Tro og tradisjon

Julen banker på døren, selv om sola skinner aldri så mye. Blant tørre palmekvister og glissen natur henger vi opp små nisser og tenner levende lys på balkongen. Det er som seg hør og bør, tradisjon gir trygghet og forutsigbarhet uansett hvor vi befinner oss i verden. Og selv om julen er en kristen høytid synger både hedninger og uvitende julen inn med innslag av fete sauser og sterksprit i glasset. Det kan til og med la seg hende at han som aldri har latt seg lede av Guds ord, ramler inn over terskelen til sjømannskjerka når sentimentaliteten tar overhånd. Men uansett hvor mye vi fornekter troen på Gud, kjenner vi alle til historien. Ja, den du vet, med jomfru Maria, noen gjetere og et stall, et sted i verden der alle skulle skrive seg inn i manntall. En fin og fredelig historie, en uskyldig og naiv Maria, et velfødt barn, en ledestjerne, engler som daler ned i skjul og tre vise menn. 

Kan det bli særlig vakrere? 

Det er som et gammelt eventyr av Asbjørnsen & Moe, ei gammal bok noen leste i barndommen og som vekker til liv både minner, lukter, smaker og til og med en og annen tåre. Og som hvilket annet eventyr som helst, er ikke historien noe du behøver å tro på, du bare bærer på den likevel. Det er en arv du har fått, en slags grunnstamme, et juletre som du henger på mer og mer pynt for hvert år og som til slutt representerer ditt liv. Fortellingen i juleevangeliet er vårt historiske grunnlag. Det er beinet vi har kokt suppe på, og gjort til så mye mer enn det kanskje var tenkt å bli, og for mange så annerledes enn det var tenkt på bli, - men likevel vår verdiarv som knyter oss sammen med tidligere generasjoner og våre forfedre. 

Ikke desto viktigere er at denne historien følger slekters gang og aldri forstummer, men der er vi ikke enige, vi mennesker. Ikke der heller! Det er av tilpassningsgrunner vi nå skal opphøre å videreføre vår tradisjon, i alle fall grunnlaget for vår historie. Human-Etisk Forbund mener det er lite samtidsorientert å la unger gå på julegudstjeneste. Det å ikke være samtidsorientert er jeg redd betyr at “vi ikke henger helt med”. Rektorene vil ikke ha denne heftelsen hengende ved seg, så jeg leser at de viker seg og tar bort julegudstjenesten fra timeplanen i desember. Kult nok!

Samtidig leser jeg at om to forskere som seriøst har sammenlignet flere studier av barns holdninger til julenissen. Der kommer det frem at mange foreldre vegrer seg for å avsløre at nissen ikke finnes. Man vil aller nødigst frarøve barna deres klokketro på den skjeggete mannen med topplua trukket nedover øra. Undrer hvordan Human-Etisk Forbund stiller seg til det? Er det innafor? 

Er det samtidsorientert med en klokketro på et reinsdyr med rød nese, en feit gubbe med en usunn livsstil, urimelige arbeidsvilkår og en stresset hverdag på Nordpolen, som elsker små barn og lokker dem med gaver og godterier. Ho-ho!!

Studien viser også en markant nedgang i barns syn på nissens mer åndelige dimensjon. I dag er julenissen blitt mer kommersiell. Det er tydelig at barna tror mest på julenissen i desember, når skolen og foreldrene snakker om han, enn i juni hvor julefeiringen er langt borte, sier den andre forfatteren av studien. 

Jo, de er ikke dumme de heller!!

At de færreste av oss tror på jomfrufødsel blir bare en parentes når man aktivt jobber for at den lille poden skal få et lidenskapelig forhold til en mann som sier seg besøke 152 millioner hjem i verden på juleaften!

Det er grovt regnet to milliarder barn i verden. Uten å diskriminere og med veldig dårlig kunnskap tror jeg ikke han besøker muslimer, hinduer, jøder og buddhister. Da står det igjen omtrent 380 millioner barn som skal ha besøk av julenissen – på et døgn. Hvis hver familie i gjennomsnitt 2,5 barn, betyr det at nissen skal besøke 152 millioner hjem på 24 timer. 

Og hvordan skal julenissen klare å ivareta dyrevelferden midt oppi det som må være et enormt julekaos? Om hvert barn får en pakke som veier ett kilo, kommer berget av pakker til å veie 380 000 tonn. Pluss en overvektig julenisse. Et reinsdyr orker å dra maks 200 kilo. Det betyr at julenissen trenger omtrent 1,9 millioner luftbårne rein for å dra sleden med pakkene. Og et eller annet sted på veien bør kanskje dyrebeskyttelsen kobles inn? 

Nei, skal vi konkludere med noe, må det bli at julenissens levevilkår er så ekstreme at det er fristende å tro at det rett og slett er umulig. Men det beror selvsagt hva du tror på: Julenissen eller Juleevangeliet?

Av politisk pølsespinn gror det ingenting....

Det kanariske flagget vaier i sterk vind….

Det var engang, for et halvt århundre siden, en gjeng kanariske nasjonalister, overentusiaster eller som mange vil kalle dem; separatister eller det som verre er; terrorister! De valgte seg et flagg som symbol. Tilsynelatende et uskyldig flagg med sine kanariske farger; gult, blått og hvitt! Sentralt i flagget fans en sirkel med 7 grønne stjerner; en for hver av Kanariøyene. 

Det var ikke utseende på flagget som var feil, det var selvfølgelig hva flagget symboliserte synes mange; Terrorisme!

Separatist bevegelsen het “Movimiento por la Autodeterminacion de Independencia del Archipielago Canario” (MPAIAC). De kjempet for kanarisk selvstendighet med ulovlige midler og lysskye metoder. Blant annet fikk de stå til ansvar for drapet på en politimann. Han ble sprengt i filler da han forsøkte å deaktivere en bombe som denne gruppen hadde plantet i La Laguna (universitetsbyen på Tenerife). De var også indirekte ansvarlige for den største flyulykken i den sivile luftfartens historie. Hele 582 mennesker ble drept da to Boeing 747 maskiner fra KLM og PanAm krasjet på Los Rodeos flyplassen på nordsiden av Tenerife den 27. mars 1977. Las Palmas flyplass hadde stengt etter en bombetrussel fra MPAIAC og flytrafikken ble omdirigert til Tenerife, der flere ulykkelige omstendigheter førte til denne grufulle ulykken. 

Nå har det gått 52 år siden dette flagget kom til, og av en eller annen forunderlig anledning oppfordret politikerne alle offentlige institusjoner å heise flagget med syv stjerner, for å markere flaggets tilblivelse! Dette falt i særlig god jord i de kanariske kommuner og regioner der partiene NC (Nueva Canaria) og CC (Coalicion  Canaria) sitter i ledende posisjoner. Men hos andre ikke! Noen heiste flagget, andre tok det ned, noen reagerte med forferdelse og sterkt indignasjon. Noen påberopte seg retten til ytringsfrihet, andre gikk med hud og hår inn i en sterk forsvarstale for et flagg de mente tilhørte og representere folket. De mest tilgivende mente at det har rent mye vann under broen, og at flagget i dag kun symboliserer 7 grønne øyer over et blått hav.

-”Det er å være blåøyd”, i ordets rette forstand var det en universitetsprofessor som uttalte. Han var oppgitt over folkets uforstand, og mente at i den grad man ønsker å bruke symboler ved markeringer, må det finnes et minstekrav om oppdatering i forhold til hva symbolet betyr, dets opprinnelse og egentlige uttrykk. 

Som om den kanariske regjeringen, øyrådet, kommunepolitikere og andre løsgjengere innen politikken ikke har annet å gjøre, så har de nå fått et flagg til skisma og kontrovers, eller en grunn til å flagge ut !!!

I tider da Spania stadig sterkere behøver å enes, å stå sammen for felles verdier, klarte man igjen å finne en anledning til munnhuggeri, oppgitthet og splittelse. Det gikk som det måtte gå; nemlig til retten! Nå foreligger det et rettsavgjørelse som forbyr offentlige institusjoner å heise dette flagget. Men mange sinner er satt i kok!

For å unngå forvirring opplyser vi herved om at det eksisterer et  offentlig og godkjent kanarisk flagg som er en trikolor i fargene hvitt, blått og gult, med og uten Kanariøyenes riksvåpen i det midtre feltet.  Flagget som har våpenet i midten er statsflagg for myndighetene i Den autonome regionen Kanariøyene. Flaggene ble innført som en del av Kanariøyenes selvstyrestatutter av 16. august 1982.

Mer av det samme..?

Mange spanjoler trekker et lettelsens sukk i disse dager. Etter et år med rot, splittelse og stygge meningsutvekslinger skal vi nå endelig få på plass en regjering. Det er et kjent fjes som inntar statsministerstolen. Han heter Mariano Rajoy, har vært statsminister i 4 år for de konservative (PP), har figurert som “fungerende statsminister” i en ni måneders periode da landet har vært uten styre og stell. Nå har han etter mye bedruljer klart å skape en mindretalls regjering, og unngår med det at spanjolene må gå til valgurnene for tredje gang på under ett år! Derimot blir det nok ikke en regjering som på noen som helst måte inviterer til stabilitet og felleskap. Man kan høre knivene slipes….

–Du har ikke vår tillit, og heller ikke vår støtte, sa Antonio Hernando, sosialistpartiets talsmann i nasjonalforsamlingen. I en bitter debatt før tillitsvotumet gikk han hardt ut mot Rajoys politikk i den forrige regjeringsperioden.

Med støtte fra det liberale mellompartiet Ciudadanos (C) og den ene folkevalgte fra Coalición Canaria vil Rajoy få 170 av de 350 stemmene. Et klart flertall i salen har åpent uttrykt mistillit til Rajoy, det gjelder til og med de to støttepartiene. Hans parlamentariske grunnlag i PP er 137 av de 350 setene, det svakeste i demokratiets historie. Statsministeren kommer til å måtte svelge den ene oksen etter den andre for å få vedtatt et statsbudsjett og forslag til lover. Opposisjonen kommer til å påtvinge ham reformer, noe flere allerede har lovt.

I løpet av ti måneder som har gått er det mange politikere som sitter igjen med en fakturert selvtillit, en knekt stolthet, et desillusjonert framtids håp og mye bitter smak i munnen. Verst har det gått ut over sosialistene (PSOE) som ligger med brukket rygg, og en lang rehabiliteringsperioden framfor seg, i håp om å komme sterkere tilbake. 

Politikerforakten er stor i Spania, det har både kriser, store og mange korrupsjonsskandaler og ikke minst innstramninger i pensjoner, - helse og utdanningspolitikk sørget for. At man på ti måneder ikke har klart å enes om en koalisjonsregjering etter at velgerne i Spania for første gang i demokratiets historie, ikke valgte å la ett parti sitte i majoritet, har ikke gjort forakten mindre. 

På folkemunne har man i resignasjon laget en mengde humoristiske bilder på et Spania der det ikke har noen betydelse om man har en regjering eller ikke! Men så er naturligvis ikke tilfelle. 

Redaktøren

Hvem skal ut?

Pedro  eller  Sergio ??????

Pedro og Sergio er to gutter som har opptatt nyhetsbildet i det siste. Mer eller mindre frivillig poserer de på spanske avisers førstesider. 

Begge er overbevist om sin egen fortreffelighet. At de kanskje har plassert seg selv i en situasjon det vil bli vanskelig å ta seg ut fra, har de ikke tatt i betraktning. Begge er urokkelige, tilsynelatende uberørte og fulle av selvtillit. 

PEDRO

Det spanske “arbeiderpartiet” PSOE har dominert spansk politikk siden militærdiktaturet falt. 

Nå kjemper de for å overleve.

PSOE forsøker å profilere seg som de ekte sosialistene i Spania, og minne om hva de har gjort for landet. Problemet er kanskje at de ikke lenger representerer typiske arbeiderklassevelgere. Etter to valg har de halvert oppslutningen siden 2008, da de fikk 43, 8 prosent av stemmene. 

Øverst på tronen sitter den relativt unge, tidligere basket spilleren Pedro Sanchez. Han lanserte en frase etter valget i desember i fjor, en frase som oppstod da høyreregjeringen PP foreslo en koalisjonsregjering mellom rødt og blått;

” Nei! Hvilken del av svaret NEI er det du ikke forstår??”. Pedro hadde bare ett mål for øyet, han ville bli Spanias neste statsminister! 

Det var arrogant, men tøft! I dag virker det bare dumt.

PSOE ville danne en regjering med den venstreradikale bevegelsen Podemos og sentrumsopprøret Ciudadanos, men etter to valg og masse sannhets serum er det ingen som vil danse med Pedro Sanchez og PSOE. Pedro har også fridd til andre småpartier rundt om i landet, som kanskje er små i størrelse men fulle av krutt. Blant annet har han flørtet med uavhengighetspartiet i Catalonia som har som hovedmålsetting å befri seg selv fra Spania. Det har ikke falt i god jord hos velgerne, og er under et arbeiderpartis verdighet synes mange. 

Den fungerende statsministeren Rajoy (PP) er den eneste som har tilbud Pedro Sanchez å være med i leken. Partido Popular (PP) har definitivt størst oppslutning, men ikke nok for å regjere alene. Det ser nesten umulig ut for Rajoy å få med seg andre partier som kan gi ham de nødvendige 176 av de 350 stemmene I Deputertkongressen som er nødvendig for å bli innsatt som statsminister igjen. Rajoy og PP har også den definitivt største andelen av korrupsjons skandaler i den spanske politikken, og det dukker opp nye, ferske ”casos” hver eneste dag. Mariano Rajoy har derfor bedt Pedro opp til dans, men det er altså der den berømte frasen kommer inn i bildet;

“Jeg har sagt NEI,…..hvilken del av ordet NEI er det du ikke forstår” ??????

Om det har gått noen hus forbi, så må jeg kanskje begynne med å opplyse om at Spania i dag ikke har noen regjering. Regjeringsvalget var i desember i fjor. Ingen fikk flertall, ingen kom til enighet og ingen klarer å samarbeide.  Det ble slik grunnloven tillater, et nytt regjeringsvalg i juni. Resultatet ble mer eller mindre det samme, ingen fikk flertall, de konservative noen fler stemmer, arbeiderpartiet noe mindre. 

Det handler i store trekk om 4 partier; Arbeiderpartiet PSOE, de konservative PP, sentrumspartiet Ciudadanos og venstreradikale Podemos. 

Nåvel, Pedro vil ikke ha noe med Mariano å gjøre, det har han gjort helt klart. Han viker ikke en tomme. Men de andre mulighetene er også tverrstengt. Du kan ikke gifte deg med noen som ikke vil giftes! Pedro Sanchez har kjørt seg inn i en blindgate og kommer ikke ut! Partifeller er lei, og i skrivende stund sies det at 50 % av partifellene har snudd han ryggen. Det finnes dessuten en sterk kvinne i partiet; Susana Diaz. Hun er president i Juntaen i Sevilla, regjeringssjef i den folkerikeste landsdelen Andalucía, hvor PSOE fikk sitt største tilskudd av stemmer. 

Det ser ut som det går mot et tredje valg i Spania uten at politikerne kommer til enighet. Noe må gjøres. Dette viser hvordan Spania knaker i sine politiske sammenføyninger i overgangen til en ny politisk kultur, som gjenspeiles i det nye partimønsteret. Det kan virke som Pedro Sanchez skal ofres. Om man bytter ut bly spissen på sverdet, kan det hende at balansen blir annerledes og treffsikkerheten større.  Eller kan det helt enkelt være slik at en dame som fronter arbeiderpartiet PSOE har en større samarbeidsevne, en annen tilnærmings evne, en mykere fremtoning……time will tell!

SERGIO

Fotballspilleren Sergio Araujo ble helt lørdag ettermiddag (24/9) da han skåret mål på hjemmebane mot selveste Ronaldo og gutta fra Real Madrid. Sluttresultatet 2-2 var som en seier å regne, for Kanarifuglene (som ikke må forveksles med Lillestrøm). 

Primera Divison som ofte blir kalt La Liga, og er den øverste divisjon i den spanske fotballigaen. 20 lag deltar hvor tre lag rykker ned til Segunda Division, hvert år. Las Palmas rykket opp i La Liga i fjor. Siden 50-tallet har storklubbene Real Madrid og Barcelona dominert ligaen. 

Sergio Araujo dro tilsynelatende rett ut for å feire begivenheten lørdag kveld. Det ble en fest som dro ut i mange timer, med relativt stort alkohol inntak. For da han mandag morgen kl. 08.30 (halvannet døgn etterpå) var på vei til Las Palmas fra kommunen Agüimes, måtte han stoppe midt i et retardasjonsfeltet for å trekke pusten. 

Da ville det seg slik at en trafikk patrulje fra Guardia Civil hadde veiene forbi, og reagerte naturlig nok på den flotte BMW`en som stod parkert på helt feil sted. Da de tok bilen i nærmere ettersyn var det øyas fotballhelt som hadde tatt seg en liten rast. Bilen stod slik at den hindret annen trafikk, og Araujo ble derfor bedt om å flytte bilen snarest for å slippe forbi andre biler. Han satt seg inn bak rattet og flyttet bilen bort til rundkjøringen som fører til bydelen Las Puntillas, noe han utførte korrekt. Guardia Civil var i utgangspunktet ikke ute for å gjøre en alkohol kontroll, men en noe ufin odør som minnet om et hjemme bryggeri lå som en eim inne i den splitter nye bilen, da de stakk hodet inn gjennom vindusruta. De bad derfor Araujo gjøre en alkoholtest, noe han nektet plent, også etter at han hadde blitt opplyst om at det å nekte å ta en alkoholtest i seg selv, var å bryte loven. 

Den argentinske angrepspilleren som på folkemunne kalles kineseren “El Chino” skal i følge rapporten ha svart; “Jeg blåser ikke, jeg kjørte ikke, dere er noen kjeltringer, noen sinker, dere er helt ubrukelige, instedet for å hjelpe oss, gir dere faen, dere er noen drittsekker”. Mens politibetjentene skrev rapport på stedet, kom det flere gloser; -“Ikke forstår jeg hvorfor dere skriver så masse, jeg kommer enda ikke å være tilstede, det gjør pappen min sammen med advokaten, og presidenten kommer til å løse alt sammen”. 

Trener og lagspillere slår ring om den argentinske guttungen som har vist dårlig dømmekraft, en dose umodenhet og litt lettere primadonna nykker.

-Vi skal ikke sparke Araujo, sier president i klubben, Miguel Àngel Ramìrez generøst.

UD Las Palmas forsøker febrilsk å unngå at folkeopinionen skal vende ryggen til den fortapte sønnen. Den 8 mars i år ble Sergio bøtelagt med 10 000 euro av fotballklubben for å ha “stukket av en kveld på by`n uten tillatelse”. Treneren Quique Setién kom også fort på banen og kunne ikke få fullrost “el Chino” som fotballspiller. Men til tross for hans forsonende tone la han også til; -“det er øyeblikk da han mister seg selv, da han glemmer hvem han er, hva han representerer og hva som er konsekvensene. Det er som en del av bevisstheten trekker i motsatt retning. Det er ikke lett, men vi forsøker å hjelpe fordi han er en god gutt, dyktig til å trene og stå på, selv om han har sine svake øyeblikk”.

-“Synes du jeg ser bekymret  ut, eller virker jeg ganske rolig”, spurte guttungen da han kom slentrende ut fra rettsalen, og forsvant like fort som han kom. Oppmøtet hos dommer i “hurtig-rettsaken” hadde ikke gjort han merkbart mer ydmyk. Etter 7 timer virket han mer selvsikker enn tidligere. -“Jeg er uskyldig, og det var slett ikke meg som kjørte bilen”, var hans eneste kommentar til pressekorpset som stod trippende utenfor. 

Inne i salen hadde angrepsspilleren  påstått å ikke kjenne seg igjen i Guardia Civils versjon av saken. Saken går da fra å ha status som sivil rettsak med mulighet for et rettsforlik, til å bli en straffesak som skal opp i retten den 26 oktober. 

Aktor begjærer da 11 måneders fengsel for Sergio Araujo og 2 års inndragelse av førerkortet. Mens forsvareren som er advokat Lino Chaparro som jobber for UD Las Palmas, ber om total frifinnelse. 

Ett eller annet sier meg noen må ut…..

Pedro  eller  Sergio ??????

Hvem skal ut?

Pedro  eller  Sergio ??????

Pedro og Sergio er to gutter som har opptatt nyhetsbildet i det siste. Mer eller mindre frivillig poserer de på spanske avisers førstesider. 

Begge er overbevist om sin egen fortreffelighet. At de kanskje har plassert seg selv i en situasjon det vil bli vanskelig å ta seg ut fra, har de ikke tatt i betraktning. Begge er urokkelige, tilsynelatende uberørte og fulle av selvtillit. 

PEDRO

Det spanske “arbeiderpartiet” PSOE har dominert spansk politikk siden militærdiktaturet falt. 

Nå kjemper de for å overleve.

PSOE forsøker å profilere seg som de ekte sosialistene i Spania, og minne om hva de har gjort for landet. Problemet er kanskje at de ikke lenger representerer typiske arbeiderklassevelgere. Etter to valg har de halvert oppslutningen siden 2008, da de fikk 43, 8 prosent av stemmene. 

Øverst på tronen sitter den relativt unge, tidligere basket spilleren Pedro Sanchez. Han lanserte en frase etter valget i desember i fjor, en frase som oppstod da høyreregjeringen PP foreslo en koalisjonsregjering mellom rødt og blått;

” Nei! Hvilken del av svaret NEI er det du ikke forstår??”. Pedro hadde bare ett mål for øyet, han ville bli Spanias neste statsminister! 

Det var arrogant, men tøft! I dag virker det bare dumt.

PSOE ville danne en regjering med den venstreradikale bevegelsen Podemos og sentrumsopprøret Ciudadanos, men etter to valg og masse sannhets serum er det ingen som vil danse med Pedro Sanchez og PSOE. Pedro har også fridd til andre småpartier rundt om i landet, som kanskje er små i størrelse men fulle av krutt. Blant annet har han flørtet med uavhengighetspartiet i Catalonia som har som hovedmålsetting å befri seg selv fra Spania. Det har ikke falt i god jord hos velgerne, og er under et arbeiderpartis verdighet synes mange. 

Den fungerende statsministeren Rajoy (PP) er den eneste som har tilbud Pedro Sanchez å være med i leken. Partido Popular (PP) har definitivt størst oppslutning, men ikke nok for å regjere alene. Det ser nesten umulig ut for Rajoy å få med seg andre partier som kan gi ham de nødvendige 176 av de 350 stemmene I Deputertkongressen som er nødvendig for å bli innsatt som statsminister igjen. Rajoy og PP har også den definitivt største andelen av korrupsjons skandaler i den spanske politikken, og det dukker opp nye, ferske ”casos” hver eneste dag. Mariano Rajoy har derfor bedt Pedro opp til dans, men det er altså der den berømte frasen kommer inn i bildet;

“Jeg har sagt NEI,…..hvilken del av ordet NEI er det du ikke forstår” ??????

Om det har gått noen hus forbi, så må jeg kanskje begynne med å opplyse om at Spania i dag ikke har noen regjering. Regjeringsvalget var i desember i fjor. Ingen fikk flertall, ingen kom til enighet og ingen klarer å samarbeide.  Det ble slik grunnloven tillater, et nytt regjeringsvalg i juni. Resultatet ble mer eller mindre det samme, ingen fikk flertall, de konservative noen fler stemmer, arbeiderpartiet noe mindre. 

Det handler i store trekk om 4 partier; Arbeiderpartiet PSOE, de konservative PP, sentrumspartiet Ciudadanos og venstreradikale Podemos. 

Nåvel, Pedro vil ikke ha noe med Mariano å gjøre, det har han gjort helt klart. Han viker ikke en tomme. Men de andre mulighetene er også tverrstengt. Du kan ikke gifte deg med noen som ikke vil giftes! Pedro Sanchez har kjørt seg inn i en blindgate og kommer ikke ut! Partifeller er lei, og i skrivende stund sies det at 50 % av partifellene har snudd han ryggen. Det finnes dessuten en sterk kvinne i partiet; Susana Diaz. Hun er president i Juntaen i Sevilla, regjeringssjef i den folkerikeste landsdelen Andalucía, hvor PSOE fikk sitt største tilskudd av stemmer. 

Det ser ut som det går mot et tredje valg i Spania uten at politikerne kommer til enighet. Noe må gjøres. Dette viser hvordan Spania knaker i sine politiske sammenføyninger i overgangen til en ny politisk kultur, som gjenspeiles i det nye partimønsteret. Det kan virke som Pedro Sanchez skal ofres. Om man bytter ut bly spissen på sverdet, kan det hende at balansen blir annerledes og treffsikkerheten større.  Eller kan det helt enkelt være slik at en dame som fronter arbeiderpartiet PSOE har en større samarbeidsevne, en annen tilnærmings evne, en mykere fremtoning……time will tell!

SERGIO

Fotballspilleren Sergio Araujo ble helt lørdag ettermiddag (24/9) da han skåret mål på hjemmebane mot selveste Ronaldo og gutta fra Real Madrid. Sluttresultatet 2-2 var som en seier å regne, for Kanarifuglene (som ikke må forveksles med Lillestrøm). 

Primera Divison som ofte blir kalt La Liga, og er den øverste divisjon i den spanske fotballigaen. 20 lag deltar hvor tre lag rykker ned til Segunda Division, hvert år. Las Palmas rykket opp i La Liga i fjor. Siden 50-tallet har storklubbene Real Madrid og Barcelona dominert ligaen. 

Sergio Araujo dro tilsynelatende rett ut for å feire begivenheten lørdag kveld. Det ble en fest som dro ut i mange timer, med relativt stort alkohol inntak. For da han mandag morgen kl. 08.30 (halvannet døgn etterpå) var på vei til Las Palmas fra kommunen Agüimes, måtte han stoppe midt i et retardasjonsfeltet for å trekke pusten. 

Da ville det seg slik at en trafikk patrulje fra Guardia Civil hadde veiene forbi, og reagerte naturlig nok på den flotte BMW`en som stod parkert på helt feil sted. Da de tok bilen i nærmere ettersyn var det øyas fotballhelt som hadde tatt seg en liten rast. Bilen stod slik at den hindret annen trafikk, og Araujo ble derfor bedt om å flytte bilen snarest for å slippe forbi andre biler. Han satt seg inn bak rattet og flyttet bilen bort til rundkjøringen som fører til bydelen Las Puntillas, noe han utførte korrekt. Guardia Civil var i utgangspunktet ikke ute for å gjøre en alkohol kontroll, men en noe ufin odør som minnet om et hjemme bryggeri lå som en eim inne i den splitter nye bilen, da de stakk hodet inn gjennom vindusruta. De bad derfor Araujo gjøre en alkoholtest, noe han nektet plent, også etter at han hadde blitt opplyst om at det å nekte å ta en alkoholtest i seg selv, var å bryte loven. 

Den argentinske angrepspilleren som på folkemunne kalles kineseren “El Chino” skal i følge rapporten ha svart; “Jeg blåser ikke, jeg kjørte ikke, dere er noen kjeltringer, noen sinker, dere er helt ubrukelige, instedet for å hjelpe oss, gir dere faen, dere er noen drittsekker”. Mens politibetjentene skrev rapport på stedet, kom det flere gloser; -“Ikke forstår jeg hvorfor dere skriver så masse, jeg kommer enda ikke å være tilstede, det gjør pappen min sammen med advokaten, og presidenten kommer til å løse alt sammen”. 

Trener og lagspillere slår ring om den argentinske guttungen som har vist dårlig dømmekraft, en dose umodenhet og litt lettere primadonna nykker.

-Vi skal ikke sparke Araujo, sier president i klubben, Miguel Àngel Ramìrez generøst.

UD Las Palmas forsøker febrilsk å unngå at folkeopinionen skal vende ryggen til den fortapte sønnen. Den 8 mars i år ble Sergio bøtelagt med 10 000 euro av fotballklubben for å ha “stukket av en kveld på by`n uten tillatelse”. Treneren Quique Setién kom også fort på banen og kunne ikke få fullrost “el Chino” som fotballspiller. Men til tross for hans forsonende tone la han også til; -“det er øyeblikk da han mister seg selv, da han glemmer hvem han er, hva han representerer og hva som er konsekvensene. Det er som en del av bevisstheten trekker i motsatt retning. Det er ikke lett, men vi forsøker å hjelpe fordi han er en god gutt, dyktig til å trene og stå på, selv om han har sine svake øyeblikk”.

-“Synes du jeg ser bekymret  ut, eller virker jeg ganske rolig”, spurte guttungen da han kom slentrende ut fra rettsalen, og forsvant like fort som han kom. Oppmøtet hos dommer i “hurtig-rettsaken” hadde ikke gjort han merkbart mer ydmyk. Etter 7 timer virket han mer selvsikker enn tidligere. -“Jeg er uskyldig, og det var slett ikke meg som kjørte bilen”, var hans eneste kommentar til pressekorpset som stod trippende utenfor. 

Inne i salen hadde angrepsspilleren  påstått å ikke kjenne seg igjen i Guardia Civils versjon av saken. Saken går da fra å ha status som sivil rettsak med mulighet for et rettsforlik, til å bli en straffesak som skal opp i retten den 26 oktober. 

Aktor begjærer da 11 måneders fengsel for Sergio Araujo og 2 års inndragelse av førerkortet. Mens forsvareren som er advokat Lino Chaparro som jobber for UD Las Palmas, ber om total frifinnelse. 

Ett eller annet sier meg noen må ut…..

Pedro  eller  Sergio ??????

Hold på håndbagasjen

I sin intense streben etter å redusere kostnader bestemte lavpris flyselskapene å ta betalt for all bagasje du vil ha med deg på reisen. Det vil si den kofferten du sender avgårde på bagasjebåndet. Prisen på selve flyturen skal være billig, eller den skal i alle fall høres forlokkende billig ut!! Da må man skrelle bort uvesentligheter og sørge for å kalle dem tilleggsutgifter. Det kan være skatter og avgifter, eller det kan være kofferten de fleste av oss alltid har med når vi drar på tur. Den som inneholder en del smått og godt i tilfelle av(?), samt noe klesbytte til ulike anledninger, undertøy, badetøy, litt norsk kaffe og toalettsaker. 

Bagasje koster uten tvil! Håndteringen av innsjekket bagasje koster og selve vekten i flyet koster i form av mer brensel. 

For at folk skulle lære seg å reise “lettere” ble det i mange tilfeller lokket med opp til 10 kilo håndbagasje inkludert i prisen. De krevde en viss maksimum størrelse på håndbagasjen, ned i minste centimeter. Flyselskapet solgte sågar små cabinvesker i riktig størrelse slik at det ikke skulle være noen tvil om at vi reisende holdt oss innafor!! Den enkle gikk vi på! Vi kjøpte riktig cabinveske og lærte oss å pakke “light”. På youtube ligger det mange videoer der små asiatiske damer lærer deg å få en middels stor familiegarderobe forminsket ned i en fyrstikkeske. Så det så!

Nå når vi har gått gjennom  denne prosessen av tilvenning, har vi som reisende fått nye vaner. En flyreise skal helst ikke koste over tusenlappen, og vi velger bort alle tilleggsytelser som fordyrer reisen. Vi pakker våre eiendeler i en cabine veske, kjøper med litt smørbrød og cola på flyplassen, sammen med en solid taxfree pose og dytter alt i den romslige “hattehyllen” inne i cabinen. 

Nede i det som kalles “bodega” på fly språket tumler det rundt noen få kofferter i et kjempestort lasterom. Rett og slett et resultat av flyselskapets egen politikk. Plutselig skjer det! Flybransjen innser at de har bitt seg selv i halen. Ombordstigningen i flyet tar stadig lenger tid. Folk sloss om plassen i “hattehyllene” og det oppstår heftige diskusjoner når folk skal forsøke å stue inn sine tilhørigheter. Dessuten er det på grensen til et sikkerhetsproblem. Hvor mye vekt tåler egentlig “hattehyllene”? Ved litt kraftig turbulens kan lukkemekanismen svikte og tunge gjenstander falle ut. Fulle spritflasker kan slås i stykker, parfyme lekke ut og ikke minst kan alle Syden minnene til Fru Hansen ramle ned i fanget på medpassasjerer når luken åpnes. Det er ikke å leke med.

Derfor har en del flyselskaper måttet revurdere sitt utgangspunkt. De hadde nok ikke forutsett at samtlige skulle ta med seg så mye som overhodet mulig ombord. De hadde nok heller håpet at folk skulle sende kofferten på bagasjebåndet slik de gjorde før, bare med den lille forskjellen at de nå betalte noen hundrelapper for det. På den måten ville den reelle prisen på reisen gi en mer attraktiv bruttofortjeneste. 

Hva gjør så flyselskapene? Jo, de gir beskjed til sine utskremte medarbeidere at de på en vennlig måte skal tilby så mange som mulig at de HELT GRATIS kan få sendt sin håndbagasje på båndet slik at de slipper alt bryderi med å slepe den med ombord. SÅååå generøst!!!! Det er bare det, at Fru Hansen som nå har lært seg å pakke alle tilhørigheter i en veske som måler 56x46x25 cm, med den fordelen av at hun slipper å vente på bagasjen på flyplassen, lett rekker første flybussen og har alle sine ukeblader, sin laptop og medisiner til hands, overhodet ikke er interessert i å sende sin håndbagasje på båndet. 

Hun rister energisk på hodet, takker for tilbudet og vender på klakken. Det er da flyplass personalet ikke lenger makter å holde på den hyggelig tonen. De mer eller mindre krever at Fru Hansen skal sende sin bagasje, påstår at målene ikke holder og at de tilkaller politiet som kommer å nekte henne ombord stigning på grunn av hysterisk oppførsel. 

Jeg har sett det en gang, jeg har sett det to ganger og jeg har sett det opp til flere ganger. For ikke lenge siden stod det i svenske Expressen om en kvinne som ble stående igjen på Gran Canarias flyplass fordi hun hadde oppført seg upassende når flyselskapet krevde at hun skulle sende avgårde sin håndbagasje. 

Nei, upassende oppførsel er det flyselskapene som provoserer fram. Er det virkelig slik at håndbagasjen slik den tillates i dag tar for stor plass i cabinen, ja, da er det et resultat av at man i sin tid innførte en avgift for å sende bagasje på båndet. Da kan man ikke nå, røske fra folket den tillatte håndbagasjen og sende den avgårde med alle personlige tilhørigheter og uten eierens samtykke. Da må man rett og slett reversere og inkludere mer en koffert i billetten. 

I det øyeblikket du som passasjer får lov til å sende en koffert (inkludert i prisen), så vil automatisk håndbagasjen bli mindre. Den vokste nemlig i det øyeblikket det kostet noe å ta med seg en koffert. Er det så vanskelig å forstå????

God reise alle sammen, og god sommer! 

Reiselysten utfordres

Selv om vi allerede i begynnelsen av april i år har lagt Påsken bak oss, er det ikke historien om en enkelt manns korsfestelse, død og oppstandelse som ligger spikret på netthinna.

En flykapring i Egypt som endte godt, selv om det var dramatisk nok for de som skulle fra Alexandria til Kairo og endte opp på Kypros med status som gissel. En tulling med “personlig” motiv krevde å komme hjem til ekskona, og truet med å være i besittelse av et såkalt bombebelte. En slik hendelse  kan ta reiselysten fra noen og enhver. 

Det er nettopp summen av en rekke skrekkinnjagende hendelser i nær og fjern omkrets som gjør oss mindre eventyrlystne. Det er få som ønsker å reise med livet som innsats. Vi har lopper i blodet og penger på bok, men er underernærte på sol og varme. Nå nærmer sommeren seg og planer for ferien skal legges. Hvor i all verden drar vi? 

Terrorfrykt gjorde at turistene uteble fra Brussel i Påsken. Vanligvis så ferietravle handlegater, cafeer og restauranter stod folketomme. Den dramatiske effekten av terror viste seg i kroner og øre allerede i desember. Etter at terroristene slo til i Paris, høynet også den belgiske hovedstaden terrortrusselnivået i landet til det høyeste, og dermed mistet mange appetitten på EU-hovedstaden. 

Ikke var det spesielt romantisk å oppsøke ”kjærlighetens by” etter at Saint Denis, en forstad til Paris ble angrepet med automatgevær, håndgranater og eksplosiver  i november i fjor, der 130 menneskeliv brutalt ble tatt av dage, mens ennå flere mennesker ble offer for en bunnløs sorg og en ubeskrivelig redsel. 

Etter revolusjonen i 2011 har etterspørselen på reiser til Egypt falt betraktelig. Utenriksdepartementet frarådet alle reiser eller opphold på Sinai. Etter at landets militære avsatte president Mohammed Mursi i et kupp i 2013 håpet man på en stabilitet i landet. Men den gang ei. Sinai-halvøya i Egypt har vært rammet av en rekke drap og bombeangrep de siste månedene. Nåværende president Abedel Fattah al-Sisi sier hele regionens stabilitet er truet av opprørsgrupper, og har erklært unntakstilstand i deler av Nord-Sinai.  

Egyptiske turistmyndigheters ambisiøse plan for å få turistene tilbake fikk nok et slag i ansiktet. Hele 50% av chartersalget til Egypt forsvant som dugg for solen da et passasjerfly med 224 mennesker om bord styrtet på vei fra Sharm el-Sheikh i november 2015. Britisk etterretning var raskt ute med teorien om at det lå en bombe i flyet, og forholdet til Russland ble satt på prøve.

Det ble ikke bedre av at væpnede menn angrep et turisthotell i Hurgahada, der to svensker og en østerriksk kvinne ble skadet. Hurgahada som sammen med feriestedet Sharm el-Sheikh står på menyen til de største skandinaviske reisearrangører. 

I Tunisia ble den ”Arabiske våren” innledet den 17. Desember 2010. Det var rettet mot det sittende regimet, med krav om demokratiske reformer. Tunisia er landet lengst nord i Afrika med vakre strender, eksotiske matretter og et historisk sus. 

Det vakre reklamebildet slo sprekker da en selvmordbomber sprengte seg selv i luften på en turiststrand i nærheten av byen Sousse utenfor hovedstaden  Tunis i oktober 2013. 

To år senere blir 40 turister drept i to forskjellige angrep i byen Sousse. Turister av ulike nasjonaliteter ble regelrett slaktet ned midt på dagen mens de solte seg og badet på stranden. 

Da var det bare tre måneder siden 22 mennesker ble drept og like mange såret i angrepet mot et museum og landets nasjonalforsamling.  Tunisiske myndigheter beskriver angrepet som en terrorhandling. Den 24 november samme år smeller det igjen i en buss i Tunis, hovedstaden i Tunisia. 

Tyrkia er et attraktivt reisemål. Men også der går reiselysten på akkord med seg selv. Reisearrangørene forteller om 50 til 70 prosent nedgang. Senest i februar i år ble Ankara rammet av en bilbombe som tok 28 menneskeliv, og i januar ble Istanbul rammet av et terrorangrep som krevede 10 menneskeliv. Går vi tilbake til oktober i fjor ble en fredsmarsj i Ankara angrepet og over 100 personer ble drept. 

På grunn av konflikten med Russland, kommer det nok færre russiske turister. Det gjør plass til flere skandinaver og eventuelt billigere priser for den som ikke lar redselen ta overhånd. Mange har leilighet i Antalya-området og mener det vakre ferieområdet ved Middelhavet er trygt og fredfullt. 

Det meldes om en større dreining i chartertrafikken mot Hellas, Italia og ikke minst Spania. 

Hellas har hatt sitt å slite med. De stakkars grekerne har fått smake mer av den globale krisen enn de har godt av. Dessuten har de sin egen krise å slite med etter grådig å ha forsynt seg av et nesten ubegrenset lånemarked da de fikk tilgang til valutaunionen. Det viste seg at de i årevis hadde løyet grundig om størrelsen på gjelden, og da ble ikke kredittratingbyråene nådige.  Nå håper de at turistene ikke ville svikte dem i en vanskelig tid og forventet turistrekord med over 20 millioner besøkende i 2015. Det kriserammede landet står på konkursens rand. Men turistnæringen skaper direkte 750 000 arbeidsplasser i Hellas. Her er det ikke terror aksjoner som skremmer turistene, men en bekymring for ikke å komme seg hjem igjen om flyselskapet går konkurs. Eller om minibankene ikke kan gi solhungrige turister cash når de behøver det. 

En annen prøvelse for grekerne er flyktninger på flukt fra krig og elendighet, drevet av håpet om et bedre liv. Begrepet ”øyhopping” har fått et helt annen betydning. Middelhavet har blitt en gravplass for tusenvis av mennesker som aldri kom frem. De siste årene har både Hellas og Italia hatt skrekkelige kapasitetsproblemer, nå er det nye land som Ungarn som opplever det – og mottakssystemet er satt ut av spill. Barnelik som skylles i land, og mennesker som utnyttes av smuglere og  gis falske forhåpninger, men blir møtt av høye stengsler og et Europa som har ikke klarer å ta imot flere, som har kollapset og som stadig blir mer redde for ”fremmede”. 

”Frykt ikke”, sier engelen i Påskeevangeliet. Og det er omtrent det samme som politikere av ulik valør og nasjonalitet sier til sine landsmenn, etter at de har skrevet et offentlig telegram til det rammede landets myndigheter, og fordømt hendelsen. Som om det var et plaster på såret.

Seriøst??? Det er ikke så enkelt å følge oppfordringen. For frykten er snublende nær oss. Vi frykter for krig, kriser, ulykker, fattigdom, sykdom og død. Og det har ikke blitt mindre å frykte i vår tid. Stadig erfarer vi  menneskets groteske evne til å utføre onde handlinger motivert av hat, ekstremisme og hevn. 

Men i spenningen mellom å trygge vår fremtid og vissheten om at vi ikke kan kontrollere det som kommer, må vi leve våre liv. Kanskje aller mest frykter vi frykten selv, at den skal få oss til å resignere eller bli likegyldige av skrekk.

Terror er angrep på demokratiske grunnverdier. Å kunne bevege seg fritt er et av kjennetegnene ved et demokratisk samfunn.

Nå lokker reisearrangørene med billig-Karibia, nemlig Puerto Rico dit det går direktefly fra Oslo. Eller det spektakulære Dubai, dit kvinnekampen ennå ikke har nådd. Siri Lanka og Columbo som byr på kolonihistorie og te plantasjer høres fristende ut, men da må du eventuelt fly Turkish Airlines via Istanbul…!!!

Tryggere høres det ut med landsby ferie i England, sykkeltur på Gotland, en Besseggen tur i Norge eller Vertshus ferie i Danmark. Men så var det været da….man kan jo aldri være trygg på at det blir sol og varmt nok. 

Da er det godt med Gran Canaria. Øya som alltid innfrir. Varmt og godt. Nært og kjært. Utfordrende og oppmuntrende. 

Du er alltid velkommen … og velkommen tilbake!

Kjære Sanna, finne, feminist og skribent

Det må jo være trist når du som oppvokst på beste, borgerlige side i Lillehammer, med Østfold-byen Halden som verste skrekk eksempel, hadde drømt om en ferie til Vietnam og havnet av ukjent grunn på chartertur til Harry beltets høyborg Arguineguin. Og ikke nok med det! Du havnet dessuten rett opp i rumpesprekka til en nordmann, etter å ha fått huden avskrelt i cocktail rus på en solstol i ett oppskrytt turist høl, som du selvvalgt ønsker å kalle det. 

Det hender selv den beste, at vi havner på feil sted i livet. Reisen ble deg til ingen nytte. Du føler deg snytt av reisearrangørenes katalog, og det viste seg dessuten at det hadde gått inflasjon i reisemålet. Du møtte for mange landsmenn, dvs. nordmenn. Kulturen ble lavmål og historien ble for lite eksotisk. Uff og uff, det kan skje selv den beste. 

Da gjør man som de fleste andre, som har trødd feil i livet. Man pakker snippsekken og lusker seg ut bakdøra uten ett ord. Men akk, det gjorde ikke du. Uten tegn til selvironi, uten kronikkens lumske humor, som får selv den mest innhugga kanarifuglen til å humre over sin primitivitet og enkle gleder, tok du fart og hoppet på en kjepphøy hest i fart! 

Du forsøkte i stedet å drite ut et helt folkeslag.

For det er nemlig et ganske grovt tverrsnitt av den norske befolkning du nå har begitt deg inn på danseband festival med. Håper du vet å holde rytmen!

For som det kjente og kjære dansebandet Ole Ivars synger;

Jeg trøster meg med en ting

Jeg kan slanke bort litt fett

Det er mere synd på dem som er født med for lite vett

Så til deg som sleng med leppa

Det kan kanskje lønne seg - å finne et anna tema......

Jeg kommer aldri til å diskutere hvorvidt Arguineguin er pittoresk eller ikke, kanskje hadde jeg også problemer med å finne gamlebyen første gang jeg var der. Helt uinteressant! Få eller ingen av de du beskriver med synlig rumpesprekk eller med en halvliter i hånda,  kraftig i utakt med kristelig tid, tror jeg overhodet ikke føler at de har blitt lurt av en turoperatørs reklame. Tallene du refererer til taler imot din sak. Forøvrig feil tall (anbefaler deg å lese statistikk sidene i Dag og Natt). Så mange nordmenn, har år etter år har funnet sitt paradis her. Et sted de trives, et sted de gleder seg til å komme til. Hver og en ut fra egne ønskemål, forventinger og krav. Det du ser, er pur glede, livskvalitet og trivselsfaktor satt ut i det virkelige liv.

At det nødvendigvis ikke stemmer overens med dine krav, din oppvekst, dine idealer, din alder eller dine forventninger, gjør ikke andre mennesker til mindreverdige. Å ta inn på Dr. Holms hotell på Geilo for 15 000 kroner natta og spy opp champagne til enda flere tusenlapper flaska, på det nylagte vegg til vegg teppe, mens Tidemand og Gude ser strengt ned på deg fra nasjonalskatter på veggen, gjør ikke nødvendigvis folk til mer sofistikerte. 

En ferie i ei hytte dit du må slite deg frem på truger i motvind og snøstorm med ei ukes proviant på ryggen, for etterpå å nyte kveldene med vri åtter, tina tørrfisk og hjemmesylta tyttebær, er ikke gjort for hvermannsen det heller. 

Ei svindyr uke i bushen med rekordhøy luftfuktighet og adrenalinopplevelser, der ingen kan språket ditt og gode råd er dyrekjøpte, er kanskje mer eksotisk enn trivelig, men heller ikke gjort for folk flest. 

Det er derimot Gran Canaria, som i mine 30 leveår her aldri har blitt kalt for Granka (?). Dette reisemålet er for folk flest. Det er akkurat det jeg synes er så fantastisk med denne unike øya midt i Atlanterhavet. En gjestfrihet, et innbydende klima, en tilgjengelighet og en nærhet som gjør at man kan komme ofte og lenge. Hva er dessuten galt med dansemusikk og sosialt samvær med landsmenn? 

Var du ute etter kultur jenta mi, så høres det ikke ut som du gjorde de helt store anstrengelsene. De var nærmere enn du ante. En fantastisk og spennende natur i øyas fjellverden, der de fleste du møter er nordmenn med tursekk på ryggen. Hadde du kommet deg opp av solstolen skulle jeg tatt deg med rundt neste hjørne. Der finner du arkitektur, musikk og kunst i en herlig blanding med genuin kanarisk tapaskultur, lokalhistorie og gjestfrihet. Økologiske og velsmakende produkter, lokalprodusert vin, spanske rytmer, varmblodige følelser og et pulserende storbyliv om så måtte ønskes. Men som du selv beskrev, du ramlet ned på en solseng og der ble du liggende!! 

Uansett, jeg skal ikke diskutere med deg hvorvidt Arguineguin er pittoresk eller ikke, heller ikke hvor langt opp på ryggen rompa til nordmenn når. Det er for meg helt uinteressant. Ikke heller er det overhengende viktig hva folk foretrekker på tallerken når de velger sin restaurant. Det jeg derimot har registrert gjennom åra er folks utrolige takknemlighet over muligheten til å få komme hit ned. Det være seg mennesker i alle aldre som behøver sosial kontakt, andre behøver ro og tid til å lese ei god bok, eller bedrive fysisk aktivitet i en eller annen utstrekning. Noen behøver enkelt og grei å komme bort, andre behøver å komme nærmere hverandre. 

For alle de menneskene du dro over en kam, utgjør hver og en sin egen verden. Tro ikke at alle som reiser til denne flotte øya, er noe du kan kategorisere etter en ukes hvile i solstolen. Her finner du  alle type mennesker representert. Også de som har reist verden rundt i sitt virke, eller sin ungdom. De som skriver bøker, låter, manus og skaper kunst. De som behøver solens stråler som medisinsk alternativ, de som behøver stagge sin rastløshet i form av sykling, golf, eller turer, de som behøver ro og hvile, og de som behøver å omgås.

Midt i Harry-beltet møter du et gjennomsnitt av den norske befolkningen, og i den grad du tolererer dem som nasjon og behandler dem med respekt, mangler de verken kultur eller humør. En herlig gjeng glade og fornøyde mennesker, som har hevet standarden på sin livskvalitet med å tilbringe kortere eller lengre tid på Gran Canaria. Så enkelt og så komplisert. At man til stadighet må være gjenstand for ydmykelse fra media, tror jeg bare er med på å sterke folks kjærlighet til denne øya som har så mange alternativer og som gir folk så mye livsglede.

En får væra som en er når’n itje vart som en sku

Inni e vi like, både je og du.........

Kjære Sanna, ta ikke dette personlig. Jeg tar for gitt at din artikkel for VG helt sikkert var et tildelt oppdrag. Du hadde som misjon å skape bølger i media, bølger som kunne føre til større opplag og økte lesertall. Det har du oppnådd. Ikke engang i kanarisk presse har denne kritikken av Arguineguin og de som besøker stedet, gått upåaktet hen. Men det beste av alt, er at din artikkel har ført til en massiv og omfavnende kjærlighets erklæring til øya fra et helt folkeslag. Aldri har man følt større samhold og vernetrang om det som beriker livene våre. 

Gran Canaria - we love you!!!

Det er deilig å være norsk i Syden...

-”Nordmenn har et ufortjent godt rykte i utlandet”, var det en norsk forretningsdrivende som sa til meg for en kort stund tilbake. Og da tenker jeg at ryktet ikke har sprunget ut fra de som sitter tilbakelent i hjemlandet og sutrer over alle som steker seg i solen på sydlige breddegrader, drikker ”cerveza” og sover ”siesta” hver dag. Der råder viktigheten av å opprettholde en avstand mellom dem selv og de som lever et ”harry liv” i utlendighet. 

Nei, jeg tenker på spanjolenes syn på de bleke oljebaronene som inntar Gran Canaria rundt høstferien, slår seg til knusende ro fram til Påsken, fyller opp alle kvadratmeter med havutsikt det er mulig å oppdrive fra den ene enden av kyststripa til den andre. De som invaderer supermercadon med gå staver og rullatorer, prater til kassadama på klingende bergensk, men kjøper kjøttet sitt hos den danske slakter´n og importert kålrabi i den norske nærbutikken.

De som flyr oppover fjellskrentene på gamle stier, uten annet mål for øyet enn å svette av seg et par kilo, forårsaket av det gode liv. Mellom slaga strikker de ullgensere i 30 grader pluss, drikker kaffe på kjerka og samler seg kveldstid på terrasser og torg for å få seg en god matbit akkompagnert av en syngende landsmann som får det å rykke i dansefoten.

Dette folkeslaget er gjenstand for en uforbeholden beundring ute i den store verden. Når man befinner seg i den andre enden av Europa er folk så stinne av beundring når det gjelder Norge at man lett lar seg påvirke. Det norske flagget er et kvalitetsstempel, og det røde passet en døråpner. 

Sjefredaktøren av den spanske storavisen El Pais ble engang spurt hvorfor de aldri skrev om Norge. Han svarte: «Happy countries don’t make news».

I nærkontakt med spanske venner kan man virkelig få høre litt om riktets tilstand der hjemme i gamlelandet. Det er ganske fasinerende å tilhøre det folkeslaget som er gjenstand en grenseløs beundring.

HØRT og BETRODD

De fleste er sikker på at alle verdens fredsavtaler blir underskrevet med minst 2 norske meglere til stede. At folk spiser insekter som proteinkilde, og maur fra Østmarka markedsføres som en delikatesse. Tesla er biler som folk får gratis hvis de bare brukes i nødstilfeller, og mellom 01:00 og 03:00 på natten. Derfor velger de fleste nordmenn å jobbe hjemmefra, noe enhver arbeidsgiver setter pris på.  Folk som skal på jobb dagtid er villige å sykle helt fra Trondheim til Oslo om så behøves. Ofte sykler de i fellesskap, det ser man på TV.  

Vi har en egen politienhet for  å ta vare på dyrenes interesser, og de fleste norske husstander er selvforsynt når det gjelder strøm. Programmet ”der hvor ingen skulle tru at nokken kunne bu” viser at ungdommen flytter tilbake til grisgrendte strøk, og forsørger seg på egen buskap og kortreist mat. Den berømte, norske laksen oppbevares levende i store tønner som senkes ned i havet,  og drikkevannet så næringsrikt at det tappes på flasker og markedsføres som ”pure refreshing artic water” ute i den store verden. Alkohol er ikke forbeholdt gud og hvermann, det kjøpes i spesielle ”kvote butikker”, derfor passer nordmenn forståelig nok på å kose seg litt ekstra når de kommer til utlandet.

TV-programmet  ”Minutt for minutt” med Hurtigruta gjør at Syd-Europeere tror at ingen sitter i ”tidsklemma” i dette fagre landet mellan bakkar og berg, der alle får bo på luksushotell etter fylte 64 år, utstyrt med en Thailandsk dame ved sin side, for den som ønsker det. 

De som ikke ønsker å bo i kulda, får hjelp av staten i form av noe som heter ”uføretrygd”, (på grunn av dårlig føre), slik at de kan kjøpe seg bolig f.eks. på Gran Canaria.  Ønsker man å få barn blir landets ledere så glade, at de betaler en ”overgangssum” slik som i fotball til foreldrene ved fødselen, i tilfelle ungen skulle vise seg å være verdt investeringen. Videre får man en  utbetaling hver måned for  at foreldrene ikke skal kvitte seg med den håpefulle. Alle kostnader som barnehage og videre utdannelse er betalt, men ønsker mammaen å ta hånd om barnet selv, betaler selvfølgelig staten henne for det!! Pappaen slipper heller ikke unna, han MÅ lære seg å kjøre barnevogn, bytte bleier etc., det er obligatorisk i Norge. Akkurat som glattkjøring! Når folk føler seg klar til å jobbe igjen, tar de bare opp lap-top`en og fortsetter jobbe hjemmefra. 

Alle høye stillinger er besatt av kvinner, men sitter du på Stortinget er kravet at du bruker D-cup i bh-størrelse, et sikkert tegn på at du har ammet barna dine fram til minst 3 års alderen. 

Sollyset som oppstår som et hel døgns fenomen i sommerhalvåret lagrer mann i kjelleren, sammen med tørka insekter, sopp, bær, tang og tørrfisk slik at man er selvforsynt hele året.  Vinterstid er det lite å ta seg til bortsett fra å gå på ski og fyre i peisen, så det er i grunnen da nordmenn hogger ved (det eneste landet som har en bestselgende bok om hel ved) og ser litt ut over landegrensene. De er opptatt av regnskog som de samler inn mye penger til,  fengselsforholdene i Kongo, andre verdenskrig og Palestina konflikten der de har en utsendt medarbeider ved navn Mats Gilbert. 

Nordmenn er et værbitt og uredd folkeslag, og frykter egentlig ingenting annet enn synkende oljepriser, pollen og flått. 

Det er nesten så man begynner å tro på det selv!

Det eneste som er litt forvirrende for spanjolene er at sååå mange nordmenn befinner seg på Gran Canaria når Tenketanken The Legatum Institute, som holder til i London, har kåret Norge til verdens beste land å bo i, for syvende året på rad.

¿Que pasa?

Nå står ikke verden til Påske....

Fire politiske partier som klart og tydelig har proklamert sin ulyst til å leke i den andres hage, sin uvilje til å samarbeide tross ulike meningsytringer og sin uforbeholdne kritikk av hverandres syn på hvordan et Spania  skal se ut i framtiden. Nå står de tilbake etter valget i den 20 desember, uten noe rent flertall, ingen klar koalisjon og et komplekst nett av taktiske uttalelser og ulike strategier.

Den karismatiske, tidligere basketball spilleren Pedro Sanchez som leder Arbeiderpartiet (PSOE) klarte ikke å løfte partiet sitt til de høyder han ønsket og selv trodde var mulig. Han er Spanias svar på «Pikenes Jens», men har kanskje sin tøffeste konkurrent i en kvinne som heter Susana Diaz og som tilhører samme parti som han selv. Hun er PSOEs leder i Andalucia der en femtedel av Spanias stemmer avgis. Og hun er uklanderlig populær. Selv om hun akkurat har født en baby, har hun knapt gått ned fra talerstolen  under barseltiden. De gamle baronene i partiet truer med å bytte ut Pedro Sanchez med Susana Diaz om han skulle finne på å inngå regjeringssamarbeid med den opprørske, langhårede Pablo Iglesias som leder misnøye partiet Podemos (yes, we can). Podemos -leder Iglesias insisterer på en folkeavstemning om frigjøring i Catalonia, og det er uaktuelt for PSOE. 

I sin iver etter å sprøyte entusiasme inn i det gamle fagforeningspartiet, gikk Pedro Sanchez løs på den sittende presidenten Mariano Rajoy med sterke, personlige beskyldninger om illojalitet mot folket og personlig ansvarlighet for skandaler i PP. Den aggressiviteten falt ikke i god jord, og mange tok avstand. Han har faktisk oppnådd det dårligste resultatet i partiets historie.

Statsminister Mariano Rajoy og hans konservative parti (PP) har fortsatt en betydelig beundrerskare. Tross alt har han fått de økonomiske hjulene i gang igjen og arbeidsledigheten har sunket til et litt mindre katastrofalt nivå. Men velgerne har nok straffet partiet for sine utallige korrupsjonsskandaler, som i og for seg ikke er unikt for det konservative partiet. Hele Spania er smittet inn til ryggmargen av korrupsjon og hvitvasking av penger. Det høyreorienterte regjeringspartiet Partido Popular (PP) tapte 3,8 millioner stemmer fra forrige valg. Partiet har ført en knallhard «reformpolitikk» i tråd med EU-elitens instruksjonsbøker, noe som har etterlatt seg store nedskjæringer i offentlig sektor, senking av lønninger, redusering av studie stipend, pensjoner, en knallhard lovgivning mot demonstrasjoner og protester, og ikke minst et slitent og oppgitt folk.

Men nettopp reaksjonen mot korrupsjon, motstanden mot eliten og behovet for å tenke annerledes gjør at misnøyepartiene har vunnet terreng i den spanske, politiske hverdagen. Likevel er PP Spanias største parti etter valget i desember og har brukt hele romjulen på å finne et regjeringsgrunnlag, uten at det i skrivende stund har kommet fram til en løsning. Det finnes nemlig ingen opplagte partnere. Det fjerde partiet, sentrumspartiet Ciudadanos (borgerpartiet) har bygd seg opp fra å være et regions parti i Catalonia til å bli et nasjonalt parti i et raskt tempo. Likevel var deres forventninger høyere enn resultatet. De hadde en prins i Albert Rivera, som de håpet å se på tronen. De har i valgkampens hete flere ganger presisert at de ikke vil samarbeide med de konservative (PP) fordi de ikke vil assosieres med et tradisjonelt parti. Uansett har de to partiene ikke flertall til sammen. Ciudadanos endte på fjerde plass med 14% oppslutning.

Podemos er partiet som har størst grunn til å være fornøyd. Protest partiet som er en utvikling av Indignados-bevegelsen som samlet store folkemasser i protest mot korrupsjon og økonomisk innstrammingspolitikk i 2011, har gjort et veldig godt valg med over 20 prosent oppslutning og tredje plass, - de er utvilsomt en av nøkkelspillerne i romjuls forhandlingene. Podemos (Vi kan) ble stiftet så sent som i 2014 og tilhører den radikale venstresiden i spansk politikk. Partilederen Pablo Iglesias er som en karikatur på det partiet står for. Han samler håret i en hestehale, nekter å bruke slips og appellerer til ungdommen og alle andre som ønsker en forandring. Han proklamerer til stadighet at «nok er nok». Han er bestevenn med Syriza-leder og gresk statsminister Alexis Tsipras, som er alliert av Podemos. 

Dermed er 40 år med toparti regjering (PP og PSOE) i Spania over!

Nå sitter man igjen med fler spørsmål enn svar, mer usikkerhet enn forhåpning når det gjelder framtiden. Verken sentrum-høyre, venstre eller ekstrem venstre siden har samlet fått nok makt til å styre landet. De konservative (PP) har ikke vunnet nok til å føre skuta, og arbeiderpartiet (PSOE) har ikke tapt fullstendig. Podemos har banket inn en kjegle med mye styrke, men uten å nå helt til himmels tatt i betraktning sine oppnådde 40 seter av totalt 350 i nasjonalforsamlingen . Sentrumspartiet Ciudadanos som mange hadde trodd skulle få en avgjørende rolle, har ikke oppnådd bra nok resultat til å feie motparten av banen, selv om de skulle skape koalisjonsregjering sammen med de konservative (PP).

Mange spanske velgere håpet å skape røre i det politiske landskapet, og det har de gjort til gangs. Vinnerne av valget er utvilsomt folket selv. Stolt har de gått til urene, hele 73% av befolkningen for å vise sin lojalitet eller ikke minst sin misnøye med et frynsete Spania. De har brukt demokratiet for alt hva det er verdt. Men det de har etterlatt seg et politisk kaos, som kanskje var det siste Spania trengte......