil benytte sine leiligheter selv holder en helt annen, og individuell standard. De vil ikke betale fellesutgifter som gagner turistene, har helt andre krav til ro og orden etc. Og det hele er duket for en katastrofal konflikt. Et stort antall av disse sakene havner dessuten i domstolen. Derfor hadde det ideelt sett vært enklere driftsmessig og mer presentabelt for en turistkommune å holde turister og fastboende adskilt.

Slik var vel også denne loven tenkt, da den ble fastsatt for mange år siden. Men i og med at den ikke har blitt effektivisert eller blitt tatt hensyn til, har folk i all uvitenhet kjøp sine leiligheter på lovlig vis og tinglyst overtagelsen i god tro. I tillegg har kommunen i mangel på vilje til renovering, latt hele turistområder få seile sin egen sjø, mens de har flørtet med nye investorer for å bygge opp moderne turistområder som Meloneras og Faro området. De fraflyttede områdene i Playa del Ingles har i krisens hete solgt turistleiligheter som har stått tomme til utlendinger som ønsker å overvintre på Gran Canaria, og besitte sin egen leilighet. Kanariere som fant ut at deres leilighet ikke lenger var et yndet objekt for turoperatørene gav leiligheten bort til sine arvinger, for at en yngre generasjon skulle få et sted å bo.

Nå forventer man altså å applikere en lov som har ligget sovende med alle politikernes vel og vitende i flere år, fordi man ser at turismen igjen strømmer til øya. Det er behov for flere turistsenger, og ikke minst er det behov for å rydde opp i et kaos de selv har forårsaket. Vi snakker om en eventuell tvangsekspropiering av privat eiendom, i ytterste konsekvens.

Også i våre hjemtrakter kan man kjøpe feriebolig med plikt til utleie. Man kan også kjøpe attraktive boliger med boplikt, for å forhindre at sommerparadis står tomme store deler av året. Alt dette kan diskuteres, men alltid opplyses og godkjennes før man foretar kjøpet. Det hører ingensteds hjemme å forsøke håndheve noe som aldri har vært en del av kontrakten eller tinglysningen. 

Nå har kommunen, som vedtok dette i mai måned, gitt de berørte en mulighet til å gjøre et skriftlig reklamasjon (alegación) til kommunen innen slutten av september. Du må altså argumentere hvorfor din bolig ikke bør rammes av denne lov forordningen. Klagen kan presenteres av den enkelte eier, men også av hele sameiet i felleskap.

Ingen vet om dette blir tatt til etterretning. Ingen vet om klagene overhodet blir gjennomgått. Siste uken i september hadde det kommet inn rundt 30 000 klager, og fristen ble da lukket noen dager senere, i god tid før de skandinaviske eierne er på plass for vinteren. Sorry!

Ingen vet hvordan alt dette vil forholde seg i praksis. Ingen kan svare på dine direkte spørsmål på kommunen. Borgemester Marco Aurelio Perez, som har vært ansvarlig i kommunen under store deler av denne perioden forsøker å fraskrive seg alt ansvar. Hans informasjonsmøter består dessuten febrilsk i å “roe ned folk”, slik han selv beskriver det, og be folk om ikke å tro alt de leser på sosiale medier. Min leder inngår nok i den kategorien. Derimot kan han ikke på noen måte redegjøre for hva som vil skje, hvilke områder og hvilke komplekser dette vil ramme. Hvilke er de som går klar av loven. Vil loven være retroaktiv uansett hvor mange år siden man kjøpte boligen. Vil man ikke ta hensyn til hva som står eller ikke står i tinglysningen??

Ja, tro det den som vil. Uansett hva utgangen av dette vil være, må det en gang for alle redusere betraktelig tilliten til politikerne. Man kan ikke sjonglere med folks eksistensgrunnlag, ei heller med turistsektoren som dessuten er primærnæringen på øya, på denne måten.

Så får vi bare tro og håpe at de folkevalgte tar til fornuft, og at de i framtiden tenker litt lenger enn nesa rekker, og ikke handle på impuls. Og da har jeg ikke lagt til grunn at det kan finnes en mye mer utspekulert og planlagt handling bak det hele.

La oss håpe på det beste!

Dagen derpå.....

Festen er over og vi sliter med dagen derpå! Ikke nok med at den store turistmassen har forlatt øya, det skjer som alltid noen gang etter Påske. Men øygruppen har som resten av Spania vært igjennom et kommune- og regionsvalg i slutten av mai måned. 

Generelt i hele Spania fikk man konstatert at trusselen var reell. Opposisjonspartiet Podemos (yes, we can) har kommet faretruende nær all makt, og sørger for at samtlige politikere må ta en opprydding i skaper og skuffer. Nå gjelder det  å ha en mildere forhandlingstone, lære seg å kompromisse, samt respektere et demokrati slik det var ment å være. 

Fram til nå har de konservative (PP) med statsminister Mariano Rajoy i spissen vært så og si eneveldene i Spania og kunnet nesten uten innblanding, styrt den spanske skuta ut av uværet og inn på stø kurs, om vi skal tro det de selv sier. Ingen tvil om at tallene viser positive piler oppover i det økonomiske markedet. Hjemmeleksene fra Angela Merkel har blitt utført og levert til avtalt datum. Dette selvfølgelig på bekostning av store innstramninger og nedskjæringer som har rammet de fleste uten adelig tittel, diplomatisk immunitet, ubegrensede tilganger og lysskye kontakter. 

At menigmann har mistet jobb og inntekt, i mange tilfeller også hus og hjem, har skapt en grem murring i grasrota. Bankene som har lånt ut gull og grønne skoger, er ikke sene om å purre på utestående betalinger. Og kan du ikke betale, kastes du nådeløst ut på gata med et par pappkartonger. Arbeidsledigheten blant ungdom er oppe i 50 prosent, og utsiktene til studiestipend forsvant i takt med at utenlandsgjelda ble betalt. Bankene lukket dører, og utenfor stod pensjonistene med lua i hånda og hadde mistet alle sine oppsparinger de edelt hadde betrodd banken.

At korrupsjons skandalene ruller over TV-skjermer og sosiale media som nylanserte og Oscar nominerte Hollywood filmer opp til flere ganger daglig, uten tegn til merkbar deflasjon, hjelper ikke på verken nasjonalfølelse eller dugnadslyst. Sjokkerte sitter folket tilbake og forsøker forstå innholdet i hva den ufattbare grådighet som har funnet sted siden Franco døde betyr. En sammenhengende fest siden 70-tallet der bankfolk og politikere har gitt seg selv ubegrenset tilgang til felleskapets midler. De har beriket seg og sine i kunnskapen om gode viner, gastronomiske opplevelser, eksotiske utenlandsreiser, gull og edle stener, samt gjort innvesteringer i eiendom for familien i mange generasjoner fremover!!

Slikt skaper desperasjon og opprør. Ungdommen flyttet inn i telt midt på Plaza Mayor i Madrid og nektet å flytte på seg. Bortsett fra mye leven og protest rop, søppel og hippivirksomhet, vokste det frem en felles plattform og til slutt en utskytningsrampe for det politiske partiet som i dag heter Podemos (yes, we can). 

Lederen bærer samme etternavn som den spanske smørsangeren Iglesias, uten sammenligning forøvrig. Han samler hårmanken i en karakteristisk hestehale i nakken og nekter å bruke slips og dress. Men ikke alt er like heroisk som det kan se ut som. Partiet har under sitt første leveår blitt satt under lys og lupe, og man har uten tvil funnet en del grums. Litt virksomhet i gråsonen, mistanke om økonomisk støtte fra land som Venezuela, en del mistanke om politisk umodenhet, en ekstrem venstreholdning. Deres levedyktighet har vært lagt under enhver tvil. 

Nå har Pablo Iglesias og Podemos gjort enhver spådom til skamme, og ramlet hodestups inn i et tradisjonelt, politisk kart, sammen med partiet Ciudadanos som ligger på indre høyre i den politiske orienteringsbaen. De tradisjonelle politikerne har våknet til en skikkelig dagen derpå...! Det regjerende partiet (PP) til statsminister Mariano Rajoy er fremdeles landets største parti i oppslutning, men i forhold til valget i 2011 har det opplevd et skrekkelig fall fra 44,6 til 27 prosent. Tilbakegangen for Sosialistpartiet (PSOE) er med 25 prosent av stemmene nå mot 27,8 prosent i 2011 mer begrenset. Samlet har de tapt 13 prosentpoeng fra kommunevalget og 20,2 fra parlamentsvalget som begge var i 2011. Dette var et valg i alle kommunene i landet og i 13 av 17 regionale landsdeler. Det varsler om store forandringer og kanskje et regjeringsskifte foran det nasjonale valget sener i år. 

I skrivende stund sitter det politikere rundt i det ganske land, med en Alka-Seltzer i vannglasset og forsøker legge en politisk kabal, sammen med kollegaer de eller ikke hadde villet ta i med en ildtang for en tid tilbake. Nå gjelder det å kunne forhandle fram dine velgeres krav uten å gi for mye etter. Alle vet vi hva muligheten for makt kan gjøre med mennesker. 

I turistkommunen San Bartolomé de Tirajana (San Agustín, Maspalomas, Playa del Inglés m.m.) fortsetter samme borgemester (PP) som tidligere. At Marco Aurelio Pérez er nødt til å åpne dørene for andre politiske partier, og ikke lenger kan sitte med all makt alene og dermed stenge for alt innsyn, gjør han ikke mindre arrogant. Skråsikkert uttalte han at det var nedgangen i valgdeltagelsen som gjorde at han ikke fikk fortsette som enehersker. 

I Mogán kommune har Paco vært borgemester  (PP) riktig lenge. Og hans far før det. Mannen som tilsynelatende ser veldig hyggelig ut har vært innblandet i flere korrupsjonssaker fra tid til annen. Den størst som han fortsatt er beskylt men ikke dømt for, kalles på folkemunne for Gondola-saken. I den porteføljen er også hans tidligere elskerinne, om man får tro på by sladder og skandalepresse involvert. De to er dog i dag bitre uvenner, og Onalia Bueno  leder i dag det konkurrerende partiet Ciuca, som dessuten ble vinneren ved kommunevalget og med mulighet for at nettopp hun blir den nye borgemesterinnen i Mogán. Hun behøver derimot støtte fra et annet parti for å komme til makten. Det nærliggende ville være å gå i koalisjon med Nueva Canaria (NC), men lederen Isabel Santiago sier til pressen at hun ikke under noen omstendighet vil slå seg sammen med politikere som er beskyldt og mistenkt for korrupsjon, selv om det vil koste henne mye makt.  Hoppsan!  Slike uttalelser en verdt en applaus i spansk politikk!  Onelia forhandler nå desperat med sosialistene, i håp om å finne støtte der. På toppen av det hele etterforskes det nå for fullt, etter at Onelia er anmeldt for juks i forbindelse med valget den 24 mai i år. Ikke minst hennes ex, og tidligere borgemester Paco Gonzáles sier han kjenner mange som hardnakket påstår at de har blitt tilbudt penger for å gi sin stemme til henne. Forsømt kjærlighet og tapt ære kan lede til så meget!

Ja, du og du!!! Det skal bli godt med ferie. Det håper vi dere også føler. Forandring fryder, og det gjelder også i politikken.

Vi er tilbake etter sommeren, og da blir det spennende å se hvem som står i med hvem, rent politisk sett mener jeg!

God sommer og nyt av øya vår!

Dette er ikke pilotenes år!

Hadde ikke mer enn kjent at irritasjonen over pilotstreiken i Norwegian var på vei å forlate bevisstheten, da nyheten om flystyrten over de franske alper blinket til på skjermen en tidlig morgen. 

Min første tanke var at nå kommer sikkert pilotene i Norwegian til å bruke denne tragiske hendelsen for alt hva den er verdt. Et tysk lavprisselskap mister raskt flyhøyde og styrter tilsynelatende uforklarlig ned i en fjellkjede. Det er dagslys, godvær og en av verdens tryggeste flytyper. Hva er årsaken? Kan det skyldes pilotenes arbeidsvilkår, ansettelses avtaler, lønnsnivå eller pensjonsordninger? Er dette en konsekvens av billigbilletter og redusering av pilotenes fordeler? De fordelene som er nødvendige for at vi skal kunne fly trygt? Har man gått på akkord med sikkerheten?

Jeg har akkurat gått igjennom en sikkerhetskontroll på flyplassen. Et lite helvete for den som føler seg uskyldig. Uansett hva jeg gjør så får jeg kjeft. Men det er bare å bite seg i leppa, kontrollen er der for min egen sikkerhet, og prisen vi passasjerer må betale for at noen potensielle kan tenke seg å sprenge flyet i luften, eller kjøre det inn i en eller annen bygning. 

Mange av de som går ombord er flyredde, i mer eller mindre grad. Bortsett fra meg da. Som tidligere flyvertinne og kabinesjef var det en del av stillingsinstruksen. Å ikke være redd, altså. Nettopp med erfaring fra flybransjen vet jeg i motsetning til mange andre at flyvertinnenes ansiktsuttrykk sjelden eller aldri gir deg annet enn falsk trygghet. Nei, min sikkerhet sitter i cockpit!

De fleste av oss liker at kapteinen viser seg når man går ombord. At han har nådd en voksen alder og har et godmodig glimt i øyet. Han får gjerne trene til Birken hvert år, ha litt gråstenk som vitner om erfaring og en stor familie han elsker og lengter hjem til! Har han dessuten et etternavn med nordisk klang, og en godlynt stemme som pedagogisk forteller over høyttaleranlegget at han har gleden av å fly oss over Europa i dag, ja da avtar skepsisen betydelig. 

Det er altså kapteinen/piloten som er alfa og omega for vår komfort ombord. Selv etter timer med forsinkelser, triste sikkerhetskontroller, dyr og usmakelig flyplass mat, så faller nervene på plass når piloten har en god og troverdig forklaring til det hele. Selv en kraftig turbulens på 30 000 fots høyde, kan gjennomleves med en nogen lunde normal puls, om stemmen fra cockpit gir en rolig forklaring og tilintetgjør skrekkfølelsen med å normalisere og bagatellisere forholdene.

Med andre ord ligger det meste i pilotenes hender. Flyredsel er ofte forbundet med den enkeltes følelse av manglende kontroll over situasjonen. Derfor er det uvurderlig at man stoler helt og fast på den som sitter der framme, og skal ha kontrollen over våre liv. Da hjelper det ikke med all verdens statistikk som tilsier at å fly er det tryggeste fremkomstmiddelet du kan velge. 

Vi liker ikke at pilotene er noen sutrete hissigpropper som gyver løs på sjefen sin, og åpent viser misnøye og kravstorhet. At de er villige til å la 200 000 mennesker miste muligheten til en etterlengtet ferie, en familiegjenforening, eller en skolereise som har vært spart til i lange tider. 

En gang i tiden var arbeidslivet delt i to; arbeiderne og bedriftseierne. Den første gruppen var staute, flotte karer som av ulike oppvekst forhold aldri hadde fått muligheten til utdannelse. De var dermed tvunget til å bruke kroppen mer enn hodet og fikk jobbe i gruver, på fabrikkgulv og på ulike måter være med å bygge landet vårt. Bedriftseieren, disponenten eller direktøren, - altså kapitalen- var beskrivelig en litt blek sak, som var oppvokst med sølvskje i munnen og gullhår i rumpa og som hadde kommet til duket bord. Han var kynisk og beregnende og utnyttet arbeiderne som gikk på akkord med helse og sikkerhet for en ussel betaling. Bedriftseieren hadde ingen forståelse for menneskelig likeverd på noe som helst nivå. 

Etterhvert kom fagforeningene som hadde en stor vei å brøyte. Lønnsreguleringer, vern og sikkerhet for den enkelte, hvile, rettigheter og muligheter skulle tilrettelegges for samtlige. Streikeretten var altså et viktig virkemiddel for arbeiderklassen på begynnelsen av 1900 tallet. 

Men dette er en stund siden. Er det ikke noe grunnleggende i samfunnet som har forandret seg underveis. Sysselsatte i industrien i dag utgjør bare rundt ti prosent av arbeidsstyrken.

Bjørn Kjos er en moderne bedriftseier. Kanskje er han også beregnende og utnyttende, slik han fremstilles av streikende piloter. Rik som et troll er han sikkert også. Men kan man tenke seg at i hans streben etter å ekspandere, å utvikle selskapet også har gitt mange mennesker muligheten til en god jobb?? Det hadde i sånne fall vært hyggelig å høre fra de berørte. Kan det også være slik at om det skal finnes lønnsomhet i selskapet, så må det også kunne stilles visse krav til de som ønsker å beholde jobben sin?

Å bli pilot er en uoppnåelig drøm for mange. Det krever et godt hode, en solid utdannelse, sterke nerver, psykisk stabilitet, kapasitet til å jobbe under press, ansvarsfullhet, fysisk styrke og en eventyrlyst (i alle fall til å begynne med). Et høystatus yrke med andre ord. Dessuten har de hele verden som arbeidsplass, er høyt avlønnet, har mange goder folk flest bare kan drømme om.

Naboen min på Gran Canaria er pilot i Norwegian. Han har valgt å bosette seg og familien i  solen, mens han selvvalgt pendler til jobben i Skandinavia der han har base. Da kan han umulig være rammet av samme tidsklemma som mange andre småbarnsfamilier, tenker jeg?

Streiken i Norwegian har rammet over 200 000 uskyldige mennesker som skulle ut å reise. Hvor var deres rettigheter? På grunn av en konflikt mellom to særinteresser som dessuten kostet samfunnet flere hundre millioner kroner. Hvor rimelig er det? 

Piloter som streiker bruker trusselen om “sikkerhet” som sitt våpen i kampen for å oppnå goder. Hvis ikke de får garantert ansettelse herfra til evigheten, og tilstrekkelig gode pensjonsordninger kan det gå ut over oss dumdristige som våger å fly med dem. En viss risiko er altså noe vi kompenserer med ved å kjøpe så billige billetter når vi skal ut på tur. 

For i bland får man inntrykk av at jo billigere flybillettene er jo mer utnyttes piloter og flyvertinner, jo mindre reservedeler finnes på lager og nesten eller delvis spes drivstoffet ut med vann for å få endene til å møtes?? Nesten så man må kjøpe skrapelodd ombord for å holde driften gående. 

Slik er det naturligvis ikke. Norwegian må overholde alle de sikkerhetsbestemmelser som gjelder. Og jeg er personlig ikke i tvil når Bjørn Kjos sier at han setter sikkerheten i høysetet. 

Og vi passasjerer ønsker oss piloter som elsker sitt yrke, som liker sin arbeidsplass og som gir oss trygghet.

Sitter i skrivende stund mellom to vinger som bærer hver sin motor, på et nødutgang sete med god plass til beina, mens vi flyr over snøkledde fjelltopper i Europa. Det skal ikke så mye fantasi til for å forestille seg hva tankene dreier seg om.

Om 2016 ikke blir pilotenes år heller, så håper jeg at det blir passasjerenes. Det hadde de fortjent!

Varehuset som gikk ut på dato

Det engelske snittet heter varehuset som gjennom årtiender har vært Spanias kronjuvel. Selve symbolet på eleganse, internasjonalitet og høy middelklasse. Strategisk beliggende i sentrum av enhver spansk by med respekt for seg selv.

I Las Palmas ligger det spanske svaret på norske Steen & Strøm, eller det svenske NK ved hovedgaten Mesa Y Lopez. Der har det ligget siden 1977. Med tiden har det kommet ett til i shoppingstrøket 7Palmas, men det er i følge fiffen ikke like autentisk!!!

Det var i sin tid like høye opptakskrav til ekspeditrise stillingene  på El Corte Inglés som det var for å bli flyvertinne på det statlige selskapet Iberia. Det vil si; et vakkert utseende, en slank kropp og en pappa med stort kontaktnett.

Produktkunnskap og serviceinnstilling ble skjøvet til side av et sensuelt smil, kraftig sminkede øyne og en noe arrogant holdning. Det var ikke hvermannsen som hadde råd til å velge fra øverste hylle på El Corte Inglés, og slik var det også meningen at det skulle være. Derfor ble det å jobbe der like prestisjefylt som det å handle der. En klubb for gjensidig beundring, med andre ord!

Ute på gaten var det stas å vandre rundt med en pose med de karakteristiske grønne trianglene på, og som utgjør varehusets image. En logo de har tviholdt på selv i tider da trenden tilsa noe annet. 

I dag er elegansen blant ekspeditrisene ikke like åpenbar, selv om sminken ofte er i overkant. De høyhælte skoene er byttet ut med mer fotvennlige varianter, leggene er dekket av støttestrømper og smilet mer anstrengt enn sensuelt.  I dagens krisetider føles de noe overrepresentert blant meterlange hyllevarer, i et ellers så publikums tomt lokale. Det er med andre ord nesten umulig å ha en betraktende stund for å pirre shoppinglysten og la seg friste av de mange artikler du ikke ante eksisterte. Du skal ikke ha gått mange meterne før en liten «solstråle» åpenbarer seg med et undrende blikk!

Før var El Corte Inglés svaret på alt. Det du ikke fikk andre steder, fikk du der! I dag får du det meste andre steder, også på El Corte Inglés, bare til litt høyere priser!

Ekspeditrisenes status har falt i takt med varehusets noe tapte anseelse. I dag er de pålagt å gå med gjennomsiktige, private håndvesker på jobb. På den måten er det lett å se hvem som røyker Marlboro og hvem som har mensen. Det er nok ikke av hensyn til kundenes nysgjerrighet at de er pålagt transparente vesker, men heller fordi personalet ikke helt har ledelsens fortrolighet. På seg selv kjenner man andre, er det noe som heter. 

For annethvert steg du tar inn i lokalet så dukker en uniformert dame opp og hilser, noe hun forventer at du gjør tilbake, før hun spør om du behøver hjelp.  Avslår du høflig tilbudet og ytrer noe om at du bare vil titte, nikker hun medlidende og inntar automatisk en overvåkende posisjon bare noen centimeter i fra deg.  Slik puster hun deg i nakken, helt til du passerer hennes territorium, for der venter en ny ekspeditrise. 

Det er først når du virkelig behøver hjelp, og har et produktspørsmål at frustrasjonen blir fullkommen. Det er nemlig ytterst sjelden de kan svare konkret.

          –Om du ikke ser den, så har vi den ikke (!!!), er oftest standardsvaret. Med andre ord så har produktmengden overgått deres forstand. Og interessen for nye duppeditter har de overlatt til barnebarna.

I gourmetavdelingen er det i alle fall ingen som kan noe om de dyre vinene som står i hyllen.  - Jeg beklager, men jeg drikker ikke så mye vin selv sa dama og forsøkte plassere meg økonomisk. Du vet at jo dyrere vinen er, jo bedres smaker den sa hun pedagogisk og smilte med en kirsebærrød trutemunn!!!!

Da jeg kom til avdelingen for kjøkkenutstyr ble jeg nesten overfalt av 3 ekspeditriser. Det var overveldende. Det viste seg snart at de var inne i en dyp diskusjon og forflyttet seg derfor rundt i lokalet sammen.

Meg var de ikke det ringeste interessert i.

- Jeg vil gjerne kjøpe biff bestikk sa jeg med åpent sinn.

Det var da den ene av dem stilte seg opp midt i lokalet og ropte; Mary, Mary, Mary......, men til ingen nytte. Det var nemlig hun som kunne dette med kniver og bestikk, forstod jeg.  Hun hadde gått for å ta en telefon for en time siden, og ikke kommet tilbake!!

Jeg hadde ruslet rundt på egenhånd i 15 minutter da en av de tre rev seg løs fra diskusjonen og kom bort til meg med et elskverdig smil;

 - Kan du komme tilbake i ettermiddag, tror du?

Hva………!!!!.......  

Det er da jeg innser at varehuset har gått ut på dato. Kundekretsen er utdødende. Lokalene var tidligere fylt med hjemmefruer som strøk blusen og la håret før de gikk til Corte Inglés på formiddagene. Lunsjen tok de med venninner, siestaen hjemme, før de var tilbake en tur på ettermiddagen. Ikke helt forenlig med dagens tidsklemme, alenemødre og karrierekvinner etc.

Plukker du selv et produkt uten assistanse og finner egenhendig veien til nærmeste kasse, vil du automatisk få spørsmålet om hvem som hjalp deg? Det skal nemlig registreres i kassen. Kanskje får de provisjon? Sier du at ingen hjalp deg, blir hun bak disken glad! Da kan hun registrere seg selv på den handelen! 

Det hindrer dem dog ikke i å utbrodere sitt privatliv i høylytte toneganger seg imellom foran enhver kunde som venter på å få betale i kassen. De legger stor vekt på å pleie forholdet og fortroligheten til sine kollegaer. Det går helt klart foran kunden!

Hvilken opplæring ekspeditørene må gjennom for å være varehusets «ansikt utad» en noe usikkert. Men helt på det rene er en felles instruks og mye basistrening på innpakking av gaver!! Det er rett og slett fasinerende å se hvordan de asymmetrisk klapper og stryker det nøye oppmålte papiret rundt gaven, for så å avslutte det hele med en perfeksjon som man ikke enkelt og greit går hjem og kopierer. 

El Corte Inglés var dessuten et av de få steder man før i tiden (og nåtiden!) fikk sine innkjøp gavepakket om ønskelig. Bare dèt var status i seg selv!

Parkeringen er som å kjøre inn i et oppadgående, spiral lignende trikkespor der takhøyden får deg å dukke inne i bilen. I disse tider da moderne shoppingsentre lar deg stå et par timer gratis, tar El Corte Inglés hudløse priser fra første minutt. Har du ikke vekslepenger har du ett problem. Ekspeditørene får ikke åpne kassen uten ved varekjøp. Det betyr at du med alle pakkenelliker må svettende løpe rundt i varehusets utallige etasjer og avdelinger til du finner en kasse betjent av en avdelingssjef. Denne har nemlig myndighet til å åpne kassen, kun for å veksle en seddel!!!!

Det slår meg at dette ikke er noen bra måte å drive butikk på! Noen må faktisk legge forholdene til rette for meg, og handelen skal være attraktiv!!

El Corte Inglés ble grunnlagt i 1940 av Ramón Areces. Mannen som emigrerte til Cuba som 15 åring og fikk jobb hos sin onkel på varehuset El Encanto. Der jobbet også hans fetter, som senere skulle åpne varehuskjeden Galerias Preciados i Spania.

To fettere, to varehuskjeder og to konkurrenter. I 1995 kjøpte El Corte Inglés opp de 22 varehusene Galerias Preciados som fantes i Spania, etter at de hadde nådd konkursens rand.

I februar 2014 kunne El Corte Inglés gruppen telle opp 88 varehus , to av dem i Portugal. Hele 100 000 ansatte. Videre hadde de 43 supermarkeder, 203 Opencor og Supercor butikker. I tillegg 98 Sfera klesbutikker, 108 Optica 2000-  og 29 Bricor butikker. I tillegg et nettverk på 497 reisebyråer i Spania og 91 i utlandet.

Et familieforetak som holder kortene tett til brystet. All ekspansjon har vært gjort med egenkapital fram til i fjor da de lot Banco Santander overta 51% av aksjene som avbetaling av et lån på 4 900 millioner euro.

Salgskurven har vært synkende for varehuskjeden siden 2007, noe mange vil gi krisen i Europa skylden for. Også turistene har sviktet El Corte Inglés, noe de har tatt til etterretning. Så om turistene ikke vil komme til dem, vil de komme til turistene.

Derfor planlegges det en El Corte Inglés i Maspalomas, på sørsiden av Gran Canaria. Midt i turistparadiset, om man får tro de stadig vekslende og vaklende byplanene i kommunen. Tanken er et 5 etasjers bygg til 100 millioner euro fordelt på 25 000 kvadratmeter. 

I 1989 døde Ramón Areces, og overlot skuta til sin nevø  Isidoro Àlvarez. Mannen som ble betegnet som reservert, ekstremt diskret og allergisk mot media i sin alminnelighet. Han tok El Corte Inglés til nye høyder.

Da Han døde i fjor gikk stafettpinnen videre til hans nevø Dimas Gimeno.

Nå blir det spennende å se om han klarer å gjøre de nødvendige forandringene som skal til for å tilpasse det engelske snittet til et marked i rask forandring, og som stadig stiller høyere krav. De skrivende stund sliter de med et produkt som har gått ut på dato. 

En plastpose som status er ikke lenger nok….

Hvor langt er du villig til å dra den? ……ytringsfriheten altså!........

Igjen har vi blitt minnet om hvilken uvurderlig makt pennen har. Mange har valgt å kalle den et våpen. Et våpen til angrep, og ikke minst et våpen til forsvar! Jeg kunne ikke la være å bokstavelig talt kjenne bly smaken i munnen her om dagen, da jeg som vanlig -uten å tenke på det- satt med blyanten i munnen og tygget i vei.

Hva karikaturstreker kan gjøre med oss mennesker fikk vi bokstavelig talt føle på kroppen i 2006 da vi opplevde lynsjestemning. Norske og danske flagg ble brent verden over. Konsulatene var truet. Stridighetene om Muhammed-karikaturene begynte 30. september 2005 da den danske avisen Jyllands-Posten offentliggjorde tolv karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed. Det førte til voldsom debatt om ytringsfrihet og blasfemi, og på nyåret 2006 til store konflikter mellom vestlige land og den muslimske verden. Flere personer i Skandinavia er senere arrestert for å planlegge terror mot Jyllands-Posten og mordforsøk på tegneren Kurt Westergaard.

Som følge av dette var det norske Stortinget på nippet til å innføre en blasfemi lov, men det holdt ikke i Regjeringen. Selv kristenfolket innså at dette bare handlet om muslimers såre følelser. Kristne har jo måttet leve med kritikk, harselas og satire helt siden den franske revolusjonen.

Litt spesielt er det i dagens debatt, å tenke på at det kun er litt over 30 år siden det var forbudt å vise Monty Pythons film ”Life of Brian” på norske kinoer. Forbudet ble opphevet mot at man ikke kan oversette alt, innførte 18-års grense og en fortekst som opplyste at filmen ikke handlet om Jesus. Svenskene ristet på hodet av oss, og markedsførte filmen som ”så morsom at den er forbudt i Norge”!!

Så var vi der igjen: Enkle streker og karikaturer utløste en massakre der tolv mennesker ble drept i en uskyldig avisredaksjon, eller var de egentlig så uskyldige?  En hel verden reagerer. Mange sympatiserer og bærer med seg plakater der det står ”Jeg er Charlie”. Ekstremister mener de fikk som fortjent. Og en stor, ikke like synlig masse bestående av fredelige og IKKE-voldelige mener at provokasjonen var unødvendig. Det kalles ”Blaming the Victim”. Det er et begrep som brukes i alle mulige sammenheng, og kommer til uttrykk slik; ”Det er forferdelig at dette skjedde, MEN det ville nok ikke skjedd hvis offeret hadde gjort ting annerledes”. Og vips; så har man automatisk gitt offeret skylden.

Eller har man det? Er det verdt å bruke ytringsfriheten til slike segregerende budskap i en tid, hvor vi virkelig ønsker å integrere forskjellige grupperinger i samfunnet? Selv om de fleste muslimer aldri ville gjøre en flue fortred, betyr ikke det, at de ikke føler seg provosert. Er det så viktig for oss å samles i kampen for noen karikaturer som egentlig ligger så utrolig fjernt fra de flestes humor og forløsende latter. Er de en nødvendighet for vår egen ultimate frihetsfølelse? I hverdagen er ikke ytringsfriheten først og fremst et spørsmål om å kunne kritisere religiøse ledere, å publisere en satirisk tegning eller å «stå sammen» for grunnlovens viktigste paragraf.

Er ikke dette vi ville kalt; mangel på respekt? På den ene siden snakker vi om solidaritet og integrering. I våre lender forsøker vi på best mulig måte å legge forholdene til rette for nye landsmenn. Morsmålsundervisning hånd i hånd med ekstra norsk- eller svenskundervisning. Respekt for retten til moskeer i nærmiljøet, feiring av religiøse høytider og kledsel. Vi legger om kantinemat i skoler og andre institusjoner for å omfavne det flerkulturelle. Vi fjerner våre kristne symboler for ikke å støte noen. Fjernsynspresentatører får ikke lenger bære sitt konfirmasjons kors som smykke rundt halsen, i redsel for å støte noen. I Sverige skriver man om historien, så Pippi Langstrømpes pappa ikke lenger får være “negerkonge”, og bønnestunder får plass både i arbeidsliv og på skole.

Likevel samles vi nå rundt noen karikaturtegninger som er skapt og ment for å provosere, noe av det mest verdifulle i muslimenes liv. Nemlig profeten Muhammed. Noe vi vet sårer selv den mest fredsbevarende og demokratiske muslim. Vi er unisont enige om at “det må de bare tåle”, det er det de må “ofre” for demokratiet. Det er demokratiets pris.

Hva er det som gjør et bilde/en tegning så insisterende, og kanskje mer fryktinngytende enn et ord? Hva kan bildet fortelle oss om angrepet på Charlie Hebdo – og hva kan angrepet fortelle oss om bildet? Med sine tydelige konturer og farger er karikaturene i Charlie Hebdo skånselsløse. De har ydmyket alle verdens tankesett, mennesker og religioner gjennom en årrekke. Ingen går fri. Tegningene overdriver og forvrenger, men likevel treffer de skarpt og tydelig med én gang vi ser dem – og de sitter i kroppen lenge etter. Enten vi liker det eller ei. Derfor er bildet så effektfullt, og noen ganger kan det ha en langt kraftigere effekt enn det vi kan forestille oss.

Attentatet mot Charlie Hebdo ble utløst av karikaturer av profeten Muhammed, og det er i dag disse tegningene vi assosierer med tidsskriftet. Bladet få hadde hørt om, ble nå trykket i 9 millioner eksemplarer.

Tusener av mennesker har delt logoen til støtteaksjonen for Paris-ofrene. JE SUIS CHARLIE. Plakaten, hvite bokstaver på svart bakgrunn, er et sterkt og fint symbol på støtte og solidaritet, som for alltid vil bli stående til minne om terroraksjonen. Aksjonen var ikke bare rettet mot 12 enkeltpersoner, men også mot Frankrike som nasjon. Det var det verste terrorangrepet i landet siden 1960-tallet.

Og det var fremfor alt et angrep på ytringsfriheten.

Sånn sett var det et angrep på oss alle. Men egentlig, så er det få av oss som er Charlie.

Jeg er ikke Charlie.

Hadde jeg vært Charlie, hadde jeg gjort det til mitt prosjekt å harselere med, fornærme, krenke, støte, provosere alle slags autoriteter, politiske, kulturelle og religiøse. Jeg hadde tatt for meg all slags dumskap, dobbeltmoral og ufornuft og gjort narr av dem som stod bak, fordi jeg mente at det var viktig.

Jeg hadde ikke bare gjort det når alle andre gjorde det, eller smått og skjult, jeg hadde gjort det hele tiden, stort og åpent. Jeg ville ha blitt trukket for retten for det jeg publiserte, og måttet ha kjempet for å kunne fortsette. Kontoret mitt hadde blitt bombet, men jeg hadde ikke sluttet å ytre meg på samme måte. Jeg hadde måttet leve perioder av livet under politibeskyttelse.

Til slutt hadde kanskje noen gått til dødelig angrep på meg.

Så mye har jeg aldri ofret for ytringsfriheten. Så mye har de færreste av oss gitt for ytringsfriheten. Det verste som skjer meg, er at noen skjeller ut meg på telefon, eller skriver en e-post med stygge ord og dårlige ønsker for dagen. De truslene jeg har mottatt om angrep på min person har jeg valgt å se på som useriøse. Og de steder jeg og min avis har blitt kastet ut fra, kan jeg leve godt uten! De færreste journalister har et journalistisk prosjekt som Charlies.

Men terrorismen skal uansett ikke vinne terreng. Ikke på lang tid har det vært viktigere for Europa å skyve frykten og hatet ut bakdøren enn nå, før de begge slår rot ved kjøkkenbord, på kontorer og i klasserom over hele Europa. Med pennen hevet og med menneskeverdet som blekk må vi jobbe mot all ekstremisme, for «frihet», likhet og brorskap». For alle.

Jeg vil også tillegge at slike terrorhandlinger ikke har noen religion. Også muslimske lærde har gått hardt ut mot angrepet og kaller det et svik mot muslimske verdier og en fornærmelse mot profeten. Og ikke desto mindre, prydes den nyeste utgaven av Charlie Hebdo av profeten Muhammed som sier «Tout est pardonne» - alt er tilgitt!!!

Vi må heller  ikke glemme at det ikke bare var redaksjonen i Charlie Hebdo som ble rammet av terroristhandlinger den 7 januar i år. På vei ut fra massakren i redaksjonen, stopper de to terroristene og skyter dødelige skudd mot en muslimsk politimann som lå skadet på gaten. Samtidig som terroristene forskanser seg i en bygning, går en alliert terrorist til angrep på uskyldige jøder et annet sted i Frankrike og kaldblodig avretter 4 menn i en matbutikk, uten noen som helst parallell til ytringsfriheten. Bare en menneskerett til frihet, til fred, til det å kjenne deg trygg i din daglige omgivelse….

Det spørs om store folkesamlinger i Paris gater og et nytt opplag på 9 millioner av nye utgaver av Charlie Hebdo kan forandre radikale muslimer syn på det. Paradokset er som jeg nevnte tidligere, at de fleste muslimer selv har søkt seg til vesten for å slippe unna ekstremisme i sine egne land. Nå opplever vi nye generasjoner fra den fremmedgjorte og arbeidsledige klassen av unge minoriteter i Europa som radikaliseres. Noen reiser til Syria, andre til Jemen, fremmedkrigere blir de kalt. De utfører kriminelle handlinger under et mantra av å tilhøre noe større, et felleskap de så inderlig ønsker seg. En tilhørighet de er villig til å dø for. Et liv etter døden der de tror de skal fremheves, glorifiseres.

Så til syvende og sist handler kanskje ikke den tragiske hendelsen som startet det nye året egentlig om karikaturer av Muhammed og ytringsfrihet i sin alminnelighet.

Radikale, muslimske ekstremister bunner kanskje enkelt ut i et allment hat mot vesten. En grunnleggende kulturkonflikt som ved hjelp av små, i blant usynlige utløsende faktorer kan føre til massakre og blodige, uforståelige terror aksjoner. Våre menneskerettigheter i vesten står så utrolig sterkt i kontrast til ekstreme muslimers overbevisning, at å leve i skjønn forening mer og mer fremstår som umulig. Derfor var kanskje ikke Paris massakren først og fremst en politisk kontrovers, men helt enkelt et resultat av ekstremisme. Mennesker som tok livet av mennesker

La oss ikke glemme det

Redaktøren