fredag 7. juni 2019

Vi hjemsøker hekser og munker

-og tar turen til Telde
Skal man lytte til de som snakker om trender i reiselivsmarkedet, så dukker det opp et begrep; “Secondary Cities”. Selv om jeg er forsiktig med å rangere feriesteder etter annet enn personlige opplevelser og stemningen jeg klarte å bibeholde i hjertet etter endt besøk, ble jeg umiddelbart nysgjerrig på begrepet. Det viser seg at “storbyferie” har vært et langt og seiglivet begrep, for oss, i vår del av verden, der vi enkelt kan kaste oss på et skammelig, billig og fristende tilbud fra flyselskaper og reisearrangører nesten uten planlegging. Med et par telefoner har du også organisert med deg familien, kjæresten eller helle vennegjengen. Før du vet ordet av det vandrer du rundt i London, Berlin, Paris eller New York for den sakens skyld. Distansene er korte, flytiden liten, og innhugget i ferieskjema uteblir da det kun bør avsettes en langweekend. På kort tid blir du beriket med litt spennende og annerledes shopping, noen billige vinpriser, et kulturelt besøk og kvalitetstid med folk du gjerne omgås. Og kanskje viktigst av alt; du blir røska ut av en travel hverdag og på kort varsel plantet i en annen kultur uten den store planleggingen (som kan ta livet av hvem som helst)! Storby ferie er enkelt og greit så tilgjengelig at et besøk hos farmor på Snåsa eller onkel Jakob i Sør-Varanger krever både mer planlegging, tid for gjennomføring, et større budsjett og er mye kjedeligere!!

Men etterhvert som vi har snurret oss rundt i “London Eye”, vandret fra Brandenburger Tor til ruinene av kirken som opprinnelig var bygd som et minne over Keiser Wilhelm, spist “fish&ships” og “currywurst”, seilt på Seinen, overvunnet høydeskrekken og klatret opp i Eiffeltårnet og blitt premiert med et glass champagne før maten på Place de Vosges i Paris, opp til flere ganger de siste ti årene, ja da har tiden kommet til noe helt annet! For selv om du nå har alle de selfiene som alle andre har, og din instagram er helt á jour med det som forventes fra vennekretsen, så mangler du noe!!! 

En krypende kjensle av å tråkke i alle andres fotspor, en følelse av å utallige ganger gå i små og store turistfeller, og en trang til å tråkke noen egne stier, lage noen ekstraordinære selfies og være litt oppdagelsesreisende i stedet for dilte etter alle andre! Nå har du jo sett Notre Dame (som i og for seg aldri blir seg lik igjen), Madame Tussauds, Harrods, Madison Square Garden, Frihetsgudinnen, Chekpoint Charlie, Galerie Lafayette, Fontana de Trevi, La Sagrada Familia og Santiago Bernabéu! 

Likevel er du fortsatt såre glad i storby konseptet for “a million reasons”, og vil gjerne kombinere gleder og steder som beriker både trangen til intellektuelt påfyll, utforskning, eventyr, ekspedisjon samt kos og hygge . Det siste gjerne i kombinasjon med mat og drikke. Det er her “Secondary Cities” kommer inn i følge trendforskerne. Vi reiser til de “nest kjente og de nest store byene” isteden. Her kan man i større grad gå på oppdagelsesreise, prisene er ofte mer attraktive, lokalbefolkningen mindre lei av turister og sjansen til en unik opplevelse mye større!!!

Nå er jeg fullstendig klar over at reisende til Gran Canaria oftest ikke har lagt opp til en storby-ferie i utgangspunktet. Men fler og fler legger inn noen dager i vakre Las Palmas som har så utrolig mye kult å by på. Flere kilometer lang sandstrand midt i bybildet og et fargesprakende karneval er to sterke kort de har på hånden. Men mange andre opplevelser venter rundt hvert hjørne, både kulturelle og gastronomiske. Las Palmas kommer vi tilbake til, ikke minst fordi den til stadighet er i endring. 

Denne gangen tar vi dere med til Telde. Kommunen de fleste av oss ikke stifter nærmere bekjentskap med enn at vi registrerer navnet på sidedøren til taxien vi tar fra flyplassen. Selv om kabinpersonalet ombord i flyet ønsker deg velkommen til Las Palmas, så er det helt feil!           Du lander i Telde, så det så!

En spennende by, med en utrolig interessant historie som har gått de fleste turister hus forbi. Takket være den norske historikeren Thor Thorstensen som av helsemessige grunner måtte tilbringe mange år på Gran Canaria, kan vi i denne utgaven av Dag&Natt fortelle mange interessante anekdoter. Han fordypet seg i øyas historie og skrev boken “Kanariøyenes forhistorie og erobring” som kom ut første gang i 2005. Da han bodde på øya arrangerte han mange byvandringer til Telde, men også han forundret seg over hvorfor ikke Telde fikk mer oppmerksomhet fra reisearrangører og turister. 

Telde er den nest største byen på Gran Canaria og den fjerde størst på øygruppen. Den ligger 130 meter over havet i vulkansk terreng. Temperaturen er mild hele året, men i sin øvre del, kan temperaturen i Telde falle ned i null grader og de får oppleve snøvær. Andre ganger sveiper tørr ørkensand fra Sahara over byen, og den forsvinner under en sand sky. Kommunen Telde og dens omgivelser tilbyr attraksjoner av alle slag. Fra arkeologiske funn, som Llanos de las Brujas (Jinamar), Cuatro Puertas (se omtale), grottene i Calasio, dalgangen Silva eller landsbyene Tara og Tufia (se omtale). Også vakre arkitektoniske elementer er å finne som San Francisco broen med de syv øynene og basilikaen San Juan Bautista (se omtale). 

Shopping området La Estrella som ligger på begge sider av motorveien GC-1, tilhører også Telde. På den ene siden finner du franske ”Alcampo” hypermarked med tilhørende klesbutikker. Ved siden av ligger byggvarehuset ”Leroy Merlin, og på den andre siden åpnet Ikea sitt nye store butikk i 2012. På andre siden av motorveien ligger Decathlon som er den største sportsutstyrs butikken på øya. Litt nærmere Las Palmas ligger kjøpesenteret ”Las Terrazas” med outlet butikker og den kjente ”Media Markt”. Her finner du også en av Gran Canarias største golfbaner, El Cortijo som også har en sprangridningsbane for de som er interessert i hestesport. Vil du bare se, men ikke røre kan du spise et eksklusivt måltid i vakre omgivelser på restauranten som ligger i området. 

Vi har tatt oss god tid til å bli kjent med Telde. Å rusle rundt i den gamle bydelen San Francisco og San Juan, gjerne med Thor Thorstensens fortelling klingende i bakhodet og eventuelt med en ettermiddagssol varmende i nakken, er fasinerende og lærerikt. Med lave sko smyger vi rundt i et område der historien sitter i yttervegger, portrom og steinbelagte gater og torg. Fortsatt ser man sorte jernringer støpt i muren der man festet grima til hesten eller eselet, hvor en behendig trapp er støpt i tilknytning , slik at det skulle være lett å sadle dyret. De tunge tre korsene som pryder mange hus vitner om fransiskanermunkenes korsvandringer, som tok på seg andres skyld og bar den på sine skuldre! Kunne ikke de religiøse gi deg svar, ja da kontaktet man heksene i Telde. Man lar seg forundre og fasinere av denne spennende øya, som er så mye, mye mer enn bare sol og varme, strender og bad! Uten å forringe betydelsen av de fire siste elementene vil jeg likevel sterkt anbefale en liten tur inn i historien og forståelsen for dette øysamfunnet som vi lengter tilbake til så fort vi har forlatt det!

Ha en fin sommer! 

onsdag 3. april 2019

Snydens til Syden

-skal vi fly fra drinken?
Plutselig bare skjer det!! Jeg ble oppringt av kanarisk riks-tv og spurt om jeg kunne (på kort varsel) stille opp på et diskusjonsprogram samme ettermiddag. Det var ikke i kraft av min stilling i denne avisen, men overraskende nok fordi jeg har en tidligere karriere som serveringsdame 30 000 fot over bakken, og dermed tilsynelatende har vært ekspert på å behandle drukkenbolter på norske vinger (og svenske). Vi skandinaver har jo utmerket oss ute i den store verden for litt annet enn bare å være født med ski på beina. 

I kanariske, digitale media har det i noen uker florert et par videoer fra skrekkflyvninger der en passasjer har fått delirium og blitt så ustyrlig og voldelig at kapteinen har sett seg nødt til å nødlande av hensyn til sikkerheten ombord. Det siste var et Ryanair fly som så seg tvunget til å gå ned på Tenerife, da dama på femte rad fikk for seg at hun minsann skulle slå ned både besetningsmedlemmer og medpassasjerer mens hun skrek og gapet. Med egne øyne kan man følge drama som er filmet av en ikke-autorisert, selvutnevnt nyhetsformidler på et par rader lenger bak. Ikke noe vakkert syn, der vedkommende helt klart viste frem sin verste side, og hvor stemningen ombord var i overkant amper. 

Denne videosnutten har fått samfunns-synsere her på Kanariøyene til å reagere. Nå vil de høye diskusjonen til skyene, bokstavelig talt og diskutere om det ikke bør forbys både gledebobler og brun sprit på serveringstralla ombord på flyet. 

Jeg som riktignok har jobbet for spanske flyselskap, men med skandinaviske passasjerer i hovedsak, ble nok invitert inn for å beskrive noen skrekkscenarioer fra min tid i luften. Det var riktignok mer enn tjue år siden jeg sprang rundt med en liten hatt på hodet og dro en trillebag etter meg. Det var den gang flyvertinne jobben fortsatt  var forbundet med status, et hyggelig utseende og språkkunnskaper, mens virkeligheten var alt annet enn glamorøs!

Og visst, det er klart jeg har sett både det ene og det andre. Vi tok av fra Tromsø og Torp, Norrköping eller Göteborg på ettermiddagene, etter først ha brakt landsmenn hjem etter ferien!  Det var lov til å røyke ombord, hvilket femti prosent benyttet seg av. Så fort dørene ble lukket startet “hjemme-alene-festen”.  Allerede etter tre rader fikk vi dra tralla inn i galley for å fylle på med mer sprit. Baileys, cognac og gin forsvant som dugg for sola. Men vi var pålagt å holde stilen oppe. Det var plastglass med stett til vinen, cocktailpinne i glasset til blandingsdrinker, isbiter i glasset, alltid en serviett, underlag til alle glass og en pose peanøtter om du ville ha eller ei. Det var før noen hadde hørt om nøtteallergi. 

Stemningen nådde raskt takhøyden og det gjorde røykskyene også. Man var nesten tvunget til å krabbe langs midtgangen for å ha klarsyn. Folk ble fort kjent, og plutselig var det hendt at man havnet på fanget til hverandre, eller man stemte i med en allsang.  Hadde man med seg barn, så var det allment akseptert blant passasjerene at de slapp man ned i midtgangen så de kunne rusle rundt og titte på hva flyvertinnene gjorde. Elles åpnet kapteinen velvillig døren slik at ungene fikk titte inn. 

Alle som ikke hadde bestilt røykeplass ble etterhvert så sugne at de gikk bare lenger bak i flyet til røykeavdelingen. Der dampet de fra seg før de gikk tilbake og satt seg blant de mer siviliserte.  Vi sprang fram og tilbake med serveringsvogner til rubbel og bit var drukket opp. Var det noen som synes at serveringa gikk for tregt, fikk vi en deis bak på rumpa mens de ytret de vakre ordene; “hörre du lilla gumman, nu får du se å få hit en GT snabbt som faen”!! Det var før noen hadde hørt om Metoo, og det å bli klådd litt på som flyvertinne, var allment akseptert. 

Nåvel det var ikke bare bar vogner som skulle suse fram og tilbake i kabinen. Den gang fikk alle servert matbrikker, med et dertil varmt måltid de kunne velge; - ”vil du ha fisk eller kylling”. Det gikk forundrende fint de første radene, men da du kom bak til ”party-avdelingen” og det bare var fisk igjen, ble stemningen trykkende og skjellsordene mange. 

Nåvel, det var ikke tid til å dvele ved slikt! Vi skulle jo ha ut et par omganger med varme rundstykker, og som folk forsynte seg grådig av. Noen var forutseende nok til å putte et par i brystlomma i tilfelle sulten skulle slå til før de fikk sanset seg på hotellet når de kom fram.  Så var det kaffe og te, med melk, sitroner, sukker og servietter. Dette siste kunne vi med hell ha droppet, for det eneste folk skrek etter var mer cognac til kaffen!
I mellomtiden skulle man også servere gutta i cockpit. Det var før vi fikk kvinnelige piloter! De fikk ikke spise samme meny i tilfelle matforgiftning, og kapteinen valgte først, såklart! Selvfølgelig serverte vi de vin til maten, det skulle bare mangle så kjedelig som det var å tilbringe x-antall timer der framme i det trange styrehuset. Mens 2.piloten spiste tente gjerne kapteinen opp en fet sigar, som seg hør og bør etter et festmåltid. 

Nåvel, da var det bare å trekke pusten og plukke inn tomme matbrikker fort som flint. De fleste passasjerer hadde drukket jevnt i et par timer og signaler om å gjøre sitt fornødne kom som lyn fra klar himmel. Folk stablet matbrikker oppe på hverandre, så kaffegruten og kylling sausen rant, mens de forsøkte å klatre over hverandres stolsete for å nå midtgangen i ett kliv. Neste hindring var selvfølgelig den forbaskede flyvertinna som stod med rumpa i været og fortvilet samlet inn brikker og matrester. Vertinna og vogna måtte forseres, koste hva det koste ville, for å nå toalettet før ulykken var et faktum.  Plutselig var vi redusert fra serveringspersonale til noe som bare var i veien!

Så skulle det selges, en aktivitet som alle gledet seg til, og som utgjorde en stor del av vår lønn i form av provisjon.  Alle fikk pre-pack skjemaer så de allerede nå kunne bestille det de ønsket for hjemturen. I tillegg kjørte vi ut vognlass med tobakk, sprit og sjokolade. Og folk hamstret. Litt promille fikk selv stramme husholdningsbudsjett til å vike, og selv de som ikke røyka kjøpte flere kartonger fordi det var så billig, Frazer sjokolade og Dumle karameller må ha sprengt alle salgsstatistikker. Men som om det ikke var nok, kjørte vi ut en tralle med ”ekstratilbud”, ofte en hudlotion eller ei godlukt til menn. Vi spraya på folk parfyme og klinte de inn med krem, alle synes det var kjempefestlig og kjøpte flere eksemplarer både til seg , svigermor og de som vanna blomstene mens de var borte. Det var før folk fikk parfyme-allergi, og før du kunne kjøpe tax-free kvota på flyplassen da du kom frem!

Etter siste og fjerde barserveringen delte vi ut varme og fuktige kluter, slik at folk fikk vasket av seg det verste, gav alle et sukkertøy i forsøk på å forbedre ånden, og rakk akkurat å låse alle skap og benker før vi slang rumpa nedpå klapsete før landing. 

Selvfølgelig hadde noen fått mer enn de evnet å forbrenne, ingen tvil om det! Det var ikke Guardia Civil (politiet) vi fikk ringe da vi kom frem, men det hendte at Røde Kors fikk komme opp i cabinen med en rullestol slik at vedkommende fikk med seg alle kroppsdeler, mens vi samlet sammen alle personlige eiendeler som pass og penger, puttet det i en plastpose og stoppet det ned ved siden av vedkommende i rullestolen. Da folk gikk sveivende og happy ned flytrappa hadde vi allerede rukket å stå ved fotenden for å takke for oss, å ønske dem en fantastisk fin ferie med et bredt smil. Det var da vi fikk det klassiske spørsmålet; -”Hvilen buss er det som går til Playa del Ingles`da???”

Likevel stod jeg på kanarisk-tv og svarte at jeg absolutt ikke vil forby alkohol om bord. Jeg nevnte heller ingenting om de overnevnte episodene. De var tross alt uskyldig. Ingen andre enn oss nordboere, vil forstå seg på ”snyden til syden” mentaliteten på den tiden. Det var tross alt fantastisk morsomt å være flyvertinne på 90-tallet. Lagånden var stor, vi jobbet med teambuilding uten å kunne ordet. Vi følte en nærhet med passasjerene, det var ikke ”de” og ”vi”, det var ”oss”. Selv med stor arbeidsbyrde, lange arbeidsdager og et alkoholfløde om bord var lovordene fra passasjerene mange, stemningen var god og aldri kan jeg minnes å ha opplevd aggressivitet og vold. 
I dag opplever jeg som passasjer at mye er endret. Folk er mer reisevante og mye mer erfarne i sin håndtering av alkohol om bord. Røyking er for lengst passé, og det råder en helt annen og roligere stemning om bord på en flyvning fra Gran Canaria til Skandinavia, eller omvendt. Vi har blitt polerte og veloppdratte, sofistikerte og reisevante. 

En forandring nesten til det kjedsommelige! 


Under en sikkerhetskonferanse, som ble avholdt i Palma de Mallorca 13. februar i år, ble forslaget om å forby salg av alkohol om bord på fly og på flyplasser i Europa lagt frem.I følge IATA, den internasjonale luftfartsorganisasjonen, er berusede passasjerer skyld i nesten 25% av verbale og fysiske angrep ombord på flyvninger.Mange i bransjen er bekymret over utviklingen. Enkelte sier de bare venter på den første dødsulykken hvor årsaken er en beruset passasjer. Representanter for bransjen krever en enhetlig strategi innen EU for å bekjempe det problemet salg av alkohol ombord på fly og flyplassen utgjør.

tirsdag 5. mars 2019

Mosjonister på ville veier

Tidene forandres, noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. Men å påstå at det var bedre før, er som å begrave seg selv levende. Så det har jeg ikke sagt!!

Da jeg bosatte meg på Gran Canaria for over en mannsalder siden, så man aldri en mosjonist ute på tur. Idrettsarenaer og ikke minst fotballbaner var smekkfulle av folk med en eller annen form for fysisk målsetting, men vanlige folk som var ute for å røre på flesket, var et sjeldent skue. Å gå på tur, eller gå ned i vekt var ingenting hvermansen hadde hørt om. Å reke gatelangs i trikoter og trange, fargeglade trøyer som fortvilet forsøker å holde bilringen på plass, hadde ikke nådd motebildet på Kanariøyene. Spanske kvinner eide kun sko med klaprende hæler og sports- bh måtte importeres fra Tyskland, for spesielt interesserte. Nei, skulle man ut for å vise seg fram, så var det trange skjørt og rødmalt trutemunn som gjaldt. Det var helt utenkelig å løpe heseblesende rundt i antrekk som bare viser fram det man helst vil skjule, med ei trist vannflaske under armen og pulsen i ukontrollert galopp. 

Nå kan man helt klart konstatere at “friskis & svettis” bølgen har skyllet inn over Kanariøyene. Folket er hele tiden i bevegelse. Spanske ”Carmencitas” har også fått erfare følgene av vår nye livsstil og industripreparerte mat. Hun, som mange andre flyter over sine bredder, og må ta årene fatt. Sportsutstyrs industrien går som hakka møkk, det selges sko for enhver sportslig anledning. For hver enkelt bevegelse, krever sitt helt unike skotøy. Ikke prøv å sykle med joggesko, for eksempel, det er som å banne i kjerka. Å spille tennis krever helt andre kortbukser enn å jogge, men mest idiotisk blir det om man spiller golf i en neonfarget reklametrøye i syntetisk fiber. 

Uansett har gatebildet på Gran Canaria forandret seg. Selvlysende fargeklatter åpenbarer seg langs veier og gater. Tjukkasgjengen (chapter Puerto Rico) i neonfargede trafikkvester vandrer i flokk langs kystlinjen eller på hardhausturer i nærmiljøet. Klubber, kirker og kreftforeninger arrangerer vandringer, mens andre i egen majestet daglig tar seg oppover porøse fjellsider så steinmassene raser, på jakt etter sandstøv i lungene og svette i pannen. Alt for å gjøre den kalde pilsen enda mer velfortjent. Eller kanskje rett og slett fordi de liker det. Motivene er like mange som mosjonistene!

Lokalbefolkningen er så absolutt med på notene. Det arrangeres flere mosjonsløp i helgene, enn det finnes helger i almanakken. Store og små, amatører og profesjonelle løper for livet og ofte for en god sak, noen kombinerer anstrengelsen med svømming og sykling. Andre med yoga, mindfullness, biodance eller Tai Chi, for å opprettholde balansen i sinnet og holde seg fysisk og psykisk friske Det eneste avviket fra normalen, er å ikke gjøre noen ting.  

Noen tar dette med trim og bevegelse til helt nye høyder på Gran Canaria. Som italienske Luca Papi, som i februar vant Transgrancanaria 360…..som betyr at han løp i mer enn 50 timer, hele 265 kilometer rundt hele øya. Men som om det ikke var nok, stilte han til start bare noen timer etterpå, i samme løp, men på en annen distanse; denne gangen bare 128 kilometer med en høydeforskjell på 7500 meter, som han løp på nette 27 og en halv time!! Når det gjelder denne italieneren som forøvrig ser ut som et lykketroll, tror jeg ikke man skal la seg affisere av dette, kun konstatere at menneskets veier er uransakelige og gratulere med seieren.  

De fleste mosjonister bidrar med sitt fargeglade sportsutstyr til å lyse opp bybildet, andre får deg til å stå på bremsene og banne høyt når de plutselig svinger 90 grader langs fortauskanten, og skrider joggende over sebra stripene som den største selvklarthet i verden. Med retten på sin side, har de ingen sy empati med bilisten som ikke er utstyrt med telepati, og aner fred og ingen fare! Mange løper taktfast etter god musikk på øret, og har utestengt trafikkens lyder og selvklare varsler. Ikke helt musikalsk riktig, kanskje, og med stor fare for å komme i ulykkelig utakt. 

Men verst i trafikkbildet er helt klart syklistene. Store og uendelige klynger med asfaltryttere på syltynne dekk og trange trikåer som gjenspeiler den enkeltes nasjonalitet. Brune, muskuløse legger, og innbitte ansikter, skjult bak reflekterende solbriller og aerodynamiske hjelmer. De suser frem i rundkjøringer, er høyt hevet over vikeplikt og anser seg mange ganger for å være en hybrid mellom myk trafikant og utrykningskjøretøy. De ser ut som individualister, sære einstøinger men trives merkelig nok best i flokk. Det være seg på motorveier eller smale landsbyveier, der overraskelser venter rundt hver sving. De slingrer seg mellom biler, bruker fortauet om det behøves og legger seg deretter to og tre i bredden for å diskutere livets trivialiteter. 

På den annen side finnes det ingenting i kanarisk kultur som tilsier at myke trafikanter har noe som helst på veiene å gjøre. Det finnes en inneboende og grunnleggende mangel på respekt for alt som måtte stå i veien for høy hastighet og utnyttelse av den totale veibredden. Her gjelder regelen “den tøffeste vinner”, og det er som regel han som sitter inne i karosseriet og styrer gasspedalen og retningen, som går av med seieren. Bilisten sitter ene og alene med makta, og den vet han å benytte.



Det finnes ingen veier og ingen infrastruktur som tilgodeser syklister, knapt nok bilister. Snirklete veier oppover langs fjellsidene der oversikten er nullstilt og overraskelsene rundt hver sving mer spennende enn hva de fleste har godt av. Veien GC-500 som man tror seg skal være avlastet av den nye motorveien GC-1, har blitt reneste Nintendo-spillet for både syklister og bilister. Tunneler uten belysning, og en minimal veibredde der fjellveggen er alternativet på ene siden, og et nådeløst stup er alternativet på andre siden er hva som tilbys mot Mogan. Nå snakker vi høyrisikosport.



Syklistene er tilsynelatende spekket med selvtillit og egosentrisme som de fleste andre toppidrettsutøvere. I tillegg bruser adrenalinet gjennom blodet og treningsdosene øker i takt med fine klimaforhold. Det kan mange ganger virke som de ikke har skjønt at de deler veiene med firehjulinger og andre pansrede motorkjøretøyer. På dekk av få millimeter og et sete man ikke ser for bare rumpemuskler suser de av gårde som eneveldene på veiene. De utfordrer, irriterer og provoserer. Gjerne flere og flere i bredden, uten tegn til å vike for større krefter. Veien er deres og dagen tar de til vare……



Med andre ord; 3 faktorer som ikke er kompatible. Det må ende med tragedie, og dessverre for syklisten så blir det han som får betale den høyeste prisen. Hvem skal si “Nok er Nok”, …….ikke blir det politikerne i alle fall, trolig nok ikke bilistene heller…………da gjenstår det bare å se hvor mange syklister man kan avse før noen griper inn…..

mandag 4. februar 2019

Har du lyst, har du lov

Tiden for fest og karneval er her! Og for å fete seg opp, slik tradisjonen tilsier!

Karnevalet i Rio de Janeiro, Brasil har blitt selve symbolet for dette fargerike arrangementet full av fjær og sexy rytmer, som vi nordboere har lite til felles med, men som appellerer til vår nysgjerrighet. Kanskje har du drømt om en gang å reise til Copa Cabana, oppleve karnevalet på kroppen, og vandre langs den kilometerlange stranden i den pulserende byen Rio de Janeiro?

Da kan vi med glede fortelle deg at om du befinner deg på Gran Canaria i februar eller mars måned, er du så nær den opplevelsen som det bare går å være i et europeisk land beliggende på den afrikanske kontinentalsokkel. Las Palmas er stikkordet! I februar har karnevalet allerede tjuvstartet, men den siste og mest spektakulære delen gjenstår med sine timer lange kavalkade gjennom byens gater, sin kåring av karnevalets dronning og ikke minst det stadig mer populære Drag Queen showet. Det er bare å hive seg rundt og stikke nordover på øya!

Den vakre byen på nordøst siden av øya har masse kulturelt og spennende å by på hele året rundt. Den kilometer lange, lyse sandstranden midt i hjertet av byen, er definitivt noe den har felles med Rio de Janeiro. Den ligger der fristende og innbydende for den som ønsker sand mellom tærne, eller en dukkert i det våte element. Dessuten virker den også forlokkende på de som ønsker seg noe rogivende og vakkert å feste blikket på, mens man fortærer litt tapas og en kald øl fra de mange uteserveringene på strandpromenaden. Er du utstyrt med skritt-teller og treningsambisjoner er Canteras stranden som gjort for å øke pulsen, forbedre kondisjonen og fylle lungene med god sjøluft.

Kanarierne selv har mye til felles-, og stort slektskap med søramerikanerne. Også den kanariske varianten av det spanske språket, kan til stor del forveksles i ord og uttrykk med spansken som praktiseres på det amerikanske kontinent. Det handler om utvandringer, kolonier og forbrødring. Derfor er det heller ikke så rart at fest, farge og rytmer er en annen fellesnevner. Kanarierne simpelthen elsker fester og har en stor forkjærlighet for kostymer, forkledninger og kroppsminke.

Årets karneval er derfor like med årets begivenhet! Ingenting overlates til tilfeldighetene. Under store deler av året planlegges det kostymer, vogner, temaer, satirer, musikk komposisjoner og scenografier. Store og små legger ned tid, energi og ikke minst en stor del av husholdnings-kassen på å forberede karnevals festen til stadig nye høyder. Dette er en tre uker lang fest som samtlige gleder seg til, og som markeres både i familien, på arbeidsplassen, i media, på skoler, på institusjoner, såvel som gatelangs til alle døgnets tider.

At karnevalet gjør et stor innhugg i den private økonomien, såvel som i dagsrytmen og arbeidssituasjonen ser ikke ut til å bekymre kanarierne. At mannlige bankfunksjonærer betjener deg med lange røde negler, og løs-vipper er like akseptert som søppelkjørerne springer rundt i refleksivest og paljettskjørt kl. 06 på morgenen, eller at læreren har glemt å fjerne strømpebuksene under shortsen.

 ”Har du lyst, har du lov” er parolen under unntaks-situasjonen mens gatemusikanter, fine vestkantfruer, turister, snørrunger, homser, direktører, kåte ungdommer, utro ektefolk, artistspirer, transvestitter og du selv og annet løst folk får leve ut fantastiser, kreativitet og reelle behov under noen tilmålte uker. Et annet fasinerende sosialantropologisk fenomen er at med litt fjær og kamuflasje er vi alle like. Denne karnevals festen appellerer til dugnad og fellesskap, med samme mål for øye; skape stemning og leve ut galskapen! Under dundrende rytmer og blant svette, halvnakne kropper menger seg bestemødre med ungdommen og direktøren med fotfolket. Et kulturelt mangfold som smelter sammen der ingen må stå til ansvar for sine handlinger så lenge man holder seg borte fra lovens lange arm. Fasinerende og smittende!

Velkommen til en natt i Rio!

fredag 4. januar 2019

20 år og uovervinnelig ?

Fyller man 20 år, betyr det sannsynligvis at man har kommet seg helskinnet gjennom en slags oppvekst, høstet noen erfaringer og står på terskelen til å erobre den store verden! Når det gjelder avisen Dag&Natt på Gran Canaria så kom den til verden i januar måned 1999, altså for nøyaktig 20 år siden. Som så mange andre barn, kan den skilte med at den kom til verden ved en ren tilfeldighet. Undertegnede hadde tatt på seg et oppdrag som grafisk designer for et par nordmenn på ”hemmelig oppdrag”, utsendt av en tredje nordmann, til Gran Canaria. Som tilfeldig forbipasserende lokket de med store ord og våte drømmer, før det hele druknet i et par longdrinks glass og en dundrende hodepine. Tilbake satt jeg svanger og forlatt, men usedvanlig lykkelig over å ha oppdaget en helt ny dimensjon. Dag&Natt hadde begynt å ta form, og jeg forstod at dette kunne få en god mottagelse om jeg bare forvaltet det vel. Dessuten hadde jeg skapt en kilde til inspirasjon, der jeg og mine medarbeidere kunne utvikle oss på teknologi og tekst, men ikke minst ha hele Gran Canaria som arbeidsfelt, lære hver krik og krok å kjenne, og til slutt få privilegiet av å formidle. 

Det  har vært en eventyrlig reise, der veien har blitt til mens vi har gått den. Mange synlige og usynlige fadeser. Som den kvelden før trykking da jeg ved en sinnsforvirring trykket på ”delete” knappen og hele avisa forsvant ned i en mørk sjakt det ikke gikk å fiske den opp fra. Like enkelt har det ikke alltid vært å ”delete” konkurrenter som har kommet og gått. Nye krav til teknologi er en stadig tilstedeværende påminnelse om at man ikke blir yngre, og at tiden vi lever i stadig går fortere. Turistmarkedets uforutsigbare svingninger som alltid vil gjøre seg utslag i vår bransje, og mitt mantra om å hardnakket skille på annonser og redaksjonelt. Vi har blitt filleristet og kritisert, vi har blitt kastet ut på mer enn et sted, men vi har også fått sole oss i skryt og takknemlighet fra folk som synes det vi står for, og det vi skriver har en mening nettopp for dem. 

Artigst har det selvfølgelig vært å få møte så utrolig mange interessante mennesker og få høre så mange historier fra virkeligheten. Husk at det ikke er mer enn 60 år siden turismen fant veien til Maspalomas, og snudde opp ned på mange menneskers liv. Både de som bodde her, men også de som kom hit og så mulighetene. Videre har det forandret livet til tusenvis av mennesker som har funnet sitt paradis her på Gran Canaria i form av helsegevinst, rekreasjon, investering og økonomi, en framtid, et fotfeste og ikke minst har mange funnet sin kjærlighet her på Gran Canaria. Det handler om et utrolig stort utvalg av sterke hverdagshistorier vi har fått være med å formidle gjennom 20 år. 

Vi har selvfølgelig også fått bevitne en rivende utvikling av Gran Canaria som turistdestinasjon. Fra å være et typisk ”pakke-tur” reisemål, eksotisk og spennende sett med gårsdagens øyne, til å bli et allemannseie, et tilfluktssted med lett tilgjengelighet for de fleste, og som samtidig oppfyller de mest elementære behov for sol og varme, når resten av Europa går inn i vintermodus.  I dag framstår et nytt Gran Canaria, som har åpnet opp helt nye sider ved seg selv, og evner å følge opp folks krav til en aktiv ferie. Det kan handle om vandring i et vakkert fjellandskap, klatring, dykking, golf, sykling  og rulleski, som bare er noen av de aktiviteter øya har å by på. 

Men også på den kulturelle siden framstår øya som fornyet. Noe som er en sannhet med forbehold. Kanariske tradisjoner som karneval, markeder og religiøse byfester har århundrelang forankring hos folket. Nå har de fått en fornyet oppmerksomhet, og mange ganger en fornyet innpakning fordi turismen har viet dem sin interesse og deltagelse, og i større grad ønsker å lære det kanariske samfunn å kjenne. Vår verdens sans for gastronomi, bærekraftig- og kortreist mat har turistene i dag med seg i bagasjen når de kommer. Den vanlige kanarier har nok sett med forundring på denne fornyede interessen for enkle tapasretter de har servert hele livet. Ostebitene han skjærer opp over disk blir i dag snust, snudd og vendt på før de blir drøvtygd i påvente av en smaksanselig eksplosjon. Det forventes at han skal ramse opp stamtavla til geita som har bidratt med melka i osten. Det samme med den lokalproduserte vinen, laget på druer som før ble forkastet da ekspertene mente at her var solen for sterk og jordsmonnet for dårlig. I dag elsker turistene vingårder, lokalprodusert vin og gjerne med en familiehistorie servert på kjøpet. 

Det finnes også et moderne og europeisk Gran Canaria, der det satses på fornybar energi og diskuteres bærekraftige investeringer med tanke på fremtidens turisme. Strendenes fornybarhet må sikres og trafikken må reduseres samtidig som man øker tilbudet til de besøkende og møter deres krav til funksjonalitet og teknologi. I Las Palmas møter du moderne handlegater der Europas fremste kleskjeder ligger som perler på en snor, og de store cruisebåtene ruver som høyhus i et travelt havneområde. 

Gran Canaria betyr i dag mangfold. Den forne reiselederens introduksjon på transferbussen eker i bakhodet; ”Velkommen til Gran Canaria, et kontinent i miniatyr”. Den gangen det ble sagt, forstod vi kanskje ikke rekkevidden av det, hvilket begynner å gå opp for de fleste besøkende i dag. Jeg tror fortsatt at det er mye uoppdaget på denne øya som allerede har gitt så mange, så mye. Og så lenge det finnes mennesker så finnes det historier. 

Som de fleste 20 åringer føler vi oss uovervinnelige og klare for nye utfordringer. Samtidig er vi smertelig klar over at vi kanskje er på vårt aller beste akkurat nå, og håper at tiden kan stå litt stille slik at vi kan få holde på denne godfølelsen så lenge som mulig. For det eneste vi vet, et at om framtiden vet vi ingenting! Men mens livet går sin vante gang, så er vi klare for å fortsette jobben med å formidle historier og hendelser fra Gran Canaria i 20 år til!

torsdag 6. desember 2018

Kjært barn har mange navn

– men GRANKA er ikke et av dem!
Navnet Canaria er det ingen, absolutt ingen som vet opphavet til med sikkerhet. At det derimot finnes en del grublerier og halvsanne teorier der ute, er ingen overdrivelse. En av hovedteoriene er at det fanns ekstremt mange løshunder på øya da de spanske erobrerne kom til hit på 1400-tallet. I så fall skulle navnet Canaria ha sitt utspring fra det latinske ordet “canis” som betyr hund. En annen levende teori er at store deler av urbefolkningen var invandrere fra Nord-Afrika. I Atlasfjellene fans en stamme som het Canariis, der trolig mange utvandret fra og tok seg over til det som i dag er en spansk øygruppe.
Ordet GRAN betyr som kjent ”stor” på spansk, og ble nok prisgitt øya vi nå befinner oss på fordi man trodde at den var størst. Med fasit i hånd vet man jo i dag at Gran Canaria ikke er den største av øyene. Men det kanskje erobrerne trodde?? Eller så mener historikerne, kanskje helst de med røtter på denne øya, at adjektivet ble satt fordi det var nettopp på denne øya, og ikke på Tenerife, at erobrerne opplevde størst motstand.
Om vi fortsetter i fablenes verden må nevnes at i visse turistkretser tror man at øya har fått sitt navn etter den gule Kanarifuglen (Kanariirisk), men det er nok en konsekvens av at egget kom etter høna. Kanariirisk (kanarifuglen) er en art som opptrer naturlig på Kanariøyene, er ganske sosial (utenom hekketiden) og regnes som en god sanger. At Lillestrøm fotballklubb har fått dette tilnavnet, overlater jeg til andre å forklare! Nå viser det seg at både engelske Norwich, franske Nantes, italienske Modena og meksikanske fotballklubben Monarcas Morelia kalles for “canarios” !!
En annen teori er at øya fikk sitt navn etter alt sukkerrør som fanns her. Sukkerrør heter canna eller caña på spansk. Og drar man da stået litt langt så blir det til ….canarias!! Det sies at Christoffer Columbus plantet sukkerrør i Karibia, hvor plantene trivdes og ga grunnlag for sterk økonomi. Kanskje hadde han tatt de med seg fra Gran Canaria på sin oppdagelsesreise over Atlanteren?? Før spanjolene erobret øygruppen mener man å vite at øya ble kalt Tamaràn, som betyr “de modiges land”. Dette navnet er dagens kanariere spesielt glad i, og bruker det for alt det er verdt. Selv om noen gjerne vil ha det til at det var erobrerne som gav navnet til Gran Canaria, mener andre at det er rent oppspinn. Det refereres til kronikker om Enrique III av Castilla, der øya blir omtalt som ”Canaria la Grande” allerede i 1393.
Mange tror de har monopol på sannheten, og forvalter den akkurat slik det passer best. Bare man gjentar ordet mange nok ganger har man liksom fått det som man vil. Nå har også nordmennene kastet seg inn i denne ukristelige navndåpen. Hutte-meg-tu! Stadig kan man lese intevjuer med folk som har tilbrakt noen vinteruker på øya, og kaster om seg med ord og uttrykk de har hørt i nærmiljøet der utlendiger ferdes. Noen ganger går det på kryss og tvers av manglende språkkunnskaper, og resultatet blir en ny og kreativ “spanglish”.
Men navnet GRANKA, som et kallenavn på øya, har nok sitt utspring i et selskap med lang fortæring av alkoholholdige drikkevarer. Det må ha vært en eller annen som på slutten av kvelden fikk tungehefte og snublet uelegant over et par konsonanter og tre vokaler. Fonetisk sett er en konsonant en lyd i talespråket som er slik at luftstrømmen treffer på en eller flere hindringer på veien fra lungene til munnen eller nesen. Slik må det ha gått til, tenker jeg. Resultatet ble dessverre usmakelig!
Tilnavn og andre språkblomster kan jo dufte forfriskende, men GRANKA gir meg assosiasjoner til GRISER eller granja på spansk som betyr bondegård. Ordet for FETT på spansk er GRASA, så det kan vi putte i samme bingen. GRANKA rimer også på AVDANKA eller kanskje på SLADREHANKA. Noen svensker vil kanskje tenke på CALLE ANKA? Uansett, det er ett fett; øya heter ikke GRANKA!!
Åkalle denne vakre øya for GRANKA er som å bli mørbanka i en verbal slåsskamp. Ikke bare høres det respektløst ut, men den som åpent går ut i sosiale media eller den reelle verden, for den sakens skyld og proklamerer at han skal reise til GRANKA, må jo totalt ha mistet selvrespekten?? For de av oss som sliter med at den norske kolonien på sørsiden av øya har fått et ufortjent “Harry-stempel”, kan umulig tro at tilnavnet GRANKA vil foredle det omdømmet?
Er det latskap som gjør at folk ikke orker å kalle ferieøye ved sitt fulle navn, eller er det et forsøk på å bevise sitt nære slektskap og stadig hyppigere besøksfrekvens på øya som gjør at de kan tillate seg å “fornorske” stedet?
 Å nevne en kjendis ved fornavn tror noen at automatisk gir dem status som nære venner; - Harr`u vært på Granka å tanka???? Med et slik verbalt lavmål gir du jo et inntrykk av å frekventere feriestedet ganske ofte? Det er i og for seg fint med folkelighet, så lenge den holdes innenfor rammene av veloppdragenhet. Granka er nedsettende. Det handler om å ta seg til rette, legge krav på noe offentlig som sitt eget. Frekkhet og mangel på folkeskikk ligger nedsylta i uttrykket Granka. Og så er det helnorskt ; “Granka” brukes kun av nordmenn, et koda ord for spesielt innsatte.
Nei, kjære venner la oss løfte blikket og kalle en spade for en spade. Den deilige ferieøya heter, og vil alltid bli hetende GRAN CANARIA, selv om de lærde strides om navnets opprinnelse. De som respekterer det kanariske folket og stedet de til stadighet besøker bør ha som nyttårs forsett å ikke ta ordet Granka i sin munn. Da gjør vi ikke bare Gran Canaria en tjeneste, men ikke minst oss selv som besøkende en håndsrekning i kampen mot fordommer og lav-status. Det norske harryparadiset”, charterfeber og utrangerende oppførsel må for all del ikke krones med et super-mega-idiotisk navn som GRANKA!!

Ha en riktig GOD JUL !!!

lørdag 3. november 2018

Un poco loco

disse førjulstider pågår det en intens strid i Spania om diktator Fransisco Franco døde legeme. Bakgrunnen for dette kan leses på side 6 og 7 i denne avisen. Visepresident Carmen Calvo har vært i samtaler med statssekretæren i Vatikanet for å få kirken til å ta mer ansvar. Men den gang ei. Kirken påstår at regjeringen sammen med familien til Fransisco Franco er de som skal bestemme hvor man skal putte mannens knokler. Saken er at diktatoren, sett med dagens øyne, ikke kan ligge sammen med alle de falne i krigen. Han var jo selve årsaken til all elendigheten.

Den nyinnsatte, sosialistisk regjeringen vil gjøre noe med en sak som har ligget og ulmet i lengre tid blant den spanske befolkningen. Det viste seg å bli vanskeligere enn først antatt. Francos familie vil nå flytte kadaveret til den flotte katedralen ved siden av det kongelige slott i Madrid. Det er å gjøre vondt verre! Et populistisk, sosialistisk innspill som var ment som en julegave til folket, har derfor vist seg å være litt overilt.

Støtten hos den katolske kirken har vist seg å utebli. De som ofte bryr seg med alle samfunnets små og store avgjørelser, mener at om familien vil gravlegge “den syvende far i huset”, sammen med sin datter i katedralen Almudena i Madrid, kan ikke de annet gjøre enn å vike plass til ham der. Den katolske kirken har mer enn nok med å grave opp egen skit. Under Vatikanets ambassade i Roma har de nå funnet levninger etter det man tror er den 15 gamle Emanuela Orlandi som forsvant sporløst den 22 juni 1983. Hun var datter av en ansatt i Vatikanet og ble sist sett da hun var på vei ut fra en musikkleksjon i Roma. Også i denne saken har Vatikanet blitt kritisert for sin passive holdning til det hele.

Familien Franco mener at de har kjøpt en plass i katedralen, akkurat som man kjøper en garasje, dit man kan parkere hvilken bil som helst. Den sosialistisk regjeringen er ikke enig, men må basere sine avgjørelser på spansk lov.

Familien Franco er en gjeng med arrogante overklasse mennesker som figurerer på forsiden av alle sosietets blader og sliter ut røde løpere, uten på noen måte å snuble i gammel dritt. De er beriket og bemidlet med jordisk gods som diktator Franco rappet til seg fra folket under diktaturet. Dette lever de godt på i dag, og må ha fått fritak fra alle historietimer under oppveksten, da alle tragiske historier om likvideringer, tortur, kneblet ytringsfrihet, forfølgelse av homofile og kommunister var pensum. De lever i sin egen boble, og kan ikke se hvor vondt de gjør folket ved å forsøke å oppgradere den gamle sadisten og diktatoren av en bestefar.

Apropos Franco, har det i disse dager utkommet en interessant bok med tittelen ”Locura y poder” (madness and power). Her påstås det for eksempel at Fransisco Franco ble behandlet for depresjon og Parkinson med en medisin som reduserte ham kraftig og tok fra ham nattesøvnen. Et medisinsk team ledet av Dr. Vicente Pozuelo lot ham rutinemessig høre militære marsjer og legionens salmer for å øke hans energi og ork.

I følge forfatteren Tania Crasnianski som forteller i boken at diktatoren ”hersket men regjerte ikke”. Det samme gjaldt Benito Mussolini, hvor hans personlige lege, nazisten Georg Zazhariae, sendt uttrykkelig av Hitler for å behandle Mussolini, medisinerte ham med Prostakrinium, et preparat basert på hormoner fra prostata og galleblære. Hyppige depresjoner gjorde at den italienske diktatoren til stadighet ble satt ut av kamp.

Selve kjernen i boken er å bevise at ingen av de omtalte celebritetene i boken kunne bli forstått uten en lege tilstede. Disse legene, for det meste ukjente og i mange tilfeller uten skrupler, var privilegerte tilskuere til de mektiges hverdag. De var altså de tyste tilhengerne som holdt seg i skyggen, men som levde et privilegert liv så lenge de holdt kjeft.

Sannsynligvis var de samtidig ofre for menneskene de tjente. Slik som doktor Dmitri Pletnev, en av de som kjente Stalin bedre enn noen annen; innvendig og utvendig. Han ble funnet død, trolig fordi han visste for mye. Ikke drept, men totalt tilsidesatt ble Dr. Max Jacobson, John F. Kennedys personlig lege, etter at presidenten selv ble skutt. Det manglet ikke på krutt fra demokratenes side som beskyldte ham for å ha bidratt til forverringen av presidentens personlighet i Det Hvite Hus.

Deres beslutninger forandret livet til millioner av mennesker. De forandret retningen i historien. Vi er alle kjent med navnene; - Stalin, -Hitler, - Churchill, - John Fitzgerald Kennedy….og hva de gjorde. Men vi er ikke like kjent med de plager som kunne ha påvirket dem i beslutningsprosessen og forstyrret deres sinn.

Hitler var bipolar, Stalin eliminerte personen som diagnostiserte ham som paranoid, Churchill led av depresjon, og Franco satt søvndrukken og tungt medisinert.

Alle de nevnte, sammen med Mao, Churchill og Hitler hadde depressive og bipolare problemer. Ikke heller nølte de med å bruke amfetamin eller noen annen form for kjemisk cocktail for å føle seg mer tilfreds og uovervinnelige, til tross for deres fysiske eller mentale problemer. Når det gjelder Joseph Stalin, var en av hans leger overbevist om at han hadde mistet forstanden da hans delirium til stadighet eskalerte.

Er det mulig å lede en verdensmakt med svak mental helse? Forfatteren Tania Casnianski samler noen meget illustrerende data; ”Av de 37 presidenter som hadde kontor i USA mellom 1776 og 1974 hadde 18 av dem (49%) psykiske problemer i bred forstand. Fremfor alt depresjon (24%), angst (8%), bipolar lidelser (8%) og alkoholavhengighet (8%), ifølge en studie utgitt i USA i 2006. Hvis denne studien var nyere, hva ville du sagt om Donald
Trump, spør forfatteren. Hvilken innvirkning har sykdommen på makten?