Rajoy har brukt adskillige timer på talerstolen, der han med sin karakteristiske lesping har forsikret velgerene om at han vil endre kurs, gjøre de nødvendige forandringer for at landet skal komme seg ut av sitt økonomisk uføre. Dette har han utslagsgivende gjort på en overbevisende måte, uten på noen måte å røpe sin plan. Spanias nye statsminister må levere detaljerte kuttplaner for å berolige nervøse investorer, som nå sender renten oppover i påvente av svar. Mariano Rajoy mangler visjon, eller så mangler han evnen til å uttrykke sin visjon. Time will tell.
Jubelen brøt løs i den høyreorienterte leiren etter brakseieren den 20. november i år, selv om meningsmålingene hadde spådd dette resultatet langt i forvei. Rajoys konservative Partido Popular (PP) fikk 44,6 prosent av stemmene og rent flertall i nasjonalforsamlingen. Rajoy har surfet til valgseier på en bølge av velgermisnøye med sosialistenes regjering.
Utslaget ble at PP vant 186 av de 350 setene i nasjonalforsamlingen, noe som gir partiet rent flertall. Sosialistpartiet PSOE gjorde sitt dårligste valg noensinne og endte med en oppslutning på 28,7 prosent. Det gir partiet 111 seter i nasjonalforsamlingen, ned fra 169 etter forrige valg.
Oppmøte ved valgurnene var ikke overbevisende, og i alle fall ikke en forventet oppsluttning fra et spansk demokrati som sliter med stor arbeidsløshet, streiker, ungdomsopprør og stor trang til endring. Folk i en så presset situasjon burde være langt mer “taletrengte”, noe man synes burde gjort seg gjeldene ved stor valgoppsluttning. Har de kanskje generelt mistet troen på politikerne? Er det egentlig ingen av de store partiene med mulighet til regjeringsmakt som virker troverdige nok?
Spørsmålet er om det egentlig var så stor grunn til jubel i PP`s leir etter valgseireren. Var det den 56 år gamle juristen fra Galicia som på en overbevisende måte hadde gitt folket et nytt håp om framtiden. Eller var det bare et utslag av et enormt behov for forandring, som gjorde at folk stemte blått istedet for rødt? Nå har han i alle fall fått en massiv oppgave med å reformere den spanske økonomien. Og han har dårlig tid. I finansmarkedet er investorene utålmodige. Renten på Spanias lån stiger, og i samme åndedrag går kursen på børsen i Madrid i motsatt retning.
Avisa El Mundo skriver at han vil måtte gjennomføre smertefulle og upopulære tiltak, som trolig verken vil bli godtatt av opposisjonen eller fagforeningene.
Sosialdemokratenes (PSOE) statsminister Jose Luis Rodriguez Zapatero som ble valgt i 2004 har ikke levert, sier mange. Nå hadde han meldt sin avgang før valget, og hans partifelle og tidligere innenriksminister, Alfredo Pèrez Rubalcaba var PSOE`s statsministerkandidat, og den som drev valgkamp for sosialistene. En sliten statsminister går av, en statsminister som har styrt i sterk økonomisk motvind, blitt truffet av globale kriser og lån han ikke har klart å håndtere. Han har ikke funnet noen merkbar endring ut av uføret, og arbeidsledigheten har steget ham opp under ørene, helt inn i det siste. Dette på tross av eller på grunn av at han nok har forsøkt å følge Angela Merkels sterke formaninger om innstramninger og kutt med eksempler som Grekenland og Italia hengende foran ham på tavla i klasserommet.
Velgerne har straffet sosialistene for å ha reagert for sent på økonomikrisen i kjølvannet av boligboblen som sprakk. Spanias økonomi var i vekst da Sosialistpartiet overtok regjeringsmakten i 2004, men i løpet av de siste årene har Spania opplevd resesjon to ganger. Samtidig har arbeidsløsheten steget til 21,5 prosent, det høyeste nivået i hele EU. På kanariøyene er situasjonen enda verre, og arbeidsledigheten ligger straks oppunder 30%, noe som rammer de yngste verst.
Kanariøyene er en av 17 autonome regioner i Spania, med i overkant av 2 millioner innbyggere. Man har helt klart et “lillebror” kompleks i forhold til det spanske fastlandet. På den ene siden føler man med rett, at man geografisk sett ligger for langt ute i periferien for å få “spise kirsebær” med de store. På den annen side føler man seg så “spesielle” at det bør gis egne privilegier og bli tatt hensyn til særskilte behov.
Turismen er kanariøyenes akilleshæl, og selve livsunderlaget for hele øygruppen. At man ikke selv har vært i stand til å ivareta denne viktige næringsgrenen, fratar ikke kanarierne i å reklamere en sårt tiltrengt hjelp og oppmerksomhet fra regjeringens side.
Begge ordførerene i turistkommunene San Bartolomè de Tirajana og Mogan tilhører PP, og gledes derfor over at deres partifelle Mariano Rajoy har nådd helt opp til toppen i det politiske hierarkiet, og håper at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Det varsler også godt for Kanariøyene at han er en stor tilhenger av øygruppen, og bruker ikke minst Gran Canaria som feriedestinasjon og rekreasjon. Ofte har han vært å se på Amadores stranden iført shorts og snorkel.
Mariano Rajoy er også god venn med Gran Canarias kanskje mest omstridte politiker, nemlig José Manuel Soria (54). Denne meget omtalte og omdiskuterte politikeren fra Telde er sønn av en frukteksportør. Soria er utdannet markedsøkonom og påstår seg snakke flytende engelsk og fransk, samt ha god kunnskap i tysk. Etter et langt politisk liv ble han I 1995 borgemester I Las Palmas, og kanskje det var da han gjorde best inntrykk. Gran Canarias sovende hovedstad, våknet plutselig til liv. Synlig tegn på forbedringer i infrastrukturen lot ikke vente på seg. I 2003 ble han valgt til president i Cabildo (øyrådet), for deretter i 2007 bli valgt til visepresident, samt økonomi- og ligningsminister i den kanariske regjeringen. Det var i og med hans fornyede, politiske innflytelse at det begynte å skurre i moralen hos Josè Manuel Soria.
I 2008 ble han dratt inn i “Caso Eolo”, der mange av hans nærmeste ble beskyld og dømt for korrupsjon i forbindelse med utvinning av vindenergi i Arinaga (vindmøllene). Blant annet ble det slutten
på hans bror Luis Sorias politiske karriere, som dengang satt som industri- og nyteknologi minister i den kanariske regeringen.Som følge av “Caso Eolo” kom også “Caso Charlet” i 2009, da journalisten Carlos Sosa Bàez (canarias ahora) anmeldte Josè Manuel Soria for korrupsjon og forfalskning. Et privat firma som med Sorias innflytelse var satt inn i “Caso Eolo”, viste seg også å ha gitt Soria og hans familie husly i 21 måneder mens hans nye villa i Tafira var under bygging. Josè Manuel Soria svarte med å anmelde journalisten for ærekrenkelse, og etter en langs tids offentlig oppvask rant saken ut i sanden.
Den 6 oktober 2008 begjærte politiets antikorrupsjonsenhet etterforskning av Josè Manuel Soria fra hans tid som president i Cabildo (øyrådet). Denne saken ble kalt “Caso Salmon” (laksesaken). Her mente man at det var sterke indisier på at den nå avdøde, norske gründeren av Anfi del Mar, Bjørn Lyng hadde hatt store fordeler forretningsmessig etter at han inviterte Soria og hans familie på laksefiske i Norge, sommeren 2005. Blant annet ble det gitt Bjørn Lyng klarsignal for utbygging i Tauro etter denne reisen. Ni måneder etterpå ble saken henlagt på grunn av bevistets stilling, og at saken var foreldet.
Nå er Josè Manuel Soria igjen i vinden. Denne gangen fordi hans partifelle og gode venn Mariano Rajoy tiltrer som ny statsminister i Spania den 22. desember. Media regner det som ganske klart at Soria blir en av hans disipler, i form av minister i regjeringen. Soria selv springer fra det ene TV-intervjuet til det andre, og svarer med en falsk beskjedenhet at han overhodet ikke har blitt lovet noe, men at han setter sin lit til Rajoy når det gjelder å velge rett mann for jobben. Blant det store antallet blåe kommunal- og fylkespolitikere på øya håper man selvsagt at Rajoy tilgodeser sin venn på Gran Canaria en mulighet til “å spise kirsebær” med de store. Da tar de det for gitt at “storebror” oftere vil kaste sitt øye mot Kanariøyene og at turismen her i “utkantstrøket” oftere vil stå på dagsorden når de viktige avgjørelsene tas i Madrid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar