Du skal ikke stikke kjepper i jula....

Det var lenge siden vi satt hensynsløst henslengt på første sete til høyre for sjåføren i bussen, uten bilbelte og med fritt leide ut gjennom en enorm frontrute i tilfelle bråstopp. Det var mange år siden vi sang ”En buss sjåfør, en buss sjåfør, det er en mann med godt humør......”, av full hals på vei fra klassetur eller feriekoloni!

Det var den gangen du var prisgitt offentlig transportmiddel i den grad du ikke ville bruke beina eller sykkelen. Å ta bilen, var et ikke eksisterende alternativ. Det fantes kun en bil i familien, og den hadde far tatt på jobben.

Buss sjåføren var en lokal kjendis, som hadde en rimelig bra oversikt over hvem de var som steg på bussen daglig. Han visste hvem som brukte å komme løpende i siste øyeblikk, han stoppet for fru Jørgensen i Krokveien selv om det ikke var busstopp der, han hjalp deg av med barnevogna og han var på fornavn med de fleste av oss.

Ja, og han var en HAN. For på den tiden jeg vokste opp så var det kun mannlige buss sjåfører. På Gran Canaria er de fortsatt i flertall.

For mange mennesker er busstransport fortsatt en del av hverdagen. Mange av de spanjolene som jobber i turistbransjen, bor selvfølgelig ikke i turistområdene. Søvnige sitter de og humper på lokalbussen på vei til jobb, mens vi fortsatt ikke har kommet oss hjem fra nattklubben. 

I dag er de fleste buss sjåfører morgentrøtte. De er verken lokalkjente eller har noen som helst interesse i å vite hvem du er og hvor du har tenkt deg. Dårlig tid har de også. Det går så remmer og tøy holder. I rykk og napp. Etter ansiktsuttrykket å dømme har de en kraftig prolaps i ryggen, og er definitivt ikke en ....mann med godt humør..!

Mange turister benytter seg av den lokale, offentlige busstransporten. Ikke som en dyd av nødvendighet kanskje. Mer som en kuriositet. Litt engstelige for å kjøre  i et ukjent trafikkbilde , litt dyrt å leie bil? Kanskje er busstransporten en fin måte å komme nærmere lokalbefolkningen på, leve slik de lever. Kanskje er en buss transport en fin måte å se omgivelsene på? Eller så er man rett og slett miljøbevisst og lever deretter.

Helt klart er i alle fall at øyas buss selskap Global lever godt av turismen på sørsiden av Gran Canaria, og rutenettet har de siste årene utøkt og blitt tilrettelagt med hensyn til den store turistmassen. 

Fint tenker jeg, dette gagner alle. Nå skal vi bare få buss sjåførene på godt humør igjen....

Men det er da våre lokalpolitikere i den største turistkommunen på Gran Canaria slår til med ny bestemmelser når det gjelder offentlige kjøretøyer i San Bartolomé de Tirajana (San Agustín, Maspalomas, Playa del Ingles etc.). Det kommer mildt sagt som julekvelden på kjæringa!

Den 15 oktober oppdager vi en stor aktivitet i kommunen, akkompagnert av blålys og spikermatter i trafikkbildet. Mot bedre vitende tror man at noen har rømt, et samarbeide med Interpol, en narkotikabande på flukt. Fantasien får fritt spillerom en stakket stund. Til nysgjerrighet tar overhånd, og politibetjenten mer en villig forteller at det er de offentlige buss sjåførene de er ute etter.

Fra en dag til en annen iverksetter man restriksjoner mot bruk av busser som er over 12 meter lange?? Det gjelder tilfeldigvis de fleste busser som sirkulerer i kommunen. På bare noen timer har lovens lange arm bøtelagt 21 sjåfører, som fortvilet står utenfor sine respektive busser og klør seg i skallen. De har hver og en fått et omvendt julegrasiale på 200 euro. I bussen sitter forundrede turister og slitne spanjoler og undrer hva som skjer nå??

Rundt 80% av Globals busspark er over 12 meter lange. Såvel de bussene som går i turistområdet, som de som daglig snirkler seg inn i nabobyenes tettbebygde strøk. De av bussene som har kapasitet til 60 personer er 13 meter lange. Det er ikke noe nytt, slik har det alltid vært. De større bussene med kapasitet til 74 personer, er nesten 15 meter lange. Ikke engang den populære bussen som transporterer reisende fra flyplassen til Faro i Maspalomas går fri! Den måler hele 12,80 meter!!!!

De lokale myndighetene forsvarer aksjonen med sin altoppslukende omsorg for miljøet. Nå skal man en gang for alle få bort støy og bråk, forurensing og unødvendig slitasje på det lokale veinettet. Fra mandag til tirsdag har lokal politiet foretatt en grundig kontroll med målebånd og tommestokk på 40 busser i trafikk. Og det med passasjer sittende i, på vei til respektive hotell, flyplass eller arbeidsplass.  Jeg lover at det så komisk ut. Av disse fikk 18 busser større bøter. Noen fikk også bøter for ikke å ha en kollega med blant passasjerene, en annen nylig pålagt regel som har gått buss selskapet hus forbi. 

Den siste regelen kan man tenke seg at går å gjøre noe med umiddelbart. Men å bytte ut 80% av en buss park, kanskje ikke er noe som kan skje over natten. Dessuten går spanske transport forbundet ut og påstår i disse dager at forurensing ikke er proporsjonelt med lengden på bussen, ei heller slitasje på veinettet. 

Uansett, hva er det man reagerer på? Politikernes «fingerspitzengefühl» som tyskerne skulle sagt. Hva i all sin dager var det som fikk dem å våkne en morgen i oktober med en slik reaksjon. Nå har de ødelagt sitt forhold til buss selskapet som helt klart kommer til å dra ned på sin aktivitet i en kommune som i 2013 tok i mot nesten 2 millioner turister.  Alternativet er å skjære av den siste meteren bak. Folket er forbanna og bussjåførene er surere enn noensinne, og nå forstår vi hvorfor!!

Ikke stikk kjepper i (h) jula.........!

Redaktøren

Perdón

Perdón, eller “unnskyld” som det heter på godt norsk er nå ordet alle spanjoler har med seg på tungen, som en liten suvenir fra året 2014. Noen fordi de ber så pent om nåde. Andre fordi de lar det rulle rundt i ganen og smaker på det som en god, gammel årgangsvin før de bedømmer virkningen av det. Har ordet noen betydelse for å rette opp en skade som bevisst var planlagt og effektuert over lang tid. Et overtramp fra autoritære personer i svindlende maktposisjoner som nå er så pressede at de med svarte, sinte øyne og en sur positur føler seg tvunget til å be et helt folk om unnskyldning. 

Først ut var kong Juan Carlos selv. Staplende og ustø ut fra et sykehusværelse  etter en hofteoperasjon stiller han seg hvilende i dørkarmen og ser skremt inn i kamera. - Jeg ber så mye om unnskyldning, er virkelig lei meg for det som har skjedd, og lover at det ikke skal gjenta seg, sa mannen som for mange er selve symbolet på det spanske demokratiet. Han siktet til utroskap, elefantjakt og økonomiske uregelmessigheter i familien.

De siste dagene har vært febrilsk aktive på unnskyldningsfronten. Miguel Arias Cañete, den spanske kandidaten til EU parlamentet måtte klatre opp på talerstolen og be om unnskyldning for sine kvinnediskriminerende bemerkninger. Det samme måtte trener og onkelen til tennis spilleren Rafael Nadal, Toni Nadal etter at han kalte Gala León, den nyutnevnte, kvinnelige Davis Cup kapteinen både det ene og det andre. Rent bortsett fra at han ikke likte henne som kandidat, lurte han på hvordan en kvinne kunne være sjef for menn, når hun ikke engang fikk gå inn i deres garderobe etter tennismatchen! 

Esperanza Aguirre, som er de konservatives partileder i Madrid (PP) måtte be folket om unnskyldning etter at hun slengte bilen inn på fortauet i travle Gran Via i Madrid, da hun skulle ta ut penger i minibanken. Etterpå lekset hun opp politimennene som hold på å skrive ut en saftig bot, før hun satt seg i bilen, gav bånn gass og hold på å kjøre over den ene av dem. Nå måtte hun opp på skøytene igjen og be så inderlig mye om unnskyldning fordi hun hadde valgt «feil mann» som sin høyre hånd. Mannen heter Francisco Granados og er nå tatt for korrupsjon etter at det viser seg at han har tatt saftig betalt for sine “politiske” tjenester. Det har gitt ham og hans venner eiendommer i inn- og utland samt fete kontoer i Sveits. Samme dag tauet man inn 30 spanske ordførere som man mistenker for korrupsjon og hvitvasking av penger. Dessuten tror man at de står i ledtog til hverandre.

Statsråd Javier Rodríguez måtte be om unnskyldning med stor mangel på innlevelse etter å i brede ordelag ha gått ut offentlig og beskyld at Teresa Romero, den spanske sykepleiersken som ble Ebola smittet for selv å være skyld i dramaet. Hennes egen uaktsomhet da hun behandlet en misjonær som kom tilbake fra Sierra Leone med sykdommen, skulle være grunnen. – Perdón!

Men ingen var mer forbannet da han for et par dager siden måtte opp på stortingets talerstol og be hele det spanske folket om unnskyldning. Statsminister Mariano Rajoy gav utvilsomt et desperat inntrykk da han to ganger samme dag spyttet unnskyldning, etter unnskyldning inn i mikrofonen. Oppbraktheten kan med all rett skyldes søvnmangel og tretthet, blandet med en god porsjon oppgitthet. Korrupsjonsskandalene i Spania vil ingen ende ta! Det er ikke lenger snakk om et eple som har blitt så gjæret av seg selv, og gjensøkt av mark at det til slutt faller til bakken. Her er det snakk om et råttent fruktskred som gjør at hele stammen på det gamle treet viker seg. Vi snakker om organisert kriminalitet, satt i system av våre mest betrodde kvinner og menn. Og året er ikke omme ennå!

Mannen som styrte Katalonia gjennom 30-40 år samt borgemesteren i Barcelona er sikre kort. Det jobbes på streng for å se om han står i ledtog til Arthur Mas, som leder separatbevegelsen i dag. Kontonumrene i skatteparadis vil ingen ende ta, når det gjelder Luis Bársenas, regnskapsføreren i Partido Popular. En klan av landets mektigste bankdirektører som Miguel Blesa i Caja Madrid og Rodrigo Rato i Bankia m.f.  viser seg å ha hatt «usynlige» kredittkort til privatbruk. Det vil si til å kjøpe smykker, pelser, restaurangbesøk og vin. En av dem  har kjøpt vin for 10.000 euro, 200.000 i eiendom og 9.000 euro i smykker (for å nevne noe) uten redegjørelse, uten å betale skatt, uten grenser. 

Mange tilhører det konservative partiet PP, men det finns flere farger blant kjeltringene. Ikke minst en grå og sparklende masse som ikke har noen politisk hensikt overhodet, annet enn å berike seg selv i utøvende maktposisjon. Å lese spanske nyheter i dag, er mer fasinerende og virkelighetsfjernt enn en blodig krimserie om massemord.

Statsministeren ble nå tvunget til å be hele folket om “Perdón”. Spørsmålet er bare; hva så... hva nå?

Samtidig går Cáritas ut i media med de siste, dystre statistikker over arbeidsløses og husløses stadig voksende tall og ulevelig situasjon i Spania. Og ikke minst barna, de mange barn i dette land som i dag lever under sultegrensen. Familier som går i oppløsning, vold i nære relasjoner, mangel på nærhet, mangel på næringsrik mat og intellektuell stimulans. Alt dette er følger mange barn får kjenne på kroppen, som et resultat av den økonomiske krisen landet lider under. Nedskjæringene har dessuten gått hardt utover skolesystemet. Skolemateriale, bøker og datorer er for mange en luksus de ikke kan prioritere. Hvem ber disse barna om unnskyldning? En hel generasjon som i tillegg vokser opp til arbeidsledighet, ikke har en eneste sjanse til å forebygge den gjennom sin skolegang. 

-I stedet for å reformerer kapitalismen, som ble lovet i begynnelsen av krisen, så forsøker de å revitalisere den. De ønsker å få slutt på krisen på samme måte som de forårsaket den. Vi har ingenting lært, og en unnskyldning er ingenting verdt, sier generalsekretæren i spanske Cáritas, Sebastian Mora. Men hensyn til alle korrupsjon skandaler sier han;- “De har stjålet håpet fra folk”. Alt er i ferd med å forverres ytterligere med hensyn til folks velferd og livskvalitet. Rapporten som fremlegges viser at kun 34,3% av det spanske folk lever normalt, uten å bli berørt direkte av krisen. Mens 40,6% synker inn i utrygghet. Hele 25,2% er moderat ekskludert fra felleskapet, og 10.9% er sterkt marginalisert. Til sammenligning kan nevnes at i forrige rapport som forelå for 6 år siden levde 50,2% av spanjolene i en tilfredsstillende situasjon i følge dem selv. Krisen, oppsummerer Mora har ikke påvirket likt og jakter fremfor alt på de fattige. Mens mange rike ikke bare unngår lidelser og bekymringer, de har også forbedret sine inntekter og livskvalitet betraktelig. Tallene er skremmende. På slutten av 2013 vare 11.746.000 mennesker i Spania ekskludert fra et anstendig liv (exclusiòn severa9, dvs.hver femte innbygger handler om et menneske uten jobb, uten tilgang til helsevesen, uten hjem, uten fremtid. 

Til tross for de iskalde tallene som FOESSA (promotion of social an applied sosiologi) viser, mener Sabastian Mora at løsningen finnes i fortiden. Han mener at den globale krisen ikke er årsaken til dagens situasjon, men konsekvensene av den økonomiske og politiske utrohet som landet lider under. To tredjedeler av disse menneskene var på vei dit, allerede før den globale krisen brøt ut i 2007. Spania har vært og er et land for noen få utvalgte som på bekostning av fellesskapet har økt sine tilganger og fylt opp bankkontoer i skatteparadis. 

Hva som nå skal gjøres, rent bortsett fra å be om unnskyldning er en spenningsserie som ruller over skjermene i de mange hjem med episoder som går i reprise etter reprise. Denne sesongstarten har som tittel; “Perdón”, men vi aner at serien kommer til å gå lenger en Forsyte Sagaen og Falcon Crest. 

Den 9 november løper vi i San Agustín med det formål å hjelpe de som bokstavelig talt har blitt frarøvet sin mulighet til et respektabelt liv. De som ikke lenger har et tak over hodet, et hjem de kan kalle sitt. Og hva passer vel bedre enn å gjøre det hånd i hånd på tvers av ulike nasjonaliteter, kjønn og aldre under en festglad parole. Ingen unnskyldning! Det er gratis å delta, det er ingen lange distanser, og du kan rusle deg gjennom San Agustín. Bare ved din deltagelse, blir det gitt 5 euro til den katolske kirkens bymisjon lokale avdeling som ligger i samme kommune, San Bartolomé de Tirajana som igjen hjelper de husløse. Gi deg selv og din deltagelse til et fantastisk formål, der pengene blir overrakt Cáritas umiddelbart etter løpet, og aldri får sjansen til å passere gjennom politikernes griske hender!

Hva er din «Perdón» (unnskyldning) for ikke å delta?

Han tapte prinsessen og halve kongeriket….

Det var den italienske avisen ”La Repubblica” som detonerte bomben først. En kongelig skilsmisse var nært forestående påstod de, og spanjolene ble ikke sjokkert. Selv de mest konservative rojalistene i Spania har de senere år måttet svelge mange kameler etter utallige fadeser, i større eller mindre alvorlighetsgrad, fra de kongeliges hoff.

Spaltister og spesialister på kongelighet, har badet i vissheten om en tålmodig og behersket dronning som stilltiende har godtatt erotiske utskeielser og en enerådende konge ved sin side gjennom flere årtiender. Hun får sågar skryt for sin uklanderlige opptreden, slik en god, gammeldags dronning bør oppføre seg i et gyllent ekteskap. 

Som gresk prinsesse, oppdratt til å bli giftet bort som dronning har hun et uklanderlig rulleblad, utøver en underdanighet fritt for temperament og upassende uttalelser. Et oppriktig engasjement i veldedighet, og en altoppofrende morskjærlighet som er fordelt mellom 3 barn og 8 barnebarn. Som hustru til en macho konge i et macho land har hun stått last og brast ved hans side uten noen gang å verken i ord eller mimikk, gi utrykk for misnøye. 

Hans kvinnehistorier sies å være utallige, de fleste dekket av et tungt sceneteppe som nok aldri kommer til å gå opp. Hans påståtte siste erobring har derimot blitt avslørt i bokform, og sies være den tyske Corinna zu Sayn-Wittgenstein, som utløste en politisk skandale da man mente forholdet kunne ha hatt betydelse for statlige anliggender, der hun hadde blandet seg inn som rådgiver (?). Derfor ble ”affaire Corinna” den kongelige kjærlighetshistorien som det har blitt brukt mest spalteplass på i det spanske demokratiets historie, og som kan ha fått dronning Sofias berømte vannglass til å renne over. 

En annen utløsende faktor er at Kong Juan Carlos og Dronning Sofia den 2. juni i år abdiserte og overlot tronen til sin eneste sønn, Felipe VI og han hustru Letizia. Ex dronning Sofia valgte deretter å tilbringe sommeren sammen med sin søster og kusine på Mallorca, mens ingen har sett snurten av exkonge Carlos før han dukket opp på en basketballkamp mellom Spania og Argentina på sensommeren. 

Det skandalepressen påstår er verken skjult eller kamuflert. Ekteskapet mellom Don Juan Carlos og dronning Sofia opphørte å fungere siden mange, mange år tilbake. Det har praktisk talt vært et brudd lenge. Men ikke desto mer dysset ned. Offisielt hykleri og sosialt uinteressant. Skinnet bedro og alle var fornøyd med dagsorden.  Etter skandalen med elefantjakt i Botswana og amorøse forbindelser med Corinna ble historien uunngåelig blåst opp. Doña Sofia hadde tilgitt ham år med utskeielser som ikke åpenlyst hadde skadet opinionen. Men denne afrikanske jakten ble for mye, selv for Sofia. Nå var tiden inne for innkreving av gamle fakturaer. 

Abdiseringen av kongeparet gav fart på ryktene om skilsmisse i La Zarzuela (navnet på det spanske slottet). En skjult virkelighet åpnet døren på vid gap. Skandalepressen satt seg på trappen i påvente av en nær forestående offisiell kunngjøring, som ennå lar vente på seg. Ryktene om skilsmisse har vært gjenstand for mange konversasjoner i de kongelige og politiske kretser gjennom årene. Nå er det imidlertid lagt et lokk på slike samtale emner i de kongelige kretser og folket holder pusten, mens slottets talsmann har lagt det hele i en hermetisk boks.

Den 12 mai 2012 hadde Juan Carlos og Sofia vært ektefeller i et halv århundre. Selv de som tror (eller håper) at det ikke er noen skilsmisse i sikte, mener man det vil komme en offisiell rapport fra slottet i løpet av et par måneder, der man i det minste er tvunget til å oppgi en status rundt parets forhold. Carlos og Sofia har nesten lagt ned sin offisielle agenda, sluttet å representere Spania, ferierer på hvert sitt  hold og har ikke blitt sett i nærheten av hverandre på hele sommeren. Har det gått så langt at de ikke lenger er på talefot??

Arveprinsen som nå har blitt konge ser ut til å være støpt i ansvar, sindighet og ro. Han skal ta over et land med brukket ryggrad, der tilliten til konge og fedreland er nesten ikke-eksisterende. Et kongerike der politikere og finaseliten daglig taues inn og dissekeres i et suspekt lys av korrupsjonsanklager. Og det viser seg selvfølgelig at korrupsjonen er godt forankret i hele den øvre sositetsverdenen. Alle ser ut til å ha forsynt seg av statskassa siden Franco overlot tronen til  Kong Juan Carlos og Spania fikk sitt demokrati. Han har sågar en svoger og en søster som begge ble tatt med hendene gått nede i den offisielle pengesekken. Nå venter de bare på den utøvende maktens nådeløse dom over deres framtid. 

Siste uken i september ble det dessuten offentliggjort at Dronning Letizias far, farmor og tante må møte i retten. Det hele bunner ut i en anmeldelse av Henar Ortiz (dronningens tante) fordi hun ikke har betalt en utestående gjeld fra 2009 på 22.66,73 euro grunnet at hun ikke besitter økonomiske midler. De tre er tiltalt for å omgå den beslagleggelsen som var gjort på Henar Ortiz`s arv etter sin far, for at hun skal slippe å betale. Blir de dømt er strafferammen på 6 måneder til 2 års fengsel. 

Nåværende Kong Felipe VI har dessuten selv fått smake av sladderpressens unådige pisk, da det bare var et knapt år siden blekket flittig ble brukt til å spekulere i han og dronning Letizias mulige separasjon og skilsmisse. Den rosa pressen var ikke nådig ovenfor den tidligere nyhetsankeren i TV, som de mente ønsket seg mer frihet til å leve sitt liv med venninner og personlige interesser. Det ble også skrevet at hennes sterke personlighet gjør at hun tar seg til rette, uansett hva andre måtte mene om det. 

Nå skal altså den stakkars Felipe slite med et par foreldre som ikke er på talefot og et rykte som tilsier at de snart går hver sin vei. Selv har han aldri vært gjenstand for skandaler, og har tilsynelatende levd et prikkfritt liv, med gode vurderingsevner og flotte valg som har falt det spanske folket i smak. Ja, bortsett fra den gangen han forelsket seg i norske Eva Sannum. Hun var aldri god nok for verken ham eller Spania i følge spanjolene selv!

Nå skal Kong Felipe VI forhåpentligvis sette seg i respekt hos det spanske folket, samtidig som han bidrar til økt tillit til autoriteter og dere evne til å foreta de riktige valg. Offentlig administrasjon skal bli mer transparent og autoriteter og kongehus en betydelig større tilnærming til folket. Som om ikke utfordringene så langt er nok, skal han også forsøke å samle et Spania som mange ønsker å splitte, ikke minst katalanerne som ønsker å bryte seg løs og skape et eget land. 

Lykke til!

Det lukter testosteron og gammelt etterbarberingsvann....

Det må ha vært Guds velsignelse at man tok fornuften fatt. I tolvte time snudde president  Mariano Rajoy i Spanias konservative regjering på helen og gjorde helomvending i spørsmålet om endring av abortloven i Spania. Justisminister Alberto Ruiz Gallardó hadde fremmet forslag om en innskrenking av dagens abortlov. Han ville gjeninnføre loven som bare tillater abort dersom kvinnens liv er i fare, eller dersom hun er blitt voldtatt. 

Blant en mengde macho inspirerte argumenter, blandet med en fundamental, religiøs unnskyldning ønsket han å gå tilbake på en lovgivning som sosialistenes president José Luis Rodríguez Zapatero (PSOE) hadde fått gjennom i sin regjeringsperiode, så sent som i 2010.  En etterlengtet lov rett til selvbestemt abort i et land der kvinnene ikke har hatt rett til å bestemme over egne liv og framtid. Et land der både mor og barns liv har gått tapt under kniven til illegale kvakksalver i et skittent lokale for en stor sum penger. I et land der kvinnene er pent nødt til å bære fram sine barn uten rett til verken fødselspenger eller barnetrygd. I et land der kun de med fast ansettelse i arbeidslivet har rett til skarve 16 ukers arbeidsledighet og hvor det eneste barnehage alternativet er et eldre, oppofrende familiemedlem. 

Nå ønsket, eller rettere sagt ville justisminister Alberto Ruiz Gallardó i den konservative regjeringen trumfe gjennom et tilbakeslag for likestillingen av kvinner, anno 2014. En av hans sterkeste argumenter var utrolig nok den synkende fødselsraten i Spania, som er en av de laveste i Europa. Man trodde ikke det var sant, det man hørte!!!!

Det tror jeg det! Ved på ingen som helst måte å tilrettelegge forholdene for kvinner i fertil alder, må de fleste ta sin fornuft til fange og begrense barnefødsler i familien. Et nesten ikke eksisterende sosialt nettverk, eller økonomisk hjelp,  blandet med en skyhøy arbeidsledighet sier det meste. I tillegg lider Spania av en kritikkverdig skolepolitikk der hver fjerde elev under fjorten år går om et år på skolen, og språkkunnskapene lyser med sin fraværenhet. De som ønsker å trygge fremtiden for sine barn, velger derfor å tro at privatskoler er eneste løsning. En kostbar affære som også innskrenker muligheten for å sette mer enn ett barn til verden. 

Det finnes altså en mengde politiske løsninger som umiddelbart ville bidratt til at kvinnen kunne ha valgt å sette flere barn til verden. Men nå mente justisministeren at å forby kvinners rett til selvbestemt abort, ville være en beste veien å gå.  Uønskede barn skulle bli det som kunne rette framtidens befolkningsøkning i Spania!!!

For en gangs skyld tok kvinnene i Spania til motmæle i fellesskap med opposisjonen og et målløst internasjonalt søsterskap.  President Mariano Rajoy hadde ikke noe annet valg enn å trekke lovforslaget tilbake, og ofre justisministeren. Han fikk gå av!  Begrunnelsen fra regjeringens hold, som sitter i majoritet, var at man ikke kunne trumfe gjennom en abortlov som helt sikkert ville bli endret igjen, så fort sosialistene kom til makten. 

Jeg velger å se det som en seier til kvinnekampen som er på sterk anmarsj, bedre sent enn aldri!!!!

Dog ble det presisert, fra regjeringens hold at unge jenter i 16-17 års alderen ikke får ta abort uten at foreldrene informeres. En delseier kaller de det.

Oss menn imellom

I mellomtiden kjemper Arthur Mas en kamp østfronten, der han marsjerer med sitt felttog gjennom Katalonia. Han tviholder på sin overbevisning om at en løsrivelse fra Spania er til det beste for hans folk. Koste hva det koste vil. Han har fastsatt datumet for folkeavstemning til 9. November i år. Samme dato som Berlin muren falt, vil han reise en ny mur i Europa. Det han holder på med er lovstridig, slik grunnloven tolkes og den spanske regjeringen lover trøbbel om han bryter den. 

Onde tunger vil ha det til at det brenner under føttene på presidenten i den katalanske regionale parlamentet. Hans forgjenger og grunnlegger av separatistpartiet CiU er tauet inn for korrupsjon av tredje grad. Den avgåtte, helgenforklarte Jordi Pujol har et forklaringsproblem når det gjelder en masse penger funnet på en konto i Andorra. I september skulle han forklare opprinnelsen til denne formuen lovet han. Det ble en trist seanse, der den gamle eneherskeren dirret med en krokete pekefinger i luften, mens han beskylte opposisjonspolitikerne for å fare med løgner. De burde utvise en totalitær respekt for en mann som kun har hatt som formål å tjene sitt folk i 23 år, og bygd opp dagens Katalonia til det beste for alle.  Han gjentok til det kjedsommelige at han ikke var en korrupt politiker. De astronomiske summene han hadde gjemt unna for offentligheten, var kun hans farsarv. Punkt slutt!

I 1980 hadde han arvet skarve 140 millioner pesetas av sin far. De har blitt forvaltet bra av konfidensielle personer han ikke vil oppgi navnet på. I dag “innrømmer” han at det finnes 4,8 millioner euro i Andorra. Skattemyndighetene mener det finnes rundt 30 millioner euro. 

Hans eldste sønns eks-kjæreste fortalte offentligheten om bunker med sedler de fraktet over til Andorra i sin tid. Da de ble stoppet av Guardia Civil politiet ved grenseovergangen, var det bare en telefonsamtale som skulle til, før de glatt ble vinket videre med honnør!

Nå svirrer ryktene om at Arthur Mas har stått i ledtog med Jordi Pujol. Han må med andre ord skynde seg å løsrive Katalonia fra Spania slik at ingen egentlig kan gå økonomien nærmere etter i sømmene. Bare i hans eget Katalonia kan både han og den gamle Jordi Pujol få immunitet. Da kan de lukke dørene etter seg og stenge Europa ute fra alt innsyn, mener motstanderne. 

Mens sentralregjeringen i Madrid advarer Arthur Mas fra å sette seg over lover og regler, med de strafferettslige følger det vil ha for ham personlig.

Det ser ikke ut til å bite på Arthur Mas, som mener å ha katalanerne med seg i kampen om et fritt Katalonia. Han oser av selvtillit, testosteron og Old Spice. Med et selvsikkert smil om munnen taler han Spania midt i mot. Han er som mange andre, spanske menn........veldig sikker i sin sak!

Redaktøren

Den katten holder på å ta rotta på meg....

Drømmen om husdyr tilhører barndommen. Bosatt i tredje etasje i blokk med en far som vaktmester, var et slikt ønske nytteløst. Hesteplakater på veggen ble det nærmeste jeg kom til å eie et dyr! Til låns hadde jeg marsvinet til fru Guldbrandsen i etasjen under. Det brungule monsteret som sønnen hadde glemt da han flyttet på studentbolig, hoppet til stadighet ut av pappesken den bodde i, og forskanset seg under en mørk sofa der han fant selskap blant alle hybelkaninene. Fru Guldbrandsen var livredd gnageren og kom løpende opp trappa for å få bistand.

Mange år etter er jeg trebarnsmor og tror jeg har kommet over kneika der unger som ikke kan ta vare på seg selv, får et intensivt omsorgsbehov for et annet levende vesen, som vi alle vet hvem som får ta hand om til slutt(?)

Det er da den ene finner en hjemløs kattunge, riktignok en riktig vakker og langhåret krabat som alle i familien, bortsett fra far, synes er vidunderlig søt. Den sorte sjarmøren har hvitt bryst og hvite strømper, hvilket gir han navnet ”Strømpa`n”!! Kun det beste er godt nok. Katten har fått alle vaksiner og preventiver man kan tenke seg, en identifiseringsbrikke inn operert og eget pass. Og viktigst av alt; han kastreres! Kattematen kjøpes ekstra dyr hos veterinæren, han har en egen ørelappstol til disposisjon og en egen vaktmester som kommer og passer han om vi er bortreist. Stakkars far, han har valgt å tyste ned det hele, selv om det står ”antikatt” i panna på han. Vi solgt katten inn med at den ville holde mus og småkryp borte, ikke minst andre katter som vederlagsfritt har valgt vår hage som tilholds- og elskovsrede på nettene. 

Vel, vel en kastrert huskatt med sans for ørelappstoler skremmer ingen, det kan jeg love. Ser han noe som ligner på sin rase, legger han seg elegant ned på ryggen og vrir seg fra side til side og bruser med fjærene. En riktig fjant, rent ut sagt. 

Så skjer det som bare ikke må skje. ”Strømpàn” forelsker seg i ”Grisen”. En liten usympatisk gråstripete katt, som hyler og freser og er livredd mennesker. De ligger til stadighet tett omslynget, slikker hverandre, og kjærlighets slåss så man nesten får tårer i øynene. Når ”Strømpan” får mat nekter han å spise før du har satt fram en skål til ”Grisen”også!!  Ja, hun heter ikke grisen fordi hun ligner på et svin, men fordi hun er grå i fargen, og det heter gris på spansk..ok!!!

Hun er definitiv ingen kjælegris, og freser så fort jeg nærmer meg. Derimot springer hun gjerne inn på kjøkkenet om jeg glemmer å lukke døra, for å utforske om det finnes noe bedre å tygge på enn de tørre knottene jeg har servert! Makan til frekkhet finner du bare hos villkatter!

Like før Påske synes jeg katta hadde lagt seg ut litt bak ribbeina, men fornektet tanken på at hun var gravid. I tillegg til å trenge seg på en sammensveiset familiekonstellasjon, grave seg inn i husholdningsbudsjettet og sjarmere seg inn hos vår prins, så kunne jeg ikke for mitt bare liv tro at katteskinnet hadde gått og langt seg med noen andre!

På Påskeferie i Norge, kommer et lite bilde tilsendt fra vår eldste sønn som hadde ”hjemme-alene” ferie. Det viste 4 små kattunger født inne i vår utepeis!!!! Hjelp! Jeg så for meg at jeg hadde byttet bort ektemannen etter flere tiår med 4 kattunger og ei sur merr til katt mamma. Uff og uff!

Heldig for ”Grisen” at ungene er vakre, to svarte og to grå, alle med knallblå øyne. Men hun fortsetter å være den usympatiske katta hu alltid har vært. Jeg gir henne hva hun vil ha på brødskiva, tross alt skal hun amme fire små. Men jeg får ikke komme i nærheten, og jeg kjenner at tålmodigheten min er på bristepunktet. 

Så plutselig en morgen var alle ungene borte. Sporløst forsvunnet !!?? Vi lette og lette, mens patriarken i familien trodde vi hadde gått av støvelskaftet. Hvorfor lete etter noe vi egentlig ikke vil ha?? Det tok elleve dager før vi fant dem, magre , sultne og redde lengst inn i garasjen. I mellomtiden hadde jeg levd med ”Grisen`s” anklagende øyne døgnet rundt, mens jeg iherdig forsøkte å forklare at jeg ikke på noen som helst måte var delaktig i verken kidnapping eller bortføring. At det var hennes jobb å passe på ungene slik en annen har fått gjort i tide og utide. At den usympatiske katten forsøkte forklare at jeg måtte åpne garasjedøra, der hun hadde sneket seg inn med ungene i en sen nattetime da noen hadde glemt å stenge døra, var langt utenfor min forstand. 

Nåvel, kattungene som dessuten er usedvanlig søte ble båret tilbake i peisen, der de hadde fått mykt og varmt underlag. Moren ble forsøkt fetet opp slik at hun igjen kunne amme de små. Men det gikk ikke mer enn et par døgn før kattungene var borte igjen!!! Kl. 06.00 på morgenen sprang jeg nabohusene imellom på jakt etter kattunger jeg aldri hadde ønsket meg. Forbannet på ”Grisen” som ikke skjønner sitt og ungenes eget beste. Dessuten har kattungen fått fremtidige eiere i form at lengselsfulle småjenter som bare venter på å gjøre de til midtpunktet i familien. Adopsjonsprosessen var på gang. De skulle bare ikke tas fra sin mor for unge.

Herre Gud dette ble bare verre og verre!

Tredje natten våkner jeg av en intens mjauing utenfor soveromsvinduet, og ut snubler en sliten, middelaldrene kvinne som drømmer om et helt annet liv. Føler meg som en sosialassisten for kattevernet, og vurderer sterk å frata katteskrellet ansvaret for sine unger, en gang for alle!! I trappa ligger det noen små kryp og piper. Jeg henter et håndkle, og bærer de opp til peisen igjen. I hvilket øyeblikk som helst kunne de blitt påkjørt eller oppspist. Makan til uansvarlighet!!  Jeg undrer hvor mange ganger et menneske får sjansen til å vise ansvarsfølelse før myndighetene griper inn. 

Det verste er at jeg tør jo ikke fortelle noen om hva jeg driver med. Men det er klart at en morgenfrisk nabo som ser meg luske rundt midt i natten med hansker og et håndkle i angrepsposisjon vil kanskje gjøre seg sine tanker. Heldigvis har ikke min mann registrert annet enn blå ringer under øynene mine, i mangel på søvn. 

For ”Grisen” og jeg fortsetter vår kamp om foreldreretten. Hun mener at jeg ikke fortjener  hennes fortrolighet, og freser så fort jeg kommer nær. Derimot synes hun ikke det er mer enn rett og rimelig at jeg står for kost og losji. Hun er så utrygg på meg at hun foretrekker å slepe sine håpefulle gatelangs på natten, og gjemme dem et sted der de utsettes for mye større farer enn meg. Jeg kjenner at resten av familien begynner å ta avstand fra mitt engasjement. Jeg drømmer at hele huset fylles av katter som formerer seg, og ser for meg at reisearrangørene setter opp utflukts busser forbi huset mitt der de forteller om den gale damen, med huset fullt av katter. Slik Hemingways hus på Key West er! 

Nå har det gått uker!!! En har jeg lykkes gi bort til adopsjon,........en fant jeg død! Da gikk jeg nesten inn i en mindre depresjon. Helt nytteløst at vaktmesteren forsøke å forklare at det ikke var min skyld, og at jeg kanskje hadde gjort mer enn det bakgårdskatta forventet... En liten grå har jeg funnet eier til, men er nå sporløst forsvunnet for `ente gang……og de små mjaueklynkene gjensøker meg nattestid... Den tredje  har jeg bygget en liten barnehage til med alle fasiliteter. Mor kan komme og gå som hun vil...... hun har ubegrenset besøkelsestid. Synes jeg er raus.

På nettet mener alle med sans for katter at de ikke bør tas fra sin mor før de har nådd en selvstendig alder. Det handler om måneder. Innen den tid går jeg på felgen! Har alltid hørt at katter har 9 liv, jeg har bare dette ene...…..

Min egen katt ligger mest litt på avstand og beskuer det hele ...... Snakk om kattepine!! Den katta holder på å ta rotta på meg….

Ikke et lykkelig ekteskap….

Over fire millioner passasjerer reiser hvert år med Color Lines Ferger, mange av dem til Kiel i Nord-Tyskland, der de raserer Sophienhof kjøpesenter eller springer opp den bilfrie Hostenstrasse på jakt etter litt bratwurst og sauerkraut med litt riesling i glasset etter noen liter Beck`s.

Få tenker på at det var akkurat her en kald og sur januardag i 1814 den danske kongen gav bort Norge til den svenske kongen Karl XIII. Mannen bak plottet sies å være den svenske kronprinsen Karl Johan, som egentlig var franskmann og bar navnet Jean Baptiste Bernadotte.  Det var tenkt som et plaster på såret for svenskene, etter tapet av Finland i 1809. Den unge, franske Jean, etterhvert kalt Karl Johan hadde gjort militær karriere takket være revolusjonen og Napoleon. Han ble i 1810 hentet til Sverige for å bli tronfølger, etter at Gustav IV Adolf var blitt avsatt. Franske Jean ble adoptert av den barnløse og skrøpelige Karl XIII. Karl Johan (Jean) knyttet Sverige til de allierte mot Napoleon og ledet Nord arméen, som han snudde mot Danmark. 

Men nordmennene satte seg som vanlig til motverge, og skapte grunnloven på Eidsvoll på rekordtid, og valgte den danske prinsen Christian Fredrik til konge. 

Så det så!! 

Gleden var stor men kort. I juli 1814 marsjerte svenske tropper inn i Norge, og etter en kort krig (den siste Sverige har deltatt i fram til nå) ble det våpenhvile gjennom konvensjonen i Moss, som innebar at den nyutnevnte, norske kongen Christian Fredrik fikk takke for seg og at den svenske kongen aksepterte Eidsvollsforfattningen og den norske grunnloven. 

Norge ble altså tvunget inn i en union med Sverige, men fikk beholde sin konstitusjon. Det er derfor alle nordmenn går rundt i fargerike folkedrakter og vifter med det norske flagget hver 17. mai. Muligens finner man også her et sted, grunnen til at Petter Northug går baklengs over målstreken når han slår en svenske på oppløpet....

Muligens finner man også her grunnen til at nåværende svensk konge, Carl XVI Gustaf var raskt ute med å takke nei til invitasjonen den 17. mai i år på Eidsvoll, feiringen av 200 års jubileet for den norske grunnloven, med den begrunnelsen at den svenske kongen ikke besøker andre land på deres nasjonaldag (?). 

For kanskje det var akkurat her svenskene tryna litt på oppløpet,........for med grunnloven så ble Norge og nasjonalfølelsen født. At det skulle gå ytterligere nesten 100 år før Norge teoretisk ble skilt fra Sverige, har liksom gått hus forbi....Selvstendighet er en følelse som vokser innenfra, og har den først begynt å gro....

Også en gang i moderne tid hadde svenskene sjansen til å forlove seg med nordmennene, men klarte nok engang å tryne på oppløpssida. En viss person ved navn PG Gyllenhammar kunne ha „made a difference“.. da han på 70-tallet snekra sammen en pakkeløsning som i dag kunne ha vært verdt 700 milliarder for søta bror. Husker så godt tegninga i avisa av en Volvo drapert i både det norske og svenske flagget,.... men tro det eller ei; svenske aksjeeiere sa NEI takk! Ikke´no vanlig samtale emne i Sverige i dag nei...

Nåvel, tilbake til historien. Fire år senere ble Karl Johan kronet til Sverige (Karl XIV Johan) og Norges konge (Karl III Johan) i Nidarosdomen. Det svenske monarkiet fikk sitt nåværende dynasti; Bernadotte, og vi fikk en hoved gate i Oslo med samme navn der hovedpersonen troner øverst, på slottsplassen foreviget i bronse og med hans valspråk; ”Folkets kjærlighet min belönning”…

Unionen med Norge var ikke et lykkelig ekteskap. Den ene konflikten avløste den andre. Norge som ikke hadde adel utviklet seg stadig i mer liberal retning. Norge krevde stadig mer utvidet selvstendighet som gjaldt alt fra handelsflagget til separate konsulatvesen. Norge ble rett og slett et veiskille i svensk politikk; venstresiden og stemmrettsvennene holdt med Norge, men høyresiden skramlet med våpen. 

I august 1905 holdt Norge en folkeavstemning om unionen med Sverige; bare 184 stemte for. Unionen ble oppløst senere samme år under dramatiske omstendigheter i  Karlstad der „fjell stod mot fjell“. Begge sider var forberedt på krig, men besinnet seg. Resultatet ble Karlstad konvensjonen, der Sverige erkjente Norges suverenitet.

I den politiske utviklingen lå Norge steget føre Sverige. De hadde utviklet parlamentarismens prinsipp allerede på 1880 tallet. Norge hadde mannlig stemmerett fra 1889 (Sverige i 1907) og allmenn fra 1913 (Sverige først i 1921). 

Bernadottes konger strittet imot så godt de kunne; Karl XIV Johan, Oscar I; Karl XV og Oscar II. Gustaf V ble konge først etter unionsoppløsningen, men som kronprins tilhørte han det militære anti-norske siden og han bekjempet hardt allmenn- og lik stemmerett. Da Norge til slutt bestemte seg for å bryte opp, tok Oscar II det personlig. 

„Den revolusjonen som Norges statsråd og Storting gjør mot sin konge og sitt broderland, ved å bryte hellige bånd, har gitt mitt hjerte et dypt og ulegelig sår“, klaget han. 

Med dette i bakhodet er det ikke det minste rart at nåværende Kong Carl Gustav Folke Hubertus Bernadotte raskt takket nei til festlighetene Norge har stelt i stand  for å feire oppløsningen av union, grunnlov og selvstendighet. Forbannet irriterende hele greia. Kongen valgte å svare at det kunne komme viktigere ting på tapetet......rent av kunne de velge å døpe et barnebarn den helgen.... dessuten bruker han ikke feire andre lands nasjonaldager. Tyske Dronning Silvia følte kanskje også at en familie dåp ville gi henne en mye større tilfredshet enn å feire nordmennenes selvstendighet på selveste 17 mai.....

Dette med 17.mai og nordmennenes feiring av sin selvstendighet gjennom grunnloven har irritert mer enn en konge. Da man i 1824 feiret grunnloven i Christiania ved tiårsjubileet var kronprins Oscar på besøk. Han mente feiring av dagen kunne tolkes som en provokasjon mot Sverige og kongefamilien. Kong Carl Johan la derfor i 1828 uttrykkelig ned forbud mot å feire 17.mai!!!

Det som kunne ha lettet litt på trykket er en av de mest berømte medlemmene av familien Bernadotte, som het Folke i fornavn. Han er for all framtid forbundet med en modig hendelse, „de hvite bussene“, som under 2. Verdenskrig evakuerte tusentals fanger ut av konsentrasjonsleir i Tyskland.

...men det var jo ikke Folke Bernadotte selv som kom på ideen å via Røde Kors i et nøytralt land hjelpe disse menneskene i sikkerhet.

Det var en nordmann.

Folke Bernadotte ble rekruttert til oppdraget av Niels Christian Ditleff, norsk minister i Stockholm. I følge Sune Perssons standardverk „Vi åker til Sverige“, var Ditleff uten tvil den drivende kraften bak prosjektet. Ditleff omkom i en bilulykke i 1956 og fikk heltes taus i Norge, men er nesten ukjent i Sverige.

Ditleffs datter forteller at da Folke Bernadotte kom tilbake til Sverige ble han naturligvis hyllet. Hun forteller;

„Pappa sa jeg skulle gå opp med en blomsterbukett til Folke Bernadotte og gratulere ham. Jeg ringte på døren og sa at jeg het Ditleff. Han stod i midten av mange mennesker. Så strekker han ut handen og tok blomstene. Deretter smelte han igjen døra. Det føltes veldig ubehagelig.

Det sier seg selv at kongehusets forhold til Norge er noe anstrengt.

Nå er dette riktignok en del år siden, og mye vann har rent under broen siden da. Det kunne kanskje ha gått seg til riktig bra, om ikke nordmennene hadde funnet så inn i Norden mye olje, og Volvo hadde gått så inn i Norden dårlig. 

På toppen av det hele dukker en oppkjeftig ung herremann drapert i det norske flagget opp med et vinnerinstinkt og en rappkjeftahet som klarer å rippe opp i alle gamle sår...  Langrennsløperen har lenge vært omdiskutert i Sverige, og ble omtalt som en ”gris” av SVTs kommentator Jonas Karlsson etter at han under avslutningen på VM-stafetten stoppet opp like før mål, ventet på svenske Marcus Hellner og gikk baklengs over målstreken.

Det viktigste er ikke å vinne, men å slå svenskene, sier vi i Norge.

”Det  är väl på tiden att de lyckas med något nu”, sa Expressens kommentator Tomas Petterson da Norge sto med 7 gull og 18 medaljer totalt i de olympiske leker i Sotsji…

Söta bror, sier vi. Jävla norrbakke, sier svenskene. Svensken Ehsan Fadakar i Aftonbladet skriver blant annet så her;

Allt verkar gå ut på att bevara den norska kulturen, vad den nu är värd. Norrmännen har inte direkt gjort sig kända som några hårdjobbande, smarta eller innovativa världs-erövrare.

Att bli rik på olja är som att vinna på lotto. Du må leva gott, men du är fan inte bättre än någon annan.

Innan oljan var landet fattigt. Efter oljan har landet pengar, men inte mycket mer än så. Inget Ikea, Ericsson eller Nokia.

Var är norrmännens bidrag till världen? Är det den bortskämda ungdomen som inte vill jobba?

Samtidigt är Norge beroende av utländsk arbetskraft. Någon måste laga maten och diska faten. Men hen får gärna vara blond, blåögd och tala svenska. Då blir det lagom mycket kulturkrock.

Nej, det verkar som att Norge är bra på en sak: att ta hand om sig själva. Eller som norska journalisten Åsne Seierstad så korrekt summerar den norska folksjälen:

"Den handlar om att mycket vill ha mer. Och att vi inte vill dela med andra."

Kanskje har han rett, kanskje er vi nordmenn veldig selvopptatte. Ett helt års feiring av Grunnlovsjubileet gjør helt klart ikke den saken bedre. Etter sterke reaksjoner blant skribenter, historikere og forfattere i både Sverige og Norge, har nå i alle fall den svenske kongen Carl Gustav forstått alvoret i saken, og har gitt beskjed om at han tar Silvia under armen og kommer tuslende til feiringen den 17. Mai,………om enn litt senere på dagen, …litt ut`i kveldinga rett og slett melder det svenske hoffet. 

Har på følelsen at han kjenner seg like tvunget som Norge gjorde den 14. August i  1814 da de godtok unionen med Sverige.

Det er ikke størrelsen det kommer an på......

De fleste i min relaterte nærhet synes jeg bør kjøpe meg ny bil, i alle fall kommer de med små hint i den retning, mens de ser medlidende på meg. Og med tanke på den senere tids verkstedsregninger og til stadighet uventete utgifter er sikkert tanken godt ment. Det er bare det, at jeg trodde jeg gjorde et livslangt valg, den gang for 12 år siden, da jeg og mitt flygende teppe bestemte oss for å starte vårt eventyr sammen.

”Gucci” ble valgt ut fra eliminerings prinsippet. Med andre ord stod den igjen, da alle andre ble valgt bort. Kriteriet var enkelt; den måtte romme en tvillingvogn uten behov for total demontering. Hun som skulle kjøre den hadde mer enn ammetåka å forholde seg til. Det var som å kjøre rundt å finne askepott med en mistet sko i hånda. Da skoen vel passet, tok jeg demostrasjonsbilen de hadde i utstillingsvinduet. Situasjonen gav ikke tid til prinsessenykker og eksklusive ønsker om farge, design og spesielle felger.

Så begynte vår trøstesløse ferd sammen. «Gucci» kunne nok ha ønsket seg et noe mer ryddig hjem. En stressa småbarnsmor som skal bare......, tre unger og masse små venner som fortærer opp til flere måltider om dagen i baksetet. En guttunge som lett blir bilsyk, og en lillesøster som gjerne putter tyggegummikløser i setelommene.

Radioen begynte å skurra da noen glemte å skru av antenna i bilvasken, og CD`n kom aldri ut igjen etter at en McDonald kopp med cola begynte å lekke. Hvem er så korka at de plasserer koppholdere rett ovenfor musikkanlegget? Oppbevaringsrom på dashbord med deksel var en finurlig sak, der nøkler og huskelapper kunne slenges inn og var nære til hands. Men etter å ha blitt utsatt for et mildt sagt ujevnt veidekke, begynte dekselet å hoppe opp av seg selv og blokkere synsfeltet i tide og utide. Det endte dessverre med at jeg fikk lime fast hele dritten med superlim! Altfor sent husket jeg at jeg hadde glemt å ta ut husnøklene, så de er for alltid foreviget med dashbordet på «Gucci`n».
Dekselet under dashbordet der vognkort og instruksjonsbibelen lå ble etterhvert så sigen, at den nådde gulvnivået. Den fikk meg til å assosiere med ei nedsunken livmor, og mye bedre ble det ikke av at vannbeholderen for spylervæske lekker som en hardt presset urinblære. Jeg tror det var da bilen fikk pseudonymet «Gucci», for liksom å rette litt på imaget.

Har ikke hatt gleden eller frustrasjonen av å eie så mange biler i mitt liv så jeg vet ikke om det er vanlig at man plutselig sitter med ulike komponenter i hånden, slik som innvendig dørhåndtak, små deksler og andre bestanddeler man ikke ante at bilen bestod av. Nåvel, en taxi sjåfør tipset meg om et sted man kunne taperes om dørene som nå hadde mistet det meste av sin glans. Jeg tok med meg plastsekken full av løse deler og gledet meg til helgen da bilen skulle hentes. Det viste seg at ikke alle bortkomne deler lå i sekken, så der hvor dørhåndtakene i bakdøren skulle vært, hadde han bare tapetsert over det gapende hullet, så den døren kan nå bare lukkes fra utsiden. Pytt, pytt!
Kompressoren til klimaanlegget er byttet ut, likevel må jeg kjøre med vinduet nede for ikke å kveles av varme. Vindusviskerne skrellet av gummien i ren forbannelse og metallet krøllet seg i overraskelsen over regnet som kom i fjor, og skapte stygge riper på frontruta før jeg fikk slått av spetakkelet. Mannen på bensinstasjonen foreslo at jeg skulle knuse ruta selv, for da fikk jeg ny rute på forsikringen. Hvem i huleste går ved sine fulle fem, løs på bilen sin med slegge?

Nei, verst var det da turbo `n la av. Hvem hadde trodd at man var avhengig av turbo for å komme opp bakken??? Uffa meg, det var en trist periode. Bilen skrek og jeg grein, før jeg fikk bite i det sure eple og bytte ut turboen, som kan sammenlignes med prisen på en eksklusiv plastisk operasjon - uten at det hjalp det minste på utseende.
Du skulle ha polert bilen, sier de på bensinstasjonen. Nå kan det se ut som den har flekktyfus. Det trodde jeg at var ordnet ved å kjøpe «tilleggs polering» i maskinvasken. Da ler de av meg på bensinstasjonen. Det er forresten det mest positive ved å ha bil på Gran Canaria, at du blir kunde på den lokale bensinstasjonen. En verden så fjernt fra «makken» i Sverige og Norge. Her selger de ikke ei enste pølse med brød, men har til gjengjeld god greie på hvilken olje bilen din skal ha, fyller luft i dekkene, vasker ruta og fyller spylervæske (ja ikke nå lenger, for den bare lekker). Dessuten kaller de deg «søta», selv på en overskyet og regntung dag! Synd de ikke selger matvarer også, for da hadde jeg kun behøvd å forholde meg til min lokale bensinstasjon og livet hadde blitt så mye enklere.
Jeg er ikke så veldig glad i å shoppe, langt mindre noe jeg ikke har greie på. Dessuten noe som skal gjøre et stort innhugg i familieøkonomien, og som andre skal dulte borti og gjøre meg forbannet. Dessuten noe ungene kan fylle med softis og tyggegummi, og eldstemann kan fylle med altfor mange venner, og suse avgårde med sin udødelige attityde og nyervervede førerkort.

Noe desillusjoner parkerer jeg «Gucci» utenfor et vindu i bilselger strøket. Her ligger de tett i tett.....Ford, Audi, VW, Renault, Skoda.....Må jeg virkelig gå til dette skrittet? Det må stå i panna at mitt indre stritter imot da jeg inntar butikken. Ikke vet jeg hva jeg skal spørre etter heller? Jo, jeg vet at jeg vil ha fire dører, for med den brutaliteten mine barn drar i setene, kan den fort reduseres til varebil. Dessuten vil jeg sitte høyt. Det har helt klart noe med alder å gjøre. Min ektemanns bil er nemlig så lav at det kun er et tidsspørsmål  før jeg må overnatte i den. Å komme inn er ikke noe problem, men hvilken dag som helst bør jeg legge tannbørsten i håndveska, for å krype ut krever sin kvinne uten stive ledd og med sterke overarmer.
Dessuten vil jeg ha en bil «til døden skiller oss ad» og som er billig i drift. Det finnes da virkelig viktigere og morsommere saker å bruke pengene på?

Det sitter ei ung jente forskanset bak en kjempehøy disk, som sprekker opp i et smil da hun ser meg. Hun kan virke som hun er like malplassert i butikken som jeg. Hennes utseende avslører dessuten at hun hadde den samme starten på dagen som meg selv. Hun spør om jeg vil ha en kopp kaffe? Ja, Herre Gud takk skal du ha!! Så spør hun om jeg er ute for å titte på bil? Ja, svarer jeg usikkert, hva ellers? Du kanskje bare vil snakke med noen på verkstedet sier hun, som om vi skulle vært venninner hele livet. Jaha, sier jeg og føler straks at presset er noe mindre.
Liker du den, sier hun og nikker mot en tøff sak i nærheten av vinduet som briljerer i en korallblå farge. Ja, ikke den fargen da, sier hun unnskyldende. Du skulle jo hatt den i knall orange, det ville matchet håret og personligheten din???? Ta kaffekoppen din og sett deg inn du, sier hun og viser at hun stoler på vimsete meg. Du kan få kjøre den også om du vil, sier hun og jeg er redd hun skal foreslå at vi drar på ferie sammen. Plutselig smetter hun inn i setet ved siden av og jeg får bange anelser. Se så høyt og fint du sitter, sier hun og jeg mistenker at hun er tankeleser. Alle setetrekkene kan tas av og slenges i vaskemaskinen, fortsetter hun og viser meg hvor jeg kan sette mobilen og henge håndveska. Nå vil hun at jeg skal sitte i baksetet, for det er dit hun påstår at jeg blir henvist når jeg kommer hjem til voksen sønn og mann med denne tøffe saken. Hun ler så kaffen skvulper over. Jeg lar meg rive med. Bagasje plassen er også romslig, men ikke til den grad brosjyren viser forklarer hun. Der har de dyttet inn en monuntainbike og et hundebur, noe man ikke kan gjøre uten photoshop, i følge henne!! Etterhvert som hun fortsetter, blir jeg på godt humør. Hun har antagelig like lite greie på biler som meg, men hun er bunn ærlig og en humørspreder av de sjeldne. Bilen heter Renault og jeg går ut med en brosjyre under armen mens jeg terper på et par franske gloser. Vi skal høres!
Fornuften sier meg at jeg må kontakte en gamlekjæreste i Norge som har god greie på biler.
Du vet, Facebook gjør det umulige mulig!

Neeeei, sier han og drar på det.....,ikke Renault. Prøv Ford, det er bra biler. Og så er vi igang. Den siste månedens ferd har ført meg til de mest oppblåste, nedlatende og velformulerte mannfolka som finnes. Nemlig de som selger bil. Alle er verdensmestere, og selger definitivt det beste som er på markedet. Uten hensyn forøvrig gyver de løs med beskrivelse av lettmetallfelger, komfortseter med korsryggstøtte, lysfunksjonen «coming home» og «leaving home», innstigslister med S line logo, avansert teknologi, reaksjonsvillige ytelser og flere bærekraftige egenskaper.
Puh, har aldri følt meg så liten og dum i hele mitt liv. Skal jeg virkelig betale for å få mindreverdighetskomplekser?

Kiss my ass! Nå har jeg kjøpt poleringsmiddel til Gucci (alt for sent naturligvis), tekstil rens på sprayboks og har bestemt meg for å gi henne en sjanse til. Egentlig så er hun akkurat som meg; litt gammel, volumøs og slitt, med et par riper i lakken. Likevel rommer hun så mye jeg har kjært, unger, venner, matrester, husdyr og en stendig haug med bæreposer og et helt liv full av minner.

Men skulle hun en dag dra sitt siste sukk, så vet jeg hva jeg skal kjøpe. Jeg skal kjøpe bil av hu dama på Renault. Og har hun begynt å jobbe på Ford, ja da kjøper jeg en Ford. For kjære menn, det er ikke bilen det komme an på, ikke størrelsen heller for den saks skyld!

Prinsessa på erta

Det var en gang en prins som så gjerne ville ha en prinsesse, men det skulle være en ordentlig prinsesse. Så reiste han hele verden rundt for å finne en, men overalt var det noe i veien. Prinsesser var det nok av, men om de var ordentlige prinsesser, se det kunne han ikke være sikker på. Det var alltid noe som ikke var så ordentlig.

Slik starter eventyret av H.C. Andersen om Prinsessen på erten.

…..videre fortsetter historien; Da skjønte de at dette var en ordentlig prinsesse, siden hun kunne merke erten gjennom tyve madrasser og tyve edderdunsdyner. Så ømskinnet kan bare en ordentlig prinsesse være.

I Spania finnes det to ektefødte voksne prinsesser, begge søstre til tronarvingen og døtre til nåværende konge og dronning. Den yngste heter Cristina de Borbón y Grecia. Ei dame som alle trodde var en ordentlig prinsesse etter H.C. Andersens prinsipper. Det har i løpet av de siste to årene vist seg at om noen hadde kvalitets testet henne tidligere, så hadde de helt sikkert funnet ut at ved bare å legge en enkel skumgummi madrass over erten, hadde hun sovet dypt og uberørt.

Nå er det imidlertid grunn til å tro at hun har noen søvnløse døgn på nakken. Men det er i og for seg ingen ytre tegn som tyder på det. Hun er prinsessen som sjelden gikk i Askepott sko. Holdt en nøktern stil og ble ofte observert spaserende til jobben med skulderveska slengende, en kopp kaffe i høyre hånda og et nedsenket blikk på vei inn til Fundación La Caixa (katalansk bank) der hun hadde ansvaret for kulturelle arrangement.

Så traff hun sin utvalgte. På en arena hun likte godt. Iñaki Urdangarin var en av landet store sports helter. Et spansk svar på en vaskekte langrennsløper fra Trøndelag. Han spilte på OL laget i håndball, representerte kongeriket på sitt ytterste, var nest yngst av syv søsken og så både klok og fin ut. Hele 1,97 cm på strømpelessen. Her var det tydeligvis både vett i panna og stål i ben og armer. Og alle hjerter gledet seg!

Det ble et frydefullt bryllup i 1997, og fire barn kom som perler på en snor. De bosatte seg i Barcelona. Iñaki ble utnevnt til Hertug av Mallorca og fikk gatenavn oppkalt etter seg. Han var Askeladden som hadde vunnet prinsessen og halve kongerike.

Ja, jeg sier halve kongerike, for resten fikk han dele med sin eks svoger, Jaime de Marichalar som giftet seg med Spanias andre prinsesse Elena. I dag observert i fargesprakende outfits, altfor korte bukser, uten strømper i skoa, telefonplugg i øra og med et fraværende blikk på samtlige av landet motevisninger. For å sitere sensasjonspressen i Spania. Det ryktes om et stort forbruk av kokain. Han er stadig presentert i pressen, men kun i bilder, sjelden i tekst. Man mener vel at bildene prater for seg. Inget unntak som ikke bekrefter regelen dog. For et år siden fikk han en verbal omgang i forbindelse med at sønnen, alle helgeners Froilan (han heter faktisk Froilan de todos los santos) skjøt seg selv i beinet, etter at pappen hadde latt han få ha ubevoktet tilgang til skytevåpen.

Nåvel. Den andre av Spanias svigersønner, den olympiske mesteren Iñaki fikk desto mer oppmerksomhet. Han hadde lagt håndballen på hylla og startet et eget firma. Arbeidsom kar. Tilsynelatende suksessfull og velrenommert. Firmaet het Nóos og hadde som formål å skaffe til veie økonomiske midler fra ulike ledende markedsaktører, såkalte sponsorer. Pengene skulle brukes til veldedighetsformål for barn. Spesielt barn i utsatte situasjoner som gjennom idrett skulle få en økt livskvalitet. Nobelt og vakker.

Iñaki hadde en partner fra Mallorca ved navn Diego Torres. Iñaki´s kone, prinsessen på erten var medeier selv om hun ikke figurerte på lønningslisten. I styret satt også prinsessens hoffnarr og sekretær, en betrodd mann som siden mange år har inngått i kongens hoff. Anbefalt og arrangert av kongen selv, for å passe på hans lille prinsesse.

Den lille prinsesse familien hadde kjøpt seg et nydelig hus i det luksuriøse kvartalet Pedralbes i Barcelona til den nette sum av 7,3 millioner euro, der de hadde gjort noen reformer for ytterligere 600 000 euro for å tilpasse heimen til deres og barnas behov. Men plutselig bestemmer de seg for å ta et par år i utlandet. Valget faller på USA, og de flytter til Washington for å forbedre språkkunnskapene.
Samtidig som de bor i utlendighet, jobber spanske økokrim i stillhet med prosjektet Nóos. I ettertid kan det virke som noen på innsiden tipset kongehuset om at prinsessefamilien kanskje burde forsvinne ut av medienes strålkastere en periode. For alles  beste.

Så sprakk såpeboblen! Iñaki´s partner ble tauet inn til forhør. Her hadde man funnet masse grums i regnskapet. I følge statsadvokaten helt åpenbare feil og mangler som lyste rødt i bokføringen. Dessuten nøstet man inn forbindelser til skatteparadis og skjulte kontoer. Partneren Diego Torres innså etter endel fortvilte forsøk på bortforklaringer, at her kom han helt enkelt til kort. Han hadde kjørt seg inn i en mørk blindgate. Og for ikke å stå alene med fornedrelsen synes han bare det var rett og rimelig å dra med seg prinsessen og hennes olympiske mester ned i møkka.

Mens rettsaken mot Iñaki har pågått, han man i all stillhet fjernet bildet av ham på kongehusets nettsider. Man har nedmontert gateskiltet på Mallorca som innehar hans navn. Og man har fra offentlig hold fratatt han alle noble titler. Prinsessen og Iñaki ble pålagt å selge heimen i Barcelona og har flyttet i eksil til Sveits (av alle steder!!).

Iñaki Urdangarin er i dag tiltalt for å ha brukt sin posisjon som nært medlem i kongefamilien til å skaffe seg inngang hos de fleste. Mange mener han har fått god hjelp av kongen selv. I all iver etter å være “kamerat” med kongens svigersønn åpnet mange lommeboka på vid gap. Det var bare det at pengene aldri gikk til noen form for annen veldedighet, enn til hertugparet selv, og mer eller mindre lysskye formål. Mange av de som gav penger hadde nok en mistanke om at så var tilfelle, men i korrupsjonens mekka er det få som sliter med ryggmargsreflekser når det kommer til slikt! Å spise kirsebær med de store, vet man i Spania at ikke er gratis!

Den oppnevnte aktor i saken er kanskje den mannen i eventyret som er minst spansk på så vis. Han har nemlig jobbet iherdig for å bevise at dette er så stort, at det kan ikke ha gått prinsessen hus forbi. Hun har brukt et forgylt kredittkort i selskapets navn uten å reagere på at  betalingsevnen var ubegrenset. Hun hadde tilgang til en ønskebrønn uten bunn….., selv om hun påstår at hun ikke hadde aning. Hun sov søtt og uforstyrret om natten uten å merke erten!!!

Med andre ord hun var ingen ordentlig prinsesse!

Den 8. Februar står hun tiltalt for retten i Spania. Det om ikke annet gjør henne historisk, nesten eventyrlig!