torsdag 2. november 2017

Forestillingen er over!

Det kan virke som forestillingen er over. Klovnen Carles Puigdemont har forsvunnet ut bakveien, ut i den varme katalanske høstnatten. Der ventet en bil med sotede vinduer som kjørte han og fem av hans medsammensvorne over grensen til Marseille. Derfra stakk han med privatfly til Belgia! Han tryllet bort seg selv. De som stod igjen fikk slukke lyset etter han.

Regjeringen har i dag, på selveste Halloween stengt hans offisielle web side, der han for kun et par dager siden la ut et foto av seg selv for å ønske sine følgere en ”Bon Dia” (god dag). Driftige journalister forstod straks at her var det ugler i mosen. Bildet var ikke dagsferskt, himmelen hadde en annen nyanse enn dagens. Fort oppstod det rykter om at Puigdemont hadde forlatt manesjen!

Den katalanske nasjonalisten hadde kontaktet en belgisk advokat, som tok imot ham med åpne armer. Advokat Paul Bekaert er ikke ukjent for spanjolene. Han har en lang forsvarshistorie i domstolene til fordel for ETA terrorister (en baskisk venstreradikal nasjonalistisk separatistgruppe som har utført over 700 terroraksjoner og tatt mer enn 800 liv). 

I skrivende stund tror man at Puigdemont og hans like vil søke politisk asyl i Belgia, men det er ikke bekreftet. Etter å ha splittet Catalonia, gitt masse mennesker falske forhåpninger, manipulert fakta, arrangert en illegal folkeavstemning og underholdt utenlands presse med historiske fakta som ikke henger på greip, drar han sin kos. Han er siktet for opprør, underslag og oppvigleri. Spørsmålet er om man på det grunnlaget kan få politisk asyl i et annet EU land. Det ville i så fall by på en del diplomatiske problemer mellom Belgia og Spania. 

I mellomtiden har den spanske sentralregjeringen med støtte fra de to nest største opposisjonspartiene overtatt regionstyret i Catalonia. Men det er ikke ment å vare evig. Allerede den 21 desember er det utlyst nyvalg, der alle katalanere på demokratisk og lovlydig vis kan gå til urnene og stemme for en ny katalansk regjering. Det betyr at i utgangspunktet at separatist vennlige politikere og nasjonalist partier igjen kan bli valgt. Det er rett og rimelig. Det er slik et demokrati skal fungere. Men de, som alle andre er underlagt loven, noe Carles Puigdemont og hans sirkus aldri tok hensyn til. 

Som troll i eske dukket Carles Puigdemont opp i manesjen igjen i dag. Han hadde fått låne et lokale i Brussel og invitert til pressekonferanse. Tydelig preget av nervøsitet og omgitt av internasjonalpresse forsøker han å appellere til Brussels forfengelighet ved å påstå han hadde valgt å rømme dit, fordi han anså byen som Europas hovedstad. Det hadde ingenting med at han forsøker unndra seg en straffeforfølgelse, men ønsker ro og sympati fra et Europa som må forstå at han er et offer i denne sammenhengen.

Han beskylte den spanske regjeringen for å bruke makt og vold mot Catalonia, mens han hele tiden selv hadde satt demokratiet i høysetet. Fred, dialog, nøytralitet og harmoni var ord han brukte for å beskrive seg selv og sine kollegaer.  

Tilbake sitter et splittet Catalonia i full forvirring. Også Puigdemont`s tilhengere lurer på hva som skjer? Lovet han ikke å løsrive dem fra resten av Spania. Han som hadde fortalt dem at de var så mye mer verdt enn resten av folket på den Iberiske halvøy. At de var mer kreative og driftige enn andre, og at de stod for en tredjedel av bruttonasjonalproduktet. Det handlet om stolthet og økonomi. Nå har 1500 av de største selskapene forlatt Catalonia. Det tilsvarer 35% av den katalanske økonomien. Selv om ex visepresident Oriol Jungeras forsøkte å roe ned folket med det faktum at 260 000 selskaper fortsatt har valgt å bli, glemte han å nevne at det er såkalte microselskaper; hele 87% av dem har færre enn 9 ansatte. Kun 5086 av dem har mer enn 50 ansatte. Av disse har 20% varslet om flytting av sitt hovedsete til et sted utenfor Catalonia. Næringslivet er rasende, og folket bekymret. Dette er den største økonomiske krisen i Catalonias historie, skriver økonomen Fernando Tras de Bes.

Oriol Junqueras har hele tiden forsøkt å overbevise separatistene om at den katalanske økonomien ikke vil bli berørt av det politiske kravet om uavhengighet og selvstendighet. Også når virkeligheten tilsa noe annet!

Og så var det resten av Catalonia. Majoriteten. Som er stolte av å være katalanere, men som fremfor alt er spanjoler. Som aldri har ønsket noe annet enn et helhetlig Spania. Som av naturlige grunner ikke gikk til urnene ved den illegale folkeavstemningen 1. oktober. Nettopp av den enkel grunn, at den var grunnlovsstridig! Nå har de tatt til orde, nå er de synlige i gatene med sine spanske flagg og paroler om fred og sameksistens. De har opplevd at deres grunnvoller vakler under en rebell som for enhver pris skal rive deres verdier, familier og historie i småbiter. Hvorfor? 

Den store motstanderen og den stygge ulven i følge Puigdemont er Spanias president, Mariano Rajoy (PP). At han i denne konflikten har med seg majoriteten av katalanere, samt de største opposisjonspartiene Ciduadanos og PSOE unngår Carles Puigdemont taktisk å nevne. Det er definitivt den sentrale regjeringens skyldighet å sette inn ordensmakten,- det handler om å beskytte statens grenser og folk. Puigdemont er heller ikke spesielt begeistret for landets konge, som naturlig nok verner om et samlet Spania slik en monark er forpliktet til å gjøre. 

Spania er en stat som består av mange autonome regioner. Noen har mer selvstyre enn andre – Catalonia er blant disse. 

Hva er så Carles Puidgemonts motiver for løsrive Catalonia fra Spania? Mange tror at de egentlige og kanskje personlige motivene vil dukke opp etterhvert. Nå sitter han på trappene i Brussel og ber så pent om noen kan ta han inn i varmen? La oss bare håpe at europeerne ikke kjøper hans løgnhistorier om ønsket dialog, respekt og fred. I dag sitter han i Brussel og ber for sin syke mor! Plan A var for egen del å vinne halve kongeriket. Plan B er å ikke havne i fengsel for sin lovløshet.


Ennå kan det virke som forestillingen ikke er over…..

tirsdag 3. oktober 2017

Whats`On i Barcelona

Storbyferie til Barcelona kan by på så mye mer enn billige flyvninger med Norwegian, slik det står i annonsene. Det er nesten ikke grenser for hva som er ”whats`on” i Catalonias hovedstad i disse tider. En over gjennomsnittet entusiasme over et fotballag i sterk medvind, men som også har en masse flerrer i seilene. Klubbens slagord ”Més que un club” (mer enn bare en klubb), kunne ikke vært mer påtakelig. Verdens beste fotballspiller Leo Messi skyter over mål og skaper skandaleoverskrifter da man har funnet pengesedler i hans navn ”på tørk” i et skatteparadis i de Nederlandske Antillene. Barcelonas forsvarspiller Gerard Piqué Bernabéu, som forøvrig bærer samme navn som fotballstadion til Real Madrid, kan aldri holde kjeft og havner hele tiden i media trøbbel når han verbalt gyver løs på erkerivalen.  

Både fotballentusiaster, kulturens voktere, motepolitiet, gourmet freaks og andre turister strømmer til Barcelona som er en av de største internasjonale turistmagnetene i Europa. De invaderer La Sagrada Familia mens de følger i Gaudis fotspor, fasineres av kutunger og geitehoder på Boqueria markedet, faller i staver foran inngangen til Havets katedral (i alle fall de som har lest boken til Ildefonso Falcones), mumser i seg hvitt brød med skvisa tomat, fete oster og pølser mens man skyller ganen med cava bobler eller rødvin fra Penedes og Priorat. Visst høres det innbyderne ut? Men ikke alle er enig i det. Ikke alle katalanere ser viktigheten av turismen, eller mener i beste fall at den burde begrense seg. Dagliglivet til barceloneserne stopper opp, de får ikke parkert, de får ikke gjort sine daglige ærendene.....de er dritt lei at turistene tråkker dem på tærne. Derfor er nyhetsbildet fra Barcelona preget av aksjoner med vandalisme og protester mot de millioner (les 8,3 i 2015) av turister som ankommer byen hvert år. 

Den 17.augusti i år trakk Barcelona atter til seg all verdens oppmerksomhet. Midt i hjertet av byen, der pulsen slår hardest, der forretningslivet blomstrer som mest, der barceloneserne handler på markedet, der forretningsfolket drikker sin kaffe, og der alle, absolutt alle turister vandrer opp og ned på den berømte Rambla´n, kjørte en varebil inn i 80 km i timen og meiet ned barn, kvinner og menn av 36 ulike nasjonaliteter. Den 1,2 kilometer lange trottoaren full av torgboder, blomsterstands, bladkiosker og uteserveringer fikk kl. 16.50 et barbarisk besøk som krevde 15 menneskeliv og mange fysiske og psykiske traumaer. Terroren hadde rammet Barcelona. 

Men ikke desto mindre feiret man i september den årlige festen til ære for byes skytsengel La Mare de Deu de la Mercè, der 95 000 personer deltok i et musikalsk fyrverkeri. Gaten La Avendia de la Reina Maria Cristina ble opplyst til minne om ofrene i terror attentatet, og låta «Imagine» av John Lennon ble spilt. Også den symbolsterke sangen «Amigos para siempre» av Andrew Lloyd Webber ljomet over høyttaleranlegget for at hver og en i sær, ikke skulle glemme at det ble holdt Olympiske Leker i Barcelona for 25 år siden, og at vi på tross av ulikheter er «venner for alltid»....

Men «venner for alltid» er et utopi når det gjelder Barcelona og Catalonia slik det politiske bildet ser ut i dag. Catalonia vil løsrive seg fra Spania. Deres selvstendighetskrav har vært et politisk tema i Spania i årevis, men det siste året har det politiske presset for uavhengighet økt. Uavhengighetsforkjemper Carles Puigdemont ble regions president i januar 2016, og har lovet folkeavstemning den 1. oktober i år. Men Catalonias regions regjering er på kollisjonskurs med både statsminister Mariano Rajoys regjering og de fleste andre partier, som sier de spanske regionene ikke har noen konstitusjonell rettighet til å holde folkeavstemninger angående løsrivelse fra Spania. 

Lite hjelper det at Mariano Rajoy dro til Washington og fikk president Donald Trump til å komme med en av hans overfladiske uttalelser der han synes det var «tull» at Catalonia ikke lenger vil være en del av Spania. Europeisk geografi og historie er kanskje ikke presidentens sterke side. Men er det nettopp historie som ligger til grunn for separatistenes ønske om selvstendighet? Og kanskje har Trump for en gang skyld rett? Er dette bare tull?

Historien sier at det hendte noe i 1714. De katalanske soldatene i Barcelona led nederlag under den spanske tronfølgerkrigen. De ønsket Habsburg-dynastiet og at den Østeriske tronarvingen skulle utnevnes til konge, men ble beseiret av troppene til Felipe V av Spania. Dette innebar i en forlengelse at det katalanske selvstyret ble opphevet og at Catalonia sammen med et antall andre spanske regioner under de påfølgende 200 årene kom til å lyde under et spansk sentralstyre. 

I moderne tid led Catalonia under Francos diktatur, på samme måte som resten av de spanske regionene. Men da Spania ble et demokrati etter Francos død i 1976 fikk de feire sin høytidsdag Diada til minne om slutten på beleiringen av Barcelona i 1714, som de kaller for «nasjonaldag». Det katalanske språket ble også tatt  i offentlig bruk.  

Sympatisører utenfor Spania mener ofte at katalanerne burde få tilbake noe som har blitt fratatt dem. Men slik er det ikke. Catalonia som territorium har delt politikk og kultur med den iberiske halvøy siden antikken. Catalonia har vært og er en del av Spania, rett  og slett. Nasjonalistene har som vane å sette 1714 som utgangspunkt for den katalanske frihetsfrarøvelsen, men de ville overhodet ikke ha selvstendighet den gang. De ville ha en østerisk kandidat som tronarving i stedet for en fransk konge. Det slaget tapte de. De fikk ta til takke med Felipe de Anjou (Felipe V) som var av slekten Borbon. Den samme familie som i dag sitter på tronen i Spania, og som symboliserer demokratiet etter Francos diktatur. 

Hva i all sin dager er det da de krangler om? En situasjon som har tilspisset seg i sommer og som er skremmende lik et forstadiet til borgerkrig. Separatisregjeringen driver massesuggesjon, demonstranter tar til gatene, det spanske flagget brennes, man holder pipekonsert når medlemmer av kongefamilien kommer på besøk og man truer med å gjennomføre en folkeavstemning som er grunnlovsstridig. Spansk politi gjennomfører razziaer og pågripelser av politikere og funksjonærer. Den spansk sivilgarden beslagla i slutten av september rundt ti millioner stemmesedler samt pamfletter i store kvanta. Et stort antall ordførere i regionen føler seg presset til å la offentlige bygninger brukes som stemmelokaler samtidig som de blir truet med straffeforfølgelse av den spanske staten om de lar det skje. 

Den katalanske separatist regjeringen gjør ikke annet enn å drive folk til vanvidd. De bruker offentlige midler for å fremme sin egen sak. De har for lenge siden sluttet å jobbe med annet enn sin ideologi som ene og alene handler om å løsrive Catalonia for enhver pris, og så fort som mulig. De har det fryktelig travelt. Onde tunger peker på en skjult korrupsjons kultur som for enhver pris ikke må oppdages, derfor må de skilles fra Spania før andre legger seg i. De ønsker ikke innsyn fra sentralmakten. Det ligger mange huder begravet i Catalonia.

Dette skaper uro og splittelse i folket. Uvennskap og hat mellom familier og institusjoner. Også innen en og samme familie. Hvorfor kan man ikke leve i fred og fordragelighet med hverandre? Er dette virkelig til Catalonias beste? Hva er den sanne drivkraften bak denne frigjøringskampen. Er vi vitner til en politisk trassalder?

På den annen side står flere av regjeringspartiene sammen med statsminister Mariano Rajoy i Madrids sentralregjering. De truer med represalier, fenglsel, innsyn i papirer, sperring av offentlige kontorer, domstolen og fengselstraff. De har retten på sin side, og bruker uttrykket; «Ingen står over loven» til det kjedsommelige. 

Mens politikerne bråker, skjer det noe med folket. Man glemmer dialogen, man glemmer de det egentlig berører. Folket lar seg drive fra skanse til skanse. Separatistene er flinke til å manipulere, de haler fram en nasjonalfølelse der mange ikke visste at den fans. De snakker om dem og oss, og glemmer at mange kommer fra samme familie. De påstår at Catalonia er overlegen resten av Spania i produktivitet og kreativitet. De får folket å tro at de må skilles fra det onde. De prater om historien som forener dem, og en gyllen framtid som venter dem. Regions regjeringen har varslet at den vil erklære uavhengighet dersom det blir flertall for dette i folkeavstemningen - uavhengig av valgdeltagelsen. Resten av det spansk folket har ingenting de skulle sagt.

En ny stat vil blant annet trenge en ny grunnlov, et forsvar, en utenrikstjeneste, en sentralbank, en pengeenhet og et landslag i fotball. Dette er ikke gjort i en håndvending. Et uavhengig Catalonia vil også måtte forhandle om medlemskap i EU og NATO. Begge steder kan Spania legge ned veto mot nye medlemsland. 

Mens statsminister Mariano Rajoy ikke prater til dem i det hele tatt. Han prater bare om grunnloven, og represalier.  Ingen prater til folket. Mange katalanere er urolige. De vil ikke skilles fra Spania. Mange spanjoler utenfor Catalonia vil heller ikke separeres, og mener at deres stemmer som spanjoler også teller. Mange som ikke bor i Catalonia har likevel røtter i den regionen. Uansett utfall er en stor skade skjedd. I en verden der vi siviliserte mennesker burde jobbe for samhold og felleskap  vier andre sitt liv til å skape strid og splittelse. Så unødvendig. 


Når Dag&Natt er trykket vil vi få vite om folkeavstemningen ble gjennomført eller ikke. Jeg skal i alle fall ikke være i Barcelona den helgen. Med den siste tidens vandalisme og protester mot turismen er jeg usikker på om de vil ha meg der heller. Kanskje de bare skal få lov til å seile sin egen sjø? Amigos para siempre ....................
Redaktøren

søndag 4. juni 2017

Vær varsom!

Norges sørligste by har utviklet seg fra å være en parodisk forestilling, til i dag å være et

etablert og håndfast begrep. Og det handler ikke om en by, men en hel kommune. Mogan kommune. Denne delen av kyststripa på sørvest siden av Gran Canaria har nordmennene omfavnet, og holder i et grep så hardt at utenforstående i bland er rett for at luften skal gå ut, og kjærligheten dø hen!

I vår iver etter å skape oss en plass i paradiset der vi kan bre oss ut over klipper, promenadeveier, hyllemeter i matbutikken og endeløse bardisker bør vi kanskje henge opp en “vær varsom” plakat litt rundt om i distriktet. Og det er jo så godt ment. Vårt alibi er jo at vi legger igjen klingende mynt i kassa, og tenker at kanarierne har aldri hatt det så fint som etter at nettopp vi oppdaget og erobret øya. 

Vi tar ned våre egen musikk, danser etter våre rytmer. Vi importerer det vi liker i Norge, som reker og akevitt, lomper og kålrabi, sjokolade og snus. Vi rusler rundt i fjellheimen og kaller knauser og plasser etter nordmenn som har lagt igjen sine fottrykk. Vi feirer våre høytider etter våre tradisjoner og vi lukker oss inne i våre egne klubber og kirker. 

Og kanarierne klager sjelden, de kanskje rister litt på hodet over alt det “rare” vi har for oss, alt vi klarer å konsumere og alt det merkelige vi sier når vi tror vi kan snakke spansk. Men både nordmenn og kanariere er harmløse folk, det går fint å leve i fred og fordragelighet. Og vi som begynner å dra på åra, vi som “nesten” var med å bygde landet, vi fortjener jo en alderdom under palmesus og bølgeskvulp. Skulle bare mangle!

“En må unne seg litt i alderdommen”, som en sa og kjøpte en liten leilighet til 5 millioner som han skulle pusse opp å ha, når han ble lei av hytta i Kragerø!!

I sommer har vi vandret langs kysten i denne kommunen som nordmennene fremfor alt har lagt sin elsk på. Det er nesten bare fint å høre. Fra alle, om alle! 

Men etter å ha pratet en del med ordføreren i kommunen i sommer, men også andre byboere som ikke bærer norsk flagg på ryggsekken blir man straks var på hvor distanserte vi kan virke. Hvorfor vil vi ikke ta mer del i den lokale tradisjonen, hvorfor vil vi ikke berike oss med den spanske tradisjonen? 

Selv om vi stortrives på øya med mikroklima som retter opp både psykiske og fysiske skavanker har vi etablert campingplassen vår midt i en by som for bare noen tiår siden, aldri hadde sett en utlending. I historie timene hadde ungene lært om erobrere med båter, sverd og mord i blikket. I stedet ramlet det inn en gjeng harmløse, noe gråhårede, omfangsrike nordboere som ikke var utstyrt med dødeligere våpen en et antall tax-free poser i handen. Vi tok ingenting med makt, det vil si ikke med fysisk makt. Vi brukte økonomisk rådighet, list og overbevisning i vår framferd. Resultatet er at det tok av, - for vårt vedkommende. Men på bunnen sakker de akterut. 


Vår framferd kan være mild, og våre intensjoner forsonende men kanskje kreves det noe mer av oss etterhvert. Hva kan vi gi tilbake til dette samfunnet bestående av et fredfullt folkeslag som bare ytrer takknemlighet og krever veldig lite tilbake? Rent bortsett fra en sysselsetting som gir et daglig brød, kunne vi være med på å forandre en hel generasjon. Vi kunne gitt de muligheter til å se en verden utenfor sin egen, en mulighet til læring og studier. Vi kunne gitt dem muligheten til å lære språk, et fagbrev, en reise,  et minne og en inspirasjon. Så nærme en annen kultur, et annet folk og et annet språk er det få andre enn nordmennene i Mogan som kommer. Det er bare å strekke ut hånden…..

Husk at ordene; «Kjærlighet» (amor), «smil» (sonrisa), «glede» (felicidad), «fred» (paz) og «venner» (amigos) er blant de mest brukte ordene på spansk.
Redaktøren


torsdag 6. april 2017

Du kødder ikke med Jesus og Jomfru Maria

En hen skred bokstavelig talt som en jomfru inn på scenen, utkledd som en relikvie av den hellige Jomfru Maria, og etter rytmene fra Madonnas ”Like a prayer”. Hele 6000 elleville tilskuere i Santa Catalina parken i Las Palmas var vitner til spetakkelet. Klokken var nesten midnatt, og det årlige karnevalet hadde nådd sitt høydepunkt, det desidert mest populære galla showet under den to uker lange festen. Vi snakker om kåringen av årets Drag Queen.

Folk holdt pusten da Drag Sethlas kastet sin Jomfru Maria kamuflasje, kom ut av ”dokkeskapet” iført et glitrende suspensorium, der vitenskapen kan få problemer med å forklare hvor hans edlere deler hadde gjemt seg for anledningen. Trygt plantet på skyhøye platåstøvler utøver han akrobatiske øvelser omkranset av fire svepebrødre med capiroter. Et scenebilde som i aller høyeste grad har klare referanser til den katolske kirkens påskefeiring.

Iført Adams drakt forgylt med noen tekstiltråder lot han seg korsfeste med en tornekrans på hodet og blod på hendene, mens folkemengden gispet i ekstase. De er like sjokkerte som de er begeistret.

Det er en jury tilstede, men deres stemmer teller bare delvis. Folkets stemmer avgjør. Og det er ingen tvil, Drag Sethlas blir kåret til årets Drag Queen, showet var helt fantastisk, om man nå liker Drag Queen show??

Og det gjør kanarierne. Det er tjuende gangen man kårer en Drag Queen under karnevalet i Las Palmas. Dette midlertidige skifte av kjønnsuttrykk begeistrer overraskende mange og har for lengst kjørt over den tradisjonelle kåringen av Karnevals Dronningen når det gjelder popularitet. Et drag-opptreden innebærer vanligvis å ikle seg en rollefigur hvor satire, ironi, utfordrende seksuell oppførsel og frekkhet er viktige ingredienser. Folk simpelthen elsker det!!!

Men så våknet kanarierne opp til en blåmandag! Reaksjonene lot ikke vente på seg. Grunnvollene i katolisismen, og alle tilhengere og sympatisører med den, hadde fått moralsk hjertestans. Gjør hva du vil, kle av deg det du vil, brett deg ut og drit ut hvem det enn måtte være;   - men du kødder ikke med Jesus og Jomfru Maria!!!

Francisco Cases, biskop på Kanariøyene snublet ut i morgenkåpen og fordømte denne blasfemiske frivolitet, langt før han hadde fått sokaten ut av øynene og en eventuelt matbit som kunne ha stabilisert innvollene. Han grep nærmeste mikrofon og uttrykte kort og konsist at dette var den tristeste dagen i hans tid på Kanariøyene. Så langt hadde han trodd at den ultimate tristessen var da beskjeden om at 154 mennesker hadde omkommet i en flyulykke rammet Kanariøyene. Spanair flyet JK 5022 styrtet på vei til Las Palmas fra Madrid den 20 august 2008, og hele, kanariske familier ble utslettet.  Men nå hadde han altså opplevd noe som var verre ! Han påstod seg å ha brukt morgentimene til å be for denne gudsforlatte øya, og det forlorne folk som kunne tillate noe så blasfemisk lettsindig som et Drag Queen show som parodierte Jesu lidelse, død og oppstandelse. Kirkens første og største høytid. Måtte Gud tilgi disse syndig- og vantro menneskene i verdens avkrok.

Nyheten nådde selvfølgelig fastlandet og de riksdekkende mediene. Tema ble iherdig diskutert i sosiale medier og frisørsalonger, som mange ganger er to sider av samme sak! Til hvilken grad folk var rystet forteller ikke historien, men de fleste som kom til uttrykk synes at grensen av overskredet. Av respekt for troende bør man ikke tukle med kirkens budskap.

Apropos tukle, så kan jeg ikke huske at biskopen, verken her eller der har falt ned på kne for å be for barn som systematisk har blitt misbrukt av katolske prester. Derimot har den katolske kirke tilbakevist påstandene og har kalt dem for konspirasjonsteorier og feiltolkning av kontekst. At man tidligere fant bibelsk belegg for å kunne undertrykke mennesker med annen hudfarge, eller seksuell legning har man heller ikke funnet grunn til å be om unison tilgivelse for. En kirke som stadig kaller andre til bot, må også være i stand til å ta et klart oppgjør med egen synd.

Nåvel, til kanariernes forsvar må nevnes at de fleste synes det var helt uforståelig at en biskop kan sammenligne den tragiske flyulykken med et satire show. Pårørende foreningen etter Spanair ulykken var naturligvis fort ute med å fordømme biskopens bisarre paralleller. Biskop Francisco Cases måtte ut og beklage i media, men da var jo skaden allerede skjedd, og mannen var like avkledd og korsfestet som en Drag Queen (uten sammenligning for øvrig – Gud forby), til folkets jubel.

Borja Casillas, mannen som vant Drag Queen kåringen har klargjort at han akter å utdanne seg som religionslærer. Han erklærer seg selv som agnostiker og mener at han kun har vært med på å visualisere religionshistorien med en annerledes tilnærming. Han ber de som roper om respekt og toleranse, og også utvise respekt og toleranse ovenfor ham, og det han står for!

Og hva skjedde med ytringsfriheten? Hva skjedde med alle de som stod bak ofrene etter terrorangrepet på Charlie Hebdo i Paris? Hva skjedde med alle som la trikolorens slør over profilbildet sitt på facebook og skrev; Je suis Charlie??? Vi har jo så lett for å tåle den urett som ikke rammer oss selv!

