”Gucci” ble valgt ut fra eliminerings prinsippet. Med andre ord stod den igjen, da alle andre ble valgt bort. Kriteriet var enkelt; den måtte romme en tvillingvogn uten behov for total demontering. Hun som skulle kjøre den hadde mer enn ammetåka å forholde seg til. Det var som å kjøre rundt å finne askepott med en mistet sko i hånda. Da skoen vel passet, tok jeg demostrasjonsbilen de hadde i utstillingsvinduet. Situasjonen gav ikke tid til prinsessenykker og eksklusive ønsker om farge, design og spesielle felger.
Så begynte vår trøstesløse ferd sammen. «Gucci» kunne nok ha ønsket seg et noe mer ryddig hjem. En stressa småbarnsmor som skal bare......, tre unger og masse små venner som fortærer opp til flere måltider om dagen i baksetet. En guttunge som lett blir bilsyk, og en lillesøster som gjerne putter tyggegummikløser i setelommene.
Radioen begynte å skurra da noen glemte å skru av antenna i bilvasken, og CD`n kom aldri ut igjen etter at en McDonald kopp med cola begynte å lekke. Hvem er så korka at de plasserer koppholdere rett ovenfor musikkanlegget? Oppbevaringsrom på dashbord med deksel var en finurlig sak, der nøkler og huskelapper kunne slenges inn og var nære til hands. Men etter å ha blitt utsatt for et mildt sagt ujevnt veidekke, begynte dekselet å hoppe opp av seg selv og blokkere synsfeltet i tide og utide. Det endte dessverre med at jeg fikk lime fast hele dritten med superlim! Altfor sent husket jeg at jeg hadde glemt å ta ut husnøklene, så de er for alltid foreviget med dashbordet på «Gucci`n».
Dekselet under dashbordet der vognkort og instruksjonsbibelen lå ble etterhvert så sigen, at den nådde gulvnivået. Den fikk meg til å assosiere med ei nedsunken livmor, og mye bedre ble det ikke av at vannbeholderen for spylervæske lekker som en hardt presset urinblære. Jeg tror det var da bilen fikk pseudonymet «Gucci», for liksom å rette litt på imaget.
Har ikke hatt gleden eller frustrasjonen av å eie så mange biler i mitt liv så jeg vet ikke om det er vanlig at man plutselig sitter med ulike komponenter i hånden, slik som innvendig dørhåndtak, små deksler og andre bestanddeler man ikke ante at bilen bestod av. Nåvel, en taxi sjåfør tipset meg om et sted man kunne taperes om dørene som nå hadde mistet det meste av sin glans. Jeg tok med meg plastsekken full av løse deler og gledet meg til helgen da bilen skulle hentes. Det viste seg at ikke alle bortkomne deler lå i sekken, så der hvor dørhåndtakene i bakdøren skulle vært, hadde han bare tapetsert over det gapende hullet, så den døren kan nå bare lukkes fra utsiden. Pytt, pytt!
Kompressoren til klimaanlegget er byttet ut, likevel må jeg kjøre med vinduet nede for ikke å kveles av varme. Vindusviskerne skrellet av gummien i ren forbannelse og metallet krøllet seg i overraskelsen over regnet som kom i fjor, og skapte stygge riper på frontruta før jeg fikk slått av spetakkelet. Mannen på bensinstasjonen foreslo at jeg skulle knuse ruta selv, for da fikk jeg ny rute på forsikringen. Hvem i huleste går ved sine fulle fem, løs på bilen sin med slegge?
Nei, verst var det da turbo `n la av. Hvem hadde trodd at man var avhengig av turbo for å komme opp bakken??? Uffa meg, det var en trist periode. Bilen skrek og jeg grein, før jeg fikk bite i det sure eple og bytte ut turboen, som kan sammenlignes med prisen på en eksklusiv plastisk operasjon - uten at det hjalp det minste på utseende.
Du skulle ha polert bilen, sier de på bensinstasjonen. Nå kan det se ut som den har flekktyfus. Det trodde jeg at var ordnet ved å kjøpe «tilleggs polering» i maskinvasken. Da ler de av meg på bensinstasjonen. Det er forresten det mest positive ved å ha bil på Gran Canaria, at du blir kunde på den lokale bensinstasjonen. En verden så fjernt fra «makken» i Sverige og Norge. Her selger de ikke ei enste pølse med brød, men har til gjengjeld god greie på hvilken olje bilen din skal ha, fyller luft i dekkene, vasker ruta og fyller spylervæske (ja ikke nå lenger, for den bare lekker). Dessuten kaller de deg «søta», selv på en overskyet og regntung dag! Synd de ikke selger matvarer også, for da hadde jeg kun behøvd å forholde meg til min lokale bensinstasjon og livet hadde blitt så mye enklere.
Jeg er ikke så veldig glad i å shoppe, langt mindre noe jeg ikke har greie på. Dessuten noe som skal gjøre et stort innhugg i familieøkonomien, og som andre skal dulte borti og gjøre meg forbannet. Dessuten noe ungene kan fylle med softis og tyggegummi, og eldstemann kan fylle med altfor mange venner, og suse avgårde med sin udødelige attityde og nyervervede førerkort.
Noe desillusjoner parkerer jeg «Gucci» utenfor et vindu i bilselger strøket. Her ligger de tett i tett.....Ford, Audi, VW, Renault, Skoda.....Må jeg virkelig gå til dette skrittet? Det må stå i panna at mitt indre stritter imot da jeg inntar butikken. Ikke vet jeg hva jeg skal spørre etter heller? Jo, jeg vet at jeg vil ha fire dører, for med den brutaliteten mine barn drar i setene, kan den fort reduseres til varebil. Dessuten vil jeg sitte høyt. Det har helt klart noe med alder å gjøre. Min ektemanns bil er nemlig så lav at det kun er et tidsspørsmål før jeg må overnatte i den. Å komme inn er ikke noe problem, men hvilken dag som helst bør jeg legge tannbørsten i håndveska, for å krype ut krever sin kvinne uten stive ledd og med sterke overarmer.
Dessuten vil jeg ha en bil «til døden skiller oss ad» og som er billig i drift. Det finnes da virkelig viktigere og morsommere saker å bruke pengene på?
Det sitter ei ung jente forskanset bak en kjempehøy disk, som sprekker opp i et smil da hun ser meg. Hun kan virke som hun er like malplassert i butikken som jeg. Hennes utseende avslører dessuten at hun hadde den samme starten på dagen som meg selv. Hun spør om jeg vil ha en kopp kaffe? Ja, Herre Gud takk skal du ha!! Så spør hun om jeg er ute for å titte på bil? Ja, svarer jeg usikkert, hva ellers? Du kanskje bare vil snakke med noen på verkstedet sier hun, som om vi skulle vært venninner hele livet. Jaha, sier jeg og føler straks at presset er noe mindre.
Liker du den, sier hun og nikker mot en tøff sak i nærheten av vinduet som briljerer i en korallblå farge. Ja, ikke den fargen da, sier hun unnskyldende. Du skulle jo hatt den i knall orange, det ville matchet håret og personligheten din???? Ta kaffekoppen din og sett deg inn du, sier hun og viser at hun stoler på vimsete meg. Du kan få kjøre den også om du vil, sier hun og jeg er redd hun skal foreslå at vi drar på ferie sammen. Plutselig smetter hun inn i setet ved siden av og jeg får bange anelser. Se så høyt og fint du sitter, sier hun og jeg mistenker at hun er tankeleser. Alle setetrekkene kan tas av og slenges i vaskemaskinen, fortsetter hun og viser meg hvor jeg kan sette mobilen og henge håndveska. Nå vil hun at jeg skal sitte i baksetet, for det er dit hun påstår at jeg blir henvist når jeg kommer hjem til voksen sønn og mann med denne tøffe saken. Hun ler så kaffen skvulper over. Jeg lar meg rive med. Bagasje plassen er også romslig, men ikke til den grad brosjyren viser forklarer hun. Der har de dyttet inn en monuntainbike og et hundebur, noe man ikke kan gjøre uten photoshop, i følge henne!! Etterhvert som hun fortsetter, blir jeg på godt humør. Hun har antagelig like lite greie på biler som meg, men hun er bunn ærlig og en humørspreder av de sjeldne. Bilen heter Renault og jeg går ut med en brosjyre under armen mens jeg terper på et par franske gloser. Vi skal høres!
Fornuften sier meg at jeg må kontakte en gamlekjæreste i Norge som har god greie på biler.
Du vet, Facebook gjør det umulige mulig!
Neeeei, sier han og drar på det.....,ikke Renault. Prøv Ford, det er bra biler. Og så er vi igang. Den siste månedens ferd har ført meg til de mest oppblåste, nedlatende og velformulerte mannfolka som finnes. Nemlig de som selger bil. Alle er verdensmestere, og selger definitivt det beste som er på markedet. Uten hensyn forøvrig gyver de løs med beskrivelse av lettmetallfelger, komfortseter med korsryggstøtte, lysfunksjonen «coming home» og «leaving home», innstigslister med S line logo, avansert teknologi, reaksjonsvillige ytelser og flere bærekraftige egenskaper.
Puh, har aldri følt meg så liten og dum i hele mitt liv. Skal jeg virkelig betale for å få mindreverdighetskomplekser?
Kiss my ass! Nå har jeg kjøpt poleringsmiddel til Gucci (alt for sent naturligvis), tekstil rens på sprayboks og har bestemt meg for å gi henne en sjanse til. Egentlig så er hun akkurat som meg; litt gammel, volumøs og slitt, med et par riper i lakken. Likevel rommer hun så mye jeg har kjært, unger, venner, matrester, husdyr og en stendig haug med bæreposer og et helt liv full av minner.
Men skulle hun en dag dra sitt siste sukk, så vet jeg hva jeg skal kjøpe. Jeg skal kjøpe bil av hu dama på Renault. Og har hun begynt å jobbe på Ford, ja da kjøper jeg en Ford. For kjære menn, det er ikke bilen det komme an på, ikke størrelsen heller for den saks skyld!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar