Nå handler det om å vente, en ventetid som kalles advent og som før i tiden gikk så uendelig sakte. Dagene snek seg avgårde og gjorde hverdagen nesten uutholdelig. Huset ble fylt med gode dufter av bakst og smult, blandet med svette og fett.
Midt i ventetiden fant jeg en halv gris liggende og flyte i badekaret, skåret på langs, da jeg kom hjem fra skolen. Det var julematen i bare netto`en! Nå skulle hundre prosent av halve grisen utnyttes til sylte, rull og ribbe! Alle syv slagene skulle bakes, og pappas stod modell for “fattigmann”, slik han alltid fortalte oss mens han humret i vei.
Det ser ikke ut på den måten hjemme hos oss idag. Men barnens forventninger er like mye til stede nå som da. Det fundamentale med advent og forhåpninger er og forblir det samme, det gjelder bare å utnytte tiden på best mulig måte og skape glede for en selv, for familien og alle andre vi har rundt oss! Men det kan også være en tid for årsoppgjør, en selvransakelse og en tanke om noe så dypt som meningen med selve livet!
For en tid siden var det en norsk kvinne som satt inn en annonse i dagsavisen. Hun ville ha noen å feire julen med, aller helst en familie dit hun kunne komme på julaften. Hun var villig til å betale godt for det! Svarene lot ikke vente på seg. Saken fikk mye oppmerksomhet, og damen fikk problemer med å velge!
Det ble et voldsomt fokus på alle de som eventuelt sitter alene, og ikke har noen å feire høytiden med. Jeg har lyst til å flytte fokus litt. Min reaksjon var umiddelbart at folk er fantastiske! En liten annonse fra en ukjent dame, og folk sender invitasjoner fra fjern og nær. Det viser hvor mye godt det bor i folk og hvor villige man er til å hjelpe. Ikke bare å sette penger inn på en konto, eller slippe en 100-lapp på en innsamlingsbøsse. Nei, man er også villig til å ta ukjente hjem i sin egen stue for å dele varme og glede.
Advent kommer av kirkelatin; Adventus Domine. Det betyr ”Herrens komme”, og er navnet på forberedelsene før jul. Alle fester begynner med forberedelser og der vokser forventningene fram. Men kanskje er det også tid for årsoppgjøret igjen. Det er det advent handler om, ikke om å handle ting, men å handle ovenfor seg selv. Ikke bare en kosetid, men en oppgjørstid.
Hvordan er min innsats?
Har dette året gjort meg til et bedre menneske?
Har jeg blitt mer selv disiplinert, storsinnet, arbeidsom, rettferdig, tålmodig?
Advent var de første fire ukene av et nytt kirkeår, ikke slutten på det gamle. Ny begynnelse, ny start. Hvordan har jeg levd?
Ble jeg den jeg kunne ha blitt?
Kristendommen postulerer at livet er alvor fordi det har en menig. Det er ikke likegyldig hvordan vi velger å leve våre liv. Men også for oss som ikke sverger til den kristne tro, ligger det i vår rasjonelle natur at vi også har en etisk innsikt, et ansvar ovenfor egne liv og våre medmennesker.
Jeg vet at nordmenn i Arguineguin og Puerto Rico gjør en stor innsats for å hjelpe de mange kanariere som sliter med arbeidsledighet, og alle følger det drar med seg. Jeg vet at man samler inn både klær og mat, gir penger og holder marked. Mange sier de gjør det i sympati, andre i takknemlighet for å få lov til å være her. Uansett grunn, generøsiteten og innsatsen er beundringsverdig. Som Rosa på Càritas sa; “Jeg liker ikke ordet hjelpe, å dele høres rausere ut”!!
Nylig ble det avholdt et gateløp i San Agustin. Hospiten Clinica Roca donerte 5 euro pr deltager til den katolske kirkens nødhjelp, Càritas. Utrolige 1120 mennesker deltok, og både arrangører og politikere stod med åpen munn. Kanariere hånd i hånd med turister stilte opp for å hjelpe de mest trengende i kommunen. Den katolske kirken fikk penger, men den norske og svenske kirken stekte vafler og solgte kanelbullar til samme formål. En gledens dag!
Nå går vi i vente en gledens tid, hvor vi skal ha omsorg for andre og gledes ved å kunne glede! Ikke bare de som har mistet jobben behøver å gledes. Vi vet at mange som gjester ferieøya i julen har et innvendig sår som det rippes opp i hver gang høytiden nærmer seg. Mennesker som ikke har noen synlige, elementære behov vi umiddelbart kan dekke med mat og pledd.
Vi vet også at mange mennesker har et overskudd av energi og omsorg, de skal bare vises vei.
Med Håkon Blekens ord; ønsker vi fra redaksjonen i Dag & Natt alle en gledelig Jul og et Godt nytt år!
-Man må ikke spørre om meningen
lørdag 1. desember 2012
lørdag 3. november 2012
Ta turen till turismens vugge
Som mange kanskje har fått med seg så henger det en fargegrant logo, eller emblem i form av plakat her og der på sørsiden av Gran Canaria. Denne logoen kan minne om et kirkelig, blyinnfattet symbol på kongeblå bunn, med et 50+ tegn på.
Selve emblemet er laget av Gran Canarias store nålevende kunstnersønn Pepe Damaso, til ære og minne om at det i år er 50 år siden turismen startet på sørsiden av Gran Canaria. At det på enden ble
slengt på et plusstegn, forklares med at de så sårt ønsker at turismen skal vare i minst 50 år til! Ikke som mange tror; at det er reklame for klubben for “vi over 50”!
Litt kortsiktig kanskje, men det går dessverre mange ganger hånd i hanske med turistmyndighetenes mangel på gangsyn. Med dette slenger jeg ut en liten tegnestift på stolen til politikerne, før de setter seg for godt til rette i stolen, og ber de ta lærdom av store feil som er begått så langt i turismens historie.
Nåvel, nå er vi inne i et år med fødselsdagsfest, og det er et gledens år! Her skal de feires! A kommunen selv er skrapa fant og ikke har et rødt øre til feiringen er oppe og avgjort. Hva de isteden
gjør er å sette sitt symbol stempel på allerede organiserte aktiviteter i privat regi. Er det det som kalles offentlig snikreklame??
Det er en sannhet med modifikasjoner, rett skal være rett. Den 15.oktober i år fikk den samme kunstneren Pepe Damaso i æresoppdrag å lage en overdimensjoner kopi av en tre kjegle, som Greven
Alejandro de Castillo symbolsk plantet i jorden for nøyaktig 50 år siden, den 15.oktober 1962, mer eller mindre på samme sted. Begivenheten ble behørig feiret i San Agustín på dagen 15.oktober,
50 år etter! Den nålevende greven og hans sønner ble hyllet, men svenskene ble ikke nevnt med ett ord!
Greven som ble kalt “tomatgreven” eide all mark langs kysten på sørsiden. Han begynte å lage planer for en turistindustri, og solgte ut tomter til de som ville investere i en spennende framtid.
Fremfor alt var svenskene til stede. Noen hadde allerede etablert seg i Las Palmas, og trakk sørover mot det golde og øde landskapet dit det knapt var kjørbar vei. Det er fasinerende historie å lære om de svenske pionerne som uten spanskkunnskaper, kontaktnett, og knappe kommunikasjonsmuligheter torde å investere i en relativt ukjent valuta på en sektor som ennå var et uskrevet blad.
San Agustín ble med svenskenes hjelp selve utskytningsrampen og starten på turismen. En turisme for eventyrere og formuende mennesker. Ordet masseturisme kom mange år senere. I denne utgaven av Dag&Natt vil vi gi dere et innblikk i den gangens turisme. Gå ikke glipp av historien om den unge Urban Preuslers eventyrlige liv på Gran Canaria, og forsøk forestille dere datidens reisende, og ikke minst datidens luksus. Stedene som beskrives ligger der fortsatt til beskuelse, om enn i et annet format.
At svenskene ikke har fått sin velfortjente plass i den kanariske historien var kanskje inspirasjonskilden til å markere 50 år jubileet gjennom en egen uke i San Agustín. Undertegnede var med å skape en gruppe (los suecos) med representanter fra ulike institusjoner i San Agustín som har jobbet iherdig med å presentere et program der det kanarisk/svenske samarbeide til ligger til grunn for dagens turisme. Vi har møtt mye entusiasme og samarbeidsvillighet fra omgivelsene. Det har vært en takknemlig oppgave. Resultatet er en ukes aktiviteter som begynner den 2. November
og avsluttes søndag den 11.november. Programmet er presentert lenger inn i avisen, men jeg vil spesielt trekke frem fredag den 9. november. På ettermiddagen kl. 17.00 overrekkes et monument
til kommunen San Bartolomé de Tirajana, som et symbol på et svensk/kanarisk samarbeide. Penger til monumentet har enkeltpersoner og ulike selskaper bidratt med, for å skape et evigvarende minne om det multikulturelle samarbeidet som ligger til grunn for turistindustrien her på øya.
Søndag blir det gateløp (Carrera Popular) i San Agustín. Et arrangement som ikke hadde blitt noe av, om det ikke hadde vært for at Clinica Roca tok på seg hele det økonomiske ansvaret. En fantastisk gest for å fremme kultur, helse og sport og ikke minst for å skape oppmerksomhet rundt San Agustín som turismens vugge.
I tillegg til å stå som økonomisk garantist, har Clinica Roca valgt å donere 5 euro til Càrtias for hver og en som stiller opp og løper gateløpet !!!! Càritas er den katolske kirken veldedighetsorganisasjon basert på frivillige (en type kirkens bymisjon). De gjør en uvurderlig jobb daglig i kampen mot fattigdom og elendighet som dessverre er et voksende problem i et kriserammet land som Spania. Organisasjonen finnes også i Norge og Sverige.
Vi oppfordrer derfor alle til å løpe, påmelding kan skje opp til samme dag, og med Càritas som velledig formål bør få med stort hjerte og stødige gange ha en unnskyldning for ikke å delta. I tillegg til ulike klasser for barn, ungdom og atleter vil det bli en egen populær klasse for alle og enhver. Her kan man delta i grupper, som firma, utkledde, på rulleskøyter, med barnevogn, med bestemor og gjerne helt spontant. Husk at din deltagelse gir 5 euro til de mest trengende, og dessuten skaper feststemning.
Vi sees i San Agustín!
Redaktøren
Selve emblemet er laget av Gran Canarias store nålevende kunstnersønn Pepe Damaso, til ære og minne om at det i år er 50 år siden turismen startet på sørsiden av Gran Canaria. At det på enden ble
slengt på et plusstegn, forklares med at de så sårt ønsker at turismen skal vare i minst 50 år til! Ikke som mange tror; at det er reklame for klubben for “vi over 50”!
Litt kortsiktig kanskje, men det går dessverre mange ganger hånd i hanske med turistmyndighetenes mangel på gangsyn. Med dette slenger jeg ut en liten tegnestift på stolen til politikerne, før de setter seg for godt til rette i stolen, og ber de ta lærdom av store feil som er begått så langt i turismens historie.
Nåvel, nå er vi inne i et år med fødselsdagsfest, og det er et gledens år! Her skal de feires! A kommunen selv er skrapa fant og ikke har et rødt øre til feiringen er oppe og avgjort. Hva de isteden
gjør er å sette sitt symbol stempel på allerede organiserte aktiviteter i privat regi. Er det det som kalles offentlig snikreklame??
Det er en sannhet med modifikasjoner, rett skal være rett. Den 15.oktober i år fikk den samme kunstneren Pepe Damaso i æresoppdrag å lage en overdimensjoner kopi av en tre kjegle, som Greven
Alejandro de Castillo symbolsk plantet i jorden for nøyaktig 50 år siden, den 15.oktober 1962, mer eller mindre på samme sted. Begivenheten ble behørig feiret i San Agustín på dagen 15.oktober,
50 år etter! Den nålevende greven og hans sønner ble hyllet, men svenskene ble ikke nevnt med ett ord!
Greven som ble kalt “tomatgreven” eide all mark langs kysten på sørsiden. Han begynte å lage planer for en turistindustri, og solgte ut tomter til de som ville investere i en spennende framtid.
Fremfor alt var svenskene til stede. Noen hadde allerede etablert seg i Las Palmas, og trakk sørover mot det golde og øde landskapet dit det knapt var kjørbar vei. Det er fasinerende historie å lære om de svenske pionerne som uten spanskkunnskaper, kontaktnett, og knappe kommunikasjonsmuligheter torde å investere i en relativt ukjent valuta på en sektor som ennå var et uskrevet blad.
San Agustín ble med svenskenes hjelp selve utskytningsrampen og starten på turismen. En turisme for eventyrere og formuende mennesker. Ordet masseturisme kom mange år senere. I denne utgaven av Dag&Natt vil vi gi dere et innblikk i den gangens turisme. Gå ikke glipp av historien om den unge Urban Preuslers eventyrlige liv på Gran Canaria, og forsøk forestille dere datidens reisende, og ikke minst datidens luksus. Stedene som beskrives ligger der fortsatt til beskuelse, om enn i et annet format.
At svenskene ikke har fått sin velfortjente plass i den kanariske historien var kanskje inspirasjonskilden til å markere 50 år jubileet gjennom en egen uke i San Agustín. Undertegnede var med å skape en gruppe (los suecos) med representanter fra ulike institusjoner i San Agustín som har jobbet iherdig med å presentere et program der det kanarisk/svenske samarbeide til ligger til grunn for dagens turisme. Vi har møtt mye entusiasme og samarbeidsvillighet fra omgivelsene. Det har vært en takknemlig oppgave. Resultatet er en ukes aktiviteter som begynner den 2. November
og avsluttes søndag den 11.november. Programmet er presentert lenger inn i avisen, men jeg vil spesielt trekke frem fredag den 9. november. På ettermiddagen kl. 17.00 overrekkes et monument
til kommunen San Bartolomé de Tirajana, som et symbol på et svensk/kanarisk samarbeide. Penger til monumentet har enkeltpersoner og ulike selskaper bidratt med, for å skape et evigvarende minne om det multikulturelle samarbeidet som ligger til grunn for turistindustrien her på øya.
Søndag blir det gateløp (Carrera Popular) i San Agustín. Et arrangement som ikke hadde blitt noe av, om det ikke hadde vært for at Clinica Roca tok på seg hele det økonomiske ansvaret. En fantastisk gest for å fremme kultur, helse og sport og ikke minst for å skape oppmerksomhet rundt San Agustín som turismens vugge.
I tillegg til å stå som økonomisk garantist, har Clinica Roca valgt å donere 5 euro til Càrtias for hver og en som stiller opp og løper gateløpet !!!! Càritas er den katolske kirken veldedighetsorganisasjon basert på frivillige (en type kirkens bymisjon). De gjør en uvurderlig jobb daglig i kampen mot fattigdom og elendighet som dessverre er et voksende problem i et kriserammet land som Spania. Organisasjonen finnes også i Norge og Sverige.
Vi oppfordrer derfor alle til å løpe, påmelding kan skje opp til samme dag, og med Càritas som velledig formål bør få med stort hjerte og stødige gange ha en unnskyldning for ikke å delta. I tillegg til ulike klasser for barn, ungdom og atleter vil det bli en egen populær klasse for alle og enhver. Her kan man delta i grupper, som firma, utkledde, på rulleskøyter, med barnevogn, med bestemor og gjerne helt spontant. Husk at din deltagelse gir 5 euro til de mest trengende, og dessuten skaper feststemning.
Vi sees i San Agustín!
Redaktøren
torsdag 4. oktober 2012
Syv varmebølger og en sommer
Med sprekkeferdige termometre siden mai måned er Gran Canaria den øya som har hatt det hetest om ørene i sommer. Hele 15 dager med den orange varsellampen tent, og 17 dager med gul varsellampe fram til 1. september. I september da fellesferien var over og alle barn skulle tilbake på skolebenken flatet bølgen ut, men den forsvant aldri!Hele skylden får øyas orografi (fjellbeskrivelse) som med sin runde formasjon og formidable skråning mot Atlanterhavet i sør, er den som klipt og skåret for å ta imot varmebølger, og ikke minst beholde dem. Når varmen skylles inn fra det nordafrikanske kontinent treffer det alltid Gran Canaria først, opplyser Aemet som er det spanske, statlige meteorologiske institutt
Kvikksølvet skyter i taket på grunn av ”kjele-effekten”. Dette skyldes orografien på sør- og vestsiden av øya. Den varme luften trenger inn i ravinene, som fullstendig mangler ventilasjon slik som for eksempel på sørsiden av Tenerife. Varmen blir da værende og lufttemperaturen øker jevnt gjennom hele dagen. På den måten har temperaturen oversteget 40 grader i blant annet byer som Tasarte og Tirajana. Det er som å sette en kjele med vann på bålet. Hvis bålet ikke slukkes, øker temperaturen på vannet uten stopp.
På øya La Palma har man samme effekt som på Gran Canaria. De andre Kanariøyene har en annen orografi som gir rom for mer ventilering. Bare de takknemlige passatvindene oppnår å kjøle ned atmosfæren, bortsett fra områdene sørvest på Gran Canaria hvor fjelltindene (la cumbre) bremser inngangen av vind fra nordøst.
Ikke nok med at varmebølgene har vært mange og lange i år, de har også vært intensivere. Det normale er at hetebølgen varer i 3 dager, men sommerens bølger har vart opp til 5-6 dager av gangen. Og som mange beskriver det: - den ene har avløst den andre!
På øya La Gomera vil det nok gå ganske lang tid før innbyggerne i Valle Gran Rey igjen får hvilepuls. Landskapet ligger i aske, og vitner om fortvilelse og ødeleggelse når de åpner sine vinduer. Ansatte i telefonselskapet løper rundt i området og forsøker å opprette noen form for service. Det er vanskelig da alle kabler og skap er fullstendig slukt av sommerens skogbrann. Her har 63 hjem blitt offer for flammene som herjet i august måned. Men også andre steder som Alajeró og San Sebastián på La Gomera behøver hjelp for å restituere seg etter sommerens tragedie.
I juli måned brøt det også ut skogbrann på sørsiden av øya Tenerife, der over 100 hektar skog ble svidd av. Det innebærer 1% av skogen på øya. Innbyggerne i tettstedene Ifonche og Tijoco Alto, samt kommunen Vilaflor ble evakuert, i det som lenge var en ukontrollert skogbrann. Det var mellom kommunene Adeje og Vilaflor at brannen brøt ut. Mens 180 brannmenn jobbet mot flammene og tiden, sank fuktigheten i luften og vinden økte til 30 km i timen mens termometeren viste unådige 35 grader pluss.
Den spanske miljøvern og landbruksminister Miguel Arias Cañate har kvalifisert dette året som ”det verste”, når det gjelder skogbranner. Med mer enn 165.000 hektar svidd av, vil det være meget vanskelig å gjenvinne den naturarven som har gått tapt.
Sommeren har vært fryktelig, fordi alle negative faktorer har fått spille inn; en hard og tørr høst, en vår uten nedbør, og en sommer med meget høye temperaturer, ekstremt lav luftfuktighet og sterke vinder. Dessverre presiserer ministeren at bare 5% av skogbrannene har hatt en naturlig opprinnelse, mens de fleste andre har startet på nattestid, når fly ikke kan være i luften, hvilket kan tyde på at ikke er noen tilfeldighet og at brannen er påsatt. Han har derfor informert at justisministeren nå kommer med et forslag om å forsterke sanksjoner og fengselsstraff for de som er skyldige.
Man vil også søke hjelp fra solidaritetsfondet i EU for de skader som øya La Gomera ble påført. Nå raser diskusjonene om ikke Kanariøyene bør ha en permanent brann fly base, slik at man ikke er avhengig av bistand fra fastlandet for å få bukt med flammene, når det oppstår en skogbrann.
I kampen mot høye temperaturer er det ingenting man kan få gjort, annet enn å duppe tærne i havet og putte hodet i hatten mens man svalker seg med mineralvann og leter skygge. Nå har vi nådd oktober måned og det er ingen tegn til drastiske nedganger i temperaturen. Det første regnet falt mandag den 24. september og forårsaket ingenting annet enn kaos, trafikk kort og strømavbrudd.
Vi behøver regn for å ernære naturen, palmer og trær som henger med hodet. Vi behøver regn for å rense luften, skylle bort gammelt sand støv og avfall som gir en uvelkommen odør. Vi behøver regn for å fylle opp våre drikkevannskilder, brønner og uttørkede innsjøer. Men selvfølgelig behøver vi også turister, og turister fra Nord-Europa behøver varme. Det ryktes om en kjølig og bløt sommer i Norden, og derfor et elementært behov for sollys og varme hos de som gjester øya.
Vi håper derfor på en ny turistsesong med en jevn fordeling av godene. Blå himmel og kjærkommen varme på dagtid, samt noen jevne regndager innimellom, gjerne forbeholdt til nattestid, slik at alle våkner opplagte etter en god natts søvn, klare til å nyte det Gran Canaria er best på; nemlig sol og varme!
Et varmt velkommen!
tirsdag 5. juni 2012
Spanias helhetlig situasjon er et begredelig skue
Turismeinntektene i Spania økte med 7.4 prosent i løpet av årets første kvartal, og er på drøye 9 milliarder euro, skriver Di.se.
Statistikk fra Egatur, som er et statlig spansk institutt for turismeforskning, viser at det er tyskerne som legger igjen mest penger i Spania. 1.5 milliarder euro brukte tyske turister i første kvartal. De ble tett fulgte av britene, som la igjen 1,45 milliarder euro.
Størst økning er det imidlertid oss nordboere som står for, skriver Di.se. Turister fra Norden la nemlig igjen mer enn 10 prosent mer penger enn samme kvartal i fjor, og endte dermed opp på å bruke 1.25 milliarder euro i Spania i første kvartal.
Til tross for disse positive tallene i turistnæringen er det tydelig at Spania er i et veldig uføre.
Spanias statsminister Mariano Rajoy forsøker å overbevise parlamentsmedlemmene om at det er nødvendig å gjennomføre de sterkeste budsjettkuttene landet har sett på 30 år. Dette skjer samtidig som rentene på landets statsobligasjoner har steget til over seks prosent, et tegn på at flere investorer anser sjansene for at landet skal falle inn i en Hellas-lignende gjeldsspiral som stadig større.
Bare på én måned har landets rentekostnader steget med over ett prosentpoeng, skriver nyhetsbyrået Bloomberg.
Rajoy bruker stadig sterkere ord for å beskrive den dramaiske situasjonen i Spanias økonomi. For én uke siden sa den spanske statsministeren at situasjonen er “ekstremt vanskelig”!
Likevel forsvarer Rajoy soliditeten i Spania, og slår fast; “Vi er ikke på randen av stupet”!
-Vi vandrer ikke på en sti av roser, men vi er héller ikke i nærheten av noen apokalypse. Vi har
verken blitt kvitt de overhengende truslene, eller vil bukke under for dem, sa den spanske statsministeren i begynnelsen av juni.
Nå er vel ikke Spania et spesielt godt eksempel på et fungerende kapitalistisk system, mener mange. Stort inkonsistent og ineffektivt byråkrati, med stor grad av regulering av næringslivet, mye korrupsjon og liten grad av ansvar blant politikere og funksjonærer bidrar til at kapitalismen ikke har gode levekår.
Stor politisk- og økonomiske selvstendighet for de 17 spanske provinsene, gjør det svært problematisk for sentralregjeringen å styre landets økonomiske utvikling, mener andre.
En av fire spanjoler går arbeidsledige, noe som innebærer 4.714.122 personer i begynnelsen av juni 2012, og utgjør nesten like mange mennesker som Norges totale befolkning. Mange frykter at regjeringen må ta regningen når bankene i landet skal tilføres minst 50 milliarder euro i ny kapital. Enkelte frykter at regningen kan bli så høy som 160 milliarder euro.
I tillegg fortsetter detaljhandelen i landet å falle, noe den nå har gjort sammenhengende i 21 måneder.
Ledigheten blant unge er kanskje det dystreste av alt, da halvparten av Spanias unge befolkning er uten arbeid. Bedre blir det heller ikke av at regjeringen må spare 42 milliarder euro i budsjettet i inneværende år.
Likevel må det kunne sies å være et lyspunkt for Spania at turistene ser ut til å ikke svikte feriefavoritten.
Med denne siste setningen ønsker vi alle våre lesere en herlig sommer på Gran Canaria – og alltid Velkommen tilbake!
Statistikk fra Egatur, som er et statlig spansk institutt for turismeforskning, viser at det er tyskerne som legger igjen mest penger i Spania. 1.5 milliarder euro brukte tyske turister i første kvartal. De ble tett fulgte av britene, som la igjen 1,45 milliarder euro.
Størst økning er det imidlertid oss nordboere som står for, skriver Di.se. Turister fra Norden la nemlig igjen mer enn 10 prosent mer penger enn samme kvartal i fjor, og endte dermed opp på å bruke 1.25 milliarder euro i Spania i første kvartal.
Til tross for disse positive tallene i turistnæringen er det tydelig at Spania er i et veldig uføre.
Spanias statsminister Mariano Rajoy forsøker å overbevise parlamentsmedlemmene om at det er nødvendig å gjennomføre de sterkeste budsjettkuttene landet har sett på 30 år. Dette skjer samtidig som rentene på landets statsobligasjoner har steget til over seks prosent, et tegn på at flere investorer anser sjansene for at landet skal falle inn i en Hellas-lignende gjeldsspiral som stadig større.
Bare på én måned har landets rentekostnader steget med over ett prosentpoeng, skriver nyhetsbyrået Bloomberg.
Rajoy bruker stadig sterkere ord for å beskrive den dramaiske situasjonen i Spanias økonomi. For én uke siden sa den spanske statsministeren at situasjonen er “ekstremt vanskelig”!
Likevel forsvarer Rajoy soliditeten i Spania, og slår fast; “Vi er ikke på randen av stupet”!
-Vi vandrer ikke på en sti av roser, men vi er héller ikke i nærheten av noen apokalypse. Vi har
verken blitt kvitt de overhengende truslene, eller vil bukke under for dem, sa den spanske statsministeren i begynnelsen av juni.
Nå er vel ikke Spania et spesielt godt eksempel på et fungerende kapitalistisk system, mener mange. Stort inkonsistent og ineffektivt byråkrati, med stor grad av regulering av næringslivet, mye korrupsjon og liten grad av ansvar blant politikere og funksjonærer bidrar til at kapitalismen ikke har gode levekår.
Stor politisk- og økonomiske selvstendighet for de 17 spanske provinsene, gjør det svært problematisk for sentralregjeringen å styre landets økonomiske utvikling, mener andre.
En av fire spanjoler går arbeidsledige, noe som innebærer 4.714.122 personer i begynnelsen av juni 2012, og utgjør nesten like mange mennesker som Norges totale befolkning. Mange frykter at regjeringen må ta regningen når bankene i landet skal tilføres minst 50 milliarder euro i ny kapital. Enkelte frykter at regningen kan bli så høy som 160 milliarder euro.
I tillegg fortsetter detaljhandelen i landet å falle, noe den nå har gjort sammenhengende i 21 måneder.
Ledigheten blant unge er kanskje det dystreste av alt, da halvparten av Spanias unge befolkning er uten arbeid. Bedre blir det heller ikke av at regjeringen må spare 42 milliarder euro i budsjettet i inneværende år.
Likevel må det kunne sies å være et lyspunkt for Spania at turistene ser ut til å ikke svikte feriefavoritten.
Med denne siste setningen ønsker vi alle våre lesere en herlig sommer på Gran Canaria – og alltid Velkommen tilbake!
mandag 2. april 2012
Sykling på Gran Canaria er ekstremsport med høyrisiko……og fatale følger
Det engelske landslaget i sykkel er på treningsleir på Gran Canaria. De satser ekstra i år fordi London er vertskap for de Olympiske Leker. Magnus Brackstedt, som i 2004 vant Paris-Roubaix signaliserer at Gran Canaria er det perfekte stedet for trene på sykkel. Med sine sterke stigninger i naturen, hjelper det oss å forberede oss for de tøffeste etappene på sesongen.
Kommunen San Bartolomé de Tirajana tilbyr en omfattende, sportslig infrastruktur, som hvert år fører til en betydelig økning i antall ankommende idrettsgrupper, eller også profesjonelle utøvere, promoterer en stolt ordfører i brede ordelag.
Videre forteller ordføreren Marco Aurelio Perez at alt skal gjøres markedsføringsmessig for at stadig flere idrettsutøvere kommer til Gran Canaria når værforholdene i deres hjemland ikke tillater dem å trene utomhus. Han remser opp at det finnes grenseløst med sportslige installasjoner, og hotell som passer for denne type turisme. I tillegg disponerer kommunen en service i transport, helsevesen, restauranter og fritidstilbud som er “outstanding”. For ikke å glemme strender og et stabilt klima…
Medaljens bakside nevnes overhodet ikke. Nemlig at det ikke alltid er nok med et stabilt klima. Satser man på en ny målgruppe, må forholdene tilrettelegges for dem på lik linje med alle andre. Fem syklister er påkjørt og drept i de 3 første månedene av året på Kanariøyene. Fire av dem på Gran Canaria og en på Tenerife. Den verste måneden var januar da 2 syklister ble meiet ned i løpet av 24 timer. I skrivende stund var det siste offeret en østerriker som ferierte på Bahia Feliz. Han hadde bare strekningen fra San Agustin til Bahia Feliz igjen, da en av lokalbussene fra Global dro han med seg bortover asfalten på veien GC-500 ved Moro Besudo. Nærgående bilder fra åstedet viste kroppslige rester smurt utover asfalten, i lokalavisa dagen etterpå. Han var på vei hjem for å møte sine venner ved hotellet, det var mørkt og dårlig sikt, men syklisten hadde alle lykter og reflekser som påkreves stod det i teksten.
Den 3.mars mistet en ung atlet fra Telde/Gran Canaria livet på den samme veien på høyde med Pasito Blanco. Manuel Carreño var 33 år og jobbet som brannmann. Han trente til triatlon (svømming/sykling/løpning) på Lanzarote og fikk de beste skussmål av venner og kolleger. Manuel skal ha fått problemer med sykkelkjedet og falt, da en personbil knuste ham mot asfalten. Skadene var så store at livet ikke stod til å redde.
I januar mistet en hollandsk turist livet da han ble påkjørt av en lastebil, mens han lå og trente på veien opp mot Montana de la Data, ovenfor Palmitos Park. Under 24 timer senere mistet en italiensk turist livet da han ble påkjørt i tunnelen ved Medio Almud på Tenerife.
I fjor ble en, ung svensk lovende syklist påkjørt og drept i Playa del Ingles, like ved politistasjonen på GC-500. Sjåføren som ble blendet av solen i morgentimene, mente han ikke hadde sett syklisten før det smalt! Forrige uke sneiet en mørk Mercedes en gruppe syklister på Mallorca, før den sendte en kvinnelig syklist opp i luften som smalt mot et tre langs veien, og døde momentant. Hennes mann var en av de andre syklistene og vitne til hendelsen. I Mercedesen satt en politiker og høyt oppstående embetsmann, som det skulle vise seg hadde 5 ganger tillatt promille i blodet.
Rundt 30 000 utenlandske sykkelturister ankommer Gran Canaria pr høysesong (okt-april), hvilket innebærer en fakturering på 250 000 hotellnetter på sørsiden av øya. Og mens foreldre og venner sørger sine overkjørte kjære, som fikk bøte med livet i trafikken på Gran Canaria, ønsker de to kommunen San Bartolomé de Tirajana og Mogan stadig flere syklister, treningsleir grupper og profesjonelle velkommen. Idrettsturisme er det nye levebrødet. Mens kulda og snøen legger et lokk på treningsmulighetene i nord-europa, lokker Kanariøyene med et fabelaktig klima, en variert natur med flatmark og fjell. Det er bare et par detaljer man har uteglemt i reklamen, og i iveren etter å fylle hotellsenger og minske arbeidsledigheten;
Det finnes ingen kanarisk kultur som tilsier at myke trafikanter har noe som helst på veiene å gjøre. Det finnes en inneboende og grunnleggende mangel på respekt for alt som måtte stå i veien for høy hastighet og utnyttelse av den totale veibredden. Her gjelder regelen “den tøffeste vinner”, og det er som regel han som sitter inne i karosseriet og styrer gasspedalen og retningen, som går av med seieren. Bilisten sitter ene og alene med makta, og den vet han å benytte.
Det finnes ingen veier og ingen infrastruktur som tilgodeser syklister, knapt nok bilister. Snirklete veier oppover langs fjellsidene der oversikten er nullstilt og overraskelsene rundt hver sving mer spennende enn hva de fleste har godt av. Veien GC-500 som man tror seg skal være avlastet av den nye motorveien GC-1, har blitt reneste Nintendo-spillet for både syklister og bilister. Tunneler uten belysning, og en minimal veibredde der fjellveggen er alternativet på ene siden, og et nådeløst stup er alternativet på andre siden er hva som tilbys mot Mogan.
Hutte meg tu…..en ukes sykling på Gran Canaria har blitt reneste den reneste høyrisikosport..
Syklistene er spekket med selvtillit og egosentrisme som de fleste andre toppidrettsutøvere. I tillegg bruser adrenalinet gjennom blodet og treningsdosene øker i takt med fine klimaforhold. Det kan mange ganger virke som de ikke har skjønt at de deler veiene med firehjulinger og andre pansrede motorkjøretøyer. På dekk av få millimeter og et sete man ikke ser for bare rumpemuskler suser de av gårde som eneveldene på veiene. De utfordrer, irriterer og provoserer. Gjerne flere og flere i bredden, uten tegn til å vike for større krefter. Veien er deres og dagen tar de til vare……
Med andre ord; 3 faktorer som ikke er kompatible. Det må ende med tragedie, og dessverre for syklisten så blir det han som får betale den høyeste prisen. Hvem skal si “Nok er Nok”, …….ikke blir det politikerne i alle fall, trolig nok ikke bilistene heller…………da gjenstår det bare å se hvor mange syklister man kan avse før noen griper inn…..Mine tanker går uansett til familia og venner av de som fikk bøte med livet …. de som kom ned med sykkelen og kom hjem i kiste…
Kommunen San Bartolomé de Tirajana tilbyr en omfattende, sportslig infrastruktur, som hvert år fører til en betydelig økning i antall ankommende idrettsgrupper, eller også profesjonelle utøvere, promoterer en stolt ordfører i brede ordelag.
Videre forteller ordføreren Marco Aurelio Perez at alt skal gjøres markedsføringsmessig for at stadig flere idrettsutøvere kommer til Gran Canaria når værforholdene i deres hjemland ikke tillater dem å trene utomhus. Han remser opp at det finnes grenseløst med sportslige installasjoner, og hotell som passer for denne type turisme. I tillegg disponerer kommunen en service i transport, helsevesen, restauranter og fritidstilbud som er “outstanding”. For ikke å glemme strender og et stabilt klima…
Medaljens bakside nevnes overhodet ikke. Nemlig at det ikke alltid er nok med et stabilt klima. Satser man på en ny målgruppe, må forholdene tilrettelegges for dem på lik linje med alle andre. Fem syklister er påkjørt og drept i de 3 første månedene av året på Kanariøyene. Fire av dem på Gran Canaria og en på Tenerife. Den verste måneden var januar da 2 syklister ble meiet ned i løpet av 24 timer. I skrivende stund var det siste offeret en østerriker som ferierte på Bahia Feliz. Han hadde bare strekningen fra San Agustin til Bahia Feliz igjen, da en av lokalbussene fra Global dro han med seg bortover asfalten på veien GC-500 ved Moro Besudo. Nærgående bilder fra åstedet viste kroppslige rester smurt utover asfalten, i lokalavisa dagen etterpå. Han var på vei hjem for å møte sine venner ved hotellet, det var mørkt og dårlig sikt, men syklisten hadde alle lykter og reflekser som påkreves stod det i teksten.
Den 3.mars mistet en ung atlet fra Telde/Gran Canaria livet på den samme veien på høyde med Pasito Blanco. Manuel Carreño var 33 år og jobbet som brannmann. Han trente til triatlon (svømming/sykling/løpning) på Lanzarote og fikk de beste skussmål av venner og kolleger. Manuel skal ha fått problemer med sykkelkjedet og falt, da en personbil knuste ham mot asfalten. Skadene var så store at livet ikke stod til å redde.
I januar mistet en hollandsk turist livet da han ble påkjørt av en lastebil, mens han lå og trente på veien opp mot Montana de la Data, ovenfor Palmitos Park. Under 24 timer senere mistet en italiensk turist livet da han ble påkjørt i tunnelen ved Medio Almud på Tenerife.
I fjor ble en, ung svensk lovende syklist påkjørt og drept i Playa del Ingles, like ved politistasjonen på GC-500. Sjåføren som ble blendet av solen i morgentimene, mente han ikke hadde sett syklisten før det smalt! Forrige uke sneiet en mørk Mercedes en gruppe syklister på Mallorca, før den sendte en kvinnelig syklist opp i luften som smalt mot et tre langs veien, og døde momentant. Hennes mann var en av de andre syklistene og vitne til hendelsen. I Mercedesen satt en politiker og høyt oppstående embetsmann, som det skulle vise seg hadde 5 ganger tillatt promille i blodet.
Rundt 30 000 utenlandske sykkelturister ankommer Gran Canaria pr høysesong (okt-april), hvilket innebærer en fakturering på 250 000 hotellnetter på sørsiden av øya. Og mens foreldre og venner sørger sine overkjørte kjære, som fikk bøte med livet i trafikken på Gran Canaria, ønsker de to kommunen San Bartolomé de Tirajana og Mogan stadig flere syklister, treningsleir grupper og profesjonelle velkommen. Idrettsturisme er det nye levebrødet. Mens kulda og snøen legger et lokk på treningsmulighetene i nord-europa, lokker Kanariøyene med et fabelaktig klima, en variert natur med flatmark og fjell. Det er bare et par detaljer man har uteglemt i reklamen, og i iveren etter å fylle hotellsenger og minske arbeidsledigheten;
Det finnes ingen kanarisk kultur som tilsier at myke trafikanter har noe som helst på veiene å gjøre. Det finnes en inneboende og grunnleggende mangel på respekt for alt som måtte stå i veien for høy hastighet og utnyttelse av den totale veibredden. Her gjelder regelen “den tøffeste vinner”, og det er som regel han som sitter inne i karosseriet og styrer gasspedalen og retningen, som går av med seieren. Bilisten sitter ene og alene med makta, og den vet han å benytte.
Det finnes ingen veier og ingen infrastruktur som tilgodeser syklister, knapt nok bilister. Snirklete veier oppover langs fjellsidene der oversikten er nullstilt og overraskelsene rundt hver sving mer spennende enn hva de fleste har godt av. Veien GC-500 som man tror seg skal være avlastet av den nye motorveien GC-1, har blitt reneste Nintendo-spillet for både syklister og bilister. Tunneler uten belysning, og en minimal veibredde der fjellveggen er alternativet på ene siden, og et nådeløst stup er alternativet på andre siden er hva som tilbys mot Mogan.
Hutte meg tu…..en ukes sykling på Gran Canaria har blitt reneste den reneste høyrisikosport..
Syklistene er spekket med selvtillit og egosentrisme som de fleste andre toppidrettsutøvere. I tillegg bruser adrenalinet gjennom blodet og treningsdosene øker i takt med fine klimaforhold. Det kan mange ganger virke som de ikke har skjønt at de deler veiene med firehjulinger og andre pansrede motorkjøretøyer. På dekk av få millimeter og et sete man ikke ser for bare rumpemuskler suser de av gårde som eneveldene på veiene. De utfordrer, irriterer og provoserer. Gjerne flere og flere i bredden, uten tegn til å vike for større krefter. Veien er deres og dagen tar de til vare……
Med andre ord; 3 faktorer som ikke er kompatible. Det må ende med tragedie, og dessverre for syklisten så blir det han som får betale den høyeste prisen. Hvem skal si “Nok er Nok”, …….ikke blir det politikerne i alle fall, trolig nok ikke bilistene heller…………da gjenstår det bare å se hvor mange syklister man kan avse før noen griper inn…..Mine tanker går uansett til familia og venner av de som fikk bøte med livet …. de som kom ned med sykkelen og kom hjem i kiste…
fredag 2. mars 2012
Det er duket for forvirring...
Den internasjonale transportforeningen IATA (The International Air Transport Association) har endelig forstått at øyas navn ikke er Las Palmas, men Gran Canaria skriver kanarisk presse i gledesrus. Hittil har koden for å identifisere samtlige flyvninger til Gran Canaria vært LPA som står for Las Palmas. Etter et krav fra flyplass direktøren Alberto Martinez, skal alle informasjons skjermer i hele verden nå ta i bruk destinasjonsnavnet GRAN CANARIA.
De fleste ankommende turister til øya Gran Canaria, har observert at flyplassen ligger midt imellom sørsiden der de fleste turistsenger finnes, og “hovedstaden” Las Palmas. Det er 18 km fra flyplassen til Las Palmas i nord, eller også 25 km til turistområdene i sør. Flyplassen ligger sentralt plassert på øya, tilhørende kommunen Telde, om rett skal være rett!! Kanskje TLD (for Telde) hadde vært et kreativt påfunn, og en nykommer i touroperatørenes fristende kataloger?
Dog ikke å forveksle med TLT som er Tuluksak Airport i Alaska!!!
Etter at det er sagt, kommer fortsatt ombordstigningskort og baggasjelapper til å ha identifiseringsnavnet LPA påskrevet. Det framstår tydeligvis som alt for komplisert og frustrerende å by
tte dette faktum på samtlige flyplasser og hos samtlige flyselskaper, meldes det. Spørsmålet er bare nå hvor bagasjen med LPA-lapper blir sendt, når selve destinasjonsnavnet ikke lenger eksisterer. Nå gjelder det at samtlige baggsjelempere i hele verden har fulgt med i geografitimen og vet at LPA passasjerer og deres bagasje skal til Gran Canaria og ikke til LPA (Las Palmas), som ikke lenger eksisterer.
Og hva med alle turister som skal til Gran Canaria men ikke til Las Palmas. De burde jo være i sin fulle rett til å ha ARG på ombordstigningskortet om de skal til Arguineguin. Men i og med at Arguineguin promoneres under emblemet “Maspalomas Costa Canarias”, som egentlig ligger i en annen kommune er det kanskje like greit å reise uspesifisert. Da havner man liksom der man havner, og dessuten oftest til en billigere pris. Dessuten er ARG i følge den offisielle flyplass kodene, Walnut Ridge regionale lufthavn i Arkansas, USA.
For de av oss som skjønner at Gran Canaria og Las Palmas er en og samme sak, men har problemer med å uttale S`en, er sjansen stor for å havne på en helt annen kanarieøy, nemlig La Palma. Og mange er de som etter å ha hoppet på en “siste minutten” reise etter et nachspiel til PALMA og vandret hvileløst rundt på leting etter Canteras stranden. Uff, og uff, så lett det kan bli feil.........Las Palmas, La Palma, Palma…….og MasPalomas….
IATA har endelig godkjent øyas offisielle navn som internasjonal kode, sier en fornøyd Melchor Camon, turistrådmann i Cabildo (øyrådet), og trodde med det at det meste var løst. IATA opererer med en kode bestående av 3 bokstaver for hver enkelt flyplass. Flyplassen på Fuerteventura har for eksempel FUE, mens Lanzarote opererer med ACE (Arrecife som er hovedstaden på Lanzarote).
En IATA-flyplasskode er en kode bestående av tre bokstaver som identifiserer alle flyplassene i verden, som har passasjertrafikk. Koden er utstedt av International Air Transport Association (IATA). Koden brukes til billetter og bagasje, og finnes derfor ofte på bagasjelappen på koffertene.
Utsendelsen av kodene er bestemt av IATA (Resolution 767), og er administrert av IATA-hovedkvarteret i Montreal. Kodene skal egentlig være unike, men 323 av de 17.576 kodene blir brukt av mer enn én flyplass. Noe som kan føre til forvirring og såkalte “jorden rundt reiser” for enkelte kofferter på avveie.
Mens IATA-kodene er mest kjent for folk flest finnes det også en annen type kode, nemlig ICAO flyplasskoder som består av 4 bokstaver. Denne koden er den mest brukte innad i flybransjen, og blir blant annet brukt til å planlegge flyvninger. Denne koden brukes også til små private flyplasser, mens IATA-kodene kun finnes til flyplasser med passasjerer trafikk. Mange land som f.eks. Canada, bruker ikke IATA-kodene offisielt lenger, kun til billetter og bagasje.
Så de så – da skulle det ikke være noe problem!
Kampen for å få byttet ut LPA med GRAN CANARIA har pågått i flere måneder, og gleden var stor da IATA som sagt har sin administrasjon i Canada, endelig tok søknaden til etterretning og la seg flate for gran kanariernes ønskemål.
For å spe på frustrasjonen meldes det nå om at flyplassen Barajas i Madrid har byttet ut LAS PALMAS med GRAN CANARIA på samtlige av sine informasjonsskjermer, mens de fleste andre hovedflyplasser i Europa holder på det gamle LPA. Siden de fleste ankommende turister til Gran Canaria flyr ut fra tyske og engelske flyplasser der de tviholder på koden LPA...., mener turistmyndighetene at turistene til slutt ikke lenger vet hvor de skal på ferie!!
Enda et innslag i den totale forvirringen er at flyplassen på Gran Canaria som åpnet i 1933, ble den gang døpt til Gando Airport. Navnet fikk den etter Gando bukten beliggende nedenfor flyplassen mot havet. For et ukjent antall år siden ble det bestemt at flyplassens offisielle navn skulle være Aeropuerto de Gran Canaria, slik det er i dag. Likevel fortsetter mange eldre flyvertinner å ønske folk velkommen til Gando når landingshjulene tar bakken. Gammel vane er vond å vende. Det samme tenker nok øvrige flyplasser i Europa når de fortsatt holder hardnakket på Las Palmas isteden for Gran Canaria.
Mens man enda snakker om komplikasjoner, valgte ansvarlige politikere å ta opp en annen «historisk» frustrasjon som de har forsøkt å løse siden lenge tilbake. Kommunen San Bartolome de Tirajana (San Agustin, Playa del Ingles, Maspalomas, San Fernando) markedsfører seg under emblemet «Maspalomas Costa Canarias». Samtidig promoterer kommunen Mogan (Arguineguin, Puerto Rico, Amadores, Tauro og Mogan) seg under samme emblem på for eksempel turistmesser. Dette er en diskusjon som har pågått i mange år, uten at man har kommet fram til en løsning melder ansvarlige turistmyndigheter. Og alt dette mens storebror og verste konkurrenten Tenerife har lykkes i å promotere hele øya under samme navn, har Gran Canaria gjort det motsatte.
I januar måned har samtlige turistmyndigheter og politikere befunnet seg på turistmessen i Madrid (FITUR), der kommunen San Bartolome de Tirajana har forsøkt å kapre turister under navnet «Maspalomas Costa Canarias», på samme måte som Mogan kommune.
Men ingenting har gjort innbyggerne på Gran Canaria mer forbannet enn Tenerifes siste markedsførings stunt. Det viser seg at “los chicharrero`s” (som man kaller folk fra Tenerife) har brukt vakre strand- og miljø bilder fra Anfi del Mar (Arguineguin) i sin promotering av naboøya. Og med den historiske rivaliseringen mellom de to øyene, blir dette som å banne i kjerka!
Og samme kan det vel være, så lenge solen skinner......synes andre……
De fleste ankommende turister til øya Gran Canaria, har observert at flyplassen ligger midt imellom sørsiden der de fleste turistsenger finnes, og “hovedstaden” Las Palmas. Det er 18 km fra flyplassen til Las Palmas i nord, eller også 25 km til turistområdene i sør. Flyplassen ligger sentralt plassert på øya, tilhørende kommunen Telde, om rett skal være rett!! Kanskje TLD (for Telde) hadde vært et kreativt påfunn, og en nykommer i touroperatørenes fristende kataloger?
Dog ikke å forveksle med TLT som er Tuluksak Airport i Alaska!!!
Etter at det er sagt, kommer fortsatt ombordstigningskort og baggasjelapper til å ha identifiseringsnavnet LPA påskrevet. Det framstår tydeligvis som alt for komplisert og frustrerende å by
tte dette faktum på samtlige flyplasser og hos samtlige flyselskaper, meldes det. Spørsmålet er bare nå hvor bagasjen med LPA-lapper blir sendt, når selve destinasjonsnavnet ikke lenger eksisterer. Nå gjelder det at samtlige baggsjelempere i hele verden har fulgt med i geografitimen og vet at LPA passasjerer og deres bagasje skal til Gran Canaria og ikke til LPA (Las Palmas), som ikke lenger eksisterer.Og hva med alle turister som skal til Gran Canaria men ikke til Las Palmas. De burde jo være i sin fulle rett til å ha ARG på ombordstigningskortet om de skal til Arguineguin. Men i og med at Arguineguin promoneres under emblemet “Maspalomas Costa Canarias”, som egentlig ligger i en annen kommune er det kanskje like greit å reise uspesifisert. Da havner man liksom der man havner, og dessuten oftest til en billigere pris. Dessuten er ARG i følge den offisielle flyplass kodene, Walnut Ridge regionale lufthavn i Arkansas, USA.
For de av oss som skjønner at Gran Canaria og Las Palmas er en og samme sak, men har problemer med å uttale S`en, er sjansen stor for å havne på en helt annen kanarieøy, nemlig La Palma. Og mange er de som etter å ha hoppet på en “siste minutten” reise etter et nachspiel til PALMA og vandret hvileløst rundt på leting etter Canteras stranden. Uff, og uff, så lett det kan bli feil.........Las Palmas, La Palma, Palma…….og MasPalomas….
IATA har endelig godkjent øyas offisielle navn som internasjonal kode, sier en fornøyd Melchor Camon, turistrådmann i Cabildo (øyrådet), og trodde med det at det meste var løst. IATA opererer med en kode bestående av 3 bokstaver for hver enkelt flyplass. Flyplassen på Fuerteventura har for eksempel FUE, mens Lanzarote opererer med ACE (Arrecife som er hovedstaden på Lanzarote).
En IATA-flyplasskode er en kode bestående av tre bokstaver som identifiserer alle flyplassene i verden, som har passasjertrafikk. Koden er utstedt av International Air Transport Association (IATA). Koden brukes til billetter og bagasje, og finnes derfor ofte på bagasjelappen på koffertene.
Utsendelsen av kodene er bestemt av IATA (Resolution 767), og er administrert av IATA-hovedkvarteret i Montreal. Kodene skal egentlig være unike, men 323 av de 17.576 kodene blir brukt av mer enn én flyplass. Noe som kan føre til forvirring og såkalte “jorden rundt reiser” for enkelte kofferter på avveie.
Mens IATA-kodene er mest kjent for folk flest finnes det også en annen type kode, nemlig ICAO flyplasskoder som består av 4 bokstaver. Denne koden er den mest brukte innad i flybransjen, og blir blant annet brukt til å planlegge flyvninger. Denne koden brukes også til små private flyplasser, mens IATA-kodene kun finnes til flyplasser med passasjerer trafikk. Mange land som f.eks. Canada, bruker ikke IATA-kodene offisielt lenger, kun til billetter og bagasje.
Så de så – da skulle det ikke være noe problem!
Kampen for å få byttet ut LPA med GRAN CANARIA har pågått i flere måneder, og gleden var stor da IATA som sagt har sin administrasjon i Canada, endelig tok søknaden til etterretning og la seg flate for gran kanariernes ønskemål.
For å spe på frustrasjonen meldes det nå om at flyplassen Barajas i Madrid har byttet ut LAS PALMAS med GRAN CANARIA på samtlige av sine informasjonsskjermer, mens de fleste andre hovedflyplasser i Europa holder på det gamle LPA. Siden de fleste ankommende turister til Gran Canaria flyr ut fra tyske og engelske flyplasser der de tviholder på koden LPA...., mener turistmyndighetene at turistene til slutt ikke lenger vet hvor de skal på ferie!!
Enda et innslag i den totale forvirringen er at flyplassen på Gran Canaria som åpnet i 1933, ble den gang døpt til Gando Airport. Navnet fikk den etter Gando bukten beliggende nedenfor flyplassen mot havet. For et ukjent antall år siden ble det bestemt at flyplassens offisielle navn skulle være Aeropuerto de Gran Canaria, slik det er i dag. Likevel fortsetter mange eldre flyvertinner å ønske folk velkommen til Gando når landingshjulene tar bakken. Gammel vane er vond å vende. Det samme tenker nok øvrige flyplasser i Europa når de fortsatt holder hardnakket på Las Palmas isteden for Gran Canaria.
Mens man enda snakker om komplikasjoner, valgte ansvarlige politikere å ta opp en annen «historisk» frustrasjon som de har forsøkt å løse siden lenge tilbake. Kommunen San Bartolome de Tirajana (San Agustin, Playa del Ingles, Maspalomas, San Fernando) markedsfører seg under emblemet «Maspalomas Costa Canarias». Samtidig promoterer kommunen Mogan (Arguineguin, Puerto Rico, Amadores, Tauro og Mogan) seg under samme emblem på for eksempel turistmesser. Dette er en diskusjon som har pågått i mange år, uten at man har kommet fram til en løsning melder ansvarlige turistmyndigheter. Og alt dette mens storebror og verste konkurrenten Tenerife har lykkes i å promotere hele øya under samme navn, har Gran Canaria gjort det motsatte.
I januar måned har samtlige turistmyndigheter og politikere befunnet seg på turistmessen i Madrid (FITUR), der kommunen San Bartolome de Tirajana har forsøkt å kapre turister under navnet «Maspalomas Costa Canarias», på samme måte som Mogan kommune.
Men ingenting har gjort innbyggerne på Gran Canaria mer forbannet enn Tenerifes siste markedsførings stunt. Det viser seg at “los chicharrero`s” (som man kaller folk fra Tenerife) har brukt vakre strand- og miljø bilder fra Anfi del Mar (Arguineguin) i sin promotering av naboøya. Og med den historiske rivaliseringen mellom de to øyene, blir dette som å banne i kjerka!
Og samme kan det vel være, så lenge solen skinner......synes andre……
torsdag 2. februar 2012
Forbudskommunen MOGÁN
Hva skal man si? Nå har PP (Partido Popular) fått makta og begge endene, og det gjør seg utslag i forbud. I alle fall når det gjelder Mogan kommune. Borgemesteren Paco González og hans disipler bestemte seg over natten at det skulle bli røykeforbud på alle strender i den populære feriekommunen. Og hvem kan si noe i mot det? De som røyker bør helt klart ti stille, de er allerede klassifisert som mindre intelligente. De som ikke røyker lider mindre, og de fleste utlendinger har ikke stemmerett.
Å røyke har ingenting positivt med seg, bortsett fra at det sysselsetter tobakksodlere, og gir klingende mynt i statskassa. Ellers hadde man sementert salget for lenge siden. At røykere skyves lenger og lenger ut i kulda er jo vi skandinaver vant med, men at man nå var på trappene til å kastes oss ut fra strendene i Mogan, kom kanskje litt brått på. At man ville bøtelegge synderne 450 euro var kanskje noe saftig, sånn rett over disk. Men smaker det, så koster det sa ei gammel tante til meg en gang. Hun visste hva hun snakke om!
Jeg tror de fleste forstår at et slikt forbud er til det bedre, både helsemessig og miljømessig. Men jeg tror ærlig talt ikke det var den noble tanken som lå bak forbudet. I mange år har det vært påpekt at strendene på Gran Canaria burde være i besittelse av filtreringsmaskiner som siler sanden. Det har man valgt å nedprioritere. Selv om det store markedføringsproduktet på sørsiden av Gran Canaria, alltid har vært klima og strendene. Man har også påpekt at det bør være påbud og plikt til å plukke opp skiten etter lufting av hunden. En annen sak man har nedprioritert. Skal man få orden og renslighet er det bedre å pålegge, og ikke minst pålegge andre, enn selv å prestere service. Det gjør at man slår 2 fluer i en smekk; man både legger ansvaret over på andre, og man kan økonomisk tjene på det.
En god idé synes Paco Gonzàlez!!!
En annen god idé kom bare et par dager senere. Da foreslo samme borgemester at når man vel var igang med forbud, så kunne man like gjerne dra til med flere. Forrige ukes tragisk drukningsulykke i La Coruña i Nord-Spania, der 4 liv gikk tapt etter at et par studenter hoppet i et stormfullt hav nattestid, ble det som utløste ideen om å forby bading i havet etter mørkets utbrudd i Mogan kommune!!!!
At 12 mennesker tragisk nok omkom i trafikken samme helg, førte heldigvis ikke til at samme mann benyttet sitt mandat til å forby bilkjøring generelt i Mogan kommune! Hvordan han hadde tenkt å ordne med overvåking av samtlige strender nattestid fremkom aldri. Men jeg må spørre meg om det ikke ville kostet det samme å ha et par livreddere spaserende ved strandkanten nattestid, som å ha en konstant overordnet maktelite som skulle sett til at forbudet ble overhold, og bøter rekvirert. Det ville i så fall vært som et servicetilbud å betrakte, og således et positivt signal! Han påstår at forbudet skulle vedtas ene og alene fordi man bekymrer seg for folks sikkerhet. Så da så!
Protestene lot ikke vente på seg. Heldigvis. Hvor går grensen? Om man vasser i vannkanten, er det å bade? Mange mener at det bare er fulle folk som bader nattestid. Og så lenge det ikke er noe man selv kunne tenke seg å gjøre så er det greit å forby det? Fiskerne lurte på om de kunne kaste loss nattestid. Fikk du bade fra din private båt, om den ligger forankret noen meter ut fra vannkanten? Har en borgemester rett til å forby en allemannsrett? Hva skjer med den som bader? Hva skjer om du er uheldig å falle i vannet?
Vi snakker dessuten om en destinasjon som gråter over tapt turisme og stadig økende arbeidsledighet? I samme kommune opplevde vi en tragisk dødsulykke der to mennesker omkom i en gasseksplosjon, bl.a. en norsk kvinne. Ikke ble det noe forbud om å fylle gass under de omstendigheter som rådet. Ikke ble noen sikkerhetsregler endret, rapporter offentliggjort eller ansvar plassert.
At folk drukner er så utrolig tragisk i seg selv, at preventive innsatser for å unngå at det skal skje, er noe alle takker og tar imot. Men et forbud mot å rusle ned på stranden og ta et kveldsdupp, føle friheten, varmen langt inn i sene nattetimer, eller kanskje spasere i vannkanten henger ikke på greip. Det blir nesten som å sette opp et generelt «uvedkommende forbudt» skilt i kommunen som nettopp lever av de fleste andre europeere ikke har dette privilegiet i sitt hjemland, og dermed opprettholder en kjærkommen besøksstatistikk i Mogan.
Er det kanskje slik at vi sliter med unormalt høy statistikk når det gjelder drukningsdød om natten. Nei, det er akkurat omvendt. De fleste drukningsulykker skjer midt på dagen, mens stranden er full av folk. Utrolig og tragisk er også at mange druker i pooler, og kan ligge på bunnen en stund før de andre badegjestene eller badevakter oppdager det! Det er altså ikke en masse drukningsulykker nattestid i kommunen som har utløst dette forbudet. Det er rett og slett en spinnvill idé om maktutøvelse, isteden for å plassere ansvaret der det hører hjemme.
Paco Gonzàlez innså til slutt at slaget var tapt. Facebook reddet oss fra overmakten. Eller så var det slik at de reddet seg selv. Borgemester Gonzàlez la seg flat og tok tilbake sitt forslag. Motstanden og protestene hadde gjort inntrykk. Og kommentarene kom ikke fra turistene, de kom fra spanjolene som forstod seg på turisme og egen frihet til leve, og ta de risikoer som følger med det. Jeg er stolt av kanarierne som ofte lar autoritetsrespekten gå foran sunn fornuft. Men denne gang ei! Mange mente at det nå var på tide å feie for egen dør. Var man red for at folk skulle drukne i kanariske farvann så fikk man bruke penger og energi på å ansette badevakter som jobber nattestid. De ville antageligvis kreve mindre enn et lov utøvende politikorps som skulle springe etter halvnakne badegjester i tussmørket.
Dessuten var det en del andre sikkerhetsvariabler i kommunen som siden lenge tilbake var påpekt, uten at noen som helst tiltak var iverksatt. Rekkverk der folk kan falle ned, dårlige trapper der eldre snubler, dårlige veier der folk kjører utfor. At sikkerheten generelt skulle ivaretas for såvel kanarierne som for besøkende gjester. Men disse tingene løses ikke ved generelle forbud, de løses ved tiltak som krever noe annet av kommunen enn å skrive ut bøter!
Nå sier Paco Gonzàlez at han leter etter andre løsninger. Eventuelle røykfrie soner på strendene, eller visse påbud isteden for forbud!! Men det totale røykeforbudet i Mogan er altså ikke gjeldene lenger. Det kom ikke lenger enn til forsiden i pressen. Når det gjelder forbud mot natt bad i havet, innser han i en offentlig uttalelse at det hele var lite gjennomtenkt, og rett og slett ikke lar seg gjennomføre. Det ryktes også om at han har fått reprimande fra høyere hold for å begi seg inn på et område der han verken har forbudsrett eller utøvende makt. Det mest positive var at folkets røst hadde så stor gjennomslagskraft. Mon tro om han ikke også i fremtiden vil teste ut sine kreative påfunn på Facebooksiden sin først.............
Det gjelder å henge med..!
Å røyke har ingenting positivt med seg, bortsett fra at det sysselsetter tobakksodlere, og gir klingende mynt i statskassa. Ellers hadde man sementert salget for lenge siden. At røykere skyves lenger og lenger ut i kulda er jo vi skandinaver vant med, men at man nå var på trappene til å kastes oss ut fra strendene i Mogan, kom kanskje litt brått på. At man ville bøtelegge synderne 450 euro var kanskje noe saftig, sånn rett over disk. Men smaker det, så koster det sa ei gammel tante til meg en gang. Hun visste hva hun snakke om!
Jeg tror de fleste forstår at et slikt forbud er til det bedre, både helsemessig og miljømessig. Men jeg tror ærlig talt ikke det var den noble tanken som lå bak forbudet. I mange år har det vært påpekt at strendene på Gran Canaria burde være i besittelse av filtreringsmaskiner som siler sanden. Det har man valgt å nedprioritere. Selv om det store markedføringsproduktet på sørsiden av Gran Canaria, alltid har vært klima og strendene. Man har også påpekt at det bør være påbud og plikt til å plukke opp skiten etter lufting av hunden. En annen sak man har nedprioritert. Skal man få orden og renslighet er det bedre å pålegge, og ikke minst pålegge andre, enn selv å prestere service. Det gjør at man slår 2 fluer i en smekk; man både legger ansvaret over på andre, og man kan økonomisk tjene på det.
En god idé synes Paco Gonzàlez!!!
En annen god idé kom bare et par dager senere. Da foreslo samme borgemester at når man vel var igang med forbud, så kunne man like gjerne dra til med flere. Forrige ukes tragisk drukningsulykke i La Coruña i Nord-Spania, der 4 liv gikk tapt etter at et par studenter hoppet i et stormfullt hav nattestid, ble det som utløste ideen om å forby bading i havet etter mørkets utbrudd i Mogan kommune!!!!
At 12 mennesker tragisk nok omkom i trafikken samme helg, førte heldigvis ikke til at samme mann benyttet sitt mandat til å forby bilkjøring generelt i Mogan kommune! Hvordan han hadde tenkt å ordne med overvåking av samtlige strender nattestid fremkom aldri. Men jeg må spørre meg om det ikke ville kostet det samme å ha et par livreddere spaserende ved strandkanten nattestid, som å ha en konstant overordnet maktelite som skulle sett til at forbudet ble overhold, og bøter rekvirert. Det ville i så fall vært som et servicetilbud å betrakte, og således et positivt signal! Han påstår at forbudet skulle vedtas ene og alene fordi man bekymrer seg for folks sikkerhet. Så da så!
Protestene lot ikke vente på seg. Heldigvis. Hvor går grensen? Om man vasser i vannkanten, er det å bade? Mange mener at det bare er fulle folk som bader nattestid. Og så lenge det ikke er noe man selv kunne tenke seg å gjøre så er det greit å forby det? Fiskerne lurte på om de kunne kaste loss nattestid. Fikk du bade fra din private båt, om den ligger forankret noen meter ut fra vannkanten? Har en borgemester rett til å forby en allemannsrett? Hva skjer med den som bader? Hva skjer om du er uheldig å falle i vannet?Vi snakker dessuten om en destinasjon som gråter over tapt turisme og stadig økende arbeidsledighet? I samme kommune opplevde vi en tragisk dødsulykke der to mennesker omkom i en gasseksplosjon, bl.a. en norsk kvinne. Ikke ble det noe forbud om å fylle gass under de omstendigheter som rådet. Ikke ble noen sikkerhetsregler endret, rapporter offentliggjort eller ansvar plassert.
At folk drukner er så utrolig tragisk i seg selv, at preventive innsatser for å unngå at det skal skje, er noe alle takker og tar imot. Men et forbud mot å rusle ned på stranden og ta et kveldsdupp, føle friheten, varmen langt inn i sene nattetimer, eller kanskje spasere i vannkanten henger ikke på greip. Det blir nesten som å sette opp et generelt «uvedkommende forbudt» skilt i kommunen som nettopp lever av de fleste andre europeere ikke har dette privilegiet i sitt hjemland, og dermed opprettholder en kjærkommen besøksstatistikk i Mogan.
Er det kanskje slik at vi sliter med unormalt høy statistikk når det gjelder drukningsdød om natten. Nei, det er akkurat omvendt. De fleste drukningsulykker skjer midt på dagen, mens stranden er full av folk. Utrolig og tragisk er også at mange druker i pooler, og kan ligge på bunnen en stund før de andre badegjestene eller badevakter oppdager det! Det er altså ikke en masse drukningsulykker nattestid i kommunen som har utløst dette forbudet. Det er rett og slett en spinnvill idé om maktutøvelse, isteden for å plassere ansvaret der det hører hjemme.
Paco Gonzàlez innså til slutt at slaget var tapt. Facebook reddet oss fra overmakten. Eller så var det slik at de reddet seg selv. Borgemester Gonzàlez la seg flat og tok tilbake sitt forslag. Motstanden og protestene hadde gjort inntrykk. Og kommentarene kom ikke fra turistene, de kom fra spanjolene som forstod seg på turisme og egen frihet til leve, og ta de risikoer som følger med det. Jeg er stolt av kanarierne som ofte lar autoritetsrespekten gå foran sunn fornuft. Men denne gang ei! Mange mente at det nå var på tide å feie for egen dør. Var man red for at folk skulle drukne i kanariske farvann så fikk man bruke penger og energi på å ansette badevakter som jobber nattestid. De ville antageligvis kreve mindre enn et lov utøvende politikorps som skulle springe etter halvnakne badegjester i tussmørket.
Dessuten var det en del andre sikkerhetsvariabler i kommunen som siden lenge tilbake var påpekt, uten at noen som helst tiltak var iverksatt. Rekkverk der folk kan falle ned, dårlige trapper der eldre snubler, dårlige veier der folk kjører utfor. At sikkerheten generelt skulle ivaretas for såvel kanarierne som for besøkende gjester. Men disse tingene løses ikke ved generelle forbud, de løses ved tiltak som krever noe annet av kommunen enn å skrive ut bøter!
Nå sier Paco Gonzàlez at han leter etter andre løsninger. Eventuelle røykfrie soner på strendene, eller visse påbud isteden for forbud!! Men det totale røykeforbudet i Mogan er altså ikke gjeldene lenger. Det kom ikke lenger enn til forsiden i pressen. Når det gjelder forbud mot natt bad i havet, innser han i en offentlig uttalelse at det hele var lite gjennomtenkt, og rett og slett ikke lar seg gjennomføre. Det ryktes også om at han har fått reprimande fra høyere hold for å begi seg inn på et område der han verken har forbudsrett eller utøvende makt. Det mest positive var at folkets røst hadde så stor gjennomslagskraft. Mon tro om han ikke også i fremtiden vil teste ut sine kreative påfunn på Facebooksiden sin først.............
Det gjelder å henge med..!
mandag 2. januar 2012
Korrupsjon i det spanske kongehuset?
Grådigheten vil ingen ende ta. Nå har den latt seg synligjøre også i det spanske kongehuset. Om noen har fått kaffegruten i halsen når det norske kongehusets noe særegne svigersønn Ari Behn strør om seg med friske uttalelser eller opptrer noe “ukongelig” i offentlige sammenhenger, er det bare barnematen i forhold til det sure oppstøtet rojalistene i Spania må ha irritert ganen med.
Midt i julerushet og de flestes forberedelser til “coming home for Christimas” satt nok Spanias svigersønn i Washington og håpet av hele sitt hjerte at han hadde sluppet nettopp det å komme hjem til jul!
Selv om det nå skulle vise seg at hans forretningsvirksomhet kommer til å smyge seg inn i rekken av utallige korrupsjonskandaler av dimensjoner i Spania, slutter jeg ikke å forundre meg. Denne gangen handler det om en mann som har vært en stor idrettsgutt, som selv om han giftet seg inn i kongefamilien, har valgt en ganske anonym hverdag. Det er ingenting oppsiktsvekkende over hans livsstil. Han virker mer som en sympatisk familiefar som heller er i parken med ungene, enn å knekke kleskoder sammen med piffen.
Likevel synes det som han må kunne sammenlignes med de mest oppblåste, arrogante småjævlene som synes at det ikke er mer enn rett og riktig at de kan forsyne seg av felleskassa med grådige hender, mens den vanlige mann på gata står uten jobb og framtid slik det ser ut for mange spanjoler i dag.
Iñaki Urdangarin og prinsesse Cristina av Spania har siden et år tilbake vært bosatt i USA med sine 4 barn. Et opphold de fleste trodde var en investering i familielivet og en kulturell oppgradering. Nå verseres det i rykter om at de troligvis ble beordret dit av
Kong Carlos selv, i håp om at den lange distansen ville roe ned det faktum at Iñaki`s forretningsdrift i Spania holdt på å slå sprekker. Og ikke vanlige sprekker som oppstår når grunnen har tørket ut. Nei her er det snakk om lukrativ forretningsdrift med besudlede midler som aldri skulle kommet inn på svigersønnens konto, men i stedet til ulike typer av veledighetsarbeid.
Sladrepressen i Spania skriver at Iñaki og Cristina gjennomlever nå sin største livskrise. De giftet seg av kjærlighet den 4.oktober 1997. De er kjent for å holde en lav profil, og viser en relasjon som ofte beskrives som solid, kameratskap, respekt- kjærlighetsfull. Sammen har de barna Juan Valentin (født 1999), Pablo Nicolas Sebastian (født 2000), Miguel (født 2002) og Irene (født 2005). Det spekuleres også i om kongen vil be om at det blir tatt ut skilsmisse, for på den måten å separere kongehuset fra skandalen!
Kongehuset selv meddeler at det aldri vil bli snakk om at prinsesse Cristina og Iñaki utesluttes av kongefamilien, men at de fra og med nå vil få mindre offentlige representasjonsoppdrag. Ikke minst fordi de har andre inntekter enn kun apanasje, noe som skandalen den siste tiden åpenbart har vist.
De 8,4 millioner euro i årets statsbudsjett som er øremerket kongehuset, gir Kong Carlos frihet til å fordele dem mellom seg, sin kone og deres 3 barn med ektefeller. Det er en statshemmelighet hvordan pengene fordeles og hva de eksakt går til. Kun Kong Carlos, han hustru Dronning Sofia, tronearvingen Kronprins Philipe, hans hustru, Kronprinsesse Letizia og deres 2 døttre lever på apanasje alene. De to prinsessene Elena og Cristina, samt Iñaki Urdangarin har dobble inntekter fra Mapfre, La Caixsa og Telefonica. Prinsesse Cristina er direktør for sosiale- og kulturelle prosjekter for Mapfre-stiftelsen.
Iñaki Urdangarín, som har tittelen “Hertug av Palma” og hans partner Diego Torres driver et institutt som heter Noos. Det er et non-profitt selskap som holder kurs- og konferanse virksomhet. I tillegg har de en rekke andre selskaper som det viser seg at har melket Noos, som ikke minst har fått store summer offentlige midler til rådighet. I tillegg meldes det fra juridisk hold, at kontraktene som til stor del ble forhandlet fram av Diego Torres, for instituttet Noos, innehar noen priser som var totalt upropesjonale i forhold til den tjenesten som ble prestert.
Fra de første dokumentene dukket opp knyttet til de offentlige kontraktene gjort av instituttet Noos, som tilhører hertugen av Spania, mener samtlige juridiske kilder knyttet til saken at man kan betrakte det som “uunngåelig” at Iñaki ikke er innblandet, eller ikke har kunnet hatt kjennskap til disse ulovlighetene.
I denne saken viser det seg at Urdangarín og hans venn Torres har laget et oppsett av et nettverk hvis viktigste funksjon er å skape et non-profit institutt (Noos) for å fange opp stipendier, subsidier og offentlige midler som de senere skulle distribuere videre til andre firmaer de selv eide. Mye tyder også på at de to har hatt politisk hjelp til å fange opp mange av de statlige midler som ble gitt dem.
For å bevise at forretningspartnerne Diego Torres og Iñaki Urdangarin utviklet denne formelen for feildisponering av offentlige midler, sier dommer Jose Castro som etterforsker saken, at Institutet Noos som er et non-profit selskap og resten av deres samling av ulike profitt selskaper hele tiden har hatt det samme reelle hovedkontor, og at deres respektive ansatte har jobbet såvel for det ene firma som for det andre. I tillegg fikk de ansatte lønn fra såvel det ene selskapet som det andre. Med andre ord har man på papiret hatt ulike selskaper, men reelt sett er det snakk om samme mennesker og samme adresse. Det betyr også at samtlige bør ha visst om hva som foregikk.
Hertugen av Palma har i følge antikorrupsjonsgruppen tilgodesett seg selv med en betaling på opp til 170% av budsjettet da han organiserte konferanser for regjeringen på Mallorca. For eksempel tjente han 1,5 millioner euro av de 2,3 millioner som han tok betalt av regjeringen i Palma for å organisere to konferanser om turisme og sport i 2005 nog 2006, som varte i 2 dager. I spanske aviser mener man nå å ha avdekket penger som er ført ut av landet, og som i dag befinner seg i såkalte skatteparadis!
Fram til nå har man valgt å tro at prinsesse Cristina ikke er innblandet i saken. Selv om hun, sammen med sin sekretær står oppført som styremedlemmer i Noos.
Iñaki Urdangarín , født 15.januar 1968 var en kjekk, profesjonell håndballspiller da prinsesse Cristina falt pladask for ham. Iñaki spilte for FC Barcelona i 14 sesonger mellom 1986 og år 2000. Han spilte også på den spanske landslaget og var med på tre olympiske leker. Han var med og vant bronse under OL i Atlanta 1996 og under OL i Sydney 2000, samme år som han trakk seg fra håndballen. Han er utdannet bedriftsøkonom og har siden 2006 jobbet som konsulent for Telefónica Internacional i Barcelona. Han er også honnør president for Foro Generaciones Interactivas som består av Telefónica, Universitetet i Navarra og den Interamerikanske Universitetsorganisasjonen. Han ble i 2009 konsulent og president for kommisjonen for offisielle anliggende i Telefónica Latinoamerica og USA. Han flyttet med familien til Washington D.C. i august 2009.
Nå har det spanske kongehuset fratatt Iñaki Urdangarin alle sine offisielle plikter inntil videre. Kong Carlos innrømmer også i en pressemelding av svigersønnens oppførsel ”ikke er eksemplarisk” men ber likevel om respekt for en sak det foreløpig ikke er falt noen dom i, bortsett fra folkets egen.
Midt i julerushet og de flestes forberedelser til “coming home for Christimas” satt nok Spanias svigersønn i Washington og håpet av hele sitt hjerte at han hadde sluppet nettopp det å komme hjem til jul!
Selv om det nå skulle vise seg at hans forretningsvirksomhet kommer til å smyge seg inn i rekken av utallige korrupsjonskandaler av dimensjoner i Spania, slutter jeg ikke å forundre meg. Denne gangen handler det om en mann som har vært en stor idrettsgutt, som selv om han giftet seg inn i kongefamilien, har valgt en ganske anonym hverdag. Det er ingenting oppsiktsvekkende over hans livsstil. Han virker mer som en sympatisk familiefar som heller er i parken med ungene, enn å knekke kleskoder sammen med piffen.
Likevel synes det som han må kunne sammenlignes med de mest oppblåste, arrogante småjævlene som synes at det ikke er mer enn rett og riktig at de kan forsyne seg av felleskassa med grådige hender, mens den vanlige mann på gata står uten jobb og framtid slik det ser ut for mange spanjoler i dag.
Iñaki Urdangarin og prinsesse Cristina av Spania har siden et år tilbake vært bosatt i USA med sine 4 barn. Et opphold de fleste trodde var en investering i familielivet og en kulturell oppgradering. Nå verseres det i rykter om at de troligvis ble beordret dit av
Kong Carlos selv, i håp om at den lange distansen ville roe ned det faktum at Iñaki`s forretningsdrift i Spania holdt på å slå sprekker. Og ikke vanlige sprekker som oppstår når grunnen har tørket ut. Nei her er det snakk om lukrativ forretningsdrift med besudlede midler som aldri skulle kommet inn på svigersønnens konto, men i stedet til ulike typer av veledighetsarbeid.Sladrepressen i Spania skriver at Iñaki og Cristina gjennomlever nå sin største livskrise. De giftet seg av kjærlighet den 4.oktober 1997. De er kjent for å holde en lav profil, og viser en relasjon som ofte beskrives som solid, kameratskap, respekt- kjærlighetsfull. Sammen har de barna Juan Valentin (født 1999), Pablo Nicolas Sebastian (født 2000), Miguel (født 2002) og Irene (født 2005). Det spekuleres også i om kongen vil be om at det blir tatt ut skilsmisse, for på den måten å separere kongehuset fra skandalen!
Kongehuset selv meddeler at det aldri vil bli snakk om at prinsesse Cristina og Iñaki utesluttes av kongefamilien, men at de fra og med nå vil få mindre offentlige representasjonsoppdrag. Ikke minst fordi de har andre inntekter enn kun apanasje, noe som skandalen den siste tiden åpenbart har vist.
De 8,4 millioner euro i årets statsbudsjett som er øremerket kongehuset, gir Kong Carlos frihet til å fordele dem mellom seg, sin kone og deres 3 barn med ektefeller. Det er en statshemmelighet hvordan pengene fordeles og hva de eksakt går til. Kun Kong Carlos, han hustru Dronning Sofia, tronearvingen Kronprins Philipe, hans hustru, Kronprinsesse Letizia og deres 2 døttre lever på apanasje alene. De to prinsessene Elena og Cristina, samt Iñaki Urdangarin har dobble inntekter fra Mapfre, La Caixsa og Telefonica. Prinsesse Cristina er direktør for sosiale- og kulturelle prosjekter for Mapfre-stiftelsen.
Iñaki Urdangarín, som har tittelen “Hertug av Palma” og hans partner Diego Torres driver et institutt som heter Noos. Det er et non-profitt selskap som holder kurs- og konferanse virksomhet. I tillegg har de en rekke andre selskaper som det viser seg at har melket Noos, som ikke minst har fått store summer offentlige midler til rådighet. I tillegg meldes det fra juridisk hold, at kontraktene som til stor del ble forhandlet fram av Diego Torres, for instituttet Noos, innehar noen priser som var totalt upropesjonale i forhold til den tjenesten som ble prestert.
Fra de første dokumentene dukket opp knyttet til de offentlige kontraktene gjort av instituttet Noos, som tilhører hertugen av Spania, mener samtlige juridiske kilder knyttet til saken at man kan betrakte det som “uunngåelig” at Iñaki ikke er innblandet, eller ikke har kunnet hatt kjennskap til disse ulovlighetene.
I denne saken viser det seg at Urdangarín og hans venn Torres har laget et oppsett av et nettverk hvis viktigste funksjon er å skape et non-profit institutt (Noos) for å fange opp stipendier, subsidier og offentlige midler som de senere skulle distribuere videre til andre firmaer de selv eide. Mye tyder også på at de to har hatt politisk hjelp til å fange opp mange av de statlige midler som ble gitt dem.
For å bevise at forretningspartnerne Diego Torres og Iñaki Urdangarin utviklet denne formelen for feildisponering av offentlige midler, sier dommer Jose Castro som etterforsker saken, at Institutet Noos som er et non-profit selskap og resten av deres samling av ulike profitt selskaper hele tiden har hatt det samme reelle hovedkontor, og at deres respektive ansatte har jobbet såvel for det ene firma som for det andre. I tillegg fikk de ansatte lønn fra såvel det ene selskapet som det andre. Med andre ord har man på papiret hatt ulike selskaper, men reelt sett er det snakk om samme mennesker og samme adresse. Det betyr også at samtlige bør ha visst om hva som foregikk.
Hertugen av Palma har i følge antikorrupsjonsgruppen tilgodesett seg selv med en betaling på opp til 170% av budsjettet da han organiserte konferanser for regjeringen på Mallorca. For eksempel tjente han 1,5 millioner euro av de 2,3 millioner som han tok betalt av regjeringen i Palma for å organisere to konferanser om turisme og sport i 2005 nog 2006, som varte i 2 dager. I spanske aviser mener man nå å ha avdekket penger som er ført ut av landet, og som i dag befinner seg i såkalte skatteparadis!
Fram til nå har man valgt å tro at prinsesse Cristina ikke er innblandet i saken. Selv om hun, sammen med sin sekretær står oppført som styremedlemmer i Noos.
Iñaki Urdangarín , født 15.januar 1968 var en kjekk, profesjonell håndballspiller da prinsesse Cristina falt pladask for ham. Iñaki spilte for FC Barcelona i 14 sesonger mellom 1986 og år 2000. Han spilte også på den spanske landslaget og var med på tre olympiske leker. Han var med og vant bronse under OL i Atlanta 1996 og under OL i Sydney 2000, samme år som han trakk seg fra håndballen. Han er utdannet bedriftsøkonom og har siden 2006 jobbet som konsulent for Telefónica Internacional i Barcelona. Han er også honnør president for Foro Generaciones Interactivas som består av Telefónica, Universitetet i Navarra og den Interamerikanske Universitetsorganisasjonen. Han ble i 2009 konsulent og president for kommisjonen for offisielle anliggende i Telefónica Latinoamerica og USA. Han flyttet med familien til Washington D.C. i august 2009.
Nå har det spanske kongehuset fratatt Iñaki Urdangarin alle sine offisielle plikter inntil videre. Kong Carlos innrømmer også i en pressemelding av svigersønnens oppførsel ”ikke er eksemplarisk” men ber likevel om respekt for en sak det foreløpig ikke er falt noen dom i, bortsett fra folkets egen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)