Men i dag skjer det som ikke skal skje, - men som likevel har skjedd så mange ganger tidligere. En svensk kvinne har hektet skotuppen i det ujevne og nedslitte underlaget. Kanskje sollyset har blendet, kanskje svetten har rent ned i øynene. Et øyeblikks uoppmerksomhet, og ulykken er ute. Hun registrerte hendelsen, hun forstod hva som skulle skje. Derfor grep hun fortvilet etter en dame som gikk bare noen centimeter ved siden av henne, men hånden glapp! Hun fektet da fortvilet etter rekkverket langs strandpromenaden, men ikke heller det var velvillig. Fallet var et faktum, og bakhodet slo hardt i underlaget – blodet sivet ut over den falske brostenen.
Sympatiske landsmenn hjelper til. En brannmann vet hva han gjør da han beordrer bena høyt. En dame på vei til stranden ofrer sitt håndkle. Noen holder hånden, og andre ringer etter ambulanse. Man ringer 112 – den offentlige sykebil tjenesten fra SUC (Servicios de Urgencia Canaria). Centralen koordineres felles for samtlige øyer og vedkommende som ringer lurer på hvorfor hun må oppgi hvilken øy hun befinner seg på! Nåvel, etter en del forklaringer blir hun fortalt at ambulansen er på vei! Den forulykkede er ved bevissthet og etter forholdene har hun det bra der hun ligger.
Rundt svinger kommer etter hvert to unge kanariske menn, med en førstehjelpskoffert