Både fotballentusiaster, kulturens voktere, motepolitiet, gourmet freaks og andre turister strømmer til Barcelona som er en av de største internasjonale turistmagnetene i Europa. De invaderer La Sagrada Familia mens de følger i Gaudis fotspor, fasineres av kutunger og geitehoder på Boqueria markedet, faller i staver foran inngangen til Havets katedral (i alle fall de som har lest boken til Ildefonso Falcones), mumser i seg hvitt brød med skvisa tomat, fete oster og pølser mens man skyller ganen med cava bobler eller rødvin fra Penedes og Priorat. Visst høres det innbyderne ut? Men ikke alle er enig i det. Ikke alle katalanere ser viktigheten av turismen, eller mener i beste fall at den burde begrense seg. Dagliglivet til barceloneserne stopper opp, de får ikke parkert, de får ikke gjort sine daglige ærendene.....de er dritt lei at turistene tråkker dem på tærne. Derfor er nyhetsbildet fra Barcelona preget av aksjoner med vandalisme og protester mot de millioner (les 8,3 i 2015) av turister som ankommer byen hvert år.
Den 17.augusti i år trakk Barcelona atter til seg all verdens oppmerksomhet. Midt i hjertet av byen, der pulsen slår hardest, der forretningslivet blomstrer som mest, der barceloneserne handler på markedet, der forretningsfolket drikker sin kaffe, og der alle, absolutt alle turister vandrer opp og ned på den berømte Rambla´n, kjørte en varebil inn i 80 km i timen og meiet ned barn, kvinner og menn av 36 ulike nasjonaliteter. Den 1,2 kilometer lange trottoaren full av torgboder, blomsterstands, bladkiosker og uteserveringer fikk kl. 16.50 et barbarisk besøk som krevde 15 menneskeliv og mange fysiske og psykiske traumaer. Terroren hadde rammet Barcelona.
Men ikke desto mindre feiret man i september den årlige festen til ære for byes skytsengel La Mare de Deu de la Mercè, der 95 000 personer deltok i et musikalsk fyrverkeri. Gaten La Avendia de la Reina Maria Cristina ble opplyst til minne om ofrene i terror attentatet, og låta «Imagine» av John Lennon ble spilt. Også den symbolsterke sangen «Amigos para siempre» av Andrew Lloyd Webber ljomet over høyttaleranlegget for at hver og en i sær, ikke skulle glemme at det ble holdt Olympiske Leker i Barcelona for 25 år siden, og at vi på tross av ulikheter er «venner for alltid»....
Men «venner for alltid» er et utopi når det gjelder Barcelona og Catalonia slik det politiske bildet ser ut i dag. Catalonia vil løsrive seg fra Spania. Deres selvstendighetskrav har vært et politisk tema i Spania i årevis, men det siste året har det politiske presset for uavhengighet økt. Uavhengighetsforkjemper Carles Puigdemont ble regions president i januar 2016, og har lovet folkeavstemning den 1. oktober i år. Men Catalonias regions regjering er på kollisjonskurs med både statsminister Mariano Rajoys regjering og de fleste andre partier, som sier de spanske regionene ikke har noen konstitusjonell rettighet til å holde folkeavstemninger angående løsrivelse fra Spania.
Lite hjelper det at Mariano Rajoy dro til Washington og fikk president Donald Trump til å komme med en av hans overfladiske uttalelser der han synes det var «tull» at Catalonia ikke lenger vil være en del av Spania. Europeisk geografi og historie er kanskje ikke presidentens sterke side. Men er det nettopp historie som ligger til grunn for separatistenes ønske om selvstendighet? Og kanskje har Trump for en gang skyld rett? Er dette bare tull?
Historien sier at det hendte noe i 1714. De katalanske soldatene i Barcelona led nederlag under den spanske tronfølgerkrigen. De ønsket Habsburg-dynastiet og at den Østeriske tronarvingen skulle utnevnes til konge, men ble beseiret av troppene til Felipe V av Spania. Dette innebar i en forlengelse at det katalanske selvstyret ble opphevet og at Catalonia sammen med et antall andre spanske regioner under de påfølgende 200 årene kom til å lyde under et spansk sentralstyre.
I moderne tid led Catalonia under Francos diktatur, på samme måte som resten av de spanske regionene. Men da Spania ble et demokrati etter Francos død i 1976 fikk de feire sin høytidsdag Diada til minne om slutten på beleiringen av Barcelona i 1714, som de kaller for «nasjonaldag». Det katalanske språket ble også tatt i offentlig bruk.
Sympatisører utenfor Spania mener ofte at katalanerne burde få tilbake noe som har blitt fratatt dem. Men slik er det ikke. Catalonia som territorium har delt politikk og kultur med den iberiske halvøy siden antikken. Catalonia har vært og er en del av Spania, rett og slett. Nasjonalistene har som vane å sette 1714 som utgangspunkt for den katalanske frihetsfrarøvelsen, men de ville overhodet ikke ha selvstendighet den gang. De ville ha en østerisk kandidat som tronarving i stedet for en fransk konge. Det slaget tapte de. De fikk ta til takke med Felipe de Anjou (Felipe V) som var av slekten Borbon. Den samme familie som i dag sitter på tronen i Spania, og som symboliserer demokratiet etter Francos diktatur.
Hva i all sin dager er det da de krangler om? En situasjon som har tilspisset seg i sommer og som er skremmende lik et forstadiet til borgerkrig. Separatisregjeringen driver massesuggesjon, demonstranter tar til gatene, det spanske flagget brennes, man holder pipekonsert når medlemmer av kongefamilien kommer på besøk og man truer med å gjennomføre en folkeavstemning som er grunnlovsstridig. Spansk politi gjennomfører razziaer og pågripelser av politikere og funksjonærer. Den spansk sivilgarden beslagla i slutten av september rundt ti millioner stemmesedler samt pamfletter i store kvanta. Et stort antall ordførere i regionen føler seg presset til å la offentlige bygninger brukes som stemmelokaler samtidig som de blir truet med straffeforfølgelse av den spanske staten om de lar det skje.
Den katalanske separatist regjeringen gjør ikke annet enn å drive folk til vanvidd. De bruker offentlige midler for å fremme sin egen sak. De har for lenge siden sluttet å jobbe med annet enn sin ideologi som ene og alene handler om å løsrive Catalonia for enhver pris, og så fort som mulig. De har det fryktelig travelt. Onde tunger peker på en skjult korrupsjons kultur som for enhver pris ikke må oppdages, derfor må de skilles fra Spania før andre legger seg i. De ønsker ikke innsyn fra sentralmakten. Det ligger mange huder begravet i Catalonia.
På den annen side står flere av regjeringspartiene sammen med statsminister Mariano Rajoy i Madrids sentralregjering. De truer med represalier, fenglsel, innsyn i papirer, sperring av offentlige kontorer, domstolen og fengselstraff. De har retten på sin side, og bruker uttrykket; «Ingen står over loven» til det kjedsommelige.
Mens politikerne bråker, skjer det noe med folket. Man glemmer dialogen, man glemmer de det egentlig berører. Folket lar seg drive fra skanse til skanse. Separatistene er flinke til å manipulere, de haler fram en nasjonalfølelse der mange ikke visste at den fans. De snakker om dem og oss, og glemmer at mange kommer fra samme familie. De påstår at Catalonia er overlegen resten av Spania i produktivitet og kreativitet. De får folket å tro at de må skilles fra det onde. De prater om historien som forener dem, og en gyllen framtid som venter dem. Regions regjeringen har varslet at den vil erklære uavhengighet dersom det blir flertall for dette i folkeavstemningen - uavhengig av valgdeltagelsen. Resten av det spansk folket har ingenting de skulle sagt.
En ny stat vil blant annet trenge en ny grunnlov, et forsvar, en utenrikstjeneste, en sentralbank, en pengeenhet og et landslag i fotball. Dette er ikke gjort i en håndvending. Et uavhengig Catalonia vil også måtte forhandle om medlemskap i EU og NATO. Begge steder kan Spania legge ned veto mot nye medlemsland.
Mens statsminister Mariano Rajoy ikke prater til dem i det hele tatt. Han prater bare om grunnloven, og represalier. Ingen prater til folket. Mange katalanere er urolige. De vil ikke skilles fra Spania. Mange spanjoler utenfor Catalonia vil heller ikke separeres, og mener at deres stemmer som spanjoler også teller. Mange som ikke bor i Catalonia har likevel røtter i den regionen. Uansett utfall er en stor skade skjedd. I en verden der vi siviliserte mennesker burde jobbe for samhold og felleskap vier andre sitt liv til å skape strid og splittelse. Så unødvendig.
Når Dag&Natt er trykket vil vi få vite om folkeavstemningen ble gjennomført eller ikke. Jeg skal i alle fall ikke være i Barcelona den helgen. Med den siste tidens vandalisme og protester mot turismen er jeg usikker på om de vil ha meg der heller. Kanskje de bare skal få lov til å seile sin egen sjø? Amigos para siempre ....................
Redaktøren