Er ikke en fritolkning av Jesus korsfestelse, en akt som passer inn under ytringsfrihet ? Eller er det den katolske kirken som har monopol på budskapet?

Katolisismen skiller seg fra protestantismen ved at kirkeorganisasjonen og presteskapet har en spesiell rolle som formidler mellom Gud og menneskene. I følge katolsk lære bygger
kirken sin autoritet på forholdet til Den Hellige Ånd. Helgenkult og Maria-dyrkelse inngår i ritene, og bygger på forestillingen om at relikvier og helgener kan virke som kanaler for mirakler, og hjelpe de troende ved å be til Gud på deres vegne, det vil si forbønn. Den katolske kirken betoner Jomfru Maria som forbilde og ser på Jesu mor som en formidler mellom Jesus og de troende. Relikviekult er gudstilbedelse  hvor deler av helgenens legeme  blir ansett som hellig og fylt med overnaturlig kraft. Fordi Maria ikke har noen grav, er Maria-kulten basert på skulpturer og billedfremstillinger. I mange lokale kirker finnes en Maria-skulptur som tillegges spesielle mirakuløse evner.

Nå når Påsken står for tur, blir mange av disse relikvier båret ut av kirkerommet, for å føres i kortesje gjennom gatene.

Langfredag (”den svarte dagen”) har en særstilling i merkedagstradisjonen. Det er den helligste dagen i året, den kollektive sørgedagen. Ingen annen helligdag i året er underlagt så mange folketrobaserte fromhetshandlinger; nesten alt folk foretar seg skal minne om Jesu lidelser, og gi uttrykk for at man er villig til å ta del i den både åndelig og fysisk. I Spania fremvises under påskeuken en fromhet og en religiøsitet som man ellers ikke ser så mye til. For å gjøre bot for sine synder, bæres enorme hellige trefigurer og tablåer gjennom gatene. Noen sleper seg frem med store kors, eller de går barføtt med lenker rundt anklene. Det er ikke uvanlig at man segner om av utmattelse underveis.

Både fortauskantene og balkonger er fulle av tårefylte mennesker, som bare ved synet av en Maria-figur begynner å gråte krampaktig. Mens andre i stillhet feller en og annen tåre, går andre inn i en slags kollektiv transe. Det hele kan mange ganger virke iscenesatt, over dramatisk og skremmende for en utenforstående. Nesten som et Drag Queen show!

Det var denne forkynnelsen Drag Sethlas ville formidle under galla kvelden på karnevalet i Las Palmas. Men budskapet falt ikke i god jord. Tema er fortsatt aktuelt. Spansk TV har måttet beklage det faktum at de direktesendte showet og dermed likeframt serverte det blasfemiske evangeliet rett inn i stua til folk. Foreningen for katolske advokater vurderer sak mot arrangørene og Drag Sethlas sponsorer, mens mannen på gata ikke riktig kan får ro i sjelen.

Og jeg, jeg tenker at det ene showet ikke er noe bedre enn det andre, like bisarr eller vakkert alt avhengig av den som ser.

God Påske!
(hele Drag Queen showet kan sees på youtube)

Redaktøren



fredag 3. mars 2017

Han lot handlingene snakke for seg......

Det var cirka tretti år siden, og vi var på vei til USA. Gulf krigen preget nyhetsbildet og billettprisene hadde falt proporsjonelt med den økende terror redselen. Men eventyrlysten overvant det meste. Dessuten var vi unge, og verden lå for våre føtter. Vi var uovervinnelige og udødelige. En herlig følelse.
Nåvel, vi ankom Arlanda flyplass i Stockholm, jeg og kjæresten i leiebil. Vi ble enige om at jeg skulle stille meg i innsjekkingskøen med all bagasje, mens han parkerte og leverte tilbake bil og nøkler. Akkurat det, tok lenger tid enn forventet. Jeg rakk å komme helt først i køen.
Koffertene var tunge, og da jeg skulle løfte av den første, sparket jeg fra med benet, og sendt bagasjetralla skjødesløst i vei med resten av bagasjen. Hjelp!
Det var da jeg så ham. Den lille mannen som kom løpende fra en den andre siden av hallen. Det var en godt voksen mann i frakk og hatt. Han smilte mot meg idet han lett fanget inn min bagasjevogn og kom meg beleilig til unnsetning. Som om det ikke var nok, hjalp han meg med den andre kofferten, løftet på hatten, ønsket meg en god tur mens han fortsatt smilte og tok med seg den tomme trallen tilbake. Det kunne nesten virke som om han bare gjorde jobben sin!
Vipps, var han borte like fort som han dukket opp!
Mange ganger siden har jeg lurt på om jeg rakk å si TAKK??
Etter en stund dukket kjæresten opp, og mens vi ventet i sikkerhetskontrollen fortalte jeg om dagens første positive hendelse. Min daværende kjæreste og nåværende ektemann kunne begeistret fortelle om dagens andre positive hendelse. Han hadde møtt et stort forbilde i sitt liv da han var på vei inn i garasjen på Arlanda. Ingen ringere enn konsernsjefen for Fritidsresor, mannen som hadde grunnlagt det firma han var ansatt i, og som hadde gjort ham  til en av sine betrodde medarbeidere i Spania. En mann som sjelden gav seg til kjenne rent fysisk, men som det ikke desto mindre stod stor respekt av, og som var selve kjernen til den lojaliteten han følte for arbeidsgiveren. 
Da vi etterhvert havnet ved et cafébord inne i avgangshallen kunne ikke kjæresten min slutte å prate om denne meget forsynte herremannen ved navn Bengt Bengtsson, som levde et tilbaketrukket privatliv, holdt en lav profil, med en beskjeden bil, et begrenset sosialt liv og en genuin interesse for sitt virke og sine ansatte. En spennende historie, i og med at han også indirekte var min øverste sjef i de sesonger jeg hadde arbeidet som reiseleder for norske Star Tour. 
Det er ikke uten en god porsjon stolthet jeg erkjenner at jeg tilhørte kategorien “Blåskjorter”, det evigvarende varemerket som forenet oss Star Tour/Fritidsresor guider rundt om på de mange utenlandske destinasjoner i verden. 


Vi var ikke bare “blå” på skjortene, men vi var symbolsk også “blå” helt inn i sjelen. Lojaliteten vi følte til firma vi var ansatt i, kan mest sammenlignes med en fotballsupporters kjærlighet til sitt lag. Selv om vi slet lange og mange timer til tider, og hverdagen mest bestod av å løse andres problemer, opplevde vi det ikke slik. Vi følte oss privilegerte, spesielt utvalgte og stolte. En følelse det er vanskelig å gjøre seg av med selv den dag i dag. 
Kjæresten min og jeg var  dypt opptatt i vår konversasjon da jeg løftet blikket for å sjekke avgangstavla og lytte til utropet på høyttaleranlegget. Plutselig ser jeg mannen, den lille mannen i grå vaktmesterfrakk som krysser cafégulvet med en kaffekopp i handen.
- Der er han jo, roper jeg ut og dytter borti kjæresten. Der er den mannen som hjalp meg med kofferten og tralla tidligere i dag!! 
Kjæresten løfter blikket, stirrer den veien jeg peker og begynner plutselig å le.
- Jammen det er jo han, sier han. Det er jo Bengan  som vi kaller han…………… Herre Gud, var det han som hjalp deg?????
Og slik ble altså mitt første møte med Bengt Bengtsson (Bengan). Han som grunnla Fritidsresor på tidlig 60-tallet. En enkel, men utrolig hjelpsom og forståelsesfull person som gjennom sine gjerninger lærte opp flere generasjoner reiseledere. Han rekrutterte ledere blant de unge i sine egne rekker, som han gav muligheter og stort ansvar. Han lærte oss å sette gjestens behov i sentrum. 
Flere år senere skulle jeg bli oppringt personlig av Bengt Bengtsson. Jeg var ansatt som kabinesjef i Air Europa, et  flyselskap som Fritidsresor kontrakterte til flere av sine reisemål. Jeg var også som norsk i et spansk selskap involvert i en oppgradering av selskapets serviceprogram på Skandinaviske flyvninger. Bengt ville bare forsikre seg om at vi tenkte i samme baner. I og med at jeg var gammel “blåskjorte”, håpet han at det fortsatt var gjestens ve og vel som stod i sentrum, og minnet meg om at gjestens ferie begynte allerede når de gikk ombord i flyet, så det var viktig at deres behov ble ivaretatt på en god måte. Slik var Bengt Bengtsson. 
Nå finns han ikke lenger, mannen som lot handlingene snakke for seg selv,  gikk bort i høst. Navnet Fritidsresor har også gått ut av historien. Men rundt om i verden finns flere generasjoner “blåskjorter” som på en eller annen måte tar med seg hans visjoner, kraften i hans handlinger og takknemligheten for det vi har fått være med på, videre langt inn i det blå. 

På side 14, 15 og 16 Har jeg fått tillatelse til å trykke et utdrag av Thomas von Seths bok Charterhistoria, som handler om Fritidsresor og Bengt Bengtsson. 

fredag 3. februar 2017

Atocha drapene i 1977

For 40 år siden skjedde det noe dramatisk i Spania som var ment å kneble demokratiet, men som fikk motsatt effekt. Den 24. Januar 1977 sparket en kommando med ultra-konservative nasjonalister inn døren på kontoret til en gruppe advokater som jobbet for CCOO (arbeidernes fagforening) og det spansk kommunistpartiet PCE, på Calle Atocha 55 i Madrid, og åpnet ild mot de som befant seg der. Den bestialsk handlingen etterlot seg fem drepte og fire sårede. 

I disse Trump`erende tider er det kanskje viktigere enn noen gang å verne om våre kjerneverdier, vårt samfunnsfundament og ikke minst vårt demokrati. Spania, her vi nyter av vidstrakte strender og turisme, ligger ikke bare badet i solskinn. De siste årene har landet vært preget av finanskrise, arbeidsledighet og politisk uro. Det er viktig å vite at i vesteuropeisk sammenheng er Spania å regne som et ungt demokrati.

Borgerkrig og diktatur
Etter mange år med politiske splittelser og stor økonomisk ustabilitet brøt det ut borgerkrig i Spania i juli 1936. En opprørsgruppe ledet av Francisco Franco gikk til angrep på regjeringen og lojalistene. Franco fikk støtte av Tyskland, Italia og Portugal. Regjeringsstyrkene fikk materiell og økonomisk støtte av Sovjetunionen.
I mars 1939 ble regjeringens tropper slått. Dermed kunne Francos parti, falangistene, danne en fascistisk regjering. Borgerkrigen kostet en halv million menneskeliv.
Etter at Francos regjering tok makten ble andre politiske partier erklært forbudt. Det ble slått hardt ned på opprørsgrupper og motstandere av regimet, flere ble fengslet og pressen ble sensurert.

Diktaturet opphørte i 1975 etter Francos død, og Juan Carlos, som var sønnesønn av den avsatte kongen, Alfonso, ble konge.

Drapene ved Atocha i 1977                                                                                                                                              Midt i sentrum av Madrid ringte terroristene på dørklokken i leiligheten på Atocha gaten 55, kl. 22.45 på kvelden. De lette tilsynelatende etter kommunistlederen Joaquin Navarro, som var generalsekretær i Transportforbundets fagforening i Madrid. Navarro hadde tidligere oppmuntret til streiker i stort omfang, mot det de kalte “den fascistiske transport-mafiaen”. Da de ikke kunne finne ham, bestemte de seg for å ta livet av de gjenværende. Terroristene var to unge menn med skytevåpen, samt en tredje person som var ansvarlig for å kutte telefonkabler og endevende kontoret etter bevis. Som en følge av skytingen ble arbeidsretts advokatene Enrique Valdelvira Ibáñez (35), Luis Javier Benavides Orgaz (26) og Francisco Javier Sauquillo Pérez del Arco (30), samt jusstudenten Serafín Holgado de Antonio og kontoristen Ángel Rodríguez Leal drept. Alvorlig skadet ble Miguel Sarabia Gil, Alejandro Ruiz-Huerta, Luis Ramos Pardo og Dolores (Lola) González Ruiz. Sistnevnte gift med drapsofferet Luis Javier Saquillo.

En av advokatene i firmaet, Manuela Carmena, kunne unngå terroristangrepet fordi Luis Javier Benavides hadde bedt om å bruke hennes kontor til et møte. Manuela Carmena er siden 2015 ordfører i Madrid. 

Under begravelsen for ofrene i terrorhendelsen deltok over hundre tusen mennesker. Det var den første massedemonstrasjonen fra venstresiden etter diktatoren Francos bortgang. Det hele gikk bemerkelsesverdig stille og rolig for seg. Store bevegelser i solidaritet foregikk over hele landet, der arbeiderbevegelsen la ned arbeidet en hel dag i sympati. Dette viser paradoksalt nok at til og med sikkerhetsstyrkene beskyttet medlemmer av et ulovlig politisk parti, og man mener at dette var avgjørende for legaliseringen av kommunistpartiet. Tre måneder senere, i april blir den offentlige legaliseringsdagen kalt “Den Røde Påskeaften”. Allerede i februar samme år hadde regjeringen med president Adolf Suarez begynt arbeidet med legaliseringen også av andre partier som PSOE (dagens spanske Arbeiderparti) og PNV (Partido Nacionalista Vasco).

