Den kosmopolitiske eliten, de som utrykker seg med ord og meninger i media, synes å være enige om en sak; året som gikk var et ”annus horribilis”. Mens krig og terror plager Midtøsten, og skaper bølger av flyktninger, feier populismen over to av de eldste og mest ærverdige demokratier i verden; USA og Storbritannia, og truer mye av den gamle europeiske kontinentet. Idioti overvinner intelligens, klovner overvinner de fornuftige, anstendighet overvinner kynisme, og fakta gjøres til fleip.
Ingenting stadfester bedre den politiske usikkerhet vi lever i her i Vesten enn valget av en arrogant, uvitende, ustabil og uansvarlig Donald Trump. Med en slik villstyring ved kommandoknappen i en av jordas mektigste militærmakter, kan alt skje i 2017. Men ikke alt ser mørkt ut.
Monte Python lærte oss å se alle fasetter av livet, ikke minst den lyse siden.
Hvis vi tar avstand fra omstendighetene som daglig serveres oss i nyhetene, de som bekrefter vår tro på artenes medfødte idioti. Om vi utvider vårt blikk til også å omfatte trendene som markerer materiell fremgang for menneskeheten, vil vi oppdage at vi har grunn til å tro at langt fra å leve i de verste av alle tider, lever vi i de beste!
Ulikheter er et av våre største samtaleemner. Og selv om det er tilfelle at sosiale ulikheter øker innad i mange land, er de i ferd med å reduseres mellom landene. De som er så heldige å bli født i rike land kan føle seg litt mindre skyldig enn før. FNs tall viser at siden 1990 har de fleste utviklingsland avansert betraktelig med hensyn til inntekt, lengre levetid og tilgang til utdanning. Året som gikk var ingen unntagelse; for første gang i menneskets historie, falt antallet innbyggere som lever i ekstrem fattigdom til under 10% av jordens befolkning. Sult i verden har også falt til sitt laveste nivå på et kvart århundre.
De gode nyhetene begrenser seg ikke til bare å omfatte fattige land. Det er kriselignende forventninger hos de rike, hvilket fører til at den katastrofale demagogien til en mann som for eksempel Donald Trump, får folk til å totalt ignorere det faktum at arbeidsledigheten i USA falt fra 7,8% da Barak Obama kom inn i Det hvite hus og fram til dagens 4,6%. Om man benytter en kraftfull retorikk og propaganda for å appellere til folks følelser og fordommer kan man skaffe seg enorm makt og innflytelse. I Storbritannia hvor den generelle oppfatningen er at europeiske innvandrere har stjålet alle nye arbeidsplasser, noe som førte til at mange stemte for Brexit, har andelen personer i arbeid ikke vært så høy på over et tiår.
Spania er et land som tiltrekker seg en global oppmerksomhet på grunn av sitt avvik mellom innbyggernes tilbøyelighet til å syte og klage, og en livskvalitet som resten av verden misunner dem. Arbeidsledigheten er fortsatt høy, men er på stabil vei ned, og den økonomiske veksten har vært dobbelt så stor som det europeiske gjennomsnittet i 2016. I slutten av november publiserte Financial Times en artikkel der man kunne lese; «En glittrene historie om Spanias økonomiske oppgang».
Tilbake til resten av planetens skjebne, gjenstår det å se hva den fremtidige administrasjonen til Donald Trump akter å gjøre. Men faktum i dag er at for tredje året på rad har man lykkes i å bremse det globale utslippet av karbondioksid som produseres ved forbrenning av fossilt brensel, hovedårsaken til de globale klimaendringene i følge de lærde.
I mellomtiden nyter jordens befolkning bedre helse enn noensinne. Den gjennomsnittlige levealder fortsetter å vokse over hele verden, og de mest dødelige sykdommene krever stadig færre ofre. Ifølge verdens helseorganisasjon WHO har malaria ofre blitt redusert med over 50% siden år 2000. Hiv og Aids dødsfall har gått ned i tilsvarende proporsjoner. I januar 2016 kunngjorde WHO at Ebola-epidemien i Vest-Afrika var utryddet. Den globale barnedødeligheten er halvparten av hva den var i 1990.
Med hensyn til krig, er de ikke lenger hva de var. Krigen i Syria er et grotesk unntak. Men hvis man for et øyeblikk klarer å legge til side de TV bildene som hjemsøker oss hver dag fra Aleppo og åpner øynene for det globale bildet, ser vi at vi lever i en tid med enestående fred. Siden 1946 har antall krigsoffer blitt redusert med enorme proporsjoner, samt at drapsratene synker. Den generelle tendensen eksemplifisert ved fredsprosessen i Colombia, viser at verden er mindre utemmet enn den var.
Noe som kanskje bidrar til å forklare den frykten som inntar oss i det ellers fredelige Europa, - faktisk mer pasifistisk enn noensinne i historien, tatt i betraktning den relativt lille faren som IS terrorismen utgjør. For familie og venner til ofrene i Berlin like før jul, og tidligere i Brussel, Nice og Paris er selvfølgelig tragedien total, og utrøstelig. Men det er den også for de som har mistet sine kjære i trafikkulykker, slik økonomiprofessor Robert Neild ved Cambridge universitet minnet oss på i forrige ute; i følge EUs statistikk ble 151 mennesker drept i terror angrep i 2015, et trist resultat, men samtidig døde 26 100 mennesker i trafikken, i løpet av de samme 12 månedene. Dette viser den irrasjonalitet som skremmer oss fra å dra på en weekend til kjærlighetsbyen Paris, mens vi rolig pendler til jobb hver dag, hver og en i sin bil. Professoren i Cambridge kalkulerte med at sannsynligheten for å bli drept i en bilulykke er 172 ganger så stor som at vi skal ende vårt liv i et terrorangrep.
Med dette så vil jeg ønske alle lesere et riktig godt nytt år full av optimisme, glede og rasjonalitet!
