Hadde ikke mer enn kjent at irritasjonen over pilotstreiken i Norwegian var på vei å forlate bevisstheten, da nyheten om flystyrten over de franske alper blinket til på skjermen en tidlig morgen.
Min første tanke var at nå kommer sikkert pilotene i Norwegian til å bruke denne tragiske hendelsen for alt hva den er verdt. Et tysk lavprisselskap mister raskt flyhøyde og styrter tilsynelatende uforklarlig ned i en fjellkjede. Det er dagslys, godvær og en av verdens tryggeste flytyper. Hva er årsaken? Kan det skyldes pilotenes arbeidsvilkår, ansettelses avtaler, lønnsnivå eller pensjonsordninger? Er dette en konsekvens av billigbilletter og redusering av pilotenes fordeler? De fordelene som er nødvendige for at vi skal kunne fly trygt? Har man gått på akkord med sikkerheten?
Jeg har akkurat gått igjennom en sikkerhetskontroll på flyplassen. Et lite helvete for den som føler seg uskyldig. Uansett hva jeg gjør så får jeg kjeft. Men det er bare å bite seg i leppa, kontrollen er der for min egen sikkerhet, og prisen vi passasjerer må betale for at noen potensielle kan tenke seg å sprenge flyet i luften, eller kjøre det inn i en eller annen bygning.
Mange av de som går ombord er flyredde, i mer eller mindre grad. Bortsett fra meg da. Som tidligere flyvertinne og kabinesjef var det en del av stillingsinstruksen. Å ikke være redd, altså. Nettopp med erfaring fra flybransjen vet jeg i motsetning til mange andre at flyvertinnenes ansiktsuttrykk sjelden eller aldri gir deg annet enn falsk trygghet. Nei, min sikkerhet sitter i cockpit!
De fleste av oss liker at kapteinen viser seg når man går ombord. At han har nådd en voksen alder og har et godmodig glimt i øyet. Han får gjerne trene til Birken hvert år, ha litt gråstenk som vitner om erfaring og en stor familie han elsker og lengter hjem til! Har han dessuten et etternavn med nordisk klang, og en godlynt stemme som pedagogisk forteller over høyttaleranlegget at han har gleden av å fly oss over Europa i dag, ja da avtar skepsisen betydelig.
Det er altså kapteinen/piloten som er alfa og omega for vår komfort ombord. Selv etter timer med forsinkelser, triste sikkerhetskontroller, dyr og usmakelig flyplass mat, så faller nervene på plass når piloten har en god og troverdig forklaring til det hele. Selv en kraftig turbulens på 30 000 fots høyde, kan gjennomleves med en nogen lunde normal puls, om stemmen fra cockpit gir en rolig forklaring og tilintetgjør skrekkfølelsen med å normalisere og bagatellisere forholdene.
Med andre ord ligger det meste i pilotenes hender. Flyredsel er ofte forbundet med den enkeltes følelse av manglende kontroll over situasjonen. Derfor er det uvurderlig at man stoler helt og fast på den som sitter der framme, og skal ha kontrollen over våre liv. Da hjelper det ikke med all verdens statistikk som tilsier at å fly er det tryggeste fremkomstmiddelet du kan velge.
Vi liker ikke at pilotene er noen sutrete hissigpropper som gyver løs på sjefen sin, og åpent viser misnøye og kravstorhet. At de er villige til å la 200 000 mennesker miste muligheten til en etterlengtet ferie, en familiegjenforening, eller en skolereise som har vært spart til i lange tider.
En gang i tiden var arbeidslivet delt i to; arbeiderne og bedriftseierne. Den første gruppen var staute, flotte karer som av ulike oppvekst forhold aldri hadde fått muligheten til utdannelse. De var dermed tvunget til å bruke kroppen mer enn hodet og fikk jobbe i gruver, på fabrikkgulv og på ulike måter være med å bygge landet vårt. Bedriftseieren, disponenten eller direktøren, - altså kapitalen- var beskrivelig en litt blek sak, som var oppvokst med sølvskje i munnen og gullhår i rumpa og som hadde kommet til duket bord. Han var kynisk og beregnende og utnyttet arbeiderne som gikk på akkord med helse og sikkerhet for en ussel betaling. Bedriftseieren hadde ingen forståelse for menneskelig likeverd på noe som helst nivå.
Etterhvert kom fagforeningene som hadde en stor vei å brøyte. Lønnsreguleringer, vern og sikkerhet for den enkelte, hvile, rettigheter og muligheter skulle tilrettelegges for samtlige. Streikeretten var altså et viktig virkemiddel for arbeiderklassen på begynnelsen av 1900 tallet.
Men dette er en stund siden. Er det ikke noe grunnleggende i samfunnet som har forandret seg underveis. Sysselsatte i industrien i dag utgjør bare rundt ti prosent av arbeidsstyrken.
Bjørn Kjos er en moderne bedriftseier. Kanskje er han også beregnende og utnyttende, slik han fremstilles av streikende piloter. Rik som et troll er han sikkert også. Men kan man tenke seg at i hans streben etter å ekspandere, å utvikle selskapet også har gitt mange mennesker muligheten til en god jobb?? Det hadde i sånne fall vært hyggelig å høre fra de berørte. Kan det også være slik at om det skal finnes lønnsomhet i selskapet, så må det også kunne stilles visse krav til de som ønsker å beholde jobben sin?
Å bli pilot er en uoppnåelig drøm for mange. Det krever et godt hode, en solid utdannelse, sterke nerver, psykisk stabilitet, kapasitet til å jobbe under press, ansvarsfullhet, fysisk styrke og en eventyrlyst (i alle fall til å begynne med). Et høystatus yrke med andre ord. Dessuten har de hele verden som arbeidsplass, er høyt avlønnet, har mange goder folk flest bare kan drømme om.
Naboen min på Gran Canaria er pilot i Norwegian. Han har valgt å bosette seg og familien i solen, mens han selvvalgt pendler til jobben i Skandinavia der han har base. Da kan han umulig være rammet av samme tidsklemma som mange andre småbarnsfamilier, tenker jeg?
Streiken i Norwegian har rammet over 200 000 uskyldige mennesker som skulle ut å reise. Hvor var deres rettigheter? På grunn av en konflikt mellom to særinteresser som dessuten kostet samfunnet flere hundre millioner kroner. Hvor rimelig er det?
Piloter som streiker bruker trusselen om “sikkerhet” som sitt våpen i kampen for å oppnå goder. Hvis ikke de får garantert ansettelse herfra til evigheten, og tilstrekkelig gode pensjonsordninger kan det gå ut over oss dumdristige som våger å fly med dem. En viss risiko er altså noe vi kompenserer med ved å kjøpe så billige billetter når vi skal ut på tur.
For i bland får man inntrykk av at jo billigere flybillettene er jo mer utnyttes piloter og flyvertinner, jo mindre reservedeler finnes på lager og nesten eller delvis spes drivstoffet ut med vann for å få endene til å møtes?? Nesten så man må kjøpe skrapelodd ombord for å holde driften gående.
Slik er det naturligvis ikke. Norwegian må overholde alle de sikkerhetsbestemmelser som gjelder. Og jeg er personlig ikke i tvil når Bjørn Kjos sier at han setter sikkerheten i høysetet.
Og vi passasjerer ønsker oss piloter som elsker sitt yrke, som liker sin arbeidsplass og som gir oss trygghet.
Sitter i skrivende stund mellom to vinger som bærer hver sin motor, på et nødutgang sete med god plass til beina, mens vi flyr over snøkledde fjelltopper i Europa. Det skal ikke så mye fantasi til for å forestille seg hva tankene dreier seg om.
Om 2016 ikke blir pilotenes år heller, så håper jeg at det blir passasjerenes. Det hadde de fortjent!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar