•Det er ikke bare i skisporet vi skandinaver er best (før kunne man skrive nordmenn, nå må vi ta med svenskene i betraktningen) , vi er også snart verdensmestere i en annen vintersport – nemlig julehandel. Til de grader at det er rart vi ikke blir overtrent nå i disse førjuls tider.
Det varsles om skyhøye rekorder fra de mange kjøpesenterne rundt om i Norges land. Og Sverige ligger på hjul . Vi handler som aldri før! I Sverige leser vi; ” Handeln siktar på nytt rekord – igjen. I jul shoppar vi för 64,7 miljarder! Varje år säger många att de ska hålla igjen på julklapparna och maten. Trots det förutspår Handels Utrendingsinstitut, HUI, nytt rekord för julhandeln även i år.
Nordmenn holder igjen på forbruket fra januar til november, men da slår vi ut håret! Handelsnæringen venter 5% vekst i desember. Hovedorganisasjonen for handel og tjenester , HSH, anslår en totalomsetning på 48,5 milliarder kroner, eller enklere beskrevet, ca. 10 000 kroner på hver. Svenskene regner man med at vil handle for ca. 7 000 kroner hver – men så er jo alt så mye billigere i Sverige!
Bortsett fra juleribba da. Den har matvarekjedene delt ut på billigsalg hele høsten, til under 20 kroner kilo`en. Nå er det ikke så mye som en fleskesvol igjen til jul, og de fleste har vel i ærlighetens navn gått lei av både ribbesmaken og tilbehøret vil jeg tro. Da kan det være godt å ha et par Pizza grandiosa på lur i fryser`n! I og for seg skal nå staten trø tell og redde jula sies det. Skulle bare mangle med en finansminister fra Hedemark.
Det er akutt mangel på ribbe til jul, og nå kan det være for sent å importere ribbe. Statens landbruksforvaltning setter ned tollsatsene slik at det skal være billigere å importere ribbe fra blant annet Tyskland og Finland.
Det påstås at det vil mangle 400-500 tonn ribbe i det norske markedet frem til jul. Det forutsetter i og for seg at folk har spist ribbene de har kjøpt, og ikke bare lagt dem i fryser`n? Tollnedsettelse for å hindre alvorlig markedsforstyrrelse har blitt gjort tre ganger tidligere siden 1995. Forrige gang det var for lite ribbe og man måtte sette ned tollsatsene var i 2002.
Staten kutter tollsatsen på ribbe fra 65 kroner til 30 kroner i perioden 30. november til og med 23. desember. Og det betyr at vi må fortære importert gris på selveste julaften. Det vil i alle fall være en strålende unnskyldning for alle de som ikke får sprø ribbesvor!
Det ryktes også om at akevitten begynner å ta slutt i vinmonopolets hyller, undrer om staten setter ned tollsatsene også der. Hvorfor prioritere svin framfor sprit?
Med andre ord har vi ikke bare handlet bort jula i forvei, men vi har jammen også fortært hele høytiden før adventstida har begynt! Dessuten nøyer vi oss ikke med å slikke tallerken ved eget bord. Stadig flere søker nostalgisk julestemning i andre land i ukene før jul. Kortreiser til ”stemningsbyer” som Krakow, Lübeck , London og Wien viser en økning på hele 20 prosent. Aldri før har flyselskapene lokket med lavere priser. Såkalte julecruise (?) til Danmark og Tyskland viser også et klart oppsving (eller svingom) med en vekst på 15 prosent i forhold til 2009.
Gledelig er at markedet viser en økning på 10% til reisemål som bl.a. Kanariøyene. – Julereisene blir i 2010 blir en ”all time high”, til tross for at det er flere arbeidsdager enn på lenge. Det meldes at rundt 275.00 nordmenn reiser i ukene før jul, og på det bruker de til sammen en milliard kroner.
Søta bror melder også at ”Julstressade svenskar föredrar Gran Canaria”. Videre melder svenske touroperatörer at; - Inför jul och nyår ökar resebokningarna med 30 procent och svenskarnas absoluta favorit för julfirandet är Gran Canaria. Framförallt vill vi fly från julstress, mat och julklappar.
Att resa bort över jul är för många svenskar i dag en lika självklar del av jultraditionen som julskinka och julgran. I år ökar bokningarna över jul med 30 procent och det är en trend som har hållit i sig i flera år.
När resbyrån frågade sina kunder varför de reser bort över jul svarade 43 procent att de vill fly från all julstress med matlagning och julklappar. 34 procent vill komma till värmen och sju procent vill slippa fira jul med släkten.
For slekten er verst! For de som ikke har sett den svenske filmen; ”Tomten är far til alle barna”, så anbefales den på det varmeste. Få andre filmer kan lette slik på stemningen i en ellers trangbodd romjulstid.
For de av dere som leser dette, gratulerer vi med en velsignet juletid på Gran Canaria, og ber dere observere at Gran Canarias største kjøpesenter hittil har åpnet med hele 90 000 kvadratmeter shoppingmuligheter!
God Jul!
torsdag 2. desember 2010
onsdag 3. november 2010
Ryanair i full storm
Den tynne, sprudlende mannen med ryggsekk som spretter inn på pressekonferansen kan utvilsomt påminne deg om komikeren Mr. Bean. For mange mennesker forbindes han ikke med festligheter i det hele tatt, selv om mange av hans utsagn ikke helt har blitt tatt på ramme alvor.
Ryanair`s sjef Mr. Michael O`Leary mener at to piloter i cockpit er en for mye, han vil ta betalt av passasjerene for deres totalbesøk og han skapte liv og røre da han tok bort papirbilletter, fikk folk til å betale for sin baggasje, serverte gin&tonic i små plastposer. Dessuten setter han sin ære i punktligheten, og spiller små truddelutter gjennom høyttaler systemet om Ryanair lander på tid! Det er forresten en av hans få latterfremkallende påhitt.
Mr. O`Leary har siden flyselskapet Ryanair startet i 1985 i Dublin, Irland av Tony Ryan, den gang med 25 ansatte, skapt mange og skarpe reaksjoner i flybransjen. Selv om han til stadighet forsvarer seg med å fastholde at han respekterer gjeldende normer og regler, vet både hans motstandere og medspillere at han drar det meste til ekstrem`en , og ikke minst i økonomisk riktig retning for sitt selskap.
I flybransjens vanskeligste tider noensinne har Ryanair hatt en fantastisk ekspansjon og tjener dessuten penger!!!! Selv om deres metoder har vært kontroversielle ,mye omtalte og kritiserte, har de utvilsomt sørget for å gi mange mennesker en ny mulighet til å reise. Ryanair har dessuten skapt utrolig mange arbeidstilfeller, både dirkete og indirekte. I dag har Ryanair mer enn 8 000 ansatte og forventer fly 73,5 millionerpassasjerer inneværende år. Ryanair opererer 1 400 flyvninger om dagen, har 44 baser, 1 100 lavpris ruter mellom 27 land, som knyter sammen 160 ulike destinasjoner. Bare så det er sagt!!!
Mange mindre og ubetydelige flyplasser rundt om i Europa som slet med å holde hodet over vann, speiler seg i dag i glansen over Ryanairs suksess. Mange var sågar lagt døde, og ble blåst liv i takket være lavprisselskapet Ryanair. Den store aktøren skaper stadig nye arbeidsplasser for folk som bor utenfor storbyene. Tenk flyplassdrift, flyplassbutikker, cateringselskaper, handling selskaper etc. etc.
Ryanair med sin kontroversielle drift, har dessuten vært et forbilde for en flybransje som ikke trodde det var mulig å drive økonomisk forsvarlig uten til stadighet å øke bilettprisene, eller også klamre seg fast i en monopolsituasjon. I kjølevannet av Ryanair som fantastisk nok, kunne tilby billetter til ”O”kroner, lærte en hel flybransje at konkurransen om passasjerene kunne ligge på et helt annet plan. Plutselig ble Europa full av lavprisselskaper, noen mer i navnet enn i praksis, men dog – Ryanair revolusjonerte flybransjen!
Nå raser LO og fagforeningene mot Ryanair. De ønsker å boikotte deres flyvninger , og oppmuntrer oss til å følge etter. Hvorfor? Jo fordi de mener Ryanair er et kynisk flyselskap som utnytter sine ansatte. Det dras fram at Ryanair har eierinteresser i 4 bemanningsselskaper som leier ut personale til Ryanair. Lønnen blir utbetalt i euro og skatten betalt til Irland (det siste skal visst være fordelaktig). Man får ikke lov til å organisere seg og man blir oppsagt etter advarsler om å komme for sent på jobben(?). Man får kun betalt for timene i luften, ikke etterarbeid, forsinkelser og innstilte avganger.
Er det omsorgen og sympatien til de ansatte LO og fagforeningene så sterkt gir uttrykk for, eller er det konkurransen de er redd for ? Se hva fagforeningene har gjort med SAS? Hvordan skal LO og fagforeningene få folks støtte i sine krav i flybransjen, om andre selskaper skaper ekspansjon og økonomisk vekst ved å jobbe mer og kreve mindre?
Kan det være slik at det tross alt finnes en sunnhet i Ryanairs drift? Ryanairs få ansatte som uttaler seg til pressen vil være anonyme, fordi de er redd for represalier, sier LO og fagforeningene. Men selv om de på direkte spørsmål kunne tenke seg å få mer betalt, svarer samtlige at de liker jobben, de liker å fly og oppleve nye ting og de liker sine kollegaer .
Lønningene er svært gode for ungdommer fra Øst-Europa, og det er mange av dem ansatt i Ryanair. LO og fagforeningen attakkerer derfor sikkerheten , et ømtålig punkt for de fleste. Vi kan sitte trangt, betale for toalettbesøk, klare oss med håndbaggasje osv. men sikkerheten om bord den leker vi ikke med!
Nå påstås det at sikkerheten blir svekket om kabinpersonalet og pilotene må gå rundt og tenke på hvordan de skal få endene til å møtes. Skal de i tillegg måtte gå på jobb om de har en rennende nese, fordi de ikke kan tillate seg økonomisk å ligge hjemme under dyna, ja da kan følgene bli katastrofale. Har man ikke en sterk fagforening i ryggen, ja da kan hvem som helst miste sikkerhetsbegrepet???
Nei, vet du. Jeg tror at ungdommer i sin beste alder, som trives i jobben og trives med sine kolleger utgjør en mye mindre sikkerhetsrisiko enn folk som har hatt samme jobben i en mannsalder. Det er kun fagforeningen som holder ryggraden oppreist til tider, og man er etter mange års rutine lut lei både arbeidsplass, kolleger og ikke minst passasjerer. Forstålig nok, men sikkerheten blir ikke bedre av at høye lønninger og mange års opparbeidede fordeler i jobben, ikke kan matches med noen annen jobb, alderen tatt i betrakning!
Slik har reiselivsbransjen alltid vært. Et springbrett for ungdommer som tar
utfordringen på ramme alvor, men som samtidig ser en unik mulighet for eget velbefinnende. Et plattform du kan bygge videre på i livet og som gir deg en bred erfaring i service- og menneskekunnskap. Du får reise og oppleve – og dessuten får du betalt i tillegg. Litt som å være au-pair, reiseleder og guide.
-Det er frivillig å jobbe for oss, sier Michael O`Leary og trekker på skuldrene!
Ryanair`s sjef Mr. Michael O`Leary mener at to piloter i cockpit er en for mye, han vil ta betalt av passasjerene for deres totalbesøk og han skapte liv og røre da han tok bort papirbilletter, fikk folk til å betale for sin baggasje, serverte gin&tonic i små plastposer. Dessuten setter han sin ære i punktligheten, og spiller små truddelutter gjennom høyttaler systemet om Ryanair lander på tid! Det er forresten en av hans få latterfremkallende påhitt.
Mr. O`Leary har siden flyselskapet Ryanair startet i 1985 i Dublin, Irland av Tony Ryan, den gang med 25 ansatte, skapt mange og skarpe reaksjoner i flybransjen. Selv om han til stadighet forsvarer seg med å fastholde at han respekterer gjeldende normer og regler, vet både hans motstandere og medspillere at han drar det meste til ekstrem`en , og ikke minst i økonomisk riktig retning for sitt selskap.
I flybransjens vanskeligste tider noensinne har Ryanair hatt en fantastisk ekspansjon og tjener dessuten penger!!!! Selv om deres metoder har vært kontroversielle ,mye omtalte og kritiserte, har de utvilsomt sørget for å gi mange mennesker en ny mulighet til å reise. Ryanair har dessuten skapt utrolig mange arbeidstilfeller, både dirkete og indirekte. I dag har Ryanair mer enn 8 000 ansatte og forventer fly 73,5 millionerpassasjerer inneværende år. Ryanair opererer 1 400 flyvninger om dagen, har 44 baser, 1 100 lavpris ruter mellom 27 land, som knyter sammen 160 ulike destinasjoner. Bare så det er sagt!!!
Mange mindre og ubetydelige flyplasser rundt om i Europa som slet med å holde hodet over vann, speiler seg i dag i glansen over Ryanairs suksess. Mange var sågar lagt døde, og ble blåst liv i takket være lavprisselskapet Ryanair. Den store aktøren skaper stadig nye arbeidsplasser for folk som bor utenfor storbyene. Tenk flyplassdrift, flyplassbutikker, cateringselskaper, handling selskaper etc. etc.
Ryanair med sin kontroversielle drift, har dessuten vært et forbilde for en flybransje som ikke trodde det var mulig å drive økonomisk forsvarlig uten til stadighet å øke bilettprisene, eller også klamre seg fast i en monopolsituasjon. I kjølevannet av Ryanair som fantastisk nok, kunne tilby billetter til ”O”kroner, lærte en hel flybransje at konkurransen om passasjerene kunne ligge på et helt annet plan. Plutselig ble Europa full av lavprisselskaper, noen mer i navnet enn i praksis, men dog – Ryanair revolusjonerte flybransjen!
Nå raser LO og fagforeningene mot Ryanair. De ønsker å boikotte deres flyvninger , og oppmuntrer oss til å følge etter. Hvorfor? Jo fordi de mener Ryanair er et kynisk flyselskap som utnytter sine ansatte. Det dras fram at Ryanair har eierinteresser i 4 bemanningsselskaper som leier ut personale til Ryanair. Lønnen blir utbetalt i euro og skatten betalt til Irland (det siste skal visst være fordelaktig). Man får ikke lov til å organisere seg og man blir oppsagt etter advarsler om å komme for sent på jobben(?). Man får kun betalt for timene i luften, ikke etterarbeid, forsinkelser og innstilte avganger.
Er det omsorgen og sympatien til de ansatte LO og fagforeningene så sterkt gir uttrykk for, eller er det konkurransen de er redd for ? Se hva fagforeningene har gjort med SAS? Hvordan skal LO og fagforeningene få folks støtte i sine krav i flybransjen, om andre selskaper skaper ekspansjon og økonomisk vekst ved å jobbe mer og kreve mindre?
Kan det være slik at det tross alt finnes en sunnhet i Ryanairs drift? Ryanairs få ansatte som uttaler seg til pressen vil være anonyme, fordi de er redd for represalier, sier LO og fagforeningene. Men selv om de på direkte spørsmål kunne tenke seg å få mer betalt, svarer samtlige at de liker jobben, de liker å fly og oppleve nye ting og de liker sine kollegaer .
Lønningene er svært gode for ungdommer fra Øst-Europa, og det er mange av dem ansatt i Ryanair. LO og fagforeningen attakkerer derfor sikkerheten , et ømtålig punkt for de fleste. Vi kan sitte trangt, betale for toalettbesøk, klare oss med håndbaggasje osv. men sikkerheten om bord den leker vi ikke med!
Nå påstås det at sikkerheten blir svekket om kabinpersonalet og pilotene må gå rundt og tenke på hvordan de skal få endene til å møtes. Skal de i tillegg måtte gå på jobb om de har en rennende nese, fordi de ikke kan tillate seg økonomisk å ligge hjemme under dyna, ja da kan følgene bli katastrofale. Har man ikke en sterk fagforening i ryggen, ja da kan hvem som helst miste sikkerhetsbegrepet???
Nei, vet du. Jeg tror at ungdommer i sin beste alder, som trives i jobben og trives med sine kolleger utgjør en mye mindre sikkerhetsrisiko enn folk som har hatt samme jobben i en mannsalder. Det er kun fagforeningen som holder ryggraden oppreist til tider, og man er etter mange års rutine lut lei både arbeidsplass, kolleger og ikke minst passasjerer. Forstålig nok, men sikkerheten blir ikke bedre av at høye lønninger og mange års opparbeidede fordeler i jobben, ikke kan matches med noen annen jobb, alderen tatt i betrakning!
Slik har reiselivsbransjen alltid vært. Et springbrett for ungdommer som tar
utfordringen på ramme alvor, men som samtidig ser en unik mulighet for eget velbefinnende. Et plattform du kan bygge videre på i livet og som gir deg en bred erfaring i service- og menneskekunnskap. Du får reise og oppleve – og dessuten får du betalt i tillegg. Litt som å være au-pair, reiseleder og guide.
-Det er frivillig å jobbe for oss, sier Michael O`Leary og trekker på skuldrene!
tirsdag 5. oktober 2010
Det er ikke alt norskt som glitter....
Hva har skjedd med den fine ferieøya vår, det lille paradiset som ubekymret ligger og skvulper i Atlanterhavets vugge. Øya med politisk og værmessig stabilitet, lang og god erfaring med turisme, og en sol som varmer passelig varmt hele året? Spanjolenes sjarm har vi kunnet holde på armlengs avstand, og deres manglende språkkunnskap har gjort vår vikingetokt så mye enklere. Mangel på kulturelle tilbud har gitt oss muligheten til å bare late oss gjennom ferien her, uten dårlig samvittighet. Tilhørigheten har økt i takt med antall besøk på øya og deres mañana, mañana mentalitet har vært en fornøyelse å stifte bekjentskap med. Mange har dessuten pakket den sistnevnte mentaliteten ned i kofferten og latt den få en sentral plass i hjemlandet!
At det på sydligere breddegrader, og i den latinske mentaliteten figurerer en lumsk korrupsjonstendens vet vi jo fra italienske mafia filmer. På den annen side er det ingenting vi behøver å bry oss med annet enn på markeder og i elektroniske forretninger, der vi alltid føler oss lurt. Det å prute, og sitte igjen med følelsen av at det var spanjolene som ble lurt, er kanskje det lengste steget den gjennomsnittlige sydenfareren har gjort for å forstå spansk kultur!
Men nå sprekker fasaden, og ferieparadiset Gran Canaria blir gjenstand for mye offentlig grums. Den senere tiden har massemedia mesket seg i å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig foregår “der nede” som flere uttrykker det? Dette solens mekka som virker som fluepapir på nordboerne? Har den fredlige plassen blitt et paradis for store finanshaier som ønsker å lure oss ikke alltid like edrulige nordmenn??
Drikker Ola Nordmann så store mengder alkohol fra morgen til kveld, at ungene springer rundt for lut og kaldt vann? Flykter de fra et trøbblete liv hjemme, bare for å møtes på festlige strandpartys i syden, der alle skilter med ny identitet og kan smykke seg med akkurat den yrkestittelen de drømmer om? Lever de på trygd og bidrag hjemmefra, mens de starter oppfinnsomme konsulentbyråer der de hjelper andre landsmenn å finne sin vei gjennom den spansk jungelen, slik det stod i en annonse her om dagen? Mister vi konseptene så fort vi setter beina på spansk jord?
Nordmenn i Norge våkner opp med førstesider i dagspressen som forteller om voksenes høylytte krangel ved den norske skolen på Gran Canaria. Lærere føler seg trakkasert og står plutserlig med det de mener er en ugyldig oppsigelse i hånden. Noen blir sågar kastet ut midt i undervisningstimen. Dyre leilighetskomplekser som aldri blir ferdigstilt seiler under falsk flagg og blir solgt til nordmenn, som dermed har tapt sine penger for alltid. Desperat snakkesalige ungdommer praier deg på gaten og inviterer på champange og gratis taxi, og før du vet ordet av det har du betalt deg inn i en ferieklubb som aldri kommer til å innfri forventningene.
Er dette spanjolenes feil?? Hvem lurer hvem??
Syden illusjonen har blitt omvandlet til et rottehull - og alle er ute etter å ta rotta på stakkars nordmenn!!! I følge førsteside oppslagene er det ingen her som lever i fred og fordraglighet. Vi lurer og blir lurt! Hele Ancorasenteret har høy promille, og alle snakker norsk! Norske eiendomsmeglere, norske investorer, norske utbyggere, norske flagg, norske butikker, norske leger, klubber, barer, restauranger og norske kunder!!!! Og enda er det nordmenn som blir lurt!!!
Takk gode Gud for den norske Sjømannskirken!!!!
Tror det er på tide å forandre fokus!! Etter at den globale finanskrisa var et faktum, og alle gikk rundt med smerter etter et felles mageplask, gjorde vi nordmenn et stort nummer ut av vår egen raske helbredelse. Alles oppmerksomhet er derfor rettet mot de rike vikingene som betaler hudløse summer for å eie sin egen plass i solen. Til og med den kjente fotballspilleren David Silva (Manchester City) ringte meg her om dagen, og ville bygge leiligheter i Arguineguin til nordmenn!!
Nordmenn har blitt fritt vilt - og eksponerer seg mer enn gjerne! Kanskje har de blitt litt mer brautende med årene, litt mer eplekjekke og noen centimeter mer storkjefta? Å være norsk er ikke et kvalitetstempel i seg selv! At vi blir lurt kan ved nærmere ettertanke vise seg å ha opphav i at vi var så lure at vi lurte oss selv!!!
Å etablere seg i Spania blant spanjoler er ikke det samme som i Norge. Verken som trygdet, pensjonist, arbeidstaker, utbygger, investor, oppkjøper, megler eller konsulent. Å være kunde i Norge er heller ikke det samme som hjemme. Spanske lover og regler er det som gjelder, uansett fargen på flagget som henger utenfor døren. Kanskje vi alle har glemt det i vår iver etter å overta eierskapet av den spanske ferieøya!!??
Istedet for å lære oss å “ta en spansk`en” , så la oss istedet utøve litt respekt og kanskje skape en “vær varsom plakat” over anbefalt beteelsesmønster. La oss beholde Gran Canaria som et ferie- og fritidsparadis, og ikke forvandle det til et rotte-reir slik det nå blir fremstilt i media. I den grad vi vil drive norskt, så gjør det med stil og spill med åpne kort!
Og til dere turister - Tro ikke det er norskt alt som glittrer. Eller rettere sagt, Det er ikke alt norskt som glittrer!!!!!!
At det på sydligere breddegrader, og i den latinske mentaliteten figurerer en lumsk korrupsjonstendens vet vi jo fra italienske mafia filmer. På den annen side er det ingenting vi behøver å bry oss med annet enn på markeder og i elektroniske forretninger, der vi alltid føler oss lurt. Det å prute, og sitte igjen med følelsen av at det var spanjolene som ble lurt, er kanskje det lengste steget den gjennomsnittlige sydenfareren har gjort for å forstå spansk kultur!
Men nå sprekker fasaden, og ferieparadiset Gran Canaria blir gjenstand for mye offentlig grums. Den senere tiden har massemedia mesket seg i å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig foregår “der nede” som flere uttrykker det? Dette solens mekka som virker som fluepapir på nordboerne? Har den fredlige plassen blitt et paradis for store finanshaier som ønsker å lure oss ikke alltid like edrulige nordmenn??
Drikker Ola Nordmann så store mengder alkohol fra morgen til kveld, at ungene springer rundt for lut og kaldt vann? Flykter de fra et trøbblete liv hjemme, bare for å møtes på festlige strandpartys i syden, der alle skilter med ny identitet og kan smykke seg med akkurat den yrkestittelen de drømmer om? Lever de på trygd og bidrag hjemmefra, mens de starter oppfinnsomme konsulentbyråer der de hjelper andre landsmenn å finne sin vei gjennom den spansk jungelen, slik det stod i en annonse her om dagen? Mister vi konseptene så fort vi setter beina på spansk jord?
Nordmenn i Norge våkner opp med førstesider i dagspressen som forteller om voksenes høylytte krangel ved den norske skolen på Gran Canaria. Lærere føler seg trakkasert og står plutserlig med det de mener er en ugyldig oppsigelse i hånden. Noen blir sågar kastet ut midt i undervisningstimen. Dyre leilighetskomplekser som aldri blir ferdigstilt seiler under falsk flagg og blir solgt til nordmenn, som dermed har tapt sine penger for alltid. Desperat snakkesalige ungdommer praier deg på gaten og inviterer på champange og gratis taxi, og før du vet ordet av det har du betalt deg inn i en ferieklubb som aldri kommer til å innfri forventningene.
Er dette spanjolenes feil?? Hvem lurer hvem??
Syden illusjonen har blitt omvandlet til et rottehull - og alle er ute etter å ta rotta på stakkars nordmenn!!! I følge førsteside oppslagene er det ingen her som lever i fred og fordraglighet. Vi lurer og blir lurt! Hele Ancorasenteret har høy promille, og alle snakker norsk! Norske eiendomsmeglere, norske investorer, norske utbyggere, norske flagg, norske butikker, norske leger, klubber, barer, restauranger og norske kunder!!!! Og enda er det nordmenn som blir lurt!!!
Takk gode Gud for den norske Sjømannskirken!!!!
Tror det er på tide å forandre fokus!! Etter at den globale finanskrisa var et faktum, og alle gikk rundt med smerter etter et felles mageplask, gjorde vi nordmenn et stort nummer ut av vår egen raske helbredelse. Alles oppmerksomhet er derfor rettet mot de rike vikingene som betaler hudløse summer for å eie sin egen plass i solen. Til og med den kjente fotballspilleren David Silva (Manchester City) ringte meg her om dagen, og ville bygge leiligheter i Arguineguin til nordmenn!!
Nordmenn har blitt fritt vilt - og eksponerer seg mer enn gjerne! Kanskje har de blitt litt mer brautende med årene, litt mer eplekjekke og noen centimeter mer storkjefta? Å være norsk er ikke et kvalitetstempel i seg selv! At vi blir lurt kan ved nærmere ettertanke vise seg å ha opphav i at vi var så lure at vi lurte oss selv!!!
Å etablere seg i Spania blant spanjoler er ikke det samme som i Norge. Verken som trygdet, pensjonist, arbeidstaker, utbygger, investor, oppkjøper, megler eller konsulent. Å være kunde i Norge er heller ikke det samme som hjemme. Spanske lover og regler er det som gjelder, uansett fargen på flagget som henger utenfor døren. Kanskje vi alle har glemt det i vår iver etter å overta eierskapet av den spanske ferieøya!!??
Istedet for å lære oss å “ta en spansk`en” , så la oss istedet utøve litt respekt og kanskje skape en “vær varsom plakat” over anbefalt beteelsesmønster. La oss beholde Gran Canaria som et ferie- og fritidsparadis, og ikke forvandle det til et rotte-reir slik det nå blir fremstilt i media. I den grad vi vil drive norskt, så gjør det med stil og spill med åpne kort!
Og til dere turister - Tro ikke det er norskt alt som glittrer. Eller rettere sagt, Det er ikke alt norskt som glittrer!!!!!!
onsdag 2. juni 2010
Jimmy Jump spanjolen med nisselue som stjal showet
Det tok vel litt tid for de fleste, ja, mange forstod vel ikke at Jimmy Jumpikke var en del av det spanske bidraget i Eurovision Song Contest, før han løp ned trappene fra scenen og ble tatt hånd om av sortkledde vakter- og det hele var over!!
Det oppstod et øyeblikks forvirring. Spanias bidrag ”Algo pequenito” hadde et kor utkledd som klovner i ulike varianter. Plutserlig dukker det opp en klovn til på scenen og vifter i armene. Det kunne like godt vært en del av opplegget! Men da han forsvant like fort som han kom inn, dukket det opp en kopi i bakgrunnen av den spanske artisten Daniel Diges. Han så ut som han mimet en tekst han ikke riktig kunne, og jeg var hellig overbevist om at nok en ubuden gjest hadde inntatt scenen. Det var først da Spania fikk repetere sin “preformance” at jeg forstod at sistnevnte skulle være en del av showet.
Etterpå skulle det vise seg at Jimmy Jump ikke var en full engelskmann eller en dritafull nordmann som hadde inngått et idiotisk veddemål med kameratene- noe han skulle angre på idet øyeblikket morgendagen og alkoholrusen byttet plass med tømmermenn og rusens uovervinnelige tro på seg selv. Nei Jimmy Jump hadde planlagt det hele siden lang tid tilbake. Rettere sagt så lever og ånder han for slike stunt.
Mens noen slenger seg ut fra bergsveggen i fritt fall, andre klatrer opp på fjelltopper, får Jimmy sitt adrenalin kick og sin intense følelse av frihet ved å ”saltar” (hoppe) over barrierer som tar ham inn på arenaer der store menneskeskarer har valgt å rette sin oppmerksomhet. Han vil ha ”fame” som han selv uttrykker det!! Og for det løper han for livet inn på fotballarenaer, tennisturneringer, Formel-1 løp, og nå også Melodi Grand Prix 2010.
Jeg kjenner at jo mer jeg leser om denne 36-årige mannen, jo stoltere blir jeg av at han valgt akkurat MGP i Oslo. Det er nesten så jeg blir fylt med ærefryd. Jimmy Jump selv forteller at han gjerne mottar ideer om hvor han burde dukke opp uanmeldt og uten invitasjon, men presiserer at han er veldig selektiv i sin utvelgelse!! Men nå ble det altså Oslo og Norge!!
Han har dårlig råd, og behøver sponsorer. Det er ingen billig aktivitet han driver med. Det inngår både reiser, overnattinger og dyre inngangsbilletter. Fortjenesten er null og strafferammen kostbar. Det inngår i utførelsen av stunten at han blir tatt, den konsekvensen er han inneforstått med. I Norge skulle man være grei og kun gi Jimmy Jump en bot (15 000 nok) ,men det hadde nok vært mer humant å gi ham et lengre opphold i Norge med gratis kost og losji på en av våre trivelige anstalter. Nå må han istedet finne en måte å dekke gjelden til den norske statskassa på. Sure penger, men vel verdt et stort øyeblikk av ellevill lykke og et frihetsrus bare fartsidioter på toppnivå kan drømme om å være i nærheten av.
Jimmy Jump har et sympatisk utseende og er vel det man må kalle en ”mann som ser bra ut”. Han snakker engelsk bedre enn en gjennomsnitt spanjol og har en yrkesstolthet mange kan misunne ham. Han han drømmer om berømmelse og oppmerksomhet er en drift han deler med mange mennesker. Følger man med på reality program vil man fort oppdage at de fleste er villige til å gå mye lenger enn Jimmy Jump for å få sine drømmer oppfylt. Dessuten er han harmløs og ikke så lite sjarmerende. Noe man ikke kan beskylde alle svenske hollywood fruer, robinson deltagere og baren folk å være.
At han denne gangen valgte å dukke opp i MGP, har forhåpentligvis gitt ham den oppmerksomheten enn han ønsket seg. For hele MGP sirkuset er jo preget av ”jimmy jumps” varianter som sloss om oppmerksomhet og berømmelsens øyeblikk. Og må det hysteri og ”funny haircuts” til, gjerne på bekostning av det som var utgangspunktet for MGP, nemlig slagermelodien så gjør man gjerne det for å føle øyeblikket – akkurat som Jimmy Jump!!! Jimmy, eller Jaume Marquet som han heter, er i alle fall ærlig om sine hensikter, og legger ikke skjul på hva det er som driver ham, nemlig drømmen om å stå i sentrum for alles oppmerksomhet, higen etter strålkasternes lys. Og det gjør han uten å utlevere sjela si, uten å kaste ut falske beskyldninger, snakke nedsettende om andre, angripe ex-en eller andre trakasserier og offentlige grublerier som de fleste andre av dagens celebriteter får gjennom de mange tv-program som daglig sendes verden over.
Og hva er MGP – om ikke en suveren arena for idiotiske stunt. Det er jo selve grunnlaget for arrangemanget. Den europeiske konkurransen i hits og slagere har gått en lang vei forbi det som var utgangspunktet for MGP. Slik avstemmingen foregår er det uten tvil de land som har flest innbyggere boende utenfor landets grenser som har størst vinnersjanser. Om alle nordmenn på spanske solkysten og i Arguineguin hadde brukt sin mobiltelefon flittig lørdag den 29. mai kunne det ha løftet norske Didrik mye lengre frem i køen. Det blir også for forutsigbart når TV-komentatorer rundt om i verden kan forutse hvem de enkelte land gir sine største poengsummer til. Og det dessuten viser seg å stemme! Er det da kvaliteten på sangen som bedømmes eller er det den enkeltes nasjonalfølelse, tilhørighet, politisk- og kulturell sympati?? Det verste er nok at noen få utvalgte nasjoner får ”walk over” direkte til finalen fordi de skriver ut feite sjekker, og betaler seg inn i gamet.
Også er det alle lånte fjær, komiske kreasjoner, vakre halvnakne kvinner i underdanende roller, lær og plastikk i kombinasjon med folklore og vakre kroatiske hollywoodfruer, i et alt mer desperat forsøk på oppmerksomhet og å forlede oppmerksomheten bort fra selve utgangspunktet for MGP.
Likevel er det noe med dette sirkuset som drar forbi en gang i året, og etterhvert har fått mange ekstraforestillinger i form av delfinaler og masse andre yippo som kan knytets opp mot arrangemanget, og som kan fange TV-seerene. Alt dette har en magisk kraft og vekker glede, harme, irritasjon og ekstase blant folk flest. Det meste med MGP kan diskuteres, og det gjør det!
Men nå har altså Jimmy Jump i noen få sekunder klart å stjele oppmerksomheten til opp mot 120 millioner seere, med en katalansk topplue og et ekte gledesmil over hele ansiktet. Jeg kan ikke annet enn å more meg stort, samtidig som jeg som nordmann bosatt i Spania er veldig takknemlig for at Jimmy Jump ikke kom fra Toten og hadde en ekte norsk nisselue. Jeg synes det er deilig befriende at Jimmy er spansk og at han valgte å dukke opp under Spanias innslag – noe annet hadde blitt vanskerlig å leve med!
Det skulle ikke forundre meg om Jimmy Jump har sikret seg billetter til de viktigste fotballkampene i Sørafrika også. Det kanskje kan gjøre fotballen verdt å titte på...
Det oppstod et øyeblikks forvirring. Spanias bidrag ”Algo pequenito” hadde et kor utkledd som klovner i ulike varianter. Plutserlig dukker det opp en klovn til på scenen og vifter i armene. Det kunne like godt vært en del av opplegget! Men da han forsvant like fort som han kom inn, dukket det opp en kopi i bakgrunnen av den spanske artisten Daniel Diges. Han så ut som han mimet en tekst han ikke riktig kunne, og jeg var hellig overbevist om at nok en ubuden gjest hadde inntatt scenen. Det var først da Spania fikk repetere sin “preformance” at jeg forstod at sistnevnte skulle være en del av showet.
Etterpå skulle det vise seg at Jimmy Jump ikke var en full engelskmann eller en dritafull nordmann som hadde inngått et idiotisk veddemål med kameratene- noe han skulle angre på idet øyeblikket morgendagen og alkoholrusen byttet plass med tømmermenn og rusens uovervinnelige tro på seg selv. Nei Jimmy Jump hadde planlagt det hele siden lang tid tilbake. Rettere sagt så lever og ånder han for slike stunt.
Mens noen slenger seg ut fra bergsveggen i fritt fall, andre klatrer opp på fjelltopper, får Jimmy sitt adrenalin kick og sin intense følelse av frihet ved å ”saltar” (hoppe) over barrierer som tar ham inn på arenaer der store menneskeskarer har valgt å rette sin oppmerksomhet. Han vil ha ”fame” som han selv uttrykker det!! Og for det løper han for livet inn på fotballarenaer, tennisturneringer, Formel-1 løp, og nå også Melodi Grand Prix 2010.
Jeg kjenner at jo mer jeg leser om denne 36-årige mannen, jo stoltere blir jeg av at han valgt akkurat MGP i Oslo. Det er nesten så jeg blir fylt med ærefryd. Jimmy Jump selv forteller at han gjerne mottar ideer om hvor han burde dukke opp uanmeldt og uten invitasjon, men presiserer at han er veldig selektiv i sin utvelgelse!! Men nå ble det altså Oslo og Norge!!
Han har dårlig råd, og behøver sponsorer. Det er ingen billig aktivitet han driver med. Det inngår både reiser, overnattinger og dyre inngangsbilletter. Fortjenesten er null og strafferammen kostbar. Det inngår i utførelsen av stunten at han blir tatt, den konsekvensen er han inneforstått med. I Norge skulle man være grei og kun gi Jimmy Jump en bot (15 000 nok) ,men det hadde nok vært mer humant å gi ham et lengre opphold i Norge med gratis kost og losji på en av våre trivelige anstalter. Nå må han istedet finne en måte å dekke gjelden til den norske statskassa på. Sure penger, men vel verdt et stort øyeblikk av ellevill lykke og et frihetsrus bare fartsidioter på toppnivå kan drømme om å være i nærheten av.
Jimmy Jump har et sympatisk utseende og er vel det man må kalle en ”mann som ser bra ut”. Han snakker engelsk bedre enn en gjennomsnitt spanjol og har en yrkesstolthet mange kan misunne ham. Han han drømmer om berømmelse og oppmerksomhet er en drift han deler med mange mennesker. Følger man med på reality program vil man fort oppdage at de fleste er villige til å gå mye lenger enn Jimmy Jump for å få sine drømmer oppfylt. Dessuten er han harmløs og ikke så lite sjarmerende. Noe man ikke kan beskylde alle svenske hollywood fruer, robinson deltagere og baren folk å være.
At han denne gangen valgte å dukke opp i MGP, har forhåpentligvis gitt ham den oppmerksomheten enn han ønsket seg. For hele MGP sirkuset er jo preget av ”jimmy jumps” varianter som sloss om oppmerksomhet og berømmelsens øyeblikk. Og må det hysteri og ”funny haircuts” til, gjerne på bekostning av det som var utgangspunktet for MGP, nemlig slagermelodien så gjør man gjerne det for å føle øyeblikket – akkurat som Jimmy Jump!!! Jimmy, eller Jaume Marquet som han heter, er i alle fall ærlig om sine hensikter, og legger ikke skjul på hva det er som driver ham, nemlig drømmen om å stå i sentrum for alles oppmerksomhet, higen etter strålkasternes lys. Og det gjør han uten å utlevere sjela si, uten å kaste ut falske beskyldninger, snakke nedsettende om andre, angripe ex-en eller andre trakasserier og offentlige grublerier som de fleste andre av dagens celebriteter får gjennom de mange tv-program som daglig sendes verden over.
Og hva er MGP – om ikke en suveren arena for idiotiske stunt. Det er jo selve grunnlaget for arrangemanget. Den europeiske konkurransen i hits og slagere har gått en lang vei forbi det som var utgangspunktet for MGP. Slik avstemmingen foregår er det uten tvil de land som har flest innbyggere boende utenfor landets grenser som har størst vinnersjanser. Om alle nordmenn på spanske solkysten og i Arguineguin hadde brukt sin mobiltelefon flittig lørdag den 29. mai kunne det ha løftet norske Didrik mye lengre frem i køen. Det blir også for forutsigbart når TV-komentatorer rundt om i verden kan forutse hvem de enkelte land gir sine største poengsummer til. Og det dessuten viser seg å stemme! Er det da kvaliteten på sangen som bedømmes eller er det den enkeltes nasjonalfølelse, tilhørighet, politisk- og kulturell sympati?? Det verste er nok at noen få utvalgte nasjoner får ”walk over” direkte til finalen fordi de skriver ut feite sjekker, og betaler seg inn i gamet.
Også er det alle lånte fjær, komiske kreasjoner, vakre halvnakne kvinner i underdanende roller, lær og plastikk i kombinasjon med folklore og vakre kroatiske hollywoodfruer, i et alt mer desperat forsøk på oppmerksomhet og å forlede oppmerksomheten bort fra selve utgangspunktet for MGP.
Likevel er det noe med dette sirkuset som drar forbi en gang i året, og etterhvert har fått mange ekstraforestillinger i form av delfinaler og masse andre yippo som kan knytets opp mot arrangemanget, og som kan fange TV-seerene. Alt dette har en magisk kraft og vekker glede, harme, irritasjon og ekstase blant folk flest. Det meste med MGP kan diskuteres, og det gjør det!
Men nå har altså Jimmy Jump i noen få sekunder klart å stjele oppmerksomheten til opp mot 120 millioner seere, med en katalansk topplue og et ekte gledesmil over hele ansiktet. Jeg kan ikke annet enn å more meg stort, samtidig som jeg som nordmann bosatt i Spania er veldig takknemlig for at Jimmy Jump ikke kom fra Toten og hadde en ekte norsk nisselue. Jeg synes det er deilig befriende at Jimmy er spansk og at han valgte å dukke opp under Spanias innslag – noe annet hadde blitt vanskerlig å leve med!
Det skulle ikke forundre meg om Jimmy Jump har sikret seg billetter til de viktigste fotballkampene i Sørafrika også. Det kanskje kan gjøre fotballen verdt å titte på...
mandag 5. april 2010
SPANJOLENE HOLDER SEG I ALLE FALL TIL HISTORIEN!
Mens de som leser dette har fått tilfredsstilt sitt ønske om å føle sanden mellom tærne og solen brenne i nakken, er vi mange som drømmer om hvite fjellvidder, appelsiner, kvikklunsj og sterke solstråler i hytteveggen.
Påskequiz og stabler med krimbøker er drømmen noen forbinder med Påsken, mens andre igjen lengter etter asfal t og tomme byer. Uansett, de fleste forbinder Påsken med noen etterlengtede fridager fra jobben.
I Spania derimot er Påsken, Semana Santa blant de mest rotfaste feiringer som finnes. En feiring med mange hundre års tradisjon, der Kristi lidelse og død markeres til det skremmende. Så fort karnevalsdagene er over, starter forberedelsene til Påsken i alle spanske hjørner. Karnevalet er siste krampetrekning av overdådighet før fastetiden. I alle fall slik det er ment å være. Lik Jesus som tilbrakte 40 dager i ørkenen, går kirketro spanjoler inn i en sjelig forberedelse av det katolske årets høydepunkt.
Gatene i de fleste byene og landsbyene forvandles til scene for relgiøs glød og hengivenhet, der sorgen over – og minnet om Kristi død blandes med musikken, kunsten, fargen og folkesjela. Det skaper en magi over de mange prosesjonene, de høytidlige opptogene der store menneskemasser følger de religiøse ikonene.
Relgiøse figurer, avbildninger og ikoner av Jesus Kristus og Jomfru Maria, reaistiske og mange ganger mersterlige ikoner som kan være opp til 500 år gamle, bæres ut i gatene så de kan ses av tusenvis av mennesker, som beundrer dem med hengivenhet og respekt. Dette skjer hver dag fra Palmesøndag til og med første Påskedag. Hos mange utløser det faktum å se disse ikonene en slik emosjonell berørelse at de begynner å gråte uhemmet.
Alle deltar i et slags rollespill som lokker frem ekte følelser.
Alle elementer i feiringen vektlegges. Spanjolene får det inn med morsmelken. Tradisjonen overføres fra besteforeldre til barn og barnebarn. Tradisjonen stammer fra middelalderen og skulle markere at katolismen var den ekte kristendommen, mens lutheranere og protestanter var kjettere. Brødreskapet (las hermandades) som bærer figurene i prosesjonene, har sin opprinnelse i yrkeslaug, ofte håndverkere av ulike slag. Hver kommune har forskjellige brorskap. Som regel velger man tilhørighet etter der familien tidligere har vært. Brorskapene er religiøse samfunn som viser seg felles bare i Påsken. De er knyttet til helgner, og framstiller hver sin del av budskapet fra lidelseshistorien. Når det ikke er Påske og prosesjoner deltar brorskapet med humanitært arbeid i lokalsamfunnet.
Selv om hodeplaggene til brorskapet kan få det å gå kaldt nedover ryggen på utenforstående, finnes det ingen politisk agenda eller mystiske ritualer knyttet til brorskapet. Hodeplaggene til brorskapet er heldekkende hetter og kan direkte assosieres til Ku Klux Klan. Hettene skal i stedet symbolisere og faktisk gi anonymitet. I prosesjonen utøver man gjerne botsøvelser overfor sin skaper og Gud!
Prosesjonene består av prangende vogner med tablåer fra lidelseshistorien som dekkes av blomster og bæres av et førtitalls beærede unge menn. Med verdighet skal Jesu gang mot Golgata billedgjøres. Om og om igjen! Prosesjonen Palmesøndag er til minne om Jesu inntog i Jerusalem. Da står palmeblader i sentrum. Utover uken kommer Skjærtorsdag og Langfredag som høydepunkter i selve lidelseshistorien. Langfredag har ofte en taus prosesjon. Det viktigste blir likevel Påskedag til minne om Jesu oppstandelse. Dette er den absolutt viktigste høytiden i den katolske kirke, slik den burde være i hele verden, sier vår kanariske forteller.
Han tilhører selv brorskapet. La Semana Santa betyr ”den hellige uka”. Men som alltid når det er fridager og folk samles i gatene er det for spanjoler, og katolikker flest en anledning til fest! Og fest uten ”copas” og glede er uaktuelt for dette livsglade folkeslaget, selv om budskapet bak markeringen er tung og trist.
Spanjolene er fabelaktige på å flette sammen en folkefest med det religiøse budskapet uten at noen ville kalle det dobbeltmoral. Det ville være som å banne i kjerka.
Begivenheten rundt Jesu død og oppstandelse tar ikke slutt før Kristi Himmelfartsdag. Perioden fra Påske og fram til denne dagen kalles på spansk for Pasqua. Feiringen av den katolske Påsken kan virke voldsom og annerledes på oss utenforstående, men er en kulturhistorisk reise det er verdt å få med seg.
Husk at det er vi skandinaver som forsøker å skape et skjevt bilde av skaperverket og lidelseshistorien ovenfor nye generasjoner.Vi begynner så vakkert med Adam og Eva. Videre innbilder vi barna at ungene kommer med storken og for å glede Jesus på fødselsdagen så dumper det ned en mann gjennom pipa og ned i peisen. Han har hvitt skjegg , rød lue og er altfor varmt kledd for å komme fra Jesus trakter. Videre for å markere Jesu død, lidelse og oppstandelse smykker vi huset med avbildede høner og lar ungene markere høytiden med å lete etter et egg med smågodt i(?) !
Spanjolene holder seg i alle fall til historien!
onsdag 3. mars 2010
Å dele ut en gratisavis mottas ikke alltid med takk!
Å dele ut en gratisavis mottas ikke alltid med takk! Avisa du nå holder i hånden har levd og overlevd konjukturer, stadig økende papirpriser, konkurrenter, sviktende annonsefaktureringer og andre små og store utfordringer i en 12 års tid. Men vi lever!!! Aldri har vi vært mer etterspurte enn nå, og den trykte utgaven forsvinner fortere enn blekket rekker å tørke. Telefonsamtaler fra folk som venter på ”neste nummer” og stadig økende antall abonnenter hjemme i Skandianvia, vitner om at avisa blir lest. Det gleder vi oss meget over!
Men vi har forstått at vi ikke bare gleder men også opprører våre lesere.
Vi skriver med for små skrifttyper mener noen. Svenskene synes det er for mange artikler på norsk. Nordmenn synes det er unødvendig å ha med svenske artikler overhodet. Danskene simpelthen elsker oss! Alle vil ha en gratis avis, men synes det minste vi kan gjøre er å ”stifte avisen”. Turistene synes annonsene er nyttige og informative. De fastboende synes det blir for mye annonser…!!! Annonsørene som konkurrerer vil ikke trykkes på samme side, men alle vil på høyre side. Noen er sinte og opprørte. Noen føler seg lurt. Andre føler seg truffet! Alle vil at vi skal ta opp deres sak i Dag& Natt. Mange skryter og liker at vi tar opp og kritiserer aktuelle tema, andre synes vi burde holde oss til solskinnshistorier og i større grad skjerme turistene for negative ting som skjer på øya. Vi rører og berører. Det gleder oss!
Dag & Natt trykkes i 20 000 eksemplarer. Om hver avis blir lest av 2 personer, treffer vi 40 000 skandinaver på Gran Canaria hver måned. Ikke alle kan like alt vi presenterer, noen vil ha mer, noen vil ha mindre. Noen vil ha web, noen vil ha facebook og noen vil ha avisa rett hjem i posten. Noen vil ha sine egne historier på trykk, andre vil ikke nevnes. Noen synes vi bare burde vite, andre mener de vet bedre!
Noen blir så ettrende forbanna på oss at vi blir kastet på dør. Kanskje har vi trykket en annonse de vil gjerne skjerme sine gjester for. Det kan seg konkurrenter eller andre som svekker deres salgsevne. Kanskje vil de bare styre den informasjon som kommer ”deres gjester” til hende?
Vi vet at statestikk sidene våre blir brukt i profesjonell sammenheng. Pressklipp sidene våre har gitt enorm positiv kritikk, likevel mener noen det er dumt å skrive om negative tendenser i lokalsamfunnet. Andre ber om mer fra lokalmiljøet mens de fleste elsker Lines guidede turer. Svenskene synes at signaturern ESC burde stå fram med fullt navn. Mange opplever restaurangene vi skriver om annerledes enn oss. Noen jobber aktivt med å tipse oss, og de fleste har en kommentar til lederen!
Som sagt; ikke alle tar imot en gratisavis med takk! Vi tar all seriøs og konstruktiv kritikk opp til vurdering. Vi er hele tiden i utvikling og innser at vi har et forbedrings-potensiale i alt vi gjør. Derfor vil vi så gjerne dele med oss alle synspunkter som dere lesere sitter inne med. Vi har laget en blogg der lederen blir lagt ut hver måned på nettet, og hvor alle kan gå inn å få utløp for skrive-trangen og leselysten. På den måten kan dere skrive kommentarer men også lese hva andre skriver og få kommentarer på det. Vi har også laget en mulighet for alle dere som har fotografert ferieminner til å dele dem med Dag& Natt`s lesere på nettet.
På denne måten håper vi at alle våre engasjerte lesere ikke bare finnes der til glede for oss, men også til glede for hverandre! Skriv til oss...
Men vi har forstått at vi ikke bare gleder men også opprører våre lesere.
Vi skriver med for små skrifttyper mener noen. Svenskene synes det er for mange artikler på norsk. Nordmenn synes det er unødvendig å ha med svenske artikler overhodet. Danskene simpelthen elsker oss! Alle vil ha en gratis avis, men synes det minste vi kan gjøre er å ”stifte avisen”. Turistene synes annonsene er nyttige og informative. De fastboende synes det blir for mye annonser…!!! Annonsørene som konkurrerer vil ikke trykkes på samme side, men alle vil på høyre side. Noen er sinte og opprørte. Noen føler seg lurt. Andre føler seg truffet! Alle vil at vi skal ta opp deres sak i Dag& Natt. Mange skryter og liker at vi tar opp og kritiserer aktuelle tema, andre synes vi burde holde oss til solskinnshistorier og i større grad skjerme turistene for negative ting som skjer på øya. Vi rører og berører. Det gleder oss!
Dag & Natt trykkes i 20 000 eksemplarer. Om hver avis blir lest av 2 personer, treffer vi 40 000 skandinaver på Gran Canaria hver måned. Ikke alle kan like alt vi presenterer, noen vil ha mer, noen vil ha mindre. Noen vil ha web, noen vil ha facebook og noen vil ha avisa rett hjem i posten. Noen vil ha sine egne historier på trykk, andre vil ikke nevnes. Noen synes vi bare burde vite, andre mener de vet bedre!
Noen blir så ettrende forbanna på oss at vi blir kastet på dør. Kanskje har vi trykket en annonse de vil gjerne skjerme sine gjester for. Det kan seg konkurrenter eller andre som svekker deres salgsevne. Kanskje vil de bare styre den informasjon som kommer ”deres gjester” til hende?
Vi vet at statestikk sidene våre blir brukt i profesjonell sammenheng. Pressklipp sidene våre har gitt enorm positiv kritikk, likevel mener noen det er dumt å skrive om negative tendenser i lokalsamfunnet. Andre ber om mer fra lokalmiljøet mens de fleste elsker Lines guidede turer. Svenskene synes at signaturern ESC burde stå fram med fullt navn. Mange opplever restaurangene vi skriver om annerledes enn oss. Noen jobber aktivt med å tipse oss, og de fleste har en kommentar til lederen!
Som sagt; ikke alle tar imot en gratisavis med takk! Vi tar all seriøs og konstruktiv kritikk opp til vurdering. Vi er hele tiden i utvikling og innser at vi har et forbedrings-potensiale i alt vi gjør. Derfor vil vi så gjerne dele med oss alle synspunkter som dere lesere sitter inne med. Vi har laget en blogg der lederen blir lagt ut hver måned på nettet, og hvor alle kan gå inn å få utløp for skrive-trangen og leselysten. På den måten kan dere skrive kommentarer men også lese hva andre skriver og få kommentarer på det. Vi har også laget en mulighet for alle dere som har fotografert ferieminner til å dele dem med Dag& Natt`s lesere på nettet.
På denne måten håper vi at alle våre engasjerte lesere ikke bare finnes der til glede for oss, men også til glede for hverandre! Skriv til oss...
tirsdag 2. februar 2010
DEN ENKLESTE ER OFTE DET BESTE!
Selve uttrykket “kvalitetsturisme” har vært mye omdiskutert, og lite akseptert av denne avisen tidligere i ulike sammenheng. Utrykket har ikke minst vært brukt av kanariske politikere når de forsvarer videre utbygging av 5-stjernes giganthotell, et utall golfbaner og spa-anlegg!
Nå har uttrykket kommet til sin rett igjen, når lokalpressen setter søkelyset på solsengene som tilbys turistene på stranden i Playa del Ingles. Med all rett mener de at det kun er “fillene” igjen av det som engang lignet på solsenger og parasoller til utleie for solhungrige turister. “Kvalitets turismen” krever bedre kvalitet og høyere standard, mener de.
At solsengene er falmet, plastikken skjør og vevet i stoffet fulle av hull og revner er et faktum. I tillegg gir både lukten og synet av gammel Hawaiian Tropic sololje et ulekkert inntrykk. Parasollene minner og gammel, bleket badetøy som elastisitenen har forlatt, og som minst av alt kan brukes til å skjerme for solen! Mens kommunen svarer at de ikke har penger til nyinnkjøp, blir turistenes utstillingsvindu ar Gran Canaria, noe som minner om en slitt turistbrosjyre.
Selv sier de brunbarka solstolutleierne at de heller burde betale turistene for å legge seg på solsengene, istedet for å forlange dagleiepriser av våre sårt trengte turister. De som står fram i pressen vil helst være anonyme, da de er redd for represalier fra arbeidsgiveren. Dette er flaut!!! De fleste turister som er villige til å betale 2,50 euro for en seng, ber straks om å få en uten hull og skavanker. Det er bare det at de ber om det umulige - det finnes ikke en hel solseng å oppdrive, sier de fortvilte utleierne til pressen. - Dessverre befinner vi oss i en umulig
situasjon; vi forstår kunden så godt, men kan ingenting gjøre!
Siden 1997 er selve forretningsdriften direkte underlagt kommunen, derimot står utleierne (tilsammen 54 personer) på lønningslista til et firma som heter Perfaler Canarias SA. Her foregår det som vanlig en hel masse grums vi vanlig dødlige ikke forstår. En dom i høyesterett (Tribunal Supremo) fra februar 1997 pålegger man kommunen å fortsette å legge ut denne tjenesten på anbud, til den grad at alle anbud som er lagt inn før kommunen tok over driften, også skal tas i betraktning.
Selve utleieaktiviteten på stranden genererer 4 millioner euro i året, mens stranddepartementet (Concejalia de Playas) som er pålagt å renovere materialet og garantere for kvaliteten på servicen, alltid gråter over sitt lille budsjett som ikke strekker til for å kjøpe nytt utstyr. I skrivende stund skal dette tema opp på tapeten på arbeidernes foreningsmøte i Maspalomas. Om man da ikke kommer til enighet, vil den trolige konsekvensen bli en streik, hvilket straffer turistsektoren om mulig enda mer.
Dette er bare en av mange tilsynelatende “små” problemer som direkte berører våre kjært trengende turister på denne øya. Dessuten burde det være et greit problem å løse, rent ut sagt over natten. Effekten vil være synlig direkte og hver enkelt besøkende på stranden vil være berørt i positiv forstand. Gudene skal vite at vi står ovenfor andre og mektigere problem, som enn om viljen hadde vært til stede, vil ta år å rette til eller se effekten av.
I stedet har vi akkurat vært gjennom noen dager i januar da alle politikere, sammen med alle direktører og underdirektører, samt deres sekretærer forlot Gran Canaria og alle problem for en stakket stund. De dro på Fitur!!! Ja, ikke misforstå ordet - Fitur er nemlig den årlige turistmessen i Madrid! Det er kanskje den eneste gangen kanarierne forlater øya, man da gjør de det også til gangs. Da stopper maskineriet opp, ingen blir fakturert, ingen får betalt, alle telefoner er slått av og øya opplever en slags unntaktstilstand. Fitur er i stor grad skapt og gjort for “gutteklubben rask”. Det konsumeres industrielle mengder vin, ost og skinke, samt at Madrids prostitusjonindustri får en oppblomstring det aldri snakkes høyt om. Nå skal det vel om sant skal sies, nevnes en og annen som i beste mening forsøker å markesføre Gran Canaria som turistøy, og håper at slagord som “No to winter” vil få halvt ihjel frossene nordeuropeere til å løpe inn på reisebyrå og kjøpe seg en pakketur til varmen!
Nåvel, Fitur er tydeligvis et sted det er viktig å synes og bli sett! Det mente i alle fall de politikerene som bevilget 1,8 millioner euro i markedsføringskampanjen og den nette sum av 1,1 millioner euro for den kanariske paviljongen på messen som skulle representere øygruppen. Standen var på 2 000 kvadratmeter med konferanselokaler, presserom, en egen plaza til “preformance” og en sensasjonstunnel(?). I tillegg kommer hotell-, restaurang- og flybillettregninger for samtlige av øyas politikere.
Kanarierne samles stort sett rundt sin egen paviljon, og selv den som alltid sitter på bakrommet uten tilgang til hverken styremøter eller viktige avgjørelser til daglig, kan av en slump komme i kontakt med an makt eller stor sosial anerkjennelse. Her slår man på stortromma, “prater turisme” med hvem det enn er som gidder å høre på. Her legger man ut om sin ekspertise på området, og er så langt fra mottagerlig fra enhver imput utenfra, som det overhodet er mulig. Det satses på “kvalitetsturisme”, dette uttrykket kommer stadig tilbake, ikke nok med at vi vil ha turisme til øya, men vi vil også gjerne ha dem kvalitetsstemplet først!!!
Nå skal jeg med dette ikke ta gleden fra dem som føler de har et ærende på turistmessen i Madrid, ei heller de myndigheter som mener de har et budskap å formidle til omverden. Viktigheten av markedsføring skal ikke undergraves, og alt som kan få Gran Canaria til å fremstå som det mest fristende når øvrigheten skal på ferie skal vi takke og ta imot. Men mange ganger er det enkleste det beste! Turister med kvalitetsstempel eller ikke. Hvem gidder å spandere tid i en solseng der store deler av kroppen siger gjennom vevet, og rompa hviler nedpå de skjeve sengbeina? Hvem gidder å komme tilbake til et turiststed de føler er akterutseilt og utgått på dato? Da hjelper det ikke at designet og prislappen på Kanarieøyenes paviljong på turistmessa i Madrid er skyhøy og får de store utmerkelsene!
Nå har uttrykket kommet til sin rett igjen, når lokalpressen setter søkelyset på solsengene som tilbys turistene på stranden i Playa del Ingles. Med all rett mener de at det kun er “fillene” igjen av det som engang lignet på solsenger og parasoller til utleie for solhungrige turister. “Kvalitets turismen” krever bedre kvalitet og høyere standard, mener de.
At solsengene er falmet, plastikken skjør og vevet i stoffet fulle av hull og revner er et faktum. I tillegg gir både lukten og synet av gammel Hawaiian Tropic sololje et ulekkert inntrykk. Parasollene minner og gammel, bleket badetøy som elastisitenen har forlatt, og som minst av alt kan brukes til å skjerme for solen! Mens kommunen svarer at de ikke har penger til nyinnkjøp, blir turistenes utstillingsvindu ar Gran Canaria, noe som minner om en slitt turistbrosjyre.
Selv sier de brunbarka solstolutleierne at de heller burde betale turistene for å legge seg på solsengene, istedet for å forlange dagleiepriser av våre sårt trengte turister. De som står fram i pressen vil helst være anonyme, da de er redd for represalier fra arbeidsgiveren. Dette er flaut!!! De fleste turister som er villige til å betale 2,50 euro for en seng, ber straks om å få en uten hull og skavanker. Det er bare det at de ber om det umulige - det finnes ikke en hel solseng å oppdrive, sier de fortvilte utleierne til pressen. - Dessverre befinner vi oss i en umulig
situasjon; vi forstår kunden så godt, men kan ingenting gjøre!
Siden 1997 er selve forretningsdriften direkte underlagt kommunen, derimot står utleierne (tilsammen 54 personer) på lønningslista til et firma som heter Perfaler Canarias SA. Her foregår det som vanlig en hel masse grums vi vanlig dødlige ikke forstår. En dom i høyesterett (Tribunal Supremo) fra februar 1997 pålegger man kommunen å fortsette å legge ut denne tjenesten på anbud, til den grad at alle anbud som er lagt inn før kommunen tok over driften, også skal tas i betraktning.
Selve utleieaktiviteten på stranden genererer 4 millioner euro i året, mens stranddepartementet (Concejalia de Playas) som er pålagt å renovere materialet og garantere for kvaliteten på servicen, alltid gråter over sitt lille budsjett som ikke strekker til for å kjøpe nytt utstyr. I skrivende stund skal dette tema opp på tapeten på arbeidernes foreningsmøte i Maspalomas. Om man da ikke kommer til enighet, vil den trolige konsekvensen bli en streik, hvilket straffer turistsektoren om mulig enda mer.
Dette er bare en av mange tilsynelatende “små” problemer som direkte berører våre kjært trengende turister på denne øya. Dessuten burde det være et greit problem å løse, rent ut sagt over natten. Effekten vil være synlig direkte og hver enkelt besøkende på stranden vil være berørt i positiv forstand. Gudene skal vite at vi står ovenfor andre og mektigere problem, som enn om viljen hadde vært til stede, vil ta år å rette til eller se effekten av.
I stedet har vi akkurat vært gjennom noen dager i januar da alle politikere, sammen med alle direktører og underdirektører, samt deres sekretærer forlot Gran Canaria og alle problem for en stakket stund. De dro på Fitur!!! Ja, ikke misforstå ordet - Fitur er nemlig den årlige turistmessen i Madrid! Det er kanskje den eneste gangen kanarierne forlater øya, man da gjør de det også til gangs. Da stopper maskineriet opp, ingen blir fakturert, ingen får betalt, alle telefoner er slått av og øya opplever en slags unntaktstilstand. Fitur er i stor grad skapt og gjort for “gutteklubben rask”. Det konsumeres industrielle mengder vin, ost og skinke, samt at Madrids prostitusjonindustri får en oppblomstring det aldri snakkes høyt om. Nå skal det vel om sant skal sies, nevnes en og annen som i beste mening forsøker å markesføre Gran Canaria som turistøy, og håper at slagord som “No to winter” vil få halvt ihjel frossene nordeuropeere til å løpe inn på reisebyrå og kjøpe seg en pakketur til varmen!
Nåvel, Fitur er tydeligvis et sted det er viktig å synes og bli sett! Det mente i alle fall de politikerene som bevilget 1,8 millioner euro i markedsføringskampanjen og den nette sum av 1,1 millioner euro for den kanariske paviljongen på messen som skulle representere øygruppen. Standen var på 2 000 kvadratmeter med konferanselokaler, presserom, en egen plaza til “preformance” og en sensasjonstunnel(?). I tillegg kommer hotell-, restaurang- og flybillettregninger for samtlige av øyas politikere.
Kanarierne samles stort sett rundt sin egen paviljon, og selv den som alltid sitter på bakrommet uten tilgang til hverken styremøter eller viktige avgjørelser til daglig, kan av en slump komme i kontakt med an makt eller stor sosial anerkjennelse. Her slår man på stortromma, “prater turisme” med hvem det enn er som gidder å høre på. Her legger man ut om sin ekspertise på området, og er så langt fra mottagerlig fra enhver imput utenfra, som det overhodet er mulig. Det satses på “kvalitetsturisme”, dette uttrykket kommer stadig tilbake, ikke nok med at vi vil ha turisme til øya, men vi vil også gjerne ha dem kvalitetsstemplet først!!!
Nå skal jeg med dette ikke ta gleden fra dem som føler de har et ærende på turistmessen i Madrid, ei heller de myndigheter som mener de har et budskap å formidle til omverden. Viktigheten av markedsføring skal ikke undergraves, og alt som kan få Gran Canaria til å fremstå som det mest fristende når øvrigheten skal på ferie skal vi takke og ta imot. Men mange ganger er det enkleste det beste! Turister med kvalitetsstempel eller ikke. Hvem gidder å spandere tid i en solseng der store deler av kroppen siger gjennom vevet, og rompa hviler nedpå de skjeve sengbeina? Hvem gidder å komme tilbake til et turiststed de føler er akterutseilt og utgått på dato? Da hjelper det ikke at designet og prislappen på Kanarieøyenes paviljong på turistmessa i Madrid er skyhøy og får de store utmerkelsene!
Abonner på:
Innlegg (Atom)