lørdag 7. februar 2015

Hvor langt er du villig til å dra den? ……ytringsfriheten altså!........

Igjen har vi blitt minnet om hvilken uvurderlig makt pennen har. Mange har valgt å kalle den et våpen. Et våpen til angrep, og ikke minst et våpen til forsvar! Jeg kunne ikke la være å bokstavelig talt kjenne bly smaken i munnen her om dagen, da jeg som vanlig -uten å tenke på det- satt med blyanten i munnen og tygget i vei.

Hva karikaturstreker kan gjøre med oss mennesker fikk vi bokstavelig talt føle på kroppen i 2006 da vi opplevde lynsjestemning. Norske og danske flagg ble brent verden over. Konsulatene var truet. Stridighetene om Muhammed-karikaturene begynte 30. september 2005 da den danske avisen Jyllands-Posten offentliggjorde tolv karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed. Det førte til voldsom debatt om ytringsfrihet og blasfemi, og på nyåret 2006 til store konflikter mellom vestlige land og den muslimske verden. Flere personer i Skandinavia er senere arrestert for å planlegge terror mot Jyllands-Posten og mordforsøk på tegneren Kurt Westergaard.

Som følge av dette var det norske Stortinget på nippet til å innføre en blasfemi lov, men det holdt ikke i Regjeringen. Selv kristenfolket innså at dette bare handlet om muslimers såre følelser. Kristne har jo måttet leve med kritikk, harselas og satire helt siden den franske revolusjonen.

Litt spesielt er det i dagens debatt, å tenke på at det kun er litt over 30 år siden det var forbudt å vise Monty Pythons film ”Life of Brian” på norske kinoer. Forbudet ble opphevet mot at man ikke kan oversette alt, innførte 18-års grense og en fortekst som opplyste at filmen ikke handlet om Jesus. Svenskene ristet på hodet av oss, og markedsførte filmen som ”så morsom at den er forbudt i Norge”!!

Så var vi der igjen: Enkle streker og karikaturer utløste en massakre der tolv mennesker ble drept i en uskyldig avisredaksjon, eller var de egentlig så uskyldige?  En hel verden reagerer. Mange sympatiserer og bærer med seg plakater der det står ”Jeg er Charlie”. Ekstremister mener de fikk som fortjent. Og en stor, ikke like synlig masse bestående av fredelige og IKKE-voldelige mener at provokasjonen var unødvendig. Det kalles ”Blaming the Victim”. Det er et begrep som brukes i alle mulige sammenheng, og kommer til uttrykk slik; ”Det er forferdelig at dette skjedde, MEN det ville nok ikke skjedd hvis offeret hadde gjort ting annerledes”. Og vips; så har man automatisk gitt offeret skylden.

Eller har man det? Er det verdt å bruke ytringsfriheten til slike segregerende budskap i en tid, hvor vi virkelig ønsker å integrere forskjellige grupperinger i samfunnet? Selv om de fleste muslimer aldri ville gjøre en flue fortred, betyr ikke det, at de ikke føler seg provosert. Er det så viktig for oss å samles i kampen for noen karikaturer som egentlig ligger så utrolig fjernt fra de flestes humor og forløsende latter. Er de en nødvendighet for vår egen ultimate frihetsfølelse? I hverdagen er ikke ytringsfriheten først og fremst et spørsmål om å kunne kritisere religiøse ledere, å publisere en satirisk tegning eller å «stå sammen» for grunnlovens viktigste paragraf.

Er ikke dette vi ville kalt; mangel på respekt? På den ene siden snakker vi om solidaritet og integrering. I våre lender forsøker vi på best mulig måte å legge forholdene til rette for nye landsmenn. Morsmålsundervisning hånd i hånd med ekstra norsk- eller svenskundervisning. Respekt for retten til moskeer i nærmiljøet, feiring av religiøse høytider og kledsel. Vi legger om kantinemat i skoler og andre institusjoner for å omfavne det flerkulturelle. Vi fjerner våre kristne symboler for ikke å støte noen. Fjernsynspresentatører får ikke lenger bære sitt konfirmasjons kors som smykke rundt halsen, i redsel for å støte noen. I Sverige skriver man om historien, så Pippi Langstrømpes pappa ikke lenger får være “negerkonge”, og bønnestunder får plass både i arbeidsliv og på skole.

Likevel samles vi nå rundt noen karikaturtegninger som er skapt og ment for å provosere, noe av det mest verdifulle i muslimenes liv. Nemlig profeten Muhammed. Noe vi vet sårer selv den mest fredsbevarende og demokratiske muslim. Vi er unisont enige om at “det må de bare tåle”, det er det de må “ofre” for demokratiet. Det er demokratiets pris.

Hva er det som gjør et bilde/en tegning så insisterende, og kanskje mer fryktinngytende enn et ord? Hva kan bildet fortelle oss om angrepet på Charlie Hebdo – og hva kan angrepet fortelle oss om bildet? Med sine tydelige konturer og farger er karikaturene i Charlie Hebdo skånselsløse. De har ydmyket alle verdens tankesett, mennesker og religioner gjennom en årrekke. Ingen går fri. Tegningene overdriver og forvrenger, men likevel treffer de skarpt og tydelig med én gang vi ser dem – og de sitter i kroppen lenge etter. Enten vi liker det eller ei. Derfor er bildet så effektfullt, og noen ganger kan det ha en langt kraftigere effekt enn det vi kan forestille oss.

Attentatet mot Charlie Hebdo ble utløst av karikaturer av profeten Muhammed, og det er i dag disse tegningene vi assosierer med tidsskriftet. Bladet få hadde hørt om, ble nå trykket i 9 millioner eksemplarer.

Tusener av mennesker har delt logoen til støtteaksjonen for Paris-ofrene. JE SUIS CHARLIE. Plakaten, hvite bokstaver på svart bakgrunn, er et sterkt og fint symbol på støtte og solidaritet, som for alltid vil bli stående til minne om terroraksjonen. Aksjonen var ikke bare rettet mot 12 enkeltpersoner, men også mot Frankrike som nasjon. Det var det verste terrorangrepet i landet siden 1960-tallet.

Og det var fremfor alt et angrep på ytringsfriheten.
Sånn sett var det et angrep på oss alle. Men egentlig, så er det få av oss som er Charlie.
Jeg er ikke Charlie.

Hadde jeg vært Charlie, hadde jeg gjort det til mitt prosjekt å harselere med, fornærme, krenke, støte, provosere alle slags autoriteter, politiske, kulturelle og religiøse. Jeg hadde tatt for meg all slags dumskap, dobbeltmoral og ufornuft og gjort narr av dem som stod bak, fordi jeg mente at det var viktig.

Jeg hadde ikke bare gjort det når alle andre gjorde det, eller smått og skjult, jeg hadde gjort det hele tiden, stort og åpent. Jeg ville ha blitt trukket for retten for det jeg publiserte, og måttet ha kjempet for å kunne fortsette. Kontoret mitt hadde blitt bombet, men jeg hadde ikke sluttet å ytre meg på samme måte. Jeg hadde måttet leve perioder av livet under politibeskyttelse.

Til slutt hadde kanskje noen gått til dødelig angrep på meg.
Så mye har jeg aldri ofret for ytringsfriheten. Så mye har de færreste av oss gitt for ytringsfriheten. Det verste som skjer meg, er at noen skjeller ut meg på telefon, eller skriver en e-post med stygge ord og dårlige ønsker for dagen. De truslene jeg har mottatt om angrep på min person har jeg valgt å se på som useriøse. Og de steder jeg og min avis har blitt kastet ut fra, kan jeg leve godt uten! De færreste journalister har et journalistisk prosjekt som Charlies.

Men terrorismen skal uansett ikke vinne terreng. Ikke på lang tid har det vært viktigere for Europa å skyve frykten og hatet ut bakdøren enn nå, før de begge slår rot ved kjøkkenbord, på kontorer og i klasserom over hele Europa. Med pennen hevet og med menneskeverdet som blekk må vi jobbe mot all ekstremisme, for «frihet», likhet og brorskap». For alle.
Jeg vil også tillegge at slike terrorhandlinger ikke har noen religion. Også muslimske lærde har gått hardt ut mot angrepet og kaller det et svik mot muslimske verdier og en fornærmelse mot profeten. Og ikke desto mindre, prydes den nyeste utgaven av Charlie Hebdo av profeten Muhammed som sier «Tout est pardonne» - alt er tilgitt!!!

Vi må heller  ikke glemme at det ikke bare var redaksjonen i Charlie Hebdo som ble rammet av terroristhandlinger den 7 januar i år. På vei ut fra massakren i redaksjonen, stopper de to terroristene og skyter dødelige skudd mot en muslimsk politimann som lå skadet på gaten. Samtidig som terroristene forskanser seg i en bygning, går en alliert terrorist til angrep på uskyldige jøder et annet sted i Frankrike og kaldblodig avretter 4 menn i en matbutikk, uten noen som helst parallell til ytringsfriheten. Bare en menneskerett til frihet, til fred, til det å kjenne deg trygg i din daglige omgivelse….

Det spørs om store folkesamlinger i Paris gater og et nytt opplag på 9 millioner av nye utgaver av Charlie Hebdo kan forandre radikale muslimer syn på det. Paradokset er som jeg nevnte tidligere, at de fleste muslimer selv har søkt seg til vesten for å slippe unna ekstremisme i sine egne land. Nå opplever vi nye generasjoner fra den fremmedgjorte og arbeidsledige klassen av unge minoriteter i Europa som radikaliseres. Noen reiser til Syria, andre til Jemen, fremmedkrigere blir de kalt. De utfører kriminelle handlinger under et mantra av å tilhøre noe større, et felleskap de så inderlig ønsker seg. En tilhørighet de er villig til å dø for. Et liv etter døden der de tror de skal fremheves, glorifiseres.

Så til syvende og sist handler kanskje ikke den tragiske hendelsen som startet det nye året egentlig om karikaturer av Muhammed og ytringsfrihet i sin alminnelighet.

Radikale, muslimske ekstremister bunner kanskje enkelt ut i et allment hat mot vesten. En grunnleggende kulturkonflikt som ved hjelp av små, i blant usynlige utløsende faktorer kan føre til massakre og blodige, uforståelige terror aksjoner. Våre menneskerettigheter i vesten står så utrolig sterkt i kontrast til ekstreme muslimers overbevisning, at å leve i skjønn forening mer og mer fremstår som umulig. Derfor var kanskje ikke Paris massakren først og fremst en politisk kontrovers, men helt enkelt et resultat av ekstremisme. Mennesker som tok livet av mennesker


La oss ikke glemme det
Redaktøren

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar