mandag 4. januar 2016

Nå står ikke verden til Påske....

Fire politiske partier som klart og tydelig har proklamert sin ulyst til å leke i den andres hage, sin uvilje til å samarbeide tross ulike meningsytringer og sin uforbeholdne kritikk av hverandres syn på hvordan et Spania  skal se ut i framtiden. Nå står de tilbake etter valget i den 20 desember, uten noe rent flertall, ingen klar koalisjon og et komplekst nett av taktiske uttalelser og ulike strategier.

Den karismatiske, tidligere basketball spilleren Pedro Sanchez som leder Arbeiderpartiet (PSOE) klarte ikke å løfte partiet sitt til de høyder han ønsket og selv trodde var mulig. Han er Spanias svar på «Pikenes Jens», men har kanskje sin tøffeste konkurrent i en kvinne som heter Susana Diaz og som tilhører samme parti som han selv. Hun er PSOEs leder i Andalucia der en femtedel av Spanias stemmer avgis. Og hun er uklanderlig populær. Selv om hun akkurat har født en baby, har hun knapt gått ned fra talerstolen  under barseltiden. De gamle baronene i partiet truer med å bytte ut Pedro Sanchez med Susana Diaz om han skulle finne på å inngå regjeringssamarbeid med den opprørske, langhårede Pablo Iglesias som leder misnøye partiet Podemos (yes, we can). Podemos -leder Iglesias insisterer på en folkeavstemning om frigjøring i Catalonia, og det er uaktuelt for PSOE. 

I sin iver etter å sprøyte entusiasme inn i det gamle fagforeningspartiet, gikk Pedro Sanchez løs på den sittende presidenten Mariano Rajoy med sterke, personlige beskyldninger om illojalitet mot folket og personlig ansvarlighet for skandaler i PP. Den aggressiviteten falt ikke i god jord, og mange tok avstand. Han har faktisk oppnådd det dårligste resultatet i partiets historie.

Statsminister Mariano Rajoy og hans konservative parti (PP) har fortsatt en betydelig beundrerskare. Tross alt har han fått de økonomiske hjulene i gang igjen og arbeidsledigheten har sunket til et litt mindre katastrofalt nivå. Men velgerne har nok straffet partiet for sine utallige korrupsjonsskandaler, som i og for seg ikke er unikt for det konservative partiet. Hele Spania er smittet inn til ryggmargen av korrupsjon og hvitvasking av penger. Det høyreorienterte regjeringspartiet Partido Popular (PP) tapte 3,8 millioner stemmer fra forrige valg. Partiet har ført en knallhard «reformpolitikk» i tråd med EU-elitens instruksjonsbøker, noe som har etterlatt seg store nedskjæringer i offentlig sektor, senking av lønninger, redusering av studie stipend, pensjoner, en knallhard lovgivning mot demonstrasjoner og protester, og ikke minst et slitent og oppgitt folk.

Men nettopp reaksjonen mot korrupsjon, motstanden mot eliten og behovet for å tenke annerledes gjør at misnøyepartiene har vunnet terreng i den spanske, politiske hverdagen. Likevel er PP Spanias største parti etter valget i desember og har brukt hele romjulen på å finne et regjeringsgrunnlag, uten at det i skrivende stund har kommet fram til en løsning. Det finnes nemlig ingen opplagte partnere. Det fjerde partiet, sentrumspartiet Ciudadanos (borgerpartiet) har bygd seg opp fra å være et regions parti i Catalonia til å bli et nasjonalt parti i et raskt tempo. Likevel var deres forventninger høyere enn resultatet. De hadde en prins i Albert Rivera, som de håpet å se på tronen. De har i valgkampens hete flere ganger presisert at de ikke vil samarbeide med de konservative (PP) fordi de ikke vil assosieres med et tradisjonelt parti. Uansett har de to partiene ikke flertall til sammen. Ciudadanos endte på fjerde plass med 14% oppslutning.

Podemos er partiet som har størst grunn til å være fornøyd. Protest partiet som er en utvikling av Indignados-bevegelsen som samlet store folkemasser i protest mot korrupsjon og økonomisk innstrammingspolitikk i 2011, har gjort et veldig godt valg med over 20 prosent oppslutning og tredje plass, - de er utvilsomt en av nøkkelspillerne i romjuls forhandlingene. Podemos (Vi kan) ble stiftet så sent som i 2014 og tilhører den radikale venstresiden i spansk politikk. Partilederen Pablo Iglesias er som en karikatur på det partiet står for. Han samler håret i en hestehale, nekter å bruke slips og appellerer til ungdommen og alle andre som ønsker en forandring. Han proklamerer til stadighet at «nok er nok». Han er bestevenn med Syriza-leder og gresk statsminister Alexis Tsipras, som er alliert av Podemos. 

Dermed er 40 år med toparti regjering (PP og PSOE) i Spania over!
Nå sitter man igjen med fler spørsmål enn svar, mer usikkerhet enn forhåpning når det gjelder framtiden. Verken sentrum-høyre, venstre eller ekstrem venstre siden har samlet fått nok makt til å styre landet. De konservative (PP) har ikke vunnet nok til å føre skuta, og arbeiderpartiet (PSOE) har ikke tapt fullstendig. Podemos har banket inn en kjegle med mye styrke, men uten å nå helt til himmels tatt i betraktning sine oppnådde 40 seter av totalt 350 i nasjonalforsamlingen . Sentrumspartiet Ciudadanos som mange hadde trodd skulle få en avgjørende rolle, har ikke oppnådd bra nok resultat til å feie motparten av banen, selv om de skulle skape koalisjonsregjering sammen med de konservative (PP).


Mange spanske velgere håpet å skape røre i det politiske landskapet, og det har de gjort til gangs. Vinnerne av valget er utvilsomt folket selv. Stolt har de gått til urene, hele 73% av befolkningen for å vise sin lojalitet eller ikke minst sin misnøye med et frynsete Spania. De har brukt demokratiet for alt hva det er verdt. Men det de har etterlatt seg et politisk kaos, som kanskje var det siste Spania trengte......