mandag 9. juni 2014

Den katten holder på å ta rotta på meg....

Drømmen om husdyr tilhører barndommen. Bosatt i tredje etasje i blokk med en far som vaktmester, var et slikt ønske nytteløst. Hesteplakater på veggen ble det nærmeste jeg kom til å eie et dyr! Til låns hadde jeg marsvinet til fru Guldbrandsen i etasjen under. Det brungule monsteret som sønnen hadde glemt da han flyttet på studentbolig, hoppet til stadighet ut av pappesken den bodde i, og forskanset seg under en mørk sofa der han fant selskap blant alle hybelkaninene. Fru Guldbrandsen var livredd gnageren og kom løpende opp trappa for å få bistand.

Mange år etter er jeg trebarnsmor og tror jeg har kommet over kneika der unger som ikke kan ta vare på seg selv, får et intensivt omsorgsbehov for et annet levende vesen, som vi alle vet hvem som får ta hand om til slutt(?)

Det er da den ene finner en hjemløs kattunge, riktignok en riktig vakker og langhåret krabat som alle i familien, bortsett fra far, synes er vidunderlig søt. Den sorte sjarmøren har hvitt bryst og hvite strømper, hvilket gir han navnet ”Strømpa`n”!! Kun det beste er godt nok. Katten har fått alle vaksiner og preventiver man kan tenke seg, en identifiseringsbrikke inn operert og eget pass. Og viktigst av alt; han kastreres! Kattematen kjøpes ekstra dyr hos veterinæren, han har en egen ørelappstol til disposisjon og en egen vaktmester som kommer og passer han om vi er bortreist. Stakkars far, han har valgt å tyste ned det hele, selv om det står ”antikatt” i panna på han. Vi solgt katten inn med at den ville holde mus og småkryp borte, ikke minst andre katter som vederlagsfritt har valgt vår hage som tilholds- og elskovsrede på nettene. 

Vel, vel en kastrert huskatt med sans for ørelappstoler skremmer ingen, det kan jeg love. Ser han noe som ligner på sin rase, legger han seg elegant ned på ryggen og vrir seg fra side til side og bruser med fjærene. En riktig fjant, rent ut sagt. 

Så skjer det som bare ikke må skje. ”Strømpàn” forelsker seg i ”Grisen”. En liten usympatisk gråstripete katt, som hyler og freser og er livredd mennesker. De ligger til stadighet tett omslynget, slikker hverandre, og kjærlighets slåss så man nesten får tårer i øynene. Når ”Strømpan” får mat nekter han å spise før du har satt fram en skål til ”Grisen”også!!  Ja, hun heter ikke grisen fordi hun ligner på et svin, men fordi hun er grå i fargen, og det heter gris på spansk..ok!!!

Hun er definitiv ingen kjælegris, og freser så fort jeg nærmer meg. Derimot springer hun gjerne inn på kjøkkenet om jeg glemmer å lukke døra, for å utforske om det finnes noe bedre å tygge på enn de tørre knottene jeg har servert! Makan til frekkhet finner du bare hos villkatter!

Like før Påske synes jeg katta hadde lagt seg ut litt bak ribbeina, men fornektet tanken på at hun var gravid. I tillegg til å trenge seg på en sammensveiset familiekonstellasjon, grave seg inn i husholdningsbudsjettet og sjarmere seg inn hos vår prins, så kunne jeg ikke for mitt bare liv tro at katteskinnet hadde gått og langt seg med noen andre!

På Påskeferie i Norge, kommer et lite bilde tilsendt fra vår eldste sønn som hadde ”hjemme-alene” ferie. Det viste 4 små kattunger født inne i vår utepeis!!!! Hjelp! Jeg så for meg at jeg hadde byttet bort ektemannen etter flere tiår med 4 kattunger og ei sur merr til katt mamma. Uff og uff!

Heldig for ”Grisen” at ungene er vakre, to svarte og to grå, alle med knallblå øyne. Men hun fortsetter å være den usympatiske katta hu alltid har vært. Jeg gir henne hva hun vil ha på brødskiva, tross alt skal hun amme fire små. Men jeg får ikke komme i nærheten, og jeg kjenner at tålmodigheten min er på bristepunktet. 

Så plutselig en morgen var alle ungene borte. Sporløst forsvunnet !!?? Vi lette og lette, mens patriarken i familien trodde vi hadde gått av støvelskaftet. Hvorfor lete etter noe vi egentlig ikke vil ha?? Det tok elleve dager før vi fant dem, magre , sultne og redde lengst inn i garasjen. I mellomtiden hadde jeg levd med ”Grisen`s” anklagende øyne døgnet rundt, mens jeg iherdig forsøkte å forklare at jeg ikke på noen som helst måte var delaktig i verken kidnapping eller bortføring. At det var hennes jobb å passe på ungene slik en annen har fått gjort i tide og utide. At den usympatiske katten forsøkte forklare at jeg måtte åpne garasjedøra, der hun hadde sneket seg inn med ungene i en sen nattetime da noen hadde glemt å stenge døra, var langt utenfor min forstand. 

Nåvel, kattungene som dessuten er usedvanlig søte ble båret tilbake i peisen, der de hadde fått mykt og varmt underlag. Moren ble forsøkt fetet opp slik at hun igjen kunne amme de små. Men det gikk ikke mer enn et par døgn før kattungene var borte igjen!!! Kl. 06.00 på morgenen sprang jeg nabohusene imellom på jakt etter kattunger jeg aldri hadde ønsket meg. Forbannet på ”Grisen” som ikke skjønner sitt og ungenes eget beste. Dessuten har kattungen fått fremtidige eiere i form at lengselsfulle småjenter som bare venter på å gjøre de til midtpunktet i familien. Adopsjonsprosessen var på gang. De skulle bare ikke tas fra sin mor for unge.

Herre Gud dette ble bare verre og verre!
Tredje natten våkner jeg av en intens mjauing utenfor soveromsvinduet, og ut snubler en sliten, middelaldrene kvinne som drømmer om et helt annet liv. Føler meg som en sosialassisten for kattevernet, og vurderer sterk å frata katteskrellet ansvaret for sine unger, en gang for alle!! I trappa ligger det noen små kryp og piper. Jeg henter et håndkle, og bærer de opp til peisen igjen. I hvilket øyeblikk som helst kunne de blitt påkjørt eller oppspist. Makan til uansvarlighet!!  Jeg undrer hvor mange ganger et menneske får sjansen til å vise ansvarsfølelse før myndighetene griper inn. 

Det verste er at jeg tør jo ikke fortelle noen om hva jeg driver med. Men det er klart at en morgenfrisk nabo som ser meg luske rundt midt i natten med hansker og et håndkle i angrepsposisjon vil kanskje gjøre seg sine tanker. Heldigvis har ikke min mann registrert annet enn blå ringer under øynene mine, i mangel på søvn. 

For ”Grisen” og jeg fortsetter vår kamp om foreldreretten. Hun mener at jeg ikke fortjener  hennes fortrolighet, og freser så fort jeg kommer nær. Derimot synes hun ikke det er mer enn rett og rimelig at jeg står for kost og losji. Hun er så utrygg på meg at hun foretrekker å slepe sine håpefulle gatelangs på natten, og gjemme dem et sted der de utsettes for mye større farer enn meg. Jeg kjenner at resten av familien begynner å ta avstand fra mitt engasjement. Jeg drømmer at hele huset fylles av katter som formerer seg, og ser for meg at reisearrangørene setter opp utflukts busser forbi huset mitt der de forteller om den gale damen, med huset fullt av katter. Slik Hemingways hus på Key West er! 

Nå har det gått uker!!! En har jeg lykkes gi bort til adopsjon,........en fant jeg død! Da gikk jeg nesten inn i en mindre depresjon. Helt nytteløst at vaktmesteren forsøke å forklare at det ikke var min skyld, og at jeg kanskje hadde gjort mer enn det bakgårdskatta forventet... En liten grå har jeg funnet eier til, men er nå sporløst forsvunnet for `ente gang……og de små mjaueklynkene gjensøker meg nattestid... Den tredje  har jeg bygget en liten barnehage til med alle fasiliteter. Mor kan komme og gå som hun vil...... hun har ubegrenset besøkelsestid. Synes jeg er raus.

På nettet mener alle med sans for katter at de ikke bør tas fra sin mor før de har nådd en selvstendig alder. Det handler om måneder. Innen den tid går jeg på felgen! Har alltid hørt at katter har 9 liv, jeg har bare dette ene...…..


Min egen katt ligger mest litt på avstand og beskuer det hele ...... Snakk om kattepine!! Den katta holder på å ta rotta på meg….

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar