Det engelske snittet heter varehuset som gjennom årtiender har vært Spanias kronjuvel. Selve symbolet på eleganse, internasjonalitet og høy middelklasse. Strategisk beliggende i sentrum av enhver spansk by med respekt for seg selv.
I Las Palmas ligger det spanske svaret på norske Steen & Strøm, eller det svenske NK ved hovedgaten Mesa Y Lopez. Der har det ligget siden 1977. Med tiden har det kommet ett til i shoppingstrøket 7Palmas, men det er i følge fiffen ikke like autentisk!!!
Det var i sin tid like høye opptakskrav til ekspeditrise stillingene på El Corte Inglés som det var for å bli flyvertinne på det statlige selskapet Iberia. Det vil si; et vakkert utseende, en slank kropp og en pappa med stort kontaktnett.
Produktkunnskap og serviceinnstilling ble skjøvet til side av et sensuelt smil, kraftig sminkede øyne og en noe arrogant holdning. Det var ikke hvermannsen som hadde råd til å velge fra øverste hylle på El Corte Inglés, og slik var det også meningen at det skulle være. Derfor ble det å jobbe der like prestisjefylt som det å handle der. En klubb for gjensidig beundring, med andre ord!
Ute på gaten var det stas å vandre rundt med en pose med de karakteristiske grønne trianglene på, og som utgjør varehusets image. En logo de har tviholdt på selv i tider da trenden tilsa noe annet.
I dag er elegansen blant ekspeditrisene ikke like åpenbar, selv om sminken ofte er i overkant. De høyhælte skoene er byttet ut med mer fotvennlige varianter, leggene er dekket av støttestrømper og smilet mer anstrengt enn sensuelt. I dagens krisetider føles de noe overrepresentert blant meterlange hyllevarer, i et ellers så publikums tomt lokale. Det er med andre ord nesten umulig å ha en betraktende stund for å pirre shoppinglysten og la seg friste av de mange artikler du ikke ante eksisterte. Du skal ikke ha gått mange meterne før en liten «solstråle» åpenbarer seg med et undrende blikk!
Før var El Corte Inglés svaret på alt. Det du ikke fikk andre steder, fikk du der! I dag får du det meste andre steder, også på El Corte Inglés, bare til litt høyere priser!
Ekspeditrisenes status har falt i takt med varehusets noe tapte anseelse. I dag er de pålagt å gå med gjennomsiktige, private håndvesker på jobb. På den måten er det lett å se hvem som røyker Marlboro og hvem som har mensen. Det er nok ikke av hensyn til kundenes nysgjerrighet at de er pålagt transparente vesker, men heller fordi personalet ikke helt har ledelsens fortrolighet. På seg selv kjenner man andre, er det noe som heter.
For annethvert steg du tar inn i lokalet så dukker en uniformert dame opp og hilser, noe hun forventer at du gjør tilbake, før hun spør om du behøver hjelp. Avslår du høflig tilbudet og ytrer noe om at du bare vil titte, nikker hun medlidende og inntar automatisk en overvåkende posisjon bare noen centimeter i fra deg. Slik puster hun deg i nakken, helt til du passerer hennes territorium, for der venter en ny ekspeditrise.
Det er først når du virkelig behøver hjelp, og har et produktspørsmål at frustrasjonen blir fullkommen. Det er nemlig ytterst sjelden de kan svare konkret.
–Om du ikke ser den, så har vi den ikke (!!!), er oftest standardsvaret. Med andre ord så har produktmengden overgått deres forstand. Og interessen for nye duppeditter har de overlatt til barnebarna.
I gourmetavdelingen er det i alle fall ingen som kan noe om de dyre vinene som står i hyllen. - Jeg beklager, men jeg drikker ikke så mye vin selv sa dama og forsøkte plassere meg økonomisk. Du vet at jo dyrere vinen er, jo bedres smaker den sa hun pedagogisk og smilte med en kirsebærrød trutemunn!!!!
Da jeg kom til avdelingen for kjøkkenutstyr ble jeg nesten overfalt av 3 ekspeditriser. Det var overveldende. Det viste seg snart at de var inne i en dyp diskusjon og forflyttet seg derfor rundt i lokalet sammen.
Meg var de ikke det ringeste interessert i.
- Jeg vil gjerne kjøpe biff bestikk sa jeg med åpent sinn.
Det var da den ene av dem stilte seg opp midt i lokalet og ropte; Mary, Mary, Mary......, men til ingen nytte. Det var nemlig hun som kunne dette med kniver og bestikk, forstod jeg. Hun hadde gått for å ta en telefon for en time siden, og ikke kommet tilbake!!
Jeg hadde ruslet rundt på egenhånd i 15 minutter da en av de tre rev seg løs fra diskusjonen og kom bort til meg med et elskverdig smil;
- Kan du komme tilbake i ettermiddag, tror du?
Hva………!!!!.......
Det er da jeg innser at varehuset har gått ut på dato. Kundekretsen er utdødende. Lokalene var tidligere fylt med hjemmefruer som strøk blusen og la håret før de gikk til Corte Inglés på formiddagene. Lunsjen tok de med venninner, siestaen hjemme, før de var tilbake en tur på ettermiddagen. Ikke helt forenlig med dagens tidsklemme, alenemødre og karrierekvinner etc.
Plukker du selv et produkt uten assistanse og finner egenhendig veien til nærmeste kasse, vil du automatisk få spørsmålet om hvem som hjalp deg? Det skal nemlig registreres i kassen. Kanskje får de provisjon? Sier du at ingen hjalp deg, blir hun bak disken glad! Da kan hun registrere seg selv på den handelen!
Det hindrer dem dog ikke i å utbrodere sitt privatliv i høylytte toneganger seg imellom foran enhver kunde som venter på å få betale i kassen. De legger stor vekt på å pleie forholdet og fortroligheten til sine kollegaer. Det går helt klart foran kunden!
Hvilken opplæring ekspeditørene må gjennom for å være varehusets «ansikt utad» en noe usikkert. Men helt på det rene er en felles instruks og mye basistrening på innpakking av gaver!! Det er rett og slett fasinerende å se hvordan de asymmetrisk klapper og stryker det nøye oppmålte papiret rundt gaven, for så å avslutte det hele med en perfeksjon som man ikke enkelt og greit går hjem og kopierer.
El Corte Inglés var dessuten et av de få steder man før i tiden (og nåtiden!) fikk sine innkjøp gavepakket om ønskelig. Bare dèt var status i seg selv!
Parkeringen er som å kjøre inn i et oppadgående, spiral lignende trikkespor der takhøyden får deg å dukke inne i bilen. I disse tider da moderne shoppingsentre lar deg stå et par timer gratis, tar El Corte Inglés hudløse priser fra første minutt. Har du ikke vekslepenger har du ett problem. Ekspeditørene får ikke åpne kassen uten ved varekjøp. Det betyr at du med alle pakkenelliker må svettende løpe rundt i varehusets utallige etasjer og avdelinger til du finner en kasse betjent av en avdelingssjef. Denne har nemlig myndighet til å åpne kassen, kun for å veksle en seddel!!!!
Det slår meg at dette ikke er noen bra måte å drive butikk på! Noen må faktisk legge forholdene til rette for meg, og handelen skal være attraktiv!!
El Corte Inglés ble grunnlagt i 1940 av Ramón Areces. Mannen som emigrerte til Cuba som 15 åring og fikk jobb hos sin onkel på varehuset El Encanto. Der jobbet også hans fetter, som senere skulle åpne varehuskjeden Galerias Preciados i Spania.
To fettere, to varehuskjeder og to konkurrenter. I 1995 kjøpte El Corte Inglés opp de 22 varehusene Galerias Preciados som fantes i Spania, etter at de hadde nådd konkursens rand.
I februar 2014 kunne El Corte Inglés gruppen telle opp 88 varehus , to av dem i Portugal. Hele 100 000 ansatte. Videre hadde de 43 supermarkeder, 203 Opencor og Supercor butikker. I tillegg 98 Sfera klesbutikker, 108 Optica 2000- og 29 Bricor butikker. I tillegg et nettverk på 497 reisebyråer i Spania og 91 i utlandet.
Et familieforetak som holder kortene tett til brystet. All ekspansjon har vært gjort med egenkapital fram til i fjor da de lot Banco Santander overta 51% av aksjene som avbetaling av et lån på 4 900 millioner euro.
Salgskurven har vært synkende for varehuskjeden siden 2007, noe mange vil gi krisen i Europa skylden for. Også turistene har sviktet El Corte Inglés, noe de har tatt til etterretning. Så om turistene ikke vil komme til dem, vil de komme til turistene.
Derfor planlegges det en El Corte Inglés i Maspalomas, på sørsiden av Gran Canaria. Midt i turistparadiset, om man får tro de stadig vekslende og vaklende byplanene i kommunen. Tanken er et 5 etasjers bygg til 100 millioner euro fordelt på 25 000 kvadratmeter.
I 1989 døde Ramón Areces, og overlot skuta til sin nevø Isidoro Àlvarez. Mannen som ble betegnet som reservert, ekstremt diskret og allergisk mot media i sin alminnelighet. Han tok El Corte Inglés til nye høyder.
Da Han døde i fjor gikk stafettpinnen videre til hans nevø Dimas Gimeno.
Nå blir det spennende å se om han klarer å gjøre de nødvendige forandringene som skal til for å tilpasse det engelske snittet til et marked i rask forandring, og som stadig stiller høyere krav. De skrivende stund sliter de med et produkt som har gått ut på dato.
En plastpose som status er ikke lenger nok….
