Det var cirka tretti år siden, og vi var på vei til USA. Gulf krigen preget nyhetsbildet og billettprisene hadde falt proporsjonelt med den økende terror redselen. Men eventyrlysten overvant det meste. Dessuten var vi unge, og verden lå for våre føtter. Vi var uovervinnelige og udødelige. En herlig følelse.
Nåvel, vi ankom Arlanda flyplass i Stockholm, jeg og kjæresten i leiebil. Vi ble enige om at jeg skulle stille meg i innsjekkingskøen med all bagasje, mens han parkerte og leverte tilbake bil og nøkler. Akkurat det, tok lenger tid enn forventet. Jeg rakk å komme helt først i køen.
Koffertene var tunge, og da jeg skulle løfte av den første, sparket jeg fra med benet, og sendt bagasjetralla skjødesløst i vei med resten av bagasjen. Hjelp!
Det var da jeg så ham. Den lille mannen som kom løpende fra en den andre siden av hallen. Det var en godt voksen mann i frakk og hatt. Han smilte mot meg idet han lett fanget inn min bagasjevogn og kom meg beleilig til unnsetning. Som om det ikke var nok, hjalp han meg med den andre kofferten, løftet på hatten, ønsket meg en god tur mens han fortsatt smilte og tok med seg den tomme trallen tilbake. Det kunne nesten virke som om han bare gjorde jobben sin!
Vipps, var han borte like fort som han dukket opp!
Mange ganger siden har jeg lurt på om jeg rakk å si TAKK??
Etter en stund dukket kjæresten opp, og mens vi ventet i sikkerhetskontrollen fortalte jeg om dagens første positive hendelse. Min daværende kjæreste og nåværende ektemann kunne begeistret fortelle om dagens andre positive hendelse. Han hadde møtt et stort forbilde i sitt liv da han var på vei inn i garasjen på Arlanda. Ingen ringere enn konsernsjefen for Fritidsresor, mannen som hadde grunnlagt det firma han var ansatt i, og som hadde gjort ham til en av sine betrodde medarbeidere i Spania. En mann som sjelden gav seg til kjenne rent fysisk, men som det ikke desto mindre stod stor respekt av, og som var selve kjernen til den lojaliteten han følte for arbeidsgiveren.
Da vi etterhvert havnet ved et cafébord inne i avgangshallen kunne ikke kjæresten min slutte å prate om denne meget forsynte herremannen ved navn Bengt Bengtsson, som levde et tilbaketrukket privatliv, holdt en lav profil, med en beskjeden bil, et begrenset sosialt liv og en genuin interesse for sitt virke og sine ansatte. En spennende historie, i og med at han også indirekte var min øverste sjef i de sesonger jeg hadde arbeidet som reiseleder for norske Star Tour.
Det er ikke uten en god porsjon stolthet jeg erkjenner at jeg tilhørte kategorien “Blåskjorter”, det evigvarende varemerket som forenet oss Star Tour/Fritidsresor guider rundt om på de mange utenlandske destinasjoner i verden.
Vi var ikke bare “blå” på skjortene, men vi var symbolsk også “blå” helt inn i sjelen. Lojaliteten vi følte til firma vi var ansatt i, kan mest sammenlignes med en fotballsupporters kjærlighet til sitt lag. Selv om vi slet lange og mange timer til tider, og hverdagen mest bestod av å løse andres problemer, opplevde vi det ikke slik. Vi følte oss privilegerte, spesielt utvalgte og stolte. En følelse det er vanskelig å gjøre seg av med selv den dag i dag.
Kjæresten min og jeg var dypt opptatt i vår konversasjon da jeg løftet blikket for å sjekke avgangstavla og lytte til utropet på høyttaleranlegget. Plutselig ser jeg mannen, den lille mannen i grå vaktmesterfrakk som krysser cafégulvet med en kaffekopp i handen.
- Der er han jo, roper jeg ut og dytter borti kjæresten. Der er den mannen som hjalp meg med kofferten og tralla tidligere i dag!!
Kjæresten løfter blikket, stirrer den veien jeg peker og begynner plutselig å le.
- Jammen det er jo han, sier han. Det er jo Bengan som vi kaller han…………… Herre Gud, var det han som hjalp deg?????
Og slik ble altså mitt første møte med Bengt Bengtsson (Bengan). Han som grunnla Fritidsresor på tidlig 60-tallet. En enkel, men utrolig hjelpsom og forståelsesfull person som gjennom sine gjerninger lærte opp flere generasjoner reiseledere. Han rekrutterte ledere blant de unge i sine egne rekker, som han gav muligheter og stort ansvar. Han lærte oss å sette gjestens behov i sentrum.
Flere år senere skulle jeg bli oppringt personlig av Bengt Bengtsson. Jeg var ansatt som kabinesjef i Air Europa, et flyselskap som Fritidsresor kontrakterte til flere av sine reisemål. Jeg var også som norsk i et spansk selskap involvert i en oppgradering av selskapets serviceprogram på Skandinaviske flyvninger. Bengt ville bare forsikre seg om at vi tenkte i samme baner. I og med at jeg var gammel “blåskjorte”, håpet han at det fortsatt var gjestens ve og vel som stod i sentrum, og minnet meg om at gjestens ferie begynte allerede når de gikk ombord i flyet, så det var viktig at deres behov ble ivaretatt på en god måte. Slik var Bengt Bengtsson.
Nå finns han ikke lenger, mannen som lot handlingene snakke for seg selv, gikk bort i høst. Navnet Fritidsresor har også gått ut av historien. Men rundt om i verden finns flere generasjoner “blåskjorter” som på en eller annen måte tar med seg hans visjoner, kraften i hans handlinger og takknemligheten for det vi har fått være med på, videre langt inn i det blå.
På side 14, 15 og 16 Har jeg fått tillatelse til å trykke et utdrag av Thomas von Seths bok Charterhistoria, som handler om Fritidsresor og Bengt Bengtsson.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar