Igjen har vi blitt
minnet om hvilken uvurderlig makt pennen har. Mange har valgt å kalle den et
våpen. Et våpen til angrep, og ikke minst et våpen til forsvar! Jeg kunne ikke
la være å bokstavelig talt kjenne bly smaken i munnen her om dagen, da jeg som
vanlig -uten å tenke på det- satt med blyanten i munnen og tygget i vei.
Hva karikaturstreker
kan gjøre med oss mennesker fikk vi bokstavelig talt føle på kroppen i 2006 da
vi opplevde lynsjestemning. Norske og danske flagg ble brent verden over.
Konsulatene var truet. Stridighetene om Muhammed-karikaturene begynte 30.
september 2005 da den danske avisen Jyllands-Posten offentliggjorde tolv
karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed. Det førte til voldsom
debatt om ytringsfrihet og blasfemi, og på nyåret 2006 til store konflikter
mellom vestlige land og den muslimske verden. Flere personer i Skandinavia er
senere arrestert for å planlegge terror mot Jyllands-Posten og mordforsøk på
tegneren Kurt Westergaard.
Som følge av dette
var det norske Stortinget på nippet til å innføre en blasfemi lov, men det
holdt ikke i Regjeringen. Selv kristenfolket innså at dette bare handlet om
muslimers såre følelser. Kristne har jo måttet leve med kritikk, harselas og
satire helt siden den franske revolusjonen.
Litt spesielt er det
i dagens debatt, å tenke på at det kun er litt over 30 år siden det var forbudt
å vise Monty Pythons film ”Life of Brian” på norske kinoer. Forbudet ble
opphevet mot at man ikke kan oversette alt, innførte 18-års grense og en
fortekst som opplyste at filmen ikke handlet om Jesus. Svenskene ristet på
hodet av oss, og markedsførte filmen som ”så morsom at den er forbudt i
Norge”!!
Så var vi der igjen:
Enkle streker og karikaturer utløste en massakre der tolv mennesker ble drept i
en uskyldig avisredaksjon, eller var de egentlig så uskyldige? En hel verden reagerer. Mange sympatiserer og
bærer med seg plakater der det står ”Jeg er Charlie”. Ekstremister mener de
fikk som fortjent. Og en stor, ikke like synlig masse bestående av fredelige og
IKKE-voldelige mener at provokasjonen var unødvendig. Det kalles ”Blaming the
Victim”. Det er et begrep som brukes i alle mulige sammenheng, og kommer til
uttrykk slik; ”Det er forferdelig at dette skjedde, MEN det ville nok ikke
skjedd hvis offeret hadde gjort ting annerledes”. Og vips; så har man
automatisk gitt offeret skylden.
Eller har man det?
Er det verdt å bruke ytringsfriheten til slike segregerende budskap i en tid,
hvor vi virkelig ønsker å integrere forskjellige grupperinger i samfunnet? Selv
om de fleste muslimer aldri ville gjøre en flue fortred, betyr ikke det, at de
ikke føler seg provosert. Er det så viktig for oss å samles i kampen for noen
karikaturer som egentlig ligger så utrolig fjernt fra de flestes humor og
forløsende latter. Er de en nødvendighet for vår egen ultimate frihetsfølelse?
I hverdagen er ikke ytringsfriheten først og fremst et spørsmål om å kunne
kritisere religiøse ledere, å publisere en satirisk tegning eller å «stå
sammen» for grunnlovens viktigste paragraf.
Er ikke dette vi
ville kalt; mangel på respekt? På den ene siden snakker vi om solidaritet og
integrering. I våre lender forsøker vi på best mulig måte å legge forholdene
til rette for nye landsmenn. Morsmålsundervisning hånd i hånd med ekstra norsk-
eller svenskundervisning. Respekt for retten til moskeer i nærmiljøet, feiring
av religiøse høytider og kledsel. Vi legger om kantinemat i skoler og andre
institusjoner for å omfavne det flerkulturelle. Vi fjerner våre kristne
symboler for ikke å støte noen. Fjernsynspresentatører får ikke lenger bære
sitt konfirmasjons kors som smykke rundt halsen, i redsel for å støte noen. I
Sverige skriver man om historien, så Pippi Langstrømpes pappa ikke lenger får være
“negerkonge”, og bønnestunder får plass både i arbeidsliv og på skole.
Likevel samles vi nå
rundt noen karikaturtegninger som er skapt og ment for å provosere, noe av det
mest verdifulle i muslimenes liv. Nemlig profeten Muhammed. Noe vi vet sårer
selv den mest fredsbevarende og demokratiske muslim. Vi er unisont enige om at
“det må de bare tåle”, det er det de må “ofre” for demokratiet. Det er
demokratiets pris.
Hva er det som gjør
et bilde/en tegning så insisterende, og kanskje mer fryktinngytende enn et ord?
Hva kan bildet fortelle oss om angrepet på Charlie Hebdo – og hva kan angrepet
fortelle oss om bildet? Med sine tydelige konturer og farger er karikaturene i
Charlie Hebdo skånselsløse. De har ydmyket alle verdens tankesett, mennesker og
religioner gjennom en årrekke. Ingen går fri. Tegningene overdriver og
forvrenger, men likevel treffer de skarpt og tydelig med én gang vi ser dem –
og de sitter i kroppen lenge etter. Enten vi liker det eller ei. Derfor er
bildet så effektfullt, og noen ganger kan det ha en langt kraftigere effekt enn
det vi kan forestille oss.
Attentatet mot
Charlie Hebdo ble utløst av karikaturer av profeten Muhammed, og det er i dag
disse tegningene vi assosierer med tidsskriftet. Bladet få hadde hørt om, ble
nå trykket i 9 millioner eksemplarer.
Tusener av mennesker
har delt logoen til støtteaksjonen for Paris-ofrene. JE SUIS CHARLIE. Plakaten,
hvite bokstaver på svart bakgrunn, er et sterkt og fint symbol på støtte og
solidaritet, som for alltid vil bli stående til minne om terroraksjonen.
Aksjonen var ikke bare rettet mot 12 enkeltpersoner, men også mot Frankrike som
nasjon. Det var det verste terrorangrepet i landet siden 1960-tallet.
Og det var fremfor
alt et angrep på ytringsfriheten.
Sånn sett var det et
angrep på oss alle. Men egentlig, så er det få av oss som er Charlie.
Jeg er ikke Charlie.
Hadde jeg vært
Charlie, hadde jeg gjort det til mitt prosjekt å harselere med, fornærme,
krenke, støte, provosere alle slags autoriteter, politiske, kulturelle og
religiøse. Jeg hadde tatt for meg all slags dumskap, dobbeltmoral og ufornuft
og gjort narr av dem som stod bak, fordi jeg mente at det var viktig.
Jeg hadde ikke bare
gjort det når alle andre gjorde det, eller smått og skjult, jeg hadde gjort det
hele tiden, stort og åpent. Jeg ville ha blitt trukket for retten for det jeg
publiserte, og måttet ha kjempet for å kunne fortsette. Kontoret mitt hadde
blitt bombet, men jeg hadde ikke sluttet å ytre meg på samme måte. Jeg hadde
måttet leve perioder av livet under politibeskyttelse.
Til slutt hadde
kanskje noen gått til dødelig angrep på meg.
Så mye har jeg aldri
ofret for ytringsfriheten. Så mye har de færreste av oss gitt for
ytringsfriheten. Det verste som skjer meg, er at noen skjeller ut meg på
telefon, eller skriver en e-post med stygge ord og dårlige ønsker for dagen. De
truslene jeg har mottatt om angrep på min person har jeg valgt å se på som
useriøse. Og de steder jeg og min avis har blitt kastet ut fra, kan jeg leve
godt uten! De færreste journalister har et journalistisk prosjekt som Charlies.
Men terrorismen skal
uansett ikke vinne terreng. Ikke på lang tid har det vært viktigere for Europa
å skyve frykten og hatet ut bakdøren enn nå, før de begge slår rot ved
kjøkkenbord, på kontorer og i klasserom over hele Europa. Med pennen hevet og
med menneskeverdet som blekk må vi jobbe mot all ekstremisme, for «frihet»,
likhet og brorskap». For alle.
Jeg vil også
tillegge at slike terrorhandlinger ikke har noen religion. Også muslimske lærde
har gått hardt ut mot angrepet og kaller det et svik mot muslimske verdier og
en fornærmelse mot profeten. Og ikke desto mindre, prydes den nyeste utgaven av
Charlie Hebdo av profeten Muhammed som sier «Tout est pardonne» - alt er
tilgitt!!!
Vi må heller ikke glemme at det ikke bare var redaksjonen
i Charlie Hebdo som ble rammet av terroristhandlinger den 7 januar i år. På vei
ut fra massakren i redaksjonen, stopper de to terroristene og skyter dødelige
skudd mot en muslimsk politimann som lå skadet på gaten. Samtidig som
terroristene forskanser seg i en bygning, går en alliert terrorist til angrep
på uskyldige jøder et annet sted i Frankrike og kaldblodig avretter 4 menn i en
matbutikk, uten noen som helst parallell til ytringsfriheten. Bare en
menneskerett til frihet, til fred, til det å kjenne deg trygg i din daglige
omgivelse….
Det spørs om store
folkesamlinger i Paris gater og et nytt opplag på 9 millioner av nye utgaver av
Charlie Hebdo kan forandre radikale muslimer syn på det. Paradokset er som jeg
nevnte tidligere, at de fleste muslimer selv har søkt seg til vesten for å
slippe unna ekstremisme i sine egne land. Nå opplever vi nye generasjoner fra
den fremmedgjorte og arbeidsledige klassen av unge minoriteter i Europa som
radikaliseres. Noen reiser til Syria, andre til Jemen, fremmedkrigere blir de
kalt. De utfører kriminelle handlinger under et mantra av å tilhøre noe større,
et felleskap de så inderlig ønsker seg. En tilhørighet de er villig til å dø
for. Et liv etter døden der de tror de skal fremheves, glorifiseres.
Så til syvende og
sist handler kanskje ikke den tragiske hendelsen som startet det nye året
egentlig om karikaturer av Muhammed og ytringsfrihet i sin alminnelighet.
Radikale, muslimske
ekstremister bunner kanskje enkelt ut i et allment hat mot vesten. En
grunnleggende kulturkonflikt som ved hjelp av små, i blant usynlige utløsende
faktorer kan føre til massakre og blodige, uforståelige terror aksjoner. Våre
menneskerettigheter i vesten står så utrolig sterkt i kontrast til ekstreme
muslimers overbevisning, at å leve i skjønn forening mer og mer fremstår som
umulig. Derfor var kanskje ikke Paris massakren først og fremst en politisk
kontrovers, men helt enkelt et resultat av ekstremisme. Mennesker som tok livet
av mennesker
La oss ikke glemme det
Redaktøren
