søndag 4. juni 2017

Vær varsom!

Norges sørligste by har utviklet seg fra å være en parodisk forestilling, til i dag å være et

etablert og håndfast begrep. Og det handler ikke om en by, men en hel kommune. Mogan kommune. Denne delen av kyststripa på sørvest siden av Gran Canaria har nordmennene omfavnet, og holder i et grep så hardt at utenforstående i bland er rett for at luften skal gå ut, og kjærligheten dø hen!

I vår iver etter å skape oss en plass i paradiset der vi kan bre oss ut over klipper, promenadeveier, hyllemeter i matbutikken og endeløse bardisker bør vi kanskje henge opp en “vær varsom” plakat litt rundt om i distriktet. Og det er jo så godt ment. Vårt alibi er jo at vi legger igjen klingende mynt i kassa, og tenker at kanarierne har aldri hatt det så fint som etter at nettopp vi oppdaget og erobret øya. 

Vi tar ned våre egen musikk, danser etter våre rytmer. Vi importerer det vi liker i Norge, som reker og akevitt, lomper og kålrabi, sjokolade og snus. Vi rusler rundt i fjellheimen og kaller knauser og plasser etter nordmenn som har lagt igjen sine fottrykk. Vi feirer våre høytider etter våre tradisjoner og vi lukker oss inne i våre egne klubber og kirker. 

Og kanarierne klager sjelden, de kanskje rister litt på hodet over alt det “rare” vi har for oss, alt vi klarer å konsumere og alt det merkelige vi sier når vi tror vi kan snakke spansk. Men både nordmenn og kanariere er harmløse folk, det går fint å leve i fred og fordragelighet. Og vi som begynner å dra på åra, vi som “nesten” var med å bygde landet, vi fortjener jo en alderdom under palmesus og bølgeskvulp. Skulle bare mangle!

“En må unne seg litt i alderdommen”, som en sa og kjøpte en liten leilighet til 5 millioner som han skulle pusse opp å ha, når han ble lei av hytta i Kragerø!!

I sommer har vi vandret langs kysten i denne kommunen som nordmennene fremfor alt har lagt sin elsk på. Det er nesten bare fint å høre. Fra alle, om alle! 

Men etter å ha pratet en del med ordføreren i kommunen i sommer, men også andre byboere som ikke bærer norsk flagg på ryggsekken blir man straks var på hvor distanserte vi kan virke. Hvorfor vil vi ikke ta mer del i den lokale tradisjonen, hvorfor vil vi ikke berike oss med den spanske tradisjonen? 

Selv om vi stortrives på øya med mikroklima som retter opp både psykiske og fysiske skavanker har vi etablert campingplassen vår midt i en by som for bare noen tiår siden, aldri hadde sett en utlending. I historie timene hadde ungene lært om erobrere med båter, sverd og mord i blikket. I stedet ramlet det inn en gjeng harmløse, noe gråhårede, omfangsrike nordboere som ikke var utstyrt med dødeligere våpen en et antall tax-free poser i handen. Vi tok ingenting med makt, det vil si ikke med fysisk makt. Vi brukte økonomisk rådighet, list og overbevisning i vår framferd. Resultatet er at det tok av, - for vårt vedkommende. Men på bunnen sakker de akterut. 


Vår framferd kan være mild, og våre intensjoner forsonende men kanskje kreves det noe mer av oss etterhvert. Hva kan vi gi tilbake til dette samfunnet bestående av et fredfullt folkeslag som bare ytrer takknemlighet og krever veldig lite tilbake? Rent bortsett fra en sysselsetting som gir et daglig brød, kunne vi være med på å forandre en hel generasjon. Vi kunne gitt de muligheter til å se en verden utenfor sin egen, en mulighet til læring og studier. Vi kunne gitt dem muligheten til å lære språk, et fagbrev, en reise,  et minne og en inspirasjon. Så nærme en annen kultur, et annet folk og et annet språk er det få andre enn nordmennene i Mogan som kommer. Det er bare å strekke ut hånden…..

Husk at ordene; «Kjærlighet» (amor), «smil» (sonrisa), «glede» (felicidad), «fred» (paz) og «venner» (amigos) er blant de mest brukte ordene på spansk.
Redaktøren


torsdag 6. april 2017

Du kødder ikke med Jesus og Jomfru Maria

En hen skred bokstavelig talt som en jomfru inn på scenen, utkledd som en relikvie av den hellige Jomfru Maria, og etter rytmene fra Madonnas ”Like a prayer”. Hele 6000 elleville tilskuere i Santa Catalina parken i Las Palmas var vitner til spetakkelet. Klokken var nesten midnatt, og det årlige karnevalet hadde nådd sitt høydepunkt, det desidert mest populære galla showet under den to uker lange festen. Vi snakker om kåringen av årets Drag Queen.

Folk holdt pusten da Drag Sethlas kastet sin Jomfru Maria kamuflasje, kom ut av ”dokkeskapet” iført et glitrende suspensorium, der vitenskapen kan få problemer med å forklare hvor hans edlere deler hadde gjemt seg for anledningen. Trygt plantet på skyhøye platåstøvler utøver han akrobatiske øvelser omkranset av fire svepebrødre med capiroter. Et scenebilde som i aller høyeste grad har klare referanser til den katolske kirkens påskefeiring.

Iført Adams drakt forgylt med noen tekstiltråder lot han seg korsfeste med en tornekrans på hodet og blod på hendene, mens folkemengden gispet i ekstase. De er like sjokkerte som de er begeistret.

Det er en jury tilstede, men deres stemmer teller bare delvis. Folkets stemmer avgjør. Og det er ingen tvil, Drag Sethlas blir kåret til årets Drag Queen, showet var helt fantastisk, om man nå liker Drag Queen show??

Og det gjør kanarierne. Det er tjuende gangen man kårer en Drag Queen under karnevalet i Las Palmas. Dette midlertidige skifte av kjønnsuttrykk begeistrer overraskende mange og har for lengst kjørt over den tradisjonelle kåringen av Karnevals Dronningen når det gjelder popularitet. Et drag-opptreden innebærer vanligvis å ikle seg en rollefigur hvor satire, ironi, utfordrende seksuell oppførsel og frekkhet er viktige ingredienser. Folk simpelthen elsker det!!!

Men så våknet kanarierne opp til en blåmandag! Reaksjonene lot ikke vente på seg. Grunnvollene i katolisismen, og alle tilhengere og sympatisører med den, hadde fått moralsk hjertestans. Gjør hva du vil, kle av deg det du vil, brett deg ut og drit ut hvem det enn måtte være;   - men du kødder ikke med Jesus og Jomfru Maria!!!

Francisco Cases, biskop på Kanariøyene snublet ut i morgenkåpen og fordømte denne blasfemiske frivolitet, langt før han hadde fått sokaten ut av øynene og en eventuelt matbit som kunne ha stabilisert innvollene. Han grep nærmeste mikrofon og uttrykte kort og konsist at dette var den tristeste dagen i hans tid på Kanariøyene. Så langt hadde han trodd at den ultimate tristessen var da beskjeden om at 154 mennesker hadde omkommet i en flyulykke rammet Kanariøyene. Spanair flyet JK 5022 styrtet på vei til Las Palmas fra Madrid den 20 august 2008, og hele, kanariske familier ble utslettet.  Men nå hadde han altså opplevd noe som var verre ! Han påstod seg å ha brukt morgentimene til å be for denne gudsforlatte øya, og det forlorne folk som kunne tillate noe så blasfemisk lettsindig som et Drag Queen show som parodierte Jesu lidelse, død og oppstandelse. Kirkens første og største høytid. Måtte Gud tilgi disse syndig- og vantro menneskene i verdens avkrok.

Nyheten nådde selvfølgelig fastlandet og de riksdekkende mediene. Tema ble iherdig diskutert i sosiale medier og frisørsalonger, som mange ganger er to sider av samme sak! Til hvilken grad folk var rystet forteller ikke historien, men de fleste som kom til uttrykk synes at grensen av overskredet. Av respekt for troende bør man ikke tukle med kirkens budskap.

Apropos tukle, så kan jeg ikke huske at biskopen, verken her eller der har falt ned på kne for å be for barn som systematisk har blitt misbrukt av katolske prester. Derimot har den katolske kirke tilbakevist påstandene og har kalt dem for konspirasjonsteorier og feiltolkning av kontekst. At man tidligere fant bibelsk belegg for å kunne undertrykke mennesker med annen hudfarge, eller seksuell legning har man heller ikke funnet grunn til å be om unison tilgivelse for. En kirke som stadig kaller andre til bot, må også være i stand til å ta et klart oppgjør med egen synd.

Nåvel, til kanariernes forsvar må nevnes at de fleste synes det var helt uforståelig at en biskop kan sammenligne den tragiske flyulykken med et satire show. Pårørende foreningen etter Spanair ulykken var naturligvis fort ute med å fordømme biskopens bisarre paralleller. Biskop Francisco Cases måtte ut og beklage i media, men da var jo skaden allerede skjedd, og mannen var like avkledd og korsfestet som en Drag Queen (uten sammenligning for øvrig – Gud forby), til folkets jubel.

Borja Casillas, mannen som vant Drag Queen kåringen har klargjort at han akter å utdanne seg som religionslærer. Han erklærer seg selv som agnostiker og mener at han kun har vært med på å visualisere religionshistorien med en annerledes tilnærming. Han ber de som roper om respekt og toleranse, og også utvise respekt og toleranse ovenfor ham, og det han står for!

Og hva skjedde med ytringsfriheten? Hva skjedde med alle de som stod bak ofrene etter terrorangrepet på Charlie Hebdo i Paris? Hva skjedde med alle som la trikolorens slør over profilbildet sitt på facebook og skrev; Je suis Charlie??? Vi har jo så lett for å tåle den urett som ikke rammer oss selv!

Er ikke en fritolkning av Jesus korsfestelse, en akt som passer inn under ytringsfrihet ? Eller er det den katolske kirken som har monopol på budskapet?

Katolisismen skiller seg fra protestantismen ved at kirkeorganisasjonen og presteskapet har en spesiell rolle som formidler mellom Gud og menneskene. I følge katolsk lære bygger
kirken sin autoritet på forholdet til Den Hellige Ånd. Helgenkult og Maria-dyrkelse inngår i ritene, og bygger på forestillingen om at relikvier og helgener kan virke som kanaler for mirakler, og hjelpe de troende ved å be til Gud på deres vegne, det vil si forbønn. Den katolske kirken betoner Jomfru Maria som forbilde og ser på Jesu mor som en formidler mellom Jesus og de troende. Relikviekult er gudstilbedelse  hvor deler av helgenens legeme  blir ansett som hellig og fylt med overnaturlig kraft. Fordi Maria ikke har noen grav, er Maria-kulten basert på skulpturer og billedfremstillinger. I mange lokale kirker finnes en Maria-skulptur som tillegges spesielle mirakuløse evner.

Nå når Påsken står for tur, blir mange av disse relikvier båret ut av kirkerommet, for å føres i kortesje gjennom gatene.

Langfredag (”den svarte dagen”) har en særstilling i merkedagstradisjonen. Det er den helligste dagen i året, den kollektive sørgedagen. Ingen annen helligdag i året er underlagt så mange folketrobaserte fromhetshandlinger; nesten alt folk foretar seg skal minne om Jesu lidelser, og gi uttrykk for at man er villig til å ta del i den både åndelig og fysisk. I Spania fremvises under påskeuken en fromhet og en religiøsitet som man ellers ikke ser så mye til. For å gjøre bot for sine synder, bæres enorme hellige trefigurer og tablåer gjennom gatene. Noen sleper seg frem med store kors, eller de går barføtt med lenker rundt anklene. Det er ikke uvanlig at man segner om av utmattelse underveis.

Både fortauskantene og balkonger er fulle av tårefylte mennesker, som bare ved synet av en Maria-figur begynner å gråte krampaktig. Mens andre i stillhet feller en og annen tåre, går andre inn i en slags kollektiv transe. Det hele kan mange ganger virke iscenesatt, over dramatisk og skremmende for en utenforstående. Nesten som et Drag Queen show!

Det var denne forkynnelsen Drag Sethlas ville formidle under galla kvelden på karnevalet i Las Palmas. Men budskapet falt ikke i god jord. Tema er fortsatt aktuelt. Spansk TV har måttet beklage det faktum at de direktesendte showet og dermed likeframt serverte det blasfemiske evangeliet rett inn i stua til folk. Foreningen for katolske advokater vurderer sak mot arrangørene og Drag Sethlas sponsorer, mens mannen på gata ikke riktig kan får ro i sjelen.

Og jeg, jeg tenker at det ene showet ikke er noe bedre enn det andre, like bisarr eller vakkert alt avhengig av den som ser.

God Påske!
(hele Drag Queen showet kan sees på youtube)

Redaktøren



fredag 3. mars 2017

Han lot handlingene snakke for seg......

Det var cirka tretti år siden, og vi var på vei til USA. Gulf krigen preget nyhetsbildet og billettprisene hadde falt proporsjonelt med den økende terror redselen. Men eventyrlysten overvant det meste. Dessuten var vi unge, og verden lå for våre føtter. Vi var uovervinnelige og udødelige. En herlig følelse.
Nåvel, vi ankom Arlanda flyplass i Stockholm, jeg og kjæresten i leiebil. Vi ble enige om at jeg skulle stille meg i innsjekkingskøen med all bagasje, mens han parkerte og leverte tilbake bil og nøkler. Akkurat det, tok lenger tid enn forventet. Jeg rakk å komme helt først i køen.
Koffertene var tunge, og da jeg skulle løfte av den første, sparket jeg fra med benet, og sendt bagasjetralla skjødesløst i vei med resten av bagasjen. Hjelp!
Det var da jeg så ham. Den lille mannen som kom løpende fra en den andre siden av hallen. Det var en godt voksen mann i frakk og hatt. Han smilte mot meg idet han lett fanget inn min bagasjevogn og kom meg beleilig til unnsetning. Som om det ikke var nok, hjalp han meg med den andre kofferten, løftet på hatten, ønsket meg en god tur mens han fortsatt smilte og tok med seg den tomme trallen tilbake. Det kunne nesten virke som om han bare gjorde jobben sin!
Vipps, var han borte like fort som han dukket opp!
Mange ganger siden har jeg lurt på om jeg rakk å si TAKK??
Etter en stund dukket kjæresten opp, og mens vi ventet i sikkerhetskontrollen fortalte jeg om dagens første positive hendelse. Min daværende kjæreste og nåværende ektemann kunne begeistret fortelle om dagens andre positive hendelse. Han hadde møtt et stort forbilde i sitt liv da han var på vei inn i garasjen på Arlanda. Ingen ringere enn konsernsjefen for Fritidsresor, mannen som hadde grunnlagt det firma han var ansatt i, og som hadde gjort ham  til en av sine betrodde medarbeidere i Spania. En mann som sjelden gav seg til kjenne rent fysisk, men som det ikke desto mindre stod stor respekt av, og som var selve kjernen til den lojaliteten han følte for arbeidsgiveren. 
Da vi etterhvert havnet ved et cafébord inne i avgangshallen kunne ikke kjæresten min slutte å prate om denne meget forsynte herremannen ved navn Bengt Bengtsson, som levde et tilbaketrukket privatliv, holdt en lav profil, med en beskjeden bil, et begrenset sosialt liv og en genuin interesse for sitt virke og sine ansatte. En spennende historie, i og med at han også indirekte var min øverste sjef i de sesonger jeg hadde arbeidet som reiseleder for norske Star Tour. 
Det er ikke uten en god porsjon stolthet jeg erkjenner at jeg tilhørte kategorien “Blåskjorter”, det evigvarende varemerket som forenet oss Star Tour/Fritidsresor guider rundt om på de mange utenlandske destinasjoner i verden. 


Vi var ikke bare “blå” på skjortene, men vi var symbolsk også “blå” helt inn i sjelen. Lojaliteten vi følte til firma vi var ansatt i, kan mest sammenlignes med en fotballsupporters kjærlighet til sitt lag. Selv om vi slet lange og mange timer til tider, og hverdagen mest bestod av å løse andres problemer, opplevde vi det ikke slik. Vi følte oss privilegerte, spesielt utvalgte og stolte. En følelse det er vanskelig å gjøre seg av med selv den dag i dag. 
Kjæresten min og jeg var  dypt opptatt i vår konversasjon da jeg løftet blikket for å sjekke avgangstavla og lytte til utropet på høyttaleranlegget. Plutselig ser jeg mannen, den lille mannen i grå vaktmesterfrakk som krysser cafégulvet med en kaffekopp i handen.
- Der er han jo, roper jeg ut og dytter borti kjæresten. Der er den mannen som hjalp meg med kofferten og tralla tidligere i dag!! 
Kjæresten løfter blikket, stirrer den veien jeg peker og begynner plutselig å le.
- Jammen det er jo han, sier han. Det er jo Bengan  som vi kaller han…………… Herre Gud, var det han som hjalp deg?????
Og slik ble altså mitt første møte med Bengt Bengtsson (Bengan). Han som grunnla Fritidsresor på tidlig 60-tallet. En enkel, men utrolig hjelpsom og forståelsesfull person som gjennom sine gjerninger lærte opp flere generasjoner reiseledere. Han rekrutterte ledere blant de unge i sine egne rekker, som han gav muligheter og stort ansvar. Han lærte oss å sette gjestens behov i sentrum. 
Flere år senere skulle jeg bli oppringt personlig av Bengt Bengtsson. Jeg var ansatt som kabinesjef i Air Europa, et  flyselskap som Fritidsresor kontrakterte til flere av sine reisemål. Jeg var også som norsk i et spansk selskap involvert i en oppgradering av selskapets serviceprogram på Skandinaviske flyvninger. Bengt ville bare forsikre seg om at vi tenkte i samme baner. I og med at jeg var gammel “blåskjorte”, håpet han at det fortsatt var gjestens ve og vel som stod i sentrum, og minnet meg om at gjestens ferie begynte allerede når de gikk ombord i flyet, så det var viktig at deres behov ble ivaretatt på en god måte. Slik var Bengt Bengtsson. 
Nå finns han ikke lenger, mannen som lot handlingene snakke for seg selv,  gikk bort i høst. Navnet Fritidsresor har også gått ut av historien. Men rundt om i verden finns flere generasjoner “blåskjorter” som på en eller annen måte tar med seg hans visjoner, kraften i hans handlinger og takknemligheten for det vi har fått være med på, videre langt inn i det blå. 

På side 14, 15 og 16 Har jeg fått tillatelse til å trykke et utdrag av Thomas von Seths bok Charterhistoria, som handler om Fritidsresor og Bengt Bengtsson. 

fredag 3. februar 2017

Atocha drapene i 1977

For 40 år siden skjedde det noe dramatisk i Spania som var ment å kneble demokratiet, men som fikk motsatt effekt. Den 24. Januar 1977 sparket en kommando med ultra-konservative nasjonalister inn døren på kontoret til en gruppe advokater som jobbet for CCOO (arbeidernes fagforening) og det spansk kommunistpartiet PCE, på Calle Atocha 55 i Madrid, og åpnet ild mot de som befant seg der. Den bestialsk handlingen etterlot seg fem drepte og fire sårede. 

I disse Trump`erende tider er det kanskje viktigere enn noen gang å verne om våre kjerneverdier, vårt samfunnsfundament og ikke minst vårt demokrati. Spania, her vi nyter av vidstrakte strender og turisme, ligger ikke bare badet i solskinn. De siste årene har landet vært preget av finanskrise, arbeidsledighet og politisk uro. Det er viktig å vite at i vesteuropeisk sammenheng er Spania å regne som et ungt demokrati.

Borgerkrig og diktatur
Etter mange år med politiske splittelser og stor økonomisk ustabilitet brøt det ut borgerkrig i Spania i juli 1936. En opprørsgruppe ledet av Francisco Franco gikk til angrep på regjeringen og lojalistene. Franco fikk støtte av Tyskland, Italia og Portugal. Regjeringsstyrkene fikk materiell og økonomisk støtte av Sovjetunionen.
I mars 1939 ble regjeringens tropper slått. Dermed kunne Francos parti, falangistene, danne en fascistisk regjering. Borgerkrigen kostet en halv million menneskeliv.
Etter at Francos regjering tok makten ble andre politiske partier erklært forbudt. Det ble slått hardt ned på opprørsgrupper og motstandere av regimet, flere ble fengslet og pressen ble sensurert.

Diktaturet opphørte i 1975 etter Francos død, og Juan Carlos, som var sønnesønn av den avsatte kongen, Alfonso, ble konge.

Drapene ved Atocha i 1977                                                                                                                                              Midt i sentrum av Madrid ringte terroristene på dørklokken i leiligheten på Atocha gaten 55, kl. 22.45 på kvelden. De lette tilsynelatende etter kommunistlederen Joaquin Navarro, som var generalsekretær i Transportforbundets fagforening i Madrid. Navarro hadde tidligere oppmuntret til streiker i stort omfang, mot det de kalte “den fascistiske transport-mafiaen”. Da de ikke kunne finne ham, bestemte de seg for å ta livet av de gjenværende. Terroristene var to unge menn med skytevåpen, samt en tredje person som var ansvarlig for å kutte telefonkabler og endevende kontoret etter bevis. Som en følge av skytingen ble arbeidsretts advokatene Enrique Valdelvira Ibáñez (35), Luis Javier Benavides Orgaz (26) og Francisco Javier Sauquillo Pérez del Arco (30), samt jusstudenten Serafín Holgado de Antonio og kontoristen Ángel Rodríguez Leal drept. Alvorlig skadet ble Miguel Sarabia Gil, Alejandro Ruiz-Huerta, Luis Ramos Pardo og Dolores (Lola) González Ruiz. Sistnevnte gift med drapsofferet Luis Javier Saquillo.

En av advokatene i firmaet, Manuela Carmena, kunne unngå terroristangrepet fordi Luis Javier Benavides hadde bedt om å bruke hennes kontor til et møte. Manuela Carmena er siden 2015 ordfører i Madrid. 

Under begravelsen for ofrene i terrorhendelsen deltok over hundre tusen mennesker. Det var den første massedemonstrasjonen fra venstresiden etter diktatoren Francos bortgang. Det hele gikk bemerkelsesverdig stille og rolig for seg. Store bevegelser i solidaritet foregikk over hele landet, der arbeiderbevegelsen la ned arbeidet en hel dag i sympati. Dette viser paradoksalt nok at til og med sikkerhetsstyrkene beskyttet medlemmer av et ulovlig politisk parti, og man mener at dette var avgjørende for legaliseringen av kommunistpartiet. Tre måneder senere, i april blir den offentlige legaliseringsdagen kalt “Den Røde Påskeaften”. Allerede i februar samme år hadde regjeringen med president Adolf Suarez begynt arbeidet med legaliseringen også av andre partier som PSOE (dagens spanske Arbeiderparti) og PNV (Partido Nacionalista Vasco).

På tiltalebenken den 4 mars i 1980 stod Franciso Albaladejo, sekretær for den private Transport arbeidsgiverforeningen i Madrid, og tilknyttet FET og  JONES ( eneste tillatte partiet etter borgerkrigen) , Jose Fernandez Cerra, Caroloa Garcia Julia og Leocadio Jimenez Caravaca, oppfattet som “en gruppe aktivister som forsvarte radikal politisk ideologi som var totalitær", i samsvar med de institusjonelle endringer som fant sted i Spania på den tiden. I kjennelsen ble Jose Fernandez Cerra og Carlos Garcia Julia dømt til 193 års fengsel hver, mens Francisco Albadaljo ble dømt til 73 års fengsel. 
I dag finns det gater og torg i 23 ulike byer i Spania til minne om ofrene av dette attentatet. 

Fernando Lerdo de Tejada
Fernado Lerdo de Tejada hadde på seg en brun skinnjakke, hadde fylt 23 år og var sterk tilhenger av den ekstreme høyresiden. Kl. 22.45 den 24 januar 1977 brøt han seg inn i leiligheten på Atocha gaten sammen med sine venner Jose Fernandez Cerda og Carlos Garcia Julia. Alle tre bar våpen, selv om Fernando ikke hadde ammunisjon. Det ble nemlig ikke funnet kuler i den gamle pistolen som tilhørte hans far da de senere fant den i hans hjem, noe som talte til hans fordel. 
Mens kompisene truet advokatene opp mot veggen og kaldblodig avrettet dem, stod Fernando ved døra og voktet utgangen. Hans oppgave var å beskytte sine medsammensvorne. Plutselig ble det avfyrt skudd. Fem døde og fire hardt såret. Det er en av de overlevende, Alejandro, som kan fortelle denne historien i vitneboksen. 
Fernando Lerdo de Tejada var en unggutt med sterk tilknytning til Falange - bevegelsen og det fascistiske regjeringspartiet. Han kom fra en innflytelsesrik familie i El Toboso (Toledo). Fernando ble arrestert, men kom aldri på tiltalebenken. To år senere, før rettsaken mot ham hadde kommet opp, ble han gitt permisjon for å gå i et bryllup. Han kom aldri tilbake til fengselet i Ciudad Real. 

I ettertid er det mange som mener at han ikke flyktet, det behøvde han ikke. Dørene ble åpnet for ham ved å gi ham permisjon, ordnet gjennom kontakter som familien var i besittelse av.  Fire tiår etterpå har Fernando nådd en voksen alder av 63 år. Ingen vet hvor han er, påstår hardnakket hans bror. Han mener familien har blitt forfulgt og oppringt gjennom 40 år, og bør nå få fred. Mange spekulerer likevel i at hans mor Virginia har hatt kontakt med sønnen gjennom alle år. Ved to tilfeller har han også blitt intervjuet av spansk presse, som har truffet ham ved “en tilfeldighet” i Chile, da var han på vei til Brasil. 
I dag er saken hans foreldet, så han kan ikke lenger bli satt i fengsel. Demokratiet han var så iherdig motstander av lever i beste velgående, og det gjør også advokaten som ved en tilfeldighet ikke var tilstede under terroristattentatet den kvelden. Hun er nemlig borgemester i beste velgående i Madrid og høyst levende tilstede. 

Lola Gonzalez
For Lola Gonzalez ble begynnelsen på året, rettere sagt januar måned en skjebnesvanger tid i hennes liv. Historien begynte i 1969 da hun som ung jusstudent stod i ledtog med antifascist bevegelsen. Hun kjempet mot diktaturet og for demokratiet. I januar måned samme år ble hun arrestert av den fascistiske brigaden, sammen med han som den gang var hennes kjæreste, Enrique Ruano. De kom begge ut fra et møte. Ruano ble torturert i tre dager til ende, ble han kastet ned en trapp fra tredje etasje og døde. Politiet konkluderte med selvmord, og slik ble saken også omtalt i den fascistiske pressen. 
Etter tapet av kjæresten og den fryktelige opplevelsen ble Lola medlem av kommunistpartiet PCE, et parti som fortsatte å være illegalt lenge etter Francos død. Der ble hun kjent med en annen kommunist og advokat; Luis Javier Sauquillo. De giftet seg etterhvert. 

Den 24. Januar 1977 befant de seg på advokatkontoret i Calle Antocha 55 etter den store transportstreiken, da høyreekstremistene kommer inn og kaldblodig skyter ned Lolas mann Javier. Selv blir hun hardt skadet og mister barnet hun bærer. Hun opplever aldri å bli mor. 
Det tok mange, mange år for Lola å komme til hektene igjen. Hun flytter til sin mors hjemsted i Cantabria der hun etter hvert tok opp igjen sitt yrke, og fortsatte å jobbe for det hun trodde på. Hun bygget et hus i Miengo der hun tilbrakte lange perioder. Hennes venninne Margot Ruano, søster til hennes første kjæreste Enrique påstår hun aldri ble seg selv igjen, hverken fysisk eller psykisk. Hun måtte til stadighet gjennom nye operasjoner. På sykehuset i Valdecilla der hun var kjent blant legene fikk hun hjelp og forståelse. Blant annet hadde hun store problemer med å ta til seg føde, og veier i perioder ned mot 30 kilo. I en alder av 68 år blir hun funnet død i sin seg, diagnosen er kreft. Hennes mann Jose Maria Zaera blir også funnet død. Begge gikk bort på på en kald januar dag!
Men som i alle historiske hendelser man leser, er det de personlige anekdotene  som blir med en videre. Det er den enkeltes skjebne som kryper under huden på deg og spiller på indre strenger av medfølelse og forbannelse. Det er de historiene som vi ikke glemmer, og som ved å minnes kan føre til at vi viderefører og opprettholder det de kjempet for. 
Drapene skjedde på et tidspunkt med stor politisk uro i Spania. Etter diktator Francisco Francos død i 1975 var landet havnet i et politisk vakuum; preget av vilje til demokrati, men fremdeles bundet av det gamle regimet.

Blant annet var kommunistpartiet fremdeles forbudt. Dets partileder Santiago Carrillo som hadde vendt tilbake fra eksil i utlandet året før og blitt fengslet, var nylig sluppet fri. Domstolene hadde kommet frem til at det ikke lenger fantes lovlig grunn til å holde ham fengslet.

Midt i denne demokratiseringsprosessen skjedde drapene i Atocha, en terrorhandling som skapte harme i folket. Samtidig understreket den viktigheten av å befeste det nye demokratiet.

Begravelsen av de fem drepte den 26. januar 1977 ble for mange et vendepunkt. For første gang på 40 år var venstresiden tilbake i gatene i Madrid. Tusenvis av mennesker deltok i gravfølget, en fredelig og taus markering - i kontrast til terrorhandlingen to dager før.

Førti år er lang tid. Nesten alt vi ser av bebyggelse på sørsiden av Gran Canaria var ikke-eksisterende på den tiden. Likevel er et lands historie viktig å lære, ikke minst for å forstå menneskene som lever der. For 40 år siden skjedde det noe dramatisk i Spania som var ment å kneble demokratiet, men som fikk motsatt effekt. Den 24. Januar 1977 sparket en kommando med ultra-konservative nasjonalister inn døren på kontoret til en gruppe advokater som jobbet for CCOO (arbeidernes fagforening) og det spansk kommunistpartiet PCE, på Calle Atocha 55 i Madrid, og åpnet ild mot de som befant seg der. Den bestialsk handlingen etterlot seg fem drepte og fire sårede. 

onsdag 4. januar 2017

Un annus horribilis ?

Den kosmopolitiske eliten, de som utrykker seg med ord og meninger i media, synes å være enige om en sak; året som gikk var et ”annus horribilis”. Mens krig og terror plager Midtøsten, og skaper bølger av flyktninger, feier populismen over to av de eldste og mest ærverdige demokratier i verden; USA og Storbritannia, og truer mye av den gamle europeiske kontinentet. Idioti overvinner intelligens, klovner overvinner de fornuftige, anstendighet overvinner kynisme, og fakta gjøres til fleip.

Ingenting stadfester bedre den politiske usikkerhet vi lever i her i Vesten enn valget av en arrogant, uvitende, ustabil og uansvarlig Donald Trump. Med en slik villstyring ved kommandoknappen i en av jordas mektigste militærmakter, kan alt skje i 2017. Men ikke alt ser mørkt ut. 

Monte Python lærte oss å se alle fasetter av livet, ikke minst den lyse siden.
Hvis vi tar avstand fra omstendighetene som daglig serveres oss i nyhetene, de som bekrefter vår tro på artenes medfødte idioti. Om vi utvider vårt blikk til også å omfatte trendene som markerer materiell fremgang for menneskeheten, vil vi oppdage at vi har grunn til å tro at langt fra å leve i de verste av alle tider, lever vi i de beste! 

Ulikheter er et av våre største samtaleemner. Og selv om det er tilfelle at sosiale ulikheter øker innad i mange land, er de i ferd med å reduseres mellom landene. De som er så heldige å bli født i rike land kan føle seg litt mindre skyldig enn før. FNs tall viser at siden 1990 har de fleste utviklingsland avansert betraktelig med hensyn til inntekt, lengre levetid og tilgang til utdanning. Året som gikk var ingen unntagelse; for første gang i menneskets historie, falt antallet innbyggere som lever i ekstrem fattigdom til under 10% av jordens befolkning. Sult i verden har også falt til sitt laveste nivå på et kvart århundre.
De gode nyhetene begrenser seg ikke til bare å omfatte fattige land. Det er kriselignende forventninger hos de rike, hvilket fører til at den katastrofale demagogien til en mann som for eksempel Donald Trump, får folk til å totalt ignorere det faktum at arbeidsledigheten i USA falt fra 7,8% da Barak Obama kom inn i Det hvite hus og fram til dagens 4,6%. Om man benytter en kraftfull retorikk og propaganda for å appellere til folks følelser og fordommer kan man skaffe seg enorm makt og innflytelse. I Storbritannia hvor den generelle oppfatningen er at europeiske innvandrere har stjålet alle nye arbeidsplasser, noe som førte til at mange stemte for Brexit, har andelen personer i arbeid ikke vært så høy på over et tiår.

Spania er et land som tiltrekker seg en global oppmerksomhet på grunn av sitt avvik mellom innbyggernes tilbøyelighet til å syte og klage, og en livskvalitet som resten av verden misunner dem. Arbeidsledigheten er fortsatt høy, men er på stabil vei ned, og den økonomiske veksten har vært dobbelt så stor som det europeiske gjennomsnittet i 2016. I slutten av november publiserte Financial Times en artikkel der man kunne lese; «En glittrene historie om Spanias økonomiske oppgang». 

Tilbake til resten av planetens skjebne, gjenstår det å se hva den fremtidige administrasjonen til Donald Trump akter å gjøre. Men faktum i dag er at for tredje året på rad har man lykkes i å bremse det globale utslippet av karbondioksid som produseres ved forbrenning av fossilt brensel, hovedårsaken til de globale klimaendringene i følge de lærde.
I mellomtiden nyter jordens befolkning bedre helse enn noensinne. Den gjennomsnittlige levealder fortsetter å vokse over hele verden, og de mest dødelige sykdommene krever stadig færre ofre. Ifølge verdens helseorganisasjon WHO har malaria ofre blitt redusert med over 50% siden år 2000. Hiv og Aids dødsfall har gått ned i tilsvarende proporsjoner. I januar 2016 kunngjorde WHO at Ebola-epidemien i Vest-Afrika var utryddet. Den globale barnedødeligheten er halvparten av hva den var i 1990. 

Med hensyn til krig, er de ikke lenger hva de var. Krigen i Syria er et grotesk unntak. Men hvis man for et øyeblikk klarer å legge til side de TV bildene som hjemsøker oss hver dag fra Aleppo og åpner øynene for det globale bildet, ser vi at vi lever i en tid med enestående fred. Siden 1946 har antall krigsoffer blitt redusert med enorme proporsjoner, samt at drapsratene synker. Den generelle tendensen eksemplifisert ved fredsprosessen i Colombia, viser at verden er mindre utemmet enn den var.

Noe som kanskje bidrar til å forklare den frykten som inntar oss i det ellers fredelige Europa, - faktisk mer pasifistisk enn noensinne i historien, tatt i betraktning den relativt lille faren som IS terrorismen utgjør. For familie og venner til ofrene i Berlin like før jul, og tidligere i Brussel, Nice og Paris er selvfølgelig tragedien total, og utrøstelig. Men det er den også for de som har mistet sine kjære i trafikkulykker, slik økonomiprofessor Robert Neild ved Cambridge universitet minnet oss på i forrige ute; i følge EUs statistikk ble 151 mennesker drept i terror angrep i 2015, et trist resultat, men samtidig døde 26 100 mennesker i trafikken, i løpet av de samme 12 månedene. Dette viser den irrasjonalitet som skremmer oss fra å dra på en weekend til kjærlighetsbyen Paris, mens vi rolig pendler til jobb hver dag, hver og en i sin bil. Professoren i Cambridge kalkulerte med at sannsynligheten for å bli drept i en bilulykke er 172 ganger så stor som at vi skal ende vårt liv i et terrorangrep. 


Med dette så vil jeg ønske alle lesere et riktig godt nytt år full av optimisme, glede og rasjonalitet!

onsdag 7. desember 2016

Tro og tradisjon


Julen banker på døren, selv om sola skinner aldri så mye. Blant tørre palmekvister og glissen natur henger vi opp små nisser og tenner levende lys på balkongen. Det er som seg hør og bør, tradisjon gir trygghet og forutsigbarhet uansett hvor vi befinner oss i verden. Og selv om julen er en kristen høytid synger både hedninger og uvitende julen inn med innslag av fete sauser og sterksprit i glasset. Det kan til og med la seg hende at han som aldri har latt seg lede av Guds ord, ramler inn over terskelen til sjømannskjerka når sentimentaliteten tar overhånd. Men uansett hvor mye vi fornekter troen på Gud, kjenner vi alle til historien. Ja, den du vet, med jomfru Maria, noen gjetere og et stall, et sted i verden der alle skulle skrive seg inn i manntall. En fin og fredelig historie, en uskyldig og naiv Maria, et velfødt barn, en ledestjerne, engler som daler ned i skjul og tre vise menn. 

Kan det bli særlig vakrere? 
Det er som et gammelt eventyr av Asbjørnsen & Moe, ei gammal bok noen leste i barndommen og som vekker til liv både minner, lukter, smaker og til og med en og annen tåre. Og som hvilket annet eventyr som helst, er ikke historien noe du behøver å tro på, du bare bærer på den likevel. Det er en arv du har fått, en slags grunnstamme, et juletre som du henger på mer og mer pynt for hvert år og som til slutt representerer ditt liv. Fortellingen i juleevangeliet er vårt historiske grunnlag. Det er beinet vi har kokt suppe på, og gjort til så mye mer enn det kanskje var tenkt å bli, og for mange så annerledes enn det var tenkt på bli, - men likevel vår verdiarv som knyter oss sammen med tidligere generasjoner og våre forfedre. 

Ikke desto viktigere er at denne historien følger slekters gang og aldri forstummer, men der er vi ikke enige, vi mennesker. Ikke der heller! Det er av tilpassningsgrunner vi nå skal opphøre å videreføre vår tradisjon, i alle fall grunnlaget for vår historie. Human-Etisk Forbund mener det er lite samtidsorientert å la unger gå på julegudstjeneste. Det å ikke være samtidsorientert er jeg redd betyr at “vi ikke henger helt med”. Rektorene vil ikke ha denne heftelsen hengende ved seg, så jeg leser at de viker seg og tar bort julegudstjenesten fra timeplanen i desember. Kult nok!

Samtidig leser jeg at om to forskere som seriøst har sammenlignet flere studier av barns holdninger til julenissen. Der kommer det frem at mange foreldre vegrer seg for å avsløre at nissen ikke finnes. Man vil aller nødigst frarøve barna deres klokketro på den skjeggete mannen med topplua trukket nedover øra. Undrer hvordan Human-Etisk Forbund stiller seg til det? Er det innafor? 

Er det samtidsorientert med en klokketro på et reinsdyr med rød nese, en feit gubbe med en usunn livsstil, urimelige arbeidsvilkår og en stresset hverdag på Nordpolen, som elsker små barn og lokker dem med gaver og godterier. Ho-ho!!

Studien viser også en markant nedgang i barns syn på nissens mer åndelige dimensjon. I dag er julenissen blitt mer kommersiell. Det er tydelig at barna tror mest på julenissen i desember, når skolen og foreldrene snakker om han, enn i juni hvor julefeiringen er langt borte, sier den andre forfatteren av studien. 
Jo, de er ikke dumme de heller!!

At de færreste av oss tror på jomfrufødsel blir bare en parentes når man aktivt jobber for at den lille poden skal få et lidenskapelig forhold til en mann som sier seg besøke 152 millioner hjem i verden på juleaften!

Det er grovt regnet to milliarder barn i verden. Uten å diskriminere og med veldig dårlig kunnskap tror jeg ikke han besøker muslimer, hinduer, jøder og buddhister. Da står det igjen omtrent 380 millioner barn som skal ha besøk av julenissen – på et døgn. Hvis hver familie i gjennomsnitt 2,5 barn, betyr det at nissen skal besøke 152 millioner hjem på 24 timer. 
Og hvordan skal julenissen klare å ivareta dyrevelferden midt oppi det som må være et enormt julekaos? Om hvert barn får en pakke som veier ett kilo, kommer berget av pakker til å veie 380 000 tonn. Pluss en overvektig julenisse. Et reinsdyr orker å dra maks 200 kilo. Det betyr at julenissen trenger omtrent 1,9 millioner luftbårne rein for å dra sleden med pakkene. Og et eller annet sted på veien bør kanskje dyrebeskyttelsen kobles inn? 


Nei, skal vi konkludere med noe, må det bli at julenissens levevilkår er så ekstreme at det er fristende å tro at det rett og slett er umulig. Men det beror selvsagt hva du tror på: Julenissen eller Juleevangeliet?

torsdag 3. november 2016

Av politisk pølsespinn gror det ingenting....

Det kanariske flagget vaier i sterk vind….

Det var engang, for et halvt århundre siden, en gjeng kanariske nasjonalister, overentusiaster eller som mange vil kalle dem; separatister eller det som verre er; terrorister! De valgte seg et flagg som symbol. Tilsynelatende et uskyldig flagg med sine kanariske farger; gult, blått og hvitt! Sentralt i flagget fans en sirkel med 7 grønne stjerner; en for hver av Kanariøyene. 

Det var ikke utseende på flagget som var feil, det var selvfølgelig hva flagget symboliserte synes mange; Terrorisme!

Separatist bevegelsen het “Movimiento por la Autodeterminacion de Independencia del Archipielago Canario” (MPAIAC). De kjempet for kanarisk selvstendighet med ulovlige midler og lysskye metoder. Blant annet fikk de stå til ansvar for drapet på en politimann. Han ble sprengt i filler da han forsøkte å deaktivere en bombe som denne gruppen hadde plantet i La Laguna (universitetsbyen på Tenerife). De var også indirekte ansvarlige for den største flyulykken i den sivile luftfartens historie. Hele 582 mennesker ble drept da to Boeing 747 maskiner fra KLM og PanAm krasjet på Los Rodeos flyplassen på nordsiden av Tenerife den 27. mars 1977. Las Palmas flyplass hadde stengt etter en bombetrussel fra MPAIAC og flytrafikken ble omdirigert til Tenerife, der flere ulykkelige omstendigheter førte til denne grufulle ulykken. 

Nå har det gått 52 år siden dette flagget kom til, og av en eller annen forunderlig anledning oppfordret politikerne alle offentlige institusjoner å heise flagget med syv stjerner, for å markere flaggets tilblivelse! Dette falt i særlig god jord i de kanariske kommuner og regioner der partiene NC (Nueva Canaria) og CC (Coalicion  Canaria) sitter i ledende posisjoner. Men hos andre ikke! Noen heiste flagget, andre tok det ned, noen reagerte med forferdelse og sterkt indignasjon. Noen påberopte seg retten til ytringsfrihet, andre gikk med hud og hår inn i en sterk forsvarstale for et flagg de mente tilhørte og representere folket. De mest tilgivende mente at det har rent mye vann under broen, og at flagget i dag kun symboliserer 7 grønne øyer over et blått hav.

-”Det er å være blåøyd”, i ordets rette forstand var det en universitetsprofessor som uttalte. Han var oppgitt over folkets uforstand, og mente at i den grad man ønsker å bruke symboler ved markeringer, må det finnes et minstekrav om oppdatering i forhold til hva symbolet betyr, dets opprinnelse og egentlige uttrykk. 

Som om den kanariske regjeringen, øyrådet, kommunepolitikere og andre løsgjengere innen politikken ikke har annet å gjøre, så har de nå fått et flagg til skisma og kontrovers, eller en grunn til å flagge ut !!!

I tider da Spania stadig sterkere behøver å enes, å stå sammen for felles verdier, klarte man igjen å finne en anledning til munnhuggeri, oppgitthet og splittelse. Det gikk som det måtte gå; nemlig til retten! Nå foreligger det et rettsavgjørelse som forbyr offentlige institusjoner å heise dette flagget. Men mange sinner er satt i kok!
For å unngå forvirring opplyser vi herved om at det eksisterer et  offentlig og godkjent kanarisk flagg som er en trikolor i fargene hvitt, blått og gult, med og uten Kanariøyenes riksvåpen i det midtre feltet.  Flagget som har våpenet i midten er statsflagg for myndighetene i Den autonome regionen Kanariøyene. Flaggene ble innført som en del av Kanariøyenes selvstyrestatutter av 16. august 1982.

Mer av det samme..?
Mange spanjoler trekker et lettelsens sukk i disse dager. Etter et år med rot, splittelse og stygge meningsutvekslinger skal vi nå endelig få på plass en regjering. Det er et kjent fjes som inntar statsministerstolen. Han heter Mariano Rajoy, har vært statsminister i 4 år for de konservative (PP), har figurert som “fungerende statsminister” i en ni måneders periode da landet har vært uten styre og stell. Nå har han etter mye bedruljer klart å skape en mindretalls regjering, og unngår med det at spanjolene må gå til valgurnene for tredje gang på under ett år! Derimot blir det nok ikke en regjering som på noen som helst måte inviterer til stabilitet og felleskap. Man kan høre knivene slipes….

–Du har ikke vår tillit, og heller ikke vår støtte, sa Antonio Hernando, sosialistpartiets talsmann i nasjonalforsamlingen. I en bitter debatt før tillitsvotumet gikk han hardt ut mot Rajoys politikk i den forrige regjeringsperioden.
Med støtte fra det liberale mellompartiet Ciudadanos (C) og den ene folkevalgte fra Coalición Canaria vil Rajoy få 170 av de 350 stemmene. Et klart flertall i salen har åpent uttrykt mistillit til Rajoy, det gjelder til og med de to støttepartiene. Hans parlamentariske grunnlag i PP er 137 av de 350 setene, det svakeste i demokratiets historie. Statsministeren kommer til å måtte svelge den ene oksen etter den andre for å få vedtatt et statsbudsjett og forslag til lover. Opposisjonen kommer til å påtvinge ham reformer, noe flere allerede har lovt.

I løpet av ti måneder som har gått er det mange politikere som sitter igjen med en fakturert selvtillit, en knekt stolthet, et desillusjonert framtids håp og mye bitter smak i munnen. Verst har det gått ut over sosialistene (PSOE) som ligger med brukket rygg, og en lang rehabiliteringsperioden framfor seg, i håp om å komme sterkere tilbake. 

Politikerforakten er stor i Spania, det har både kriser, store og mange korrupsjonsskandaler og ikke minst innstramninger i pensjoner, - helse og utdanningspolitikk sørget for. At man på ti måneder ikke har klart å enes om en koalisjonsregjering etter at velgerne i Spania for første gang i demokratiets historie, ikke valgte å la ett parti sitte i majoritet, har ikke gjort forakten mindre. 

På folkemunne har man i resignasjon laget en mengde humoristiske bilder på et Spania der det ikke har noen betydelse om man har en regjering eller ikke! Men så er naturligvis ikke tilfelle. 
Redaktøren