Varehuset som gikk ut på dato

Det engelske snittet heter varehuset som gjennom årtiender har vært Spanias kronjuvel. Selve symbolet på eleganse, internasjonalitet og høy middelklasse. Strategisk beliggende i sentrum av enhver spansk by med respekt for seg selv.

I Las Palmas ligger det spanske svaret på norske Steen & Strøm, eller det svenske NK ved hovedgaten Mesa Y Lopez. Der har det ligget siden 1977. Med tiden har det kommet ett til i shoppingstrøket 7Palmas, men det er i følge fiffen ikke like autentisk!!!

Det var i sin tid like høye opptakskrav til ekspeditrise stillingene  på El Corte Inglés som det var for å bli flyvertinne på det statlige selskapet Iberia. Det vil si; et vakkert utseende, en slank kropp og en pappa med stort kontaktnett.

Produktkunnskap og serviceinnstilling ble skjøvet til side av et sensuelt smil, kraftig sminkede øyne og en noe arrogant holdning. Det var ikke hvermannsen som hadde råd til å velge fra øverste hylle på El Corte Inglés, og slik var det også meningen at det skulle være. Derfor ble det å jobbe der like prestisjefylt som det å handle der. En klubb for gjensidig beundring, med andre ord!

Ute på gaten var det stas å vandre rundt med en pose med de karakteristiske grønne trianglene på, og som utgjør varehusets image. En logo de har tviholdt på selv i tider da trenden tilsa noe annet. 

I dag er elegansen blant ekspeditrisene ikke like åpenbar, selv om sminken ofte er i overkant. De høyhælte skoene er byttet ut med mer fotvennlige varianter, leggene er dekket av støttestrømper og smilet mer anstrengt enn sensuelt.  I dagens krisetider føles de noe overrepresentert blant meterlange hyllevarer, i et ellers så publikums tomt lokale. Det er med andre ord nesten umulig å ha en betraktende stund for å pirre shoppinglysten og la seg friste av de mange artikler du ikke ante eksisterte. Du skal ikke ha gått mange meterne før en liten «solstråle» åpenbarer seg med et undrende blikk!

Før var El Corte Inglés svaret på alt. Det du ikke fikk andre steder, fikk du der! I dag får du det meste andre steder, også på El Corte Inglés, bare til litt høyere priser!

Ekspeditrisenes status har falt i takt med varehusets noe tapte anseelse. I dag er de pålagt å gå med gjennomsiktige, private håndvesker på jobb. På den måten er det lett å se hvem som røyker Marlboro og hvem som har mensen. Det er nok ikke av hensyn til kundenes nysgjerrighet at de er pålagt transparente vesker, men heller fordi personalet ikke helt har ledelsens fortrolighet. På seg selv kjenner man andre, er det noe som heter. 

For annethvert steg du tar inn i lokalet så dukker en uniformert dame opp og hilser, noe hun forventer at du gjør tilbake, før hun spør om du behøver hjelp.  Avslår du høflig tilbudet og ytrer noe om at du bare vil titte, nikker hun medlidende og inntar automatisk en overvåkende posisjon bare noen centimeter i fra deg.  Slik puster hun deg i nakken, helt til du passerer hennes territorium, for der venter en ny ekspeditrise. 

Det er først når du virkelig behøver hjelp, og har et produktspørsmål at frustrasjonen blir fullkommen. Det er nemlig ytterst sjelden de kan svare konkret.

          –Om du ikke ser den, så har vi den ikke (!!!), er oftest standardsvaret. Med andre ord så har produktmengden overgått deres forstand. Og interessen for nye duppeditter har de overlatt til barnebarna.

I gourmetavdelingen er det i alle fall ingen som kan noe om de dyre vinene som står i hyllen.  - Jeg beklager, men jeg drikker ikke så mye vin selv sa dama og forsøkte plassere meg økonomisk. Du vet at jo dyrere vinen er, jo bedres smaker den sa hun pedagogisk og smilte med en kirsebærrød trutemunn!!!!

Da jeg kom til avdelingen for kjøkkenutstyr ble jeg nesten overfalt av 3 ekspeditriser. Det var overveldende. Det viste seg snart at de var inne i en dyp diskusjon og forflyttet seg derfor rundt i lokalet sammen.

Meg var de ikke det ringeste interessert i.

- Jeg vil gjerne kjøpe biff bestikk sa jeg med åpent sinn.

Det var da den ene av dem stilte seg opp midt i lokalet og ropte; Mary, Mary, Mary......, men til ingen nytte. Det var nemlig hun som kunne dette med kniver og bestikk, forstod jeg.  Hun hadde gått for å ta en telefon for en time siden, og ikke kommet tilbake!!

Jeg hadde ruslet rundt på egenhånd i 15 minutter da en av de tre rev seg løs fra diskusjonen og kom bort til meg med et elskverdig smil;

 - Kan du komme tilbake i ettermiddag, tror du?

Hva………!!!!.......  

Det er da jeg innser at varehuset har gått ut på dato. Kundekretsen er utdødende. Lokalene var tidligere fylt med hjemmefruer som strøk blusen og la håret før de gikk til Corte Inglés på formiddagene. Lunsjen tok de med venninner, siestaen hjemme, før de var tilbake en tur på ettermiddagen. Ikke helt forenlig med dagens tidsklemme, alenemødre og karrierekvinner etc.

Plukker du selv et produkt uten assistanse og finner egenhendig veien til nærmeste kasse, vil du automatisk få spørsmålet om hvem som hjalp deg? Det skal nemlig registreres i kassen. Kanskje får de provisjon? Sier du at ingen hjalp deg, blir hun bak disken glad! Da kan hun registrere seg selv på den handelen! 

Det hindrer dem dog ikke i å utbrodere sitt privatliv i høylytte toneganger seg imellom foran enhver kunde som venter på å få betale i kassen. De legger stor vekt på å pleie forholdet og fortroligheten til sine kollegaer. Det går helt klart foran kunden!

Hvilken opplæring ekspeditørene må gjennom for å være varehusets «ansikt utad» en noe usikkert. Men helt på det rene er en felles instruks og mye basistrening på innpakking av gaver!! Det er rett og slett fasinerende å se hvordan de asymmetrisk klapper og stryker det nøye oppmålte papiret rundt gaven, for så å avslutte det hele med en perfeksjon som man ikke enkelt og greit går hjem og kopierer. 

El Corte Inglés var dessuten et av de få steder man før i tiden (og nåtiden!) fikk sine innkjøp gavepakket om ønskelig. Bare dèt var status i seg selv!

Parkeringen er som å kjøre inn i et oppadgående, spiral lignende trikkespor der takhøyden får deg å dukke inne i bilen. I disse tider da moderne shoppingsentre lar deg stå et par timer gratis, tar El Corte Inglés hudløse priser fra første minutt. Har du ikke vekslepenger har du ett problem. Ekspeditørene får ikke åpne kassen uten ved varekjøp. Det betyr at du med alle pakkenelliker må svettende løpe rundt i varehusets utallige etasjer og avdelinger til du finner en kasse betjent av en avdelingssjef. Denne har nemlig myndighet til å åpne kassen, kun for å veksle en seddel!!!!

Det slår meg at dette ikke er noen bra måte å drive butikk på! Noen må faktisk legge forholdene til rette for meg, og handelen skal være attraktiv!!

El Corte Inglés ble grunnlagt i 1940 av Ramón Areces. Mannen som emigrerte til Cuba som 15 åring og fikk jobb hos sin onkel på varehuset El Encanto. Der jobbet også hans fetter, som senere skulle åpne varehuskjeden Galerias Preciados i Spania.

To fettere, to varehuskjeder og to konkurrenter. I 1995 kjøpte El Corte Inglés opp de 22 varehusene Galerias Preciados som fantes i Spania, etter at de hadde nådd konkursens rand.

I februar 2014 kunne El Corte Inglés gruppen telle opp 88 varehus , to av dem i Portugal. Hele 100 000 ansatte. Videre hadde de 43 supermarkeder, 203 Opencor og Supercor butikker. I tillegg 98 Sfera klesbutikker, 108 Optica 2000-  og 29 Bricor butikker. I tillegg et nettverk på 497 reisebyråer i Spania og 91 i utlandet.

Et familieforetak som holder kortene tett til brystet. All ekspansjon har vært gjort med egenkapital fram til i fjor da de lot Banco Santander overta 51% av aksjene som avbetaling av et lån på 4 900 millioner euro.

Salgskurven har vært synkende for varehuskjeden siden 2007, noe mange vil gi krisen i Europa skylden for. Også turistene har sviktet El Corte Inglés, noe de har tatt til etterretning. Så om turistene ikke vil komme til dem, vil de komme til turistene.

Derfor planlegges det en El Corte Inglés i Maspalomas, på sørsiden av Gran Canaria. Midt i turistparadiset, om man får tro de stadig vekslende og vaklende byplanene i kommunen. Tanken er et 5 etasjers bygg til 100 millioner euro fordelt på 25 000 kvadratmeter. 

I 1989 døde Ramón Areces, og overlot skuta til sin nevø  Isidoro Àlvarez. Mannen som ble betegnet som reservert, ekstremt diskret og allergisk mot media i sin alminnelighet. Han tok El Corte Inglés til nye høyder.

Da Han døde i fjor gikk stafettpinnen videre til hans nevø Dimas Gimeno.

Nå blir det spennende å se om han klarer å gjøre de nødvendige forandringene som skal til for å tilpasse det engelske snittet til et marked i rask forandring, og som stadig stiller høyere krav. De skrivende stund sliter de med et produkt som har gått ut på dato. 

En plastpose som status er ikke lenger nok….

Hvor langt er du villig til å dra den? ……ytringsfriheten altså!........

Igjen har vi blitt minnet om hvilken uvurderlig makt pennen har. Mange har valgt å kalle den et våpen. Et våpen til angrep, og ikke minst et våpen til forsvar! Jeg kunne ikke la være å bokstavelig talt kjenne bly smaken i munnen her om dagen, da jeg som vanlig -uten å tenke på det- satt med blyanten i munnen og tygget i vei.

Hva karikaturstreker kan gjøre med oss mennesker fikk vi bokstavelig talt føle på kroppen i 2006 da vi opplevde lynsjestemning. Norske og danske flagg ble brent verden over. Konsulatene var truet. Stridighetene om Muhammed-karikaturene begynte 30. september 2005 da den danske avisen Jyllands-Posten offentliggjorde tolv karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed. Det førte til voldsom debatt om ytringsfrihet og blasfemi, og på nyåret 2006 til store konflikter mellom vestlige land og den muslimske verden. Flere personer i Skandinavia er senere arrestert for å planlegge terror mot Jyllands-Posten og mordforsøk på tegneren Kurt Westergaard.

Som følge av dette var det norske Stortinget på nippet til å innføre en blasfemi lov, men det holdt ikke i Regjeringen. Selv kristenfolket innså at dette bare handlet om muslimers såre følelser. Kristne har jo måttet leve med kritikk, harselas og satire helt siden den franske revolusjonen.

Litt spesielt er det i dagens debatt, å tenke på at det kun er litt over 30 år siden det var forbudt å vise Monty Pythons film ”Life of Brian” på norske kinoer. Forbudet ble opphevet mot at man ikke kan oversette alt, innførte 18-års grense og en fortekst som opplyste at filmen ikke handlet om Jesus. Svenskene ristet på hodet av oss, og markedsførte filmen som ”så morsom at den er forbudt i Norge”!!

Så var vi der igjen: Enkle streker og karikaturer utløste en massakre der tolv mennesker ble drept i en uskyldig avisredaksjon, eller var de egentlig så uskyldige?  En hel verden reagerer. Mange sympatiserer og bærer med seg plakater der det står ”Jeg er Charlie”. Ekstremister mener de fikk som fortjent. Og en stor, ikke like synlig masse bestående av fredelige og IKKE-voldelige mener at provokasjonen var unødvendig. Det kalles ”Blaming the Victim”. Det er et begrep som brukes i alle mulige sammenheng, og kommer til uttrykk slik; ”Det er forferdelig at dette skjedde, MEN det ville nok ikke skjedd hvis offeret hadde gjort ting annerledes”. Og vips; så har man automatisk gitt offeret skylden.

Eller har man det? Er det verdt å bruke ytringsfriheten til slike segregerende budskap i en tid, hvor vi virkelig ønsker å integrere forskjellige grupperinger i samfunnet? Selv om de fleste muslimer aldri ville gjøre en flue fortred, betyr ikke det, at de ikke føler seg provosert. Er det så viktig for oss å samles i kampen for noen karikaturer som egentlig ligger så utrolig fjernt fra de flestes humor og forløsende latter. Er de en nødvendighet for vår egen ultimate frihetsfølelse? I hverdagen er ikke ytringsfriheten først og fremst et spørsmål om å kunne kritisere religiøse ledere, å publisere en satirisk tegning eller å «stå sammen» for grunnlovens viktigste paragraf.

Er ikke dette vi ville kalt; mangel på respekt? På den ene siden snakker vi om solidaritet og integrering. I våre lender forsøker vi på best mulig måte å legge forholdene til rette for nye landsmenn. Morsmålsundervisning hånd i hånd med ekstra norsk- eller svenskundervisning. Respekt for retten til moskeer i nærmiljøet, feiring av religiøse høytider og kledsel. Vi legger om kantinemat i skoler og andre institusjoner for å omfavne det flerkulturelle. Vi fjerner våre kristne symboler for ikke å støte noen. Fjernsynspresentatører får ikke lenger bære sitt konfirmasjons kors som smykke rundt halsen, i redsel for å støte noen. I Sverige skriver man om historien, så Pippi Langstrømpes pappa ikke lenger får være “negerkonge”, og bønnestunder får plass både i arbeidsliv og på skole.

Likevel samles vi nå rundt noen karikaturtegninger som er skapt og ment for å provosere, noe av det mest verdifulle i muslimenes liv. Nemlig profeten Muhammed. Noe vi vet sårer selv den mest fredsbevarende og demokratiske muslim. Vi er unisont enige om at “det må de bare tåle”, det er det de må “ofre” for demokratiet. Det er demokratiets pris.

Hva er det som gjør et bilde/en tegning så insisterende, og kanskje mer fryktinngytende enn et ord? Hva kan bildet fortelle oss om angrepet på Charlie Hebdo – og hva kan angrepet fortelle oss om bildet? Med sine tydelige konturer og farger er karikaturene i Charlie Hebdo skånselsløse. De har ydmyket alle verdens tankesett, mennesker og religioner gjennom en årrekke. Ingen går fri. Tegningene overdriver og forvrenger, men likevel treffer de skarpt og tydelig med én gang vi ser dem – og de sitter i kroppen lenge etter. Enten vi liker det eller ei. Derfor er bildet så effektfullt, og noen ganger kan det ha en langt kraftigere effekt enn det vi kan forestille oss.

Attentatet mot Charlie Hebdo ble utløst av karikaturer av profeten Muhammed, og det er i dag disse tegningene vi assosierer med tidsskriftet. Bladet få hadde hørt om, ble nå trykket i 9 millioner eksemplarer.

Tusener av mennesker har delt logoen til støtteaksjonen for Paris-ofrene. JE SUIS CHARLIE. Plakaten, hvite bokstaver på svart bakgrunn, er et sterkt og fint symbol på støtte og solidaritet, som for alltid vil bli stående til minne om terroraksjonen. Aksjonen var ikke bare rettet mot 12 enkeltpersoner, men også mot Frankrike som nasjon. Det var det verste terrorangrepet i landet siden 1960-tallet.

Og det var fremfor alt et angrep på ytringsfriheten.

Sånn sett var det et angrep på oss alle. Men egentlig, så er det få av oss som er Charlie.

Jeg er ikke Charlie.

Hadde jeg vært Charlie, hadde jeg gjort det til mitt prosjekt å harselere med, fornærme, krenke, støte, provosere alle slags autoriteter, politiske, kulturelle og religiøse. Jeg hadde tatt for meg all slags dumskap, dobbeltmoral og ufornuft og gjort narr av dem som stod bak, fordi jeg mente at det var viktig.

Jeg hadde ikke bare gjort det når alle andre gjorde det, eller smått og skjult, jeg hadde gjort det hele tiden, stort og åpent. Jeg ville ha blitt trukket for retten for det jeg publiserte, og måttet ha kjempet for å kunne fortsette. Kontoret mitt hadde blitt bombet, men jeg hadde ikke sluttet å ytre meg på samme måte. Jeg hadde måttet leve perioder av livet under politibeskyttelse.

Til slutt hadde kanskje noen gått til dødelig angrep på meg.

Så mye har jeg aldri ofret for ytringsfriheten. Så mye har de færreste av oss gitt for ytringsfriheten. Det verste som skjer meg, er at noen skjeller ut meg på telefon, eller skriver en e-post med stygge ord og dårlige ønsker for dagen. De truslene jeg har mottatt om angrep på min person har jeg valgt å se på som useriøse. Og de steder jeg og min avis har blitt kastet ut fra, kan jeg leve godt uten! De færreste journalister har et journalistisk prosjekt som Charlies.

Men terrorismen skal uansett ikke vinne terreng. Ikke på lang tid har det vært viktigere for Europa å skyve frykten og hatet ut bakdøren enn nå, før de begge slår rot ved kjøkkenbord, på kontorer og i klasserom over hele Europa. Med pennen hevet og med menneskeverdet som blekk må vi jobbe mot all ekstremisme, for «frihet», likhet og brorskap». For alle.

Jeg vil også tillegge at slike terrorhandlinger ikke har noen religion. Også muslimske lærde har gått hardt ut mot angrepet og kaller det et svik mot muslimske verdier og en fornærmelse mot profeten. Og ikke desto mindre, prydes den nyeste utgaven av Charlie Hebdo av profeten Muhammed som sier «Tout est pardonne» - alt er tilgitt!!!

Vi må heller  ikke glemme at det ikke bare var redaksjonen i Charlie Hebdo som ble rammet av terroristhandlinger den 7 januar i år. På vei ut fra massakren i redaksjonen, stopper de to terroristene og skyter dødelige skudd mot en muslimsk politimann som lå skadet på gaten. Samtidig som terroristene forskanser seg i en bygning, går en alliert terrorist til angrep på uskyldige jøder et annet sted i Frankrike og kaldblodig avretter 4 menn i en matbutikk, uten noen som helst parallell til ytringsfriheten. Bare en menneskerett til frihet, til fred, til det å kjenne deg trygg i din daglige omgivelse….

Det spørs om store folkesamlinger i Paris gater og et nytt opplag på 9 millioner av nye utgaver av Charlie Hebdo kan forandre radikale muslimer syn på det. Paradokset er som jeg nevnte tidligere, at de fleste muslimer selv har søkt seg til vesten for å slippe unna ekstremisme i sine egne land. Nå opplever vi nye generasjoner fra den fremmedgjorte og arbeidsledige klassen av unge minoriteter i Europa som radikaliseres. Noen reiser til Syria, andre til Jemen, fremmedkrigere blir de kalt. De utfører kriminelle handlinger under et mantra av å tilhøre noe større, et felleskap de så inderlig ønsker seg. En tilhørighet de er villig til å dø for. Et liv etter døden der de tror de skal fremheves, glorifiseres.

Så til syvende og sist handler kanskje ikke den tragiske hendelsen som startet det nye året egentlig om karikaturer av Muhammed og ytringsfrihet i sin alminnelighet.

Radikale, muslimske ekstremister bunner kanskje enkelt ut i et allment hat mot vesten. En grunnleggende kulturkonflikt som ved hjelp av små, i blant usynlige utløsende faktorer kan føre til massakre og blodige, uforståelige terror aksjoner. Våre menneskerettigheter i vesten står så utrolig sterkt i kontrast til ekstreme muslimers overbevisning, at å leve i skjønn forening mer og mer fremstår som umulig. Derfor var kanskje ikke Paris massakren først og fremst en politisk kontrovers, men helt enkelt et resultat av ekstremisme. Mennesker som tok livet av mennesker

La oss ikke glemme det

Redaktøren

Vi ønsker oss et sted i fred og ro...

Sitter på et noe nedslitt kjøpesenter, eller skal man kanskje kalle det et ”fritidssenter” på sørsiden av øya. En av disse labyrintene av sementblokker som tilbyr en del varer som har gått ut på dato. En og annen koselig restaurant, en overfylt bar, et nyttig apotek og flere stengte dører.

Jeg leser dagens nyheter og gremmes av alt fra menneskeskapt global oppvarming til diskriminering av svart ungdom blant polititjenestemenn i USA. Året som gikk fylte nyhetsbildet med ebola epidemi i Afrika, skrekkscener fra terrorangrep på uskyldige barn i Pakistan, bombinger i Gaza, en russisk bjørn som har våknet fra sin dvale, syriske flyktninger uten håp for fremtiden, et Middelhavet som er i ferd med å bli en kirkegård for båtflyktninger, et Norge som hever terrorberedskapen og bomber som sprenges mellom bolighus i Malmø. Bare for å nevne noe. 

Og alt dette er menneskeskapt. På julekortene jeg fikk ønskes alle fred. Jeg takker for ønskene og håper på det beste. Tør vi håpe at det nye året bringer bedre tanker, bedre tider og bedre handlinger?

Det er da det dukker opp en liten gjeng med mindreårige barn. Litt for tynne, blåaktig bleke og med sterk britisk aksent. Den største i gjengen kan enten være en ung mor, eller en storesøster. De spør hva restauranten tar for en pizza, og får et svar de kan leve med. Mens pizzaen bakes, springer de høylytt rundt bordene. En tilsynelatende veloppdratt kelner ber de roe seg ned litt, av hensyn til andre gjester. Etter noen minutter kommer han ut med to kartonger rykende fersk pizza. 

I stedet for å ta med seg maten hjem setter de seg ved et par høye bord på motsatt side. Bordene tilhører et annet spisested som ennå ikke har åpnet. De innbruddsikre stålpersiennene er trukket ned og låst. Barna spiser glupsk og prater i munnen på hverandre, uten å forstyrre noen. Etter en stund kommer det frem en mann i voksen alder, med mange tatoveringer og lite klær. Han spiser den siste pizza biten, gir barna ordre om å følge ham, og hele gjengen forsvinner. Det som ligger igjen er et par tomme kartonger og noen pizza skorper. 

Det går ennå en stund før en liten og trinn fyr dukker opp med et stort nøkkelknippe, og sur mine. Han rekker så vidt å få åpnet døra da han oppdager to pizza kartonger og noen smuler som ligger på bordet utenfor hans restaurant. Han gjør store øyne, senker pannen og marsjerer med små, hissige trinn over gangen og inn på restauranten der jeg sitter. Han kan ikke være mer enn 1,60 på strømpelessen men er så forbanna at han nesten tipper bakover. 

Med to hender i siden gyver han løs verbalt. Han begynner med begynnelsen. Hvordan mødre bør oppdra sine barn, og da refererer han ikke til barna som spiste pizzaen, for de traff han aldri. Han mener moren til kelneren på ”min” restaurant. Han stiller spørsmål ved hele hans oppvekst, om han har lært seg hva som er rett og feil? Så overgår han til en mer aktuell problemstilling, og lurer på om han er ved sine fulle fem. Hva som har gjort at en tullete restauranteier overhodet har vært så uansvarlig å ansette en person som han? Det er først når han kommer til poenget at han ikke har ord igjen. Han blir bare stående å fekte med armene, sprengrød i ansiktet og peker bort på to, åpne pizza kartonger som ligger og gapskratter mot han. Så faller det avgjørende ordene; ”hijo de puta” (sønn av en hore)!!!!

Det føles som taket skal løfte seg, og tallerken vibrerer i takt med bestikket da den andre uten noen som helst form for verbalt hinder, ber den første å dra til hel....! Det triller ut en masse gloser som ikke er nevnt i ordboka. Det er min sann ikke hans ansvar å løpe etter kunder som bestiller ”take away” å plukke opp tom emballasje. Han vil ha seg frabedt beskyldninger om både det ene og det andre og lurer på hva den første har for type handikapp som gjør at han ikke er istand til å brette sammen og kaste et par kartonger uten å blåse seg  så jæ......ig opp!

Nå begynner gjestene å røre på seg. De har fått nok! Folk fra andre serveringssteder rundt omkring stiller seg i dørene og titter. I stedet for å forsøke roe ned to fullkommelige idioter, begynner kollegene rundt omkring å ta parti........Dette lover godt for fremtiden. Følgene av dette oppgjøret kommer å leve lenge etter at pizzakartongene har gått i oppløsning.

Et håp om å sikre verdensfreden svinner hen. Det begynner og slutter med oss selv. Jeg legger igjen betalingen under tallerken og sniker meg ut, tar med meg verdensnyhetene og ser om jeg kan finne et sted i fred og ro!!!

Et godt nytt år ønskes med ord fra Arnulf Øverland:

Jeg våknet en natt av en underlig drøm

det var som en stemme talte til meg

fjern som en underjordisk strøm-

og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove.

Du må ikke tro at du bare har drømt

I går ble jeg dømt

I natt reiste de skafottet i gården

De henter meg klokken fem i morgen

Hele kjelleren her er full

og alle kaserner har kjeller ved kjeller

Vi ligger og venter i stenkalde celler

Vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv hva vi ligger og venter

og hvem der kan bli den neste de henter

Vi stønner vi skriker – men kan dere høre?

Kan dere absolutt ingen ting gjøre?

Ingen får se oss

Ingen får vite hva der skal skje oss

Ennu mer:

Ingen kan tro hva her daglig skjer

Du mener det kan ikke være sant

så onde kan da ikke mennesker være

Der fins da vel skikkelige folk i blant?

Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves

Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves

Verden har glemt oss! Vi er bedratt!

Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap

og tenke på hva der gir vinning og tap!

Du må ikke skylde på åker og fe

og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme

Du har ikke lov å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

De liker å drepe, de frydes ved jammer,

de ønsker å se vår verden i flammer!

De ønsker å drukne oss alle i blod!

Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo at skolebarn er soldater

som stimer med sang over torg og gater

og oppglødd av mødrenes fromme svik

vil verge sitt land og gå i krig

Du kjenner det nedrige folke bedrag

med heltemot og med tro og ære-

du vet at en helt, det vil barnet være,

du vet han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål

og henge igjen i en piggtrådvase

og råtne for Hitlers ariske rase!

Du vet det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.

Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent

Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred

på arbeid, på samhold, på kjærlighet!

Men den som ikke vil dø i en flokk

får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket- å, kunne du høre

Det er en eneste ting å gjøre:

Verg deg, men du har frie hender!

Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær

Ute var glitrende stjerne vær

Bare en ulmende stripe i øst

varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand

steg med et skjær av blod og brann

steg med en angst så åndeløs

at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.-

Vår tid er forbi – Europa brenner!

Du skal ikke stikke kjepper i jula....

Det var lenge siden vi satt hensynsløst henslengt på første sete til høyre for sjåføren i bussen, uten bilbelte og med fritt leide ut gjennom en enorm frontrute i tilfelle bråstopp. Det var mange år siden vi sang ”En buss sjåfør, en buss sjåfør, det er en mann med godt humør......”, av full hals på vei fra klassetur eller feriekoloni!

Det var den gangen du var prisgitt offentlig transportmiddel i den grad du ikke ville bruke beina eller sykkelen. Å ta bilen, var et ikke eksisterende alternativ. Det fantes kun en bil i familien, og den hadde far tatt på jobben.

Buss sjåføren var en lokal kjendis, som hadde en rimelig bra oversikt over hvem de var som steg på bussen daglig. Han visste hvem som brukte å komme løpende i siste øyeblikk, han stoppet for fru Jørgensen i Krokveien selv om det ikke var busstopp der, han hjalp deg av med barnevogna og han var på fornavn med de fleste av oss.

Ja, og han var en HAN. For på den tiden jeg vokste opp så var det kun mannlige buss sjåfører. På Gran Canaria er de fortsatt i flertall.

For mange mennesker er busstransport fortsatt en del av hverdagen. Mange av de spanjolene som jobber i turistbransjen, bor selvfølgelig ikke i turistområdene. Søvnige sitter de og humper på lokalbussen på vei til jobb, mens vi fortsatt ikke har kommet oss hjem fra nattklubben. 

I dag er de fleste buss sjåfører morgentrøtte. De er verken lokalkjente eller har noen som helst interesse i å vite hvem du er og hvor du har tenkt deg. Dårlig tid har de også. Det går så remmer og tøy holder. I rykk og napp. Etter ansiktsuttrykket å dømme har de en kraftig prolaps i ryggen, og er definitivt ikke en ....mann med godt humør..!

Mange turister benytter seg av den lokale, offentlige busstransporten. Ikke som en dyd av nødvendighet kanskje. Mer som en kuriositet. Litt engstelige for å kjøre  i et ukjent trafikkbilde , litt dyrt å leie bil? Kanskje er busstransporten en fin måte å komme nærmere lokalbefolkningen på, leve slik de lever. Kanskje er en buss transport en fin måte å se omgivelsene på? Eller så er man rett og slett miljøbevisst og lever deretter.

Helt klart er i alle fall at øyas buss selskap Global lever godt av turismen på sørsiden av Gran Canaria, og rutenettet har de siste årene utøkt og blitt tilrettelagt med hensyn til den store turistmassen. 

Fint tenker jeg, dette gagner alle. Nå skal vi bare få buss sjåførene på godt humør igjen....

Men det er da våre lokalpolitikere i den største turistkommunen på Gran Canaria slår til med ny bestemmelser når det gjelder offentlige kjøretøyer i San Bartolomé de Tirajana (San Agustín, Maspalomas, Playa del Ingles etc.). Det kommer mildt sagt som julekvelden på kjæringa!

Den 15 oktober oppdager vi en stor aktivitet i kommunen, akkompagnert av blålys og spikermatter i trafikkbildet. Mot bedre vitende tror man at noen har rømt, et samarbeide med Interpol, en narkotikabande på flukt. Fantasien får fritt spillerom en stakket stund. Til nysgjerrighet tar overhånd, og politibetjenten mer en villig forteller at det er de offentlige buss sjåførene de er ute etter.

Fra en dag til en annen iverksetter man restriksjoner mot bruk av busser som er over 12 meter lange?? Det gjelder tilfeldigvis de fleste busser som sirkulerer i kommunen. På bare noen timer har lovens lange arm bøtelagt 21 sjåfører, som fortvilet står utenfor sine respektive busser og klør seg i skallen. De har hver og en fått et omvendt julegrasiale på 200 euro. I bussen sitter forundrede turister og slitne spanjoler og undrer hva som skjer nå??

Rundt 80% av Globals busspark er over 12 meter lange. Såvel de bussene som går i turistområdet, som de som daglig snirkler seg inn i nabobyenes tettbebygde strøk. De av bussene som har kapasitet til 60 personer er 13 meter lange. Det er ikke noe nytt, slik har det alltid vært. De større bussene med kapasitet til 74 personer, er nesten 15 meter lange. Ikke engang den populære bussen som transporterer reisende fra flyplassen til Faro i Maspalomas går fri! Den måler hele 12,80 meter!!!!

De lokale myndighetene forsvarer aksjonen med sin altoppslukende omsorg for miljøet. Nå skal man en gang for alle få bort støy og bråk, forurensing og unødvendig slitasje på det lokale veinettet. Fra mandag til tirsdag har lokal politiet foretatt en grundig kontroll med målebånd og tommestokk på 40 busser i trafikk. Og det med passasjer sittende i, på vei til respektive hotell, flyplass eller arbeidsplass.  Jeg lover at det så komisk ut. Av disse fikk 18 busser større bøter. Noen fikk også bøter for ikke å ha en kollega med blant passasjerene, en annen nylig pålagt regel som har gått buss selskapet hus forbi. 

Den siste regelen kan man tenke seg at går å gjøre noe med umiddelbart. Men å bytte ut 80% av en buss park, kanskje ikke er noe som kan skje over natten. Dessuten går spanske transport forbundet ut og påstår i disse dager at forurensing ikke er proporsjonelt med lengden på bussen, ei heller slitasje på veinettet. 

Uansett, hva er det man reagerer på? Politikernes «fingerspitzengefühl» som tyskerne skulle sagt. Hva i all sin dager var det som fikk dem å våkne en morgen i oktober med en slik reaksjon. Nå har de ødelagt sitt forhold til buss selskapet som helt klart kommer til å dra ned på sin aktivitet i en kommune som i 2013 tok i mot nesten 2 millioner turister.  Alternativet er å skjære av den siste meteren bak. Folket er forbanna og bussjåførene er surere enn noensinne, og nå forstår vi hvorfor!!

Ikke stikk kjepper i (h) jula.........!

Redaktøren

Perdón

Perdón, eller “unnskyld” som det heter på godt norsk er nå ordet alle spanjoler har med seg på tungen, som en liten suvenir fra året 2014. Noen fordi de ber så pent om nåde. Andre fordi de lar det rulle rundt i ganen og smaker på det som en god, gammel årgangsvin før de bedømmer virkningen av det. Har ordet noen betydelse for å rette opp en skade som bevisst var planlagt og effektuert over lang tid. Et overtramp fra autoritære personer i svindlende maktposisjoner som nå er så pressede at de med svarte, sinte øyne og en sur positur føler seg tvunget til å be et helt folk om unnskyldning. 

Først ut var kong Juan Carlos selv. Staplende og ustø ut fra et sykehusværelse  etter en hofteoperasjon stiller han seg hvilende i dørkarmen og ser skremt inn i kamera. - Jeg ber så mye om unnskyldning, er virkelig lei meg for det som har skjedd, og lover at det ikke skal gjenta seg, sa mannen som for mange er selve symbolet på det spanske demokratiet. Han siktet til utroskap, elefantjakt og økonomiske uregelmessigheter i familien.

De siste dagene har vært febrilsk aktive på unnskyldningsfronten. Miguel Arias Cañete, den spanske kandidaten til EU parlamentet måtte klatre opp på talerstolen og be om unnskyldning for sine kvinnediskriminerende bemerkninger. Det samme måtte trener og onkelen til tennis spilleren Rafael Nadal, Toni Nadal etter at han kalte Gala León, den nyutnevnte, kvinnelige Davis Cup kapteinen både det ene og det andre. Rent bortsett fra at han ikke likte henne som kandidat, lurte han på hvordan en kvinne kunne være sjef for menn, når hun ikke engang fikk gå inn i deres garderobe etter tennismatchen! 

Esperanza Aguirre, som er de konservatives partileder i Madrid (PP) måtte be folket om unnskyldning etter at hun slengte bilen inn på fortauet i travle Gran Via i Madrid, da hun skulle ta ut penger i minibanken. Etterpå lekset hun opp politimennene som hold på å skrive ut en saftig bot, før hun satt seg i bilen, gav bånn gass og hold på å kjøre over den ene av dem. Nå måtte hun opp på skøytene igjen og be så inderlig mye om unnskyldning fordi hun hadde valgt «feil mann» som sin høyre hånd. Mannen heter Francisco Granados og er nå tatt for korrupsjon etter at det viser seg at han har tatt saftig betalt for sine “politiske” tjenester. Det har gitt ham og hans venner eiendommer i inn- og utland samt fete kontoer i Sveits. Samme dag tauet man inn 30 spanske ordførere som man mistenker for korrupsjon og hvitvasking av penger. Dessuten tror man at de står i ledtog til hverandre.

Statsråd Javier Rodríguez måtte be om unnskyldning med stor mangel på innlevelse etter å i brede ordelag ha gått ut offentlig og beskyld at Teresa Romero, den spanske sykepleiersken som ble Ebola smittet for selv å være skyld i dramaet. Hennes egen uaktsomhet da hun behandlet en misjonær som kom tilbake fra Sierra Leone med sykdommen, skulle være grunnen. – Perdón!

Men ingen var mer forbannet da han for et par dager siden måtte opp på stortingets talerstol og be hele det spanske folket om unnskyldning. Statsminister Mariano Rajoy gav utvilsomt et desperat inntrykk da han to ganger samme dag spyttet unnskyldning, etter unnskyldning inn i mikrofonen. Oppbraktheten kan med all rett skyldes søvnmangel og tretthet, blandet med en god porsjon oppgitthet. Korrupsjonsskandalene i Spania vil ingen ende ta! Det er ikke lenger snakk om et eple som har blitt så gjæret av seg selv, og gjensøkt av mark at det til slutt faller til bakken. Her er det snakk om et råttent fruktskred som gjør at hele stammen på det gamle treet viker seg. Vi snakker om organisert kriminalitet, satt i system av våre mest betrodde kvinner og menn. Og året er ikke omme ennå!

Mannen som styrte Katalonia gjennom 30-40 år samt borgemesteren i Barcelona er sikre kort. Det jobbes på streng for å se om han står i ledtog til Arthur Mas, som leder separatbevegelsen i dag. Kontonumrene i skatteparadis vil ingen ende ta, når det gjelder Luis Bársenas, regnskapsføreren i Partido Popular. En klan av landets mektigste bankdirektører som Miguel Blesa i Caja Madrid og Rodrigo Rato i Bankia m.f.  viser seg å ha hatt «usynlige» kredittkort til privatbruk. Det vil si til å kjøpe smykker, pelser, restaurangbesøk og vin. En av dem  har kjøpt vin for 10.000 euro, 200.000 i eiendom og 9.000 euro i smykker (for å nevne noe) uten redegjørelse, uten å betale skatt, uten grenser. 

Mange tilhører det konservative partiet PP, men det finns flere farger blant kjeltringene. Ikke minst en grå og sparklende masse som ikke har noen politisk hensikt overhodet, annet enn å berike seg selv i utøvende maktposisjon. Å lese spanske nyheter i dag, er mer fasinerende og virkelighetsfjernt enn en blodig krimserie om massemord.

Statsministeren ble nå tvunget til å be hele folket om “Perdón”. Spørsmålet er bare; hva så... hva nå?

Samtidig går Cáritas ut i media med de siste, dystre statistikker over arbeidsløses og husløses stadig voksende tall og ulevelig situasjon i Spania. Og ikke minst barna, de mange barn i dette land som i dag lever under sultegrensen. Familier som går i oppløsning, vold i nære relasjoner, mangel på nærhet, mangel på næringsrik mat og intellektuell stimulans. Alt dette er følger mange barn får kjenne på kroppen, som et resultat av den økonomiske krisen landet lider under. Nedskjæringene har dessuten gått hardt utover skolesystemet. Skolemateriale, bøker og datorer er for mange en luksus de ikke kan prioritere. Hvem ber disse barna om unnskyldning? En hel generasjon som i tillegg vokser opp til arbeidsledighet, ikke har en eneste sjanse til å forebygge den gjennom sin skolegang. 

-I stedet for å reformerer kapitalismen, som ble lovet i begynnelsen av krisen, så forsøker de å revitalisere den. De ønsker å få slutt på krisen på samme måte som de forårsaket den. Vi har ingenting lært, og en unnskyldning er ingenting verdt, sier generalsekretæren i spanske Cáritas, Sebastian Mora. Men hensyn til alle korrupsjon skandaler sier han;- “De har stjålet håpet fra folk”. Alt er i ferd med å forverres ytterligere med hensyn til folks velferd og livskvalitet. Rapporten som fremlegges viser at kun 34,3% av det spanske folk lever normalt, uten å bli berørt direkte av krisen. Mens 40,6% synker inn i utrygghet. Hele 25,2% er moderat ekskludert fra felleskapet, og 10.9% er sterkt marginalisert. Til sammenligning kan nevnes at i forrige rapport som forelå for 6 år siden levde 50,2% av spanjolene i en tilfredsstillende situasjon i følge dem selv. Krisen, oppsummerer Mora har ikke påvirket likt og jakter fremfor alt på de fattige. Mens mange rike ikke bare unngår lidelser og bekymringer, de har også forbedret sine inntekter og livskvalitet betraktelig. Tallene er skremmende. På slutten av 2013 vare 11.746.000 mennesker i Spania ekskludert fra et anstendig liv (exclusiòn severa9, dvs.hver femte innbygger handler om et menneske uten jobb, uten tilgang til helsevesen, uten hjem, uten fremtid. 

Til tross for de iskalde tallene som FOESSA (promotion of social an applied sosiologi) viser, mener Sabastian Mora at løsningen finnes i fortiden. Han mener at den globale krisen ikke er årsaken til dagens situasjon, men konsekvensene av den økonomiske og politiske utrohet som landet lider under. To tredjedeler av disse menneskene var på vei dit, allerede før den globale krisen brøt ut i 2007. Spania har vært og er et land for noen få utvalgte som på bekostning av fellesskapet har økt sine tilganger og fylt opp bankkontoer i skatteparadis. 

Hva som nå skal gjøres, rent bortsett fra å be om unnskyldning er en spenningsserie som ruller over skjermene i de mange hjem med episoder som går i reprise etter reprise. Denne sesongstarten har som tittel; “Perdón”, men vi aner at serien kommer til å gå lenger en Forsyte Sagaen og Falcon Crest. 

Den 9 november løper vi i San Agustín med det formål å hjelpe de som bokstavelig talt har blitt frarøvet sin mulighet til et respektabelt liv. De som ikke lenger har et tak over hodet, et hjem de kan kalle sitt. Og hva passer vel bedre enn å gjøre det hånd i hånd på tvers av ulike nasjonaliteter, kjønn og aldre under en festglad parole. Ingen unnskyldning! Det er gratis å delta, det er ingen lange distanser, og du kan rusle deg gjennom San Agustín. Bare ved din deltagelse, blir det gitt 5 euro til den katolske kirkens bymisjon lokale avdeling som ligger i samme kommune, San Bartolomé de Tirajana som igjen hjelper de husløse. Gi deg selv og din deltagelse til et fantastisk formål, der pengene blir overrakt Cáritas umiddelbart etter løpet, og aldri får sjansen til å passere gjennom politikernes griske hender!

Hva er din «Perdón» (unnskyldning) for ikke å delta?

Han tapte prinsessen og halve kongeriket….

Det var den italienske avisen ”La Repubblica” som detonerte bomben først. En kongelig skilsmisse var nært forestående påstod de, og spanjolene ble ikke sjokkert. Selv de mest konservative rojalistene i Spania har de senere år måttet svelge mange kameler etter utallige fadeser, i større eller mindre alvorlighetsgrad, fra de kongeliges hoff.

Spaltister og spesialister på kongelighet, har badet i vissheten om en tålmodig og behersket dronning som stilltiende har godtatt erotiske utskeielser og en enerådende konge ved sin side gjennom flere årtiender. Hun får sågar skryt for sin uklanderlige opptreden, slik en god, gammeldags dronning bør oppføre seg i et gyllent ekteskap. 

Som gresk prinsesse, oppdratt til å bli giftet bort som dronning har hun et uklanderlig rulleblad, utøver en underdanighet fritt for temperament og upassende uttalelser. Et oppriktig engasjement i veldedighet, og en altoppofrende morskjærlighet som er fordelt mellom 3 barn og 8 barnebarn. Som hustru til en macho konge i et macho land har hun stått last og brast ved hans side uten noen gang å verken i ord eller mimikk, gi utrykk for misnøye. 

Hans kvinnehistorier sies å være utallige, de fleste dekket av et tungt sceneteppe som nok aldri kommer til å gå opp. Hans påståtte siste erobring har derimot blitt avslørt i bokform, og sies være den tyske Corinna zu Sayn-Wittgenstein, som utløste en politisk skandale da man mente forholdet kunne ha hatt betydelse for statlige anliggender, der hun hadde blandet seg inn som rådgiver (?). Derfor ble ”affaire Corinna” den kongelige kjærlighetshistorien som det har blitt brukt mest spalteplass på i det spanske demokratiets historie, og som kan ha fått dronning Sofias berømte vannglass til å renne over. 

En annen utløsende faktor er at Kong Juan Carlos og Dronning Sofia den 2. juni i år abdiserte og overlot tronen til sin eneste sønn, Felipe VI og han hustru Letizia. Ex dronning Sofia valgte deretter å tilbringe sommeren sammen med sin søster og kusine på Mallorca, mens ingen har sett snurten av exkonge Carlos før han dukket opp på en basketballkamp mellom Spania og Argentina på sensommeren. 

Det skandalepressen påstår er verken skjult eller kamuflert. Ekteskapet mellom Don Juan Carlos og dronning Sofia opphørte å fungere siden mange, mange år tilbake. Det har praktisk talt vært et brudd lenge. Men ikke desto mer dysset ned. Offisielt hykleri og sosialt uinteressant. Skinnet bedro og alle var fornøyd med dagsorden.  Etter skandalen med elefantjakt i Botswana og amorøse forbindelser med Corinna ble historien uunngåelig blåst opp. Doña Sofia hadde tilgitt ham år med utskeielser som ikke åpenlyst hadde skadet opinionen. Men denne afrikanske jakten ble for mye, selv for Sofia. Nå var tiden inne for innkreving av gamle fakturaer. 

Abdiseringen av kongeparet gav fart på ryktene om skilsmisse i La Zarzuela (navnet på det spanske slottet). En skjult virkelighet åpnet døren på vid gap. Skandalepressen satt seg på trappen i påvente av en nær forestående offisiell kunngjøring, som ennå lar vente på seg. Ryktene om skilsmisse har vært gjenstand for mange konversasjoner i de kongelige og politiske kretser gjennom årene. Nå er det imidlertid lagt et lokk på slike samtale emner i de kongelige kretser og folket holder pusten, mens slottets talsmann har lagt det hele i en hermetisk boks.

Den 12 mai 2012 hadde Juan Carlos og Sofia vært ektefeller i et halv århundre. Selv de som tror (eller håper) at det ikke er noen skilsmisse i sikte, mener man det vil komme en offisiell rapport fra slottet i løpet av et par måneder, der man i det minste er tvunget til å oppgi en status rundt parets forhold. Carlos og Sofia har nesten lagt ned sin offisielle agenda, sluttet å representere Spania, ferierer på hvert sitt  hold og har ikke blitt sett i nærheten av hverandre på hele sommeren. Har det gått så langt at de ikke lenger er på talefot??

Arveprinsen som nå har blitt konge ser ut til å være støpt i ansvar, sindighet og ro. Han skal ta over et land med brukket ryggrad, der tilliten til konge og fedreland er nesten ikke-eksisterende. Et kongerike der politikere og finaseliten daglig taues inn og dissekeres i et suspekt lys av korrupsjonsanklager. Og det viser seg selvfølgelig at korrupsjonen er godt forankret i hele den øvre sositetsverdenen. Alle ser ut til å ha forsynt seg av statskassa siden Franco overlot tronen til  Kong Juan Carlos og Spania fikk sitt demokrati. Han har sågar en svoger og en søster som begge ble tatt med hendene gått nede i den offisielle pengesekken. Nå venter de bare på den utøvende maktens nådeløse dom over deres framtid. 

Siste uken i september ble det dessuten offentliggjort at Dronning Letizias far, farmor og tante må møte i retten. Det hele bunner ut i en anmeldelse av Henar Ortiz (dronningens tante) fordi hun ikke har betalt en utestående gjeld fra 2009 på 22.66,73 euro grunnet at hun ikke besitter økonomiske midler. De tre er tiltalt for å omgå den beslagleggelsen som var gjort på Henar Ortiz`s arv etter sin far, for at hun skal slippe å betale. Blir de dømt er strafferammen på 6 måneder til 2 års fengsel. 

Nåværende Kong Felipe VI har dessuten selv fått smake av sladderpressens unådige pisk, da det bare var et knapt år siden blekket flittig ble brukt til å spekulere i han og dronning Letizias mulige separasjon og skilsmisse. Den rosa pressen var ikke nådig ovenfor den tidligere nyhetsankeren i TV, som de mente ønsket seg mer frihet til å leve sitt liv med venninner og personlige interesser. Det ble også skrevet at hennes sterke personlighet gjør at hun tar seg til rette, uansett hva andre måtte mene om det. 

Nå skal altså den stakkars Felipe slite med et par foreldre som ikke er på talefot og et rykte som tilsier at de snart går hver sin vei. Selv har han aldri vært gjenstand for skandaler, og har tilsynelatende levd et prikkfritt liv, med gode vurderingsevner og flotte valg som har falt det spanske folket i smak. Ja, bortsett fra den gangen han forelsket seg i norske Eva Sannum. Hun var aldri god nok for verken ham eller Spania i følge spanjolene selv!

Nå skal Kong Felipe VI forhåpentligvis sette seg i respekt hos det spanske folket, samtidig som han bidrar til økt tillit til autoriteter og dere evne til å foreta de riktige valg. Offentlig administrasjon skal bli mer transparent og autoriteter og kongehus en betydelig større tilnærming til folket. Som om ikke utfordringene så langt er nok, skal han også forsøke å samle et Spania som mange ønsker å splitte, ikke minst katalanerne som ønsker å bryte seg løs og skape et eget land. 

Lykke til!

Det lukter testosteron og gammelt etterbarberingsvann....

Det må ha vært Guds velsignelse at man tok fornuften fatt. I tolvte time snudde president  Mariano Rajoy i Spanias konservative regjering på helen og gjorde helomvending i spørsmålet om endring av abortloven i Spania. Justisminister Alberto Ruiz Gallardó hadde fremmet forslag om en innskrenking av dagens abortlov. Han ville gjeninnføre loven som bare tillater abort dersom kvinnens liv er i fare, eller dersom hun er blitt voldtatt. 

Blant en mengde macho inspirerte argumenter, blandet med en fundamental, religiøs unnskyldning ønsket han å gå tilbake på en lovgivning som sosialistenes president José Luis Rodríguez Zapatero (PSOE) hadde fått gjennom i sin regjeringsperiode, så sent som i 2010.  En etterlengtet lov rett til selvbestemt abort i et land der kvinnene ikke har hatt rett til å bestemme over egne liv og framtid. Et land der både mor og barns liv har gått tapt under kniven til illegale kvakksalver i et skittent lokale for en stor sum penger. I et land der kvinnene er pent nødt til å bære fram sine barn uten rett til verken fødselspenger eller barnetrygd. I et land der kun de med fast ansettelse i arbeidslivet har rett til skarve 16 ukers arbeidsledighet og hvor det eneste barnehage alternativet er et eldre, oppofrende familiemedlem. 

Nå ønsket, eller rettere sagt ville justisminister Alberto Ruiz Gallardó i den konservative regjeringen trumfe gjennom et tilbakeslag for likestillingen av kvinner, anno 2014. En av hans sterkeste argumenter var utrolig nok den synkende fødselsraten i Spania, som er en av de laveste i Europa. Man trodde ikke det var sant, det man hørte!!!!

Det tror jeg det! Ved på ingen som helst måte å tilrettelegge forholdene for kvinner i fertil alder, må de fleste ta sin fornuft til fange og begrense barnefødsler i familien. Et nesten ikke eksisterende sosialt nettverk, eller økonomisk hjelp,  blandet med en skyhøy arbeidsledighet sier det meste. I tillegg lider Spania av en kritikkverdig skolepolitikk der hver fjerde elev under fjorten år går om et år på skolen, og språkkunnskapene lyser med sin fraværenhet. De som ønsker å trygge fremtiden for sine barn, velger derfor å tro at privatskoler er eneste løsning. En kostbar affære som også innskrenker muligheten for å sette mer enn ett barn til verden. 

Det finnes altså en mengde politiske løsninger som umiddelbart ville bidratt til at kvinnen kunne ha valgt å sette flere barn til verden. Men nå mente justisministeren at å forby kvinners rett til selvbestemt abort, ville være en beste veien å gå.  Uønskede barn skulle bli det som kunne rette framtidens befolkningsøkning i Spania!!!

For en gangs skyld tok kvinnene i Spania til motmæle i fellesskap med opposisjonen og et målløst internasjonalt søsterskap.  President Mariano Rajoy hadde ikke noe annet valg enn å trekke lovforslaget tilbake, og ofre justisministeren. Han fikk gå av!  Begrunnelsen fra regjeringens hold, som sitter i majoritet, var at man ikke kunne trumfe gjennom en abortlov som helt sikkert ville bli endret igjen, så fort sosialistene kom til makten. 

Jeg velger å se det som en seier til kvinnekampen som er på sterk anmarsj, bedre sent enn aldri!!!!

Dog ble det presisert, fra regjeringens hold at unge jenter i 16-17 års alderen ikke får ta abort uten at foreldrene informeres. En delseier kaller de det.

Oss menn imellom

I mellomtiden kjemper Arthur Mas en kamp østfronten, der han marsjerer med sitt felttog gjennom Katalonia. Han tviholder på sin overbevisning om at en løsrivelse fra Spania er til det beste for hans folk. Koste hva det koste vil. Han har fastsatt datumet for folkeavstemning til 9. November i år. Samme dato som Berlin muren falt, vil han reise en ny mur i Europa. Det han holder på med er lovstridig, slik grunnloven tolkes og den spanske regjeringen lover trøbbel om han bryter den. 

Onde tunger vil ha det til at det brenner under føttene på presidenten i den katalanske regionale parlamentet. Hans forgjenger og grunnlegger av separatistpartiet CiU er tauet inn for korrupsjon av tredje grad. Den avgåtte, helgenforklarte Jordi Pujol har et forklaringsproblem når det gjelder en masse penger funnet på en konto i Andorra. I september skulle han forklare opprinnelsen til denne formuen lovet han. Det ble en trist seanse, der den gamle eneherskeren dirret med en krokete pekefinger i luften, mens han beskylte opposisjonspolitikerne for å fare med løgner. De burde utvise en totalitær respekt for en mann som kun har hatt som formål å tjene sitt folk i 23 år, og bygd opp dagens Katalonia til det beste for alle.  Han gjentok til det kjedsommelige at han ikke var en korrupt politiker. De astronomiske summene han hadde gjemt unna for offentligheten, var kun hans farsarv. Punkt slutt!

I 1980 hadde han arvet skarve 140 millioner pesetas av sin far. De har blitt forvaltet bra av konfidensielle personer han ikke vil oppgi navnet på. I dag “innrømmer” han at det finnes 4,8 millioner euro i Andorra. Skattemyndighetene mener det finnes rundt 30 millioner euro. 

Hans eldste sønns eks-kjæreste fortalte offentligheten om bunker med sedler de fraktet over til Andorra i sin tid. Da de ble stoppet av Guardia Civil politiet ved grenseovergangen, var det bare en telefonsamtale som skulle til, før de glatt ble vinket videre med honnør!

Nå svirrer ryktene om at Arthur Mas har stått i ledtog med Jordi Pujol. Han må med andre ord skynde seg å løsrive Katalonia fra Spania slik at ingen egentlig kan gå økonomien nærmere etter i sømmene. Bare i hans eget Katalonia kan både han og den gamle Jordi Pujol få immunitet. Da kan de lukke dørene etter seg og stenge Europa ute fra alt innsyn, mener motstanderne. 

Mens sentralregjeringen i Madrid advarer Arthur Mas fra å sette seg over lover og regler, med de strafferettslige følger det vil ha for ham personlig.

Det ser ikke ut til å bite på Arthur Mas, som mener å ha katalanerne med seg i kampen om et fritt Katalonia. Han oser av selvtillit, testosteron og Old Spice. Med et selvsikkert smil om munnen taler han Spania midt i mot. Han er som mange andre, spanske menn........veldig sikker i sin sak!

Redaktøren