Norges sørligste by har utviklet seg fra å være en parodisk forestilling, til i dag å være et etablert og håndfast begrep. Og det handler ikke om en by, men en hel kommune. Mogan kommune. Denne delen av kyststripa på sørvest siden av Gran Canaria har nordmennene omfavnet, og holder i et grep så hardt at utenforstående i bland er rett for at luften skal gå ut, og kjærligheten dø hen!
I vår iver etter å skape oss en plass i paradiset der vi kan bre oss ut over klipper, promenadeveier, hyllemeter i matbutikken og endeløse bardisker bør vi kanskje henge opp en “vær varsom” plakat litt rundt om i distriktet. Og det er jo så godt ment. Vårt alibi er jo at vi legger igjen klingende mynt i kassa, og tenker at kanarierne har aldri hatt det så fint som etter at nettopp vi oppdaget og erobret øya.
Vi tar ned våre egen musikk, danser etter våre rytmer. Vi importerer det vi liker i Norge, som reker og akevitt, lomper og kålrabi, sjokolade og snus. Vi rusler rundt i fjellheimen og kaller knauser og plasser etter nordmenn som har lagt igjen sine fottrykk. Vi feirer våre høytider etter våre tradisjoner og vi lukker oss inne i våre egne klubber og kirker.
Og kanarierne klager sjelden, de kanskje rister litt på hodet over alt det “rare” vi har for oss, alt vi klarer å konsumere og alt det merkelige vi sier når vi tror vi kan snakke spansk. Men både nordmenn og kanariere er harmløse folk, det går fint å leve i fred og fordragelighet. Og vi som begynner å dra på åra, vi som “nesten” var med å bygde landet, vi fortjener jo en alderdom under palmesus og bølgeskvulp. Skulle bare mangle!
“En må unne seg litt i alderdommen”, som en sa og kjøpte en liten leilighet til 5 millioner som han skulle pusse opp å ha, når han ble lei av hytta i Kragerø!!
I sommer har vi vandret langs kysten i denne kommunen som nordmennene fremfor alt har lagt sin elsk på. Det er nesten bare fint å høre. Fra alle, om alle!
Men etter å ha pratet en del med ordføreren i kommunen i sommer, men også andre byboere som ikke bærer norsk flagg på ryggsekken blir man straks var på hvor distanserte vi kan virke. Hvorfor vil vi ikke ta mer del i den lokale tradisjonen, hvorfor vil vi ikke berike oss med den spanske tradisjonen?
Selv om vi stortrives på øya med mikroklima som retter opp både psykiske og fysiske skavanker har vi etablert campingplassen vår midt i en by som for bare noen tiår siden, aldri hadde sett en utlending. I historie timene hadde ungene lært om erobrere med båter, sverd og mord i blikket. I stedet ramlet det inn en gjeng harmløse, noe gråhårede, omfangsrike nordboere som ikke var utstyrt med dødeligere våpen en et antall tax-free poser i handen. Vi tok ingenting med makt, det vil si ikke med fysisk makt. Vi brukte økonomisk rådighet, list og overbevisning i vår framferd. Resultatet er at det tok av, - for vårt vedkommende. Men på bunnen sakker de akterut.
Vår framferd kan være mild, og våre intensjoner forsonende men kanskje kreves det noe mer av oss etterhvert. Hva kan vi gi tilbake til dette samfunnet bestående av et fredfullt folkeslag som bare ytrer takknemlighet og krever veldig lite tilbake? Rent bortsett fra en sysselsetting som gir et daglig brød, kunne vi være med på å forandre en hel generasjon. Vi kunne gitt de muligheter til å se en verden utenfor sin egen, en mulighet til læring og studier. Vi kunne gitt dem muligheten til å lære språk, et fagbrev, en reise, et minne og en inspirasjon. Så nærme en annen kultur, et annet folk og et annet språk er det få andre enn nordmennene i Mogan som kommer. Det er bare å strekke ut hånden…..
Husk at ordene; «Kjærlighet» (amor), «smil» (sonrisa), «glede» (felicidad), «fred» (paz) og «venner» (amigos) er blant de mest brukte ordene på spansk.
Redaktøren