På tiltalebenken den 4 mars i 1980 stod Franciso Albaladejo, sekretær for den private Transport arbeidsgiverforeningen i Madrid, og tilknyttet FET og  JONES ( eneste tillatte partiet etter borgerkrigen) , Jose Fernandez Cerra, Caroloa Garcia Julia og Leocadio Jimenez Caravaca, oppfattet som “en gruppe aktivister som forsvarte radikal politisk ideologi som var totalitær", i samsvar med de institusjonelle endringer som fant sted i Spania på den tiden. I kjennelsen ble Jose Fernandez Cerra og Carlos Garcia Julia dømt til 193 års fengsel hver, mens Francisco Albadaljo ble dømt til 73 års fengsel. 
I dag finns det gater og torg i 23 ulike byer i Spania til minne om ofrene av dette attentatet. 

Fernando Lerdo de Tejada
Fernado Lerdo de Tejada hadde på seg en brun skinnjakke, hadde fylt 23 år og var sterk tilhenger av den ekstreme høyresiden. Kl. 22.45 den 24 januar 1977 brøt han seg inn i leiligheten på Atocha gaten sammen med sine venner Jose Fernandez Cerda og Carlos Garcia Julia. Alle tre bar våpen, selv om Fernando ikke hadde ammunisjon. Det ble nemlig ikke funnet kuler i den gamle pistolen som tilhørte hans far da de senere fant den i hans hjem, noe som talte til hans fordel. 
Mens kompisene truet advokatene opp mot veggen og kaldblodig avrettet dem, stod Fernando ved døra og voktet utgangen. Hans oppgave var å beskytte sine medsammensvorne. Plutselig ble det avfyrt skudd. Fem døde og fire hardt såret. Det er en av de overlevende, Alejandro, som kan fortelle denne historien i vitneboksen. 
Fernando Lerdo de Tejada var en unggutt med sterk tilknytning til Falange - bevegelsen og det fascistiske regjeringspartiet. Han kom fra en innflytelsesrik familie i El Toboso (Toledo). Fernando ble arrestert, men kom aldri på tiltalebenken. To år senere, før rettsaken mot ham hadde kommet opp, ble han gitt permisjon for å gå i et bryllup. Han kom aldri tilbake til fengselet i Ciudad Real. 

I ettertid er det mange som mener at han ikke flyktet, det behøvde han ikke. Dørene ble åpnet for ham ved å gi ham permisjon, ordnet gjennom kontakter som familien var i besittelse av.  Fire tiår etterpå har Fernando nådd en voksen alder av 63 år. Ingen vet hvor han er, påstår hardnakket hans bror. Han mener familien har blitt forfulgt og oppringt gjennom 40 år, og bør nå få fred. Mange spekulerer likevel i at hans mor Virginia har hatt kontakt med sønnen gjennom alle år. Ved to tilfeller har han også blitt intervjuet av spansk presse, som har truffet ham ved “en tilfeldighet” i Chile, da var han på vei til Brasil. 
I dag er saken hans foreldet, så han kan ikke lenger bli satt i fengsel. Demokratiet han var så iherdig motstander av lever i beste velgående, og det gjør også advokaten som ved en tilfeldighet ikke var tilstede under terroristattentatet den kvelden. Hun er nemlig borgemester i beste velgående i Madrid og høyst levende tilstede. 

Lola Gonzalez
For Lola Gonzalez ble begynnelsen på året, rettere sagt januar måned en skjebnesvanger tid i hennes liv. Historien begynte i 1969 da hun som ung jusstudent stod i ledtog med antifascist bevegelsen. Hun kjempet mot diktaturet og for demokratiet. I januar måned samme år ble hun arrestert av den fascistiske brigaden, sammen med han som den gang var hennes kjæreste, Enrique Ruano. De kom begge ut fra et møte. Ruano ble torturert i tre dager til ende, ble han kastet ned en trapp fra tredje etasje og døde. Politiet konkluderte med selvmord, og slik ble saken også omtalt i den fascistiske pressen. 
Etter tapet av kjæresten og den fryktelige opplevelsen ble Lola medlem av kommunistpartiet PCE, et parti som fortsatte å være illegalt lenge etter Francos død. Der ble hun kjent med en annen kommunist og advokat; Luis Javier Sauquillo. De giftet seg etterhvert. 

Den 24. Januar 1977 befant de seg på advokatkontoret i Calle Antocha 55 etter den store transportstreiken, da høyreekstremistene kommer inn og kaldblodig skyter ned Lolas mann Javier. Selv blir hun hardt skadet og mister barnet hun bærer. Hun opplever aldri å bli mor. 
Det tok mange, mange år for Lola å komme til hektene igjen. Hun flytter til sin mors hjemsted i Cantabria der hun etter hvert tok opp igjen sitt yrke, og fortsatte å jobbe for det hun trodde på. Hun bygget et hus i Miengo der hun tilbrakte lange perioder. Hennes venninne Margot Ruano, søster til hennes første kjæreste Enrique påstår hun aldri ble seg selv igjen, hverken fysisk eller psykisk. Hun måtte til stadighet gjennom nye operasjoner. På sykehuset i Valdecilla der hun var kjent blant legene fikk hun hjelp og forståelse. Blant annet hadde hun store problemer med å ta til seg føde, og veier i perioder ned mot 30 kilo. I en alder av 68 år blir hun funnet død i sin seg, diagnosen er kreft. Hennes mann Jose Maria Zaera blir også funnet død. Begge gikk bort på på en kald januar dag!
Men som i alle historiske hendelser man leser, er det de personlige anekdotene  som blir med en videre. Det er den enkeltes skjebne som kryper under huden på deg og spiller på indre strenger av medfølelse og forbannelse. Det er de historiene som vi ikke glemmer, og som ved å minnes kan føre til at vi viderefører og opprettholder det de kjempet for. 
Drapene skjedde på et tidspunkt med stor politisk uro i Spania. Etter diktator Francisco Francos død i 1975 var landet havnet i et politisk vakuum; preget av vilje til demokrati, men fremdeles bundet av det gamle regimet.

Blant annet var kommunistpartiet fremdeles forbudt. Dets partileder Santiago Carrillo som hadde vendt tilbake fra eksil i utlandet året før og blitt fengslet, var nylig sluppet fri. Domstolene hadde kommet frem til at det ikke lenger fantes lovlig grunn til å holde ham fengslet.

Midt i denne demokratiseringsprosessen skjedde drapene i Atocha, en terrorhandling som skapte harme i folket. Samtidig understreket den viktigheten av å befeste det nye demokratiet.

Begravelsen av de fem drepte den 26. januar 1977 ble for mange et vendepunkt. For første gang på 40 år var venstresiden tilbake i gatene i Madrid. Tusenvis av mennesker deltok i gravfølget, en fredelig og taus markering - i kontrast til terrorhandlingen to dager før.

Førti år er lang tid. Nesten alt vi ser av bebyggelse på sørsiden av Gran Canaria var ikke-eksisterende på den tiden. Likevel er et lands historie viktig å lære, ikke minst for å forstå menneskene som lever der. For 40 år siden skjedde det noe dramatisk i Spania som var ment å kneble demokratiet, men som fikk motsatt effekt. Den 24. Januar 1977 sparket en kommando med ultra-konservative nasjonalister inn døren på kontoret til en gruppe advokater som jobbet for CCOO (arbeidernes fagforening) og det spansk kommunistpartiet PCE, på Calle Atocha 55 i Madrid, og åpnet ild mot de som befant seg der. Den bestialsk handlingen etterlot seg fem drepte og fire sårede. 

onsdag 4. januar 2017

Un annus horribilis ?

Den kosmopolitiske eliten, de som utrykker seg med ord og meninger i media, synes å være enige om en sak; året som gikk var et ”annus horribilis”. Mens krig og terror plager Midtøsten, og skaper bølger av flyktninger, feier populismen over to av de eldste og mest ærverdige demokratier i verden; USA og Storbritannia, og truer mye av den gamle europeiske kontinentet. Idioti overvinner intelligens, klovner overvinner de fornuftige, anstendighet overvinner kynisme, og fakta gjøres til fleip.

Ingenting stadfester bedre den politiske usikkerhet vi lever i her i Vesten enn valget av en arrogant, uvitende, ustabil og uansvarlig Donald Trump. Med en slik villstyring ved kommandoknappen i en av jordas mektigste militærmakter, kan alt skje i 2017. Men ikke alt ser mørkt ut. 

Monte Python lærte oss å se alle fasetter av livet, ikke minst den lyse siden.
Hvis vi tar avstand fra omstendighetene som daglig serveres oss i nyhetene, de som bekrefter vår tro på artenes medfødte idioti. Om vi utvider vårt blikk til også å omfatte trendene som markerer materiell fremgang for menneskeheten, vil vi oppdage at vi har grunn til å tro at langt fra å leve i de verste av alle tider, lever vi i de beste! 

Ulikheter er et av våre største samtaleemner. Og selv om det er tilfelle at sosiale ulikheter øker innad i mange land, er de i ferd med å reduseres mellom landene. De som er så heldige å bli født i rike land kan føle seg litt mindre skyldig enn før. FNs tall viser at siden 1990 har de fleste utviklingsland avansert betraktelig med hensyn til inntekt, lengre levetid og tilgang til utdanning. Året som gikk var ingen unntagelse; for første gang i menneskets historie, falt antallet innbyggere som lever i ekstrem fattigdom til under 10% av jordens befolkning. Sult i verden har også falt til sitt laveste nivå på et kvart århundre.
De gode nyhetene begrenser seg ikke til bare å omfatte fattige land. Det er kriselignende forventninger hos de rike, hvilket fører til at den katastrofale demagogien til en mann som for eksempel Donald Trump, får folk til å totalt ignorere det faktum at arbeidsledigheten i USA falt fra 7,8% da Barak Obama kom inn i Det hvite hus og fram til dagens 4,6%. Om man benytter en kraftfull retorikk og propaganda for å appellere til folks følelser og fordommer kan man skaffe seg enorm makt og innflytelse. I Storbritannia hvor den generelle oppfatningen er at europeiske innvandrere har stjålet alle nye arbeidsplasser, noe som førte til at mange stemte for Brexit, har andelen personer i arbeid ikke vært så høy på over et tiår.

Spania er et land som tiltrekker seg en global oppmerksomhet på grunn av sitt avvik mellom innbyggernes tilbøyelighet til å syte og klage, og en livskvalitet som resten av verden misunner dem. Arbeidsledigheten er fortsatt høy, men er på stabil vei ned, og den økonomiske veksten har vært dobbelt så stor som det europeiske gjennomsnittet i 2016. I slutten av november publiserte Financial Times en artikkel der man kunne lese; «En glittrene historie om Spanias økonomiske oppgang». 

Tilbake til resten av planetens skjebne, gjenstår det å se hva den fremtidige administrasjonen til Donald Trump akter å gjøre. Men faktum i dag er at for tredje året på rad har man lykkes i å bremse det globale utslippet av karbondioksid som produseres ved forbrenning av fossilt brensel, hovedårsaken til de globale klimaendringene i følge de lærde.
I mellomtiden nyter jordens befolkning bedre helse enn noensinne. Den gjennomsnittlige levealder fortsetter å vokse over hele verden, og de mest dødelige sykdommene krever stadig færre ofre. Ifølge verdens helseorganisasjon WHO har malaria ofre blitt redusert med over 50% siden år 2000. Hiv og Aids dødsfall har gått ned i tilsvarende proporsjoner. I januar 2016 kunngjorde WHO at Ebola-epidemien i Vest-Afrika var utryddet. Den globale barnedødeligheten er halvparten av hva den var i 1990. 

Med hensyn til krig, er de ikke lenger hva de var. Krigen i Syria er et grotesk unntak. Men hvis man for et øyeblikk klarer å legge til side de TV bildene som hjemsøker oss hver dag fra Aleppo og åpner øynene for det globale bildet, ser vi at vi lever i en tid med enestående fred. Siden 1946 har antall krigsoffer blitt redusert med enorme proporsjoner, samt at drapsratene synker. Den generelle tendensen eksemplifisert ved fredsprosessen i Colombia, viser at verden er mindre utemmet enn den var.

Noe som kanskje bidrar til å forklare den frykten som inntar oss i det ellers fredelige Europa, - faktisk mer pasifistisk enn noensinne i historien, tatt i betraktning den relativt lille faren som IS terrorismen utgjør. For familie og venner til ofrene i Berlin like før jul, og tidligere i Brussel, Nice og Paris er selvfølgelig tragedien total, og utrøstelig. Men det er den også for de som har mistet sine kjære i trafikkulykker, slik økonomiprofessor Robert Neild ved Cambridge universitet minnet oss på i forrige ute; i følge EUs statistikk ble 151 mennesker drept i terror angrep i 2015, et trist resultat, men samtidig døde 26 100 mennesker i trafikken, i løpet av de samme 12 månedene. Dette viser den irrasjonalitet som skremmer oss fra å dra på en weekend til kjærlighetsbyen Paris, mens vi rolig pendler til jobb hver dag, hver og en i sin bil. Professoren i Cambridge kalkulerte med at sannsynligheten for å bli drept i en bilulykke er 172 ganger så stor som at vi skal ende vårt liv i et terrorangrep. 


Med dette så vil jeg ønske alle lesere et riktig godt nytt år full av optimisme, glede og rasjonalitet!