Over fire millioner passasjerer reiser hvert år med Color Lines Ferger, mange av dem til Kiel i Nord-Tyskland, der de raserer Sophienhof kjøpesenter eller springer opp den bilfrie Hostenstrasse på jakt etter litt bratwurst og sauerkraut med litt riesling i glasset etter noen liter Beck`s.
Få tenker på at det var akkurat her en kald og sur januardag i 1814 den danske kongen gav bort Norge til den svenske kongen Karl XIII. Mannen bak plottet sies å være den svenske kronprinsen Karl Johan, som egentlig var franskmann og bar navnet Jean Baptiste Bernadotte. Det var tenkt som et plaster på såret for svenskene, etter tapet av Finland i 1809. Den unge, franske Jean, etterhvert kalt Karl Johan hadde gjort militær karriere takket være revolusjonen og Napoleon. Han ble i 1810 hentet til Sverige for å bli tronfølger, etter at Gustav IV Adolf var blitt avsatt. Franske Jean ble adoptert av den barnløse og skrøpelige Karl XIII. Karl Johan (Jean) knyttet Sverige til de allierte mot Napoleon og ledet Nord arméen, som han snudde mot Danmark.
Men nordmennene satte seg som vanlig til motverge, og skapte grunnloven på Eidsvoll på rekordtid, og valgte den danske prinsen Christian Fredrik til konge.
Så det så!!
Gleden var stor men kort. I juli 1814 marsjerte svenske tropper inn i Norge, og etter en kort krig (den siste Sverige har deltatt i fram til nå) ble det våpenhvile gjennom konvensjonen i Moss, som innebar at den nyutnevnte, norske kongen Christian Fredrik fikk takke for seg og at den svenske kongen aksepterte Eidsvollsforfattningen og den norske grunnloven.
Norge ble altså tvunget inn i en union med Sverige, men fikk beholde sin konstitusjon. Det er derfor alle nordmenn går rundt i fargerike folkedrakter og vifter med det norske flagget hver 17. mai. Muligens finner man også her et sted, grunnen til at Petter Northug går baklengs over målstreken når han slår en svenske på oppløpet....
Muligens finner man også her grunnen til at nåværende svensk konge, Carl XVI Gustaf var raskt ute med å takke nei til invitasjonen den 17. mai i år på Eidsvoll, feiringen av 200 års jubileet for den norske grunnloven, med den begrunnelsen at den svenske kongen ikke besøker andre land på deres nasjonaldag (?).
For kanskje det var akkurat her svenskene tryna litt på oppløpet,........for med grunnloven så ble Norge og nasjonalfølelsen født. At det skulle gå ytterligere nesten 100 år før Norge teoretisk ble skilt fra Sverige, har liksom gått hus forbi....Selvstendighet er en følelse som vokser innenfra, og har den først begynt å gro....
Også en gang i moderne tid hadde svenskene sjansen til å forlove seg med nordmennene, men klarte nok engang å tryne på oppløpssida. En viss person ved navn PG Gyllenhammar kunne ha „made a difference“.. da han på 70-tallet snekra sammen en pakkeløsning som i dag kunne ha vært verdt 700 milliarder for søta bror. Husker så godt tegninga i avisa av en Volvo drapert i både det norske og svenske flagget,.... men tro det eller ei; svenske aksjeeiere sa NEI takk! Ikke´no vanlig samtale emne i Sverige i dag nei...
Nåvel, tilbake til historien. Fire år senere ble Karl Johan kronet til Sverige (Karl XIV Johan) og Norges konge (Karl III Johan) i Nidarosdomen. Det svenske monarkiet fikk sitt nåværende dynasti; Bernadotte, og vi fikk en hoved gate i Oslo med samme navn der hovedpersonen troner øverst, på slottsplassen foreviget i bronse og med hans valspråk; ”Folkets kjærlighet min belönning”…
Unionen med Norge var ikke et lykkelig ekteskap. Den ene konflikten avløste den andre. Norge som ikke hadde adel utviklet seg stadig i mer liberal retning. Norge krevde stadig mer utvidet selvstendighet som gjaldt alt fra handelsflagget til separate konsulatvesen. Norge ble rett og slett et veiskille i svensk politikk; venstresiden og stemmrettsvennene holdt med Norge, men høyresiden skramlet med våpen.
I august 1905 holdt Norge en folkeavstemning om unionen med Sverige; bare 184 stemte for. Unionen ble oppløst senere samme år under dramatiske omstendigheter i Karlstad der „fjell stod mot fjell“. Begge sider var forberedt på krig, men besinnet seg. Resultatet ble Karlstad konvensjonen, der Sverige erkjente Norges suverenitet.
I den politiske utviklingen lå Norge steget føre Sverige. De hadde utviklet parlamentarismens prinsipp allerede på 1880 tallet. Norge hadde mannlig stemmerett fra 1889 (Sverige i 1907) og allmenn fra 1913 (Sverige først i 1921).
Bernadottes konger strittet imot så godt de kunne; Karl XIV Johan, Oscar I; Karl XV og Oscar II. Gustaf V ble konge først etter unionsoppløsningen, men som kronprins tilhørte han det militære anti-norske siden og han bekjempet hardt allmenn- og lik stemmerett. Da Norge til slutt bestemte seg for å bryte opp, tok Oscar II det personlig.
„Den revolusjonen som Norges statsråd og Storting gjør mot sin konge og sitt broderland, ved å bryte hellige bånd, har gitt mitt hjerte et dypt og ulegelig sår“, klaget han.
Med dette i bakhodet er det ikke det minste rart at nåværende Kong Carl Gustav Folke Hubertus Bernadotte raskt takket nei til festlighetene Norge har stelt i stand for å feire oppløsningen av union, grunnlov og selvstendighet. Forbannet irriterende hele greia. Kongen valgte å svare at det kunne komme viktigere ting på tapetet......rent av kunne de velge å døpe et barnebarn den helgen.... dessuten bruker han ikke feire andre lands nasjonaldager. Tyske Dronning Silvia følte kanskje også at en familie dåp ville gi henne en mye større tilfredshet enn å feire nordmennenes selvstendighet på selveste 17 mai.....
Dette med 17.mai og nordmennenes feiring av sin selvstendighet gjennom grunnloven har irritert mer enn en konge. Da man i 1824 feiret grunnloven i Christiania ved tiårsjubileet var kronprins Oscar på besøk. Han mente feiring av dagen kunne tolkes som en provokasjon mot Sverige og kongefamilien. Kong Carl Johan la derfor i 1828 uttrykkelig ned forbud mot å feire 17.mai!!!
Det som kunne ha lettet litt på trykket er en av de mest berømte medlemmene av familien Bernadotte, som het Folke i fornavn. Han er for all framtid forbundet med en modig hendelse, „de hvite bussene“, som under 2. Verdenskrig evakuerte tusentals fanger ut av konsentrasjonsleir i Tyskland.
...men det var jo ikke Folke Bernadotte selv som kom på ideen å via Røde Kors i et nøytralt land hjelpe disse menneskene i sikkerhet.
Det var en nordmann.
Folke Bernadotte ble rekruttert til oppdraget av Niels Christian Ditleff, norsk minister i Stockholm. I følge Sune Perssons standardverk „Vi åker til Sverige“, var Ditleff uten tvil den drivende kraften bak prosjektet. Ditleff omkom i en bilulykke i 1956 og fikk heltes taus i Norge, men er nesten ukjent i Sverige.
Ditleffs datter forteller at da Folke Bernadotte kom tilbake til Sverige ble han naturligvis hyllet. Hun forteller;
„Pappa sa jeg skulle gå opp med en blomsterbukett til Folke Bernadotte og gratulere ham. Jeg ringte på døren og sa at jeg het Ditleff. Han stod i midten av mange mennesker. Så strekker han ut handen og tok blomstene. Deretter smelte han igjen døra. Det føltes veldig ubehagelig.
Det sier seg selv at kongehusets forhold til Norge er noe anstrengt.
Nå er dette riktignok en del år siden, og mye vann har rent under broen siden da. Det kunne kanskje ha gått seg til riktig bra, om ikke nordmennene hadde funnet så inn i Norden mye olje, og Volvo hadde gått så inn i Norden dårlig.
På toppen av det hele dukker en oppkjeftig ung herremann drapert i det norske flagget opp med et vinnerinstinkt og en rappkjeftahet som klarer å rippe opp i alle gamle sår... Langrennsløperen har lenge vært omdiskutert i Sverige, og ble omtalt som en ”gris” av SVTs kommentator Jonas Karlsson etter at han under avslutningen på VM-stafetten stoppet opp like før mål, ventet på svenske Marcus Hellner og gikk baklengs over målstreken.
Det viktigste er ikke å vinne, men å slå svenskene, sier vi i Norge.
”Det är väl på tiden att de lyckas med något nu”, sa Expressens kommentator Tomas Petterson da Norge sto med 7 gull og 18 medaljer totalt i de olympiske leker i Sotsji…
Söta bror, sier vi. Jävla norrbakke, sier svenskene. Svensken Ehsan Fadakar i Aftonbladet skriver blant annet så her;
Allt verkar gå ut på att bevara den norska kulturen, vad den nu är värd. Norrmännen har inte direkt gjort sig kända som några hårdjobbande, smarta eller innovativa världs-erövrare.
Att bli rik på olja är som att vinna på lotto. Du må leva gott, men du är fan inte bättre än någon annan.
Innan oljan var landet fattigt. Efter oljan har landet pengar, men inte mycket mer än så. Inget Ikea, Ericsson eller Nokia.
Var är norrmännens bidrag till världen? Är det den bortskämda ungdomen som inte vill jobba?
Samtidigt är Norge beroende av utländsk arbetskraft. Någon måste laga maten och diska faten. Men hen får gärna vara blond, blåögd och tala svenska. Då blir det lagom mycket kulturkrock.
Nej, det verkar som att Norge är bra på en sak: att ta hand om sig själva. Eller som norska journalisten Åsne Seierstad så korrekt summerar den norska folksjälen:
"Den handlar om att mycket vill ha mer. Och att vi inte vill dela med andra."
Kanskje har han rett, kanskje er vi nordmenn veldig selvopptatte. Ett helt års feiring av Grunnlovsjubileet gjør helt klart ikke den saken bedre. Etter sterke reaksjoner blant skribenter, historikere og forfattere i både Sverige og Norge, har nå i alle fall den svenske kongen Carl Gustav forstått alvoret i saken, og har gitt beskjed om at han tar Silvia under armen og kommer tuslende til feiringen den 17. Mai,………om enn litt senere på dagen, …litt ut`i kveldinga rett og slett melder det svenske hoffet.
Har på følelsen at han kjenner seg like tvunget som Norge gjorde den 14. August i 1814 da de godtok unionen med Sverige.
