For 40 år siden skjedde det noe dramatisk i Spania som var ment å kneble demokratiet, men som fikk motsatt effekt. Den 24. Januar 1977 sparket en kommando med ultra-konservative nasjonalister inn døren på kontoret til en gruppe advokater som jobbet for CCOO (arbeidernes fagforening) og det spansk kommunistpartiet PCE, på Calle Atocha 55 i Madrid, og åpnet ild mot de som befant seg der. Den bestialsk handlingen etterlot seg fem drepte og fire sårede.
Borgerkrig og diktatur
Etter mange år med politiske splittelser og stor økonomisk ustabilitet brøt det ut borgerkrig i Spania i juli 1936. En opprørsgruppe ledet av Francisco Franco gikk til angrep på regjeringen og lojalistene. Franco fikk støtte av Tyskland, Italia og Portugal. Regjeringsstyrkene fikk materiell og økonomisk støtte av Sovjetunionen.
I mars 1939 ble regjeringens tropper slått. Dermed kunne Francos parti, falangistene, danne en fascistisk regjering. Borgerkrigen kostet en halv million menneskeliv.
Etter at Francos regjering tok makten ble andre politiske partier erklært forbudt. Det ble slått hardt ned på opprørsgrupper og motstandere av regimet, flere ble fengslet og pressen ble sensurert.
Diktaturet opphørte i 1975 etter Francos død, og Juan Carlos, som var sønnesønn av den avsatte kongen, Alfonso, ble konge.
Drapene ved Atocha i 1977 Midt i sentrum av Madrid ringte terroristene på dørklokken i leiligheten på Atocha gaten 55, kl. 22.45 på kvelden. De lette tilsynelatende etter kommunistlederen Joaquin Navarro, som var generalsekretær i Transportforbundets fagforening i Madrid. Navarro hadde tidligere oppmuntret til streiker i stort omfang, mot det de kalte “den fascistiske transport-mafiaen”. Da de ikke kunne finne ham, bestemte de seg for å ta livet av de gjenværende. Terroristene var to unge menn med skytevåpen, samt en tredje person som var ansvarlig for å kutte telefonkabler og endevende kontoret etter bevis. Som en følge av skytingen ble arbeidsretts advokatene Enrique Valdelvira Ibáñez (35), Luis Javier Benavides Orgaz (26) og Francisco Javier Sauquillo Pérez del Arco (30), samt jusstudenten Serafín Holgado de Antonio og kontoristen Ángel Rodríguez Leal drept. Alvorlig skadet ble Miguel Sarabia Gil, Alejandro Ruiz-Huerta, Luis Ramos Pardo og Dolores (Lola) González Ruiz. Sistnevnte gift med drapsofferet Luis Javier Saquillo.
En av advokatene i firmaet, Manuela Carmena, kunne unngå terroristangrepet fordi Luis Javier Benavides hadde bedt om å bruke hennes kontor til et møte. Manuela Carmena er siden 2015 ordfører i Madrid.
Under begravelsen for ofrene i terrorhendelsen deltok over hundre tusen mennesker. Det var den første massedemonstrasjonen fra venstresiden etter diktatoren Francos bortgang. Det hele gikk bemerkelsesverdig stille og rolig for seg. Store bevegelser i solidaritet foregikk over hele landet, der arbeiderbevegelsen la ned arbeidet en hel dag i sympati. Dette viser paradoksalt nok at til og med sikkerhetsstyrkene beskyttet medlemmer av et ulovlig politisk parti, og man mener at dette var avgjørende for legaliseringen av kommunistpartiet. Tre måneder senere, i april blir den offentlige legaliseringsdagen kalt “Den Røde Påskeaften”. Allerede i februar samme år hadde regjeringen med president Adolf Suarez begynt arbeidet med legaliseringen også av andre partier som PSOE (dagens spanske Arbeiderparti) og PNV (Partido Nacionalista Vasco).
På tiltalebenken den 4 mars i 1980 stod Franciso Albaladejo, sekretær for den private Transport arbeidsgiverforeningen i Madrid, og tilknyttet FET og JONES ( eneste tillatte partiet etter borgerkrigen) , Jose Fernandez Cerra, Caroloa Garcia Julia og Leocadio Jimenez Caravaca, oppfattet som “en gruppe aktivister som forsvarte radikal politisk ideologi som var totalitær", i samsvar med de institusjonelle endringer som fant sted i Spania på den tiden. I kjennelsen ble Jose Fernandez Cerra og Carlos Garcia Julia dømt til 193 års fengsel hver, mens Francisco Albadaljo ble dømt til 73 års fengsel.
I dag finns det gater og torg i 23 ulike byer i Spania til minne om ofrene av dette attentatet.
Fernando Lerdo de Tejada
Fernado Lerdo de Tejada hadde på seg en brun skinnjakke, hadde fylt 23 år og var sterk tilhenger av den ekstreme høyresiden. Kl. 22.45 den 24 januar 1977 brøt han seg inn i leiligheten på Atocha gaten sammen med sine venner Jose Fernandez Cerda og Carlos Garcia Julia. Alle tre bar våpen, selv om Fernando ikke hadde ammunisjon. Det ble nemlig ikke funnet kuler i den gamle pistolen som tilhørte hans far da de senere fant den i hans hjem, noe som talte til hans fordel.
Mens kompisene truet advokatene opp mot veggen og kaldblodig avrettet dem, stod Fernando ved døra og voktet utgangen. Hans oppgave var å beskytte sine medsammensvorne. Plutselig ble det avfyrt skudd. Fem døde og fire hardt såret. Det er en av de overlevende, Alejandro, som kan fortelle denne historien i vitneboksen.
Fernando Lerdo de Tejada var en unggutt med sterk tilknytning til Falange - bevegelsen og det fascistiske regjeringspartiet. Han kom fra en innflytelsesrik familie i El Toboso (Toledo). Fernando ble arrestert, men kom aldri på tiltalebenken. To år senere, før rettsaken mot ham hadde kommet opp, ble han gitt permisjon for å gå i et bryllup. Han kom aldri tilbake til fengselet i Ciudad Real.
I ettertid er det mange som mener at han ikke flyktet, det behøvde han ikke. Dørene ble åpnet for ham ved å gi ham permisjon, ordnet gjennom kontakter som familien var i besittelse av. Fire tiår etterpå har Fernando nådd en voksen alder av 63 år. Ingen vet hvor han er, påstår hardnakket hans bror. Han mener familien har blitt forfulgt og oppringt gjennom 40 år, og bør nå få fred. Mange spekulerer likevel i at hans mor Virginia har hatt kontakt med sønnen gjennom alle år. Ved to tilfeller har han også blitt intervjuet av spansk presse, som har truffet ham ved “en tilfeldighet” i Chile, da var han på vei til Brasil.
I dag er saken hans foreldet, så han kan ikke lenger bli satt i fengsel. Demokratiet han var så iherdig motstander av lever i beste velgående, og det gjør også advokaten som ved en tilfeldighet ikke var tilstede under terroristattentatet den kvelden. Hun er nemlig borgemester i beste velgående i Madrid og høyst levende tilstede.
Lola Gonzalez
For Lola Gonzalez ble begynnelsen på året, rettere sagt januar måned en skjebnesvanger tid i hennes liv. Historien begynte i 1969 da hun som ung jusstudent stod i ledtog med antifascist bevegelsen. Hun kjempet mot diktaturet og for demokratiet. I januar måned samme år ble hun arrestert av den fascistiske brigaden, sammen med han som den gang var hennes kjæreste, Enrique Ruano. De kom begge ut fra et møte. Ruano ble torturert i tre dager til ende, ble han kastet ned en trapp fra tredje etasje og døde. Politiet konkluderte med selvmord, og slik ble saken også omtalt i den fascistiske pressen.
Etter tapet av kjæresten og den fryktelige opplevelsen ble Lola medlem av kommunistpartiet PCE, et parti som fortsatte å være illegalt lenge etter Francos død. Der ble hun kjent med en annen kommunist og advokat; Luis Javier Sauquillo. De giftet seg etterhvert.
Den 24. Januar 1977 befant de seg på advokatkontoret i Calle Antocha 55 etter den store transportstreiken, da høyreekstremistene kommer inn og kaldblodig skyter ned Lolas mann Javier. Selv blir hun hardt skadet og mister barnet hun bærer. Hun opplever aldri å bli mor.
Det tok mange, mange år for Lola å komme til hektene igjen. Hun flytter til sin mors hjemsted i Cantabria der hun etter hvert tok opp igjen sitt yrke, og fortsatte å jobbe for det hun trodde på. Hun bygget et hus i Miengo der hun tilbrakte lange perioder. Hennes venninne Margot Ruano, søster til hennes første kjæreste Enrique påstår hun aldri ble seg selv igjen, hverken fysisk eller psykisk. Hun måtte til stadighet gjennom nye operasjoner. På sykehuset i Valdecilla der hun var kjent blant legene fikk hun hjelp og forståelse. Blant annet hadde hun store problemer med å ta til seg føde, og veier i perioder ned mot 30 kilo. I en alder av 68 år blir hun funnet død i sin seg, diagnosen er kreft. Hennes mann Jose Maria Zaera blir også funnet død. Begge gikk bort på på en kald januar dag!
Men som i alle historiske hendelser man leser, er det de personlige anekdotene som blir med en videre. Det er den enkeltes skjebne som kryper under huden på deg og spiller på indre strenger av medfølelse og forbannelse. Det er de historiene som vi ikke glemmer, og som ved å minnes kan føre til at vi viderefører og opprettholder det de kjempet for.
Drapene skjedde på et tidspunkt med stor politisk uro i Spania. Etter diktator Francisco Francos død i 1975 var landet havnet i et politisk vakuum; preget av vilje til demokrati, men fremdeles bundet av det gamle regimet.
Blant annet var kommunistpartiet fremdeles forbudt. Dets partileder Santiago Carrillo som hadde vendt tilbake fra eksil i utlandet året før og blitt fengslet, var nylig sluppet fri. Domstolene hadde kommet frem til at det ikke lenger fantes lovlig grunn til å holde ham fengslet.
Midt i denne demokratiseringsprosessen skjedde drapene i Atocha, en terrorhandling som skapte harme i folket. Samtidig understreket den viktigheten av å befeste det nye demokratiet.
Begravelsen av de fem drepte den 26. januar 1977 ble for mange et vendepunkt. For første gang på 40 år var venstresiden tilbake i gatene i Madrid. Tusenvis av mennesker deltok i gravfølget, en fredelig og taus markering - i kontrast til terrorhandlingen to dager før.
Førti år er lang tid. Nesten alt vi ser av bebyggelse på sørsiden av Gran Canaria var ikke-eksisterende på den tiden. Likevel er et lands historie viktig å lære, ikke minst for å forstå menneskene som lever der. For 40 år siden skjedde det noe dramatisk i Spania som var ment å kneble demokratiet, men som fikk motsatt effekt. Den 24. Januar 1977 sparket en kommando med ultra-konservative nasjonalister inn døren på kontoret til en gruppe advokater som jobbet for CCOO (arbeidernes fagforening) og det spansk kommunistpartiet PCE, på Calle Atocha 55 i Madrid, og åpnet ild mot de som befant seg der. Den bestialsk handlingen etterlot seg fem drepte og fire sårede.
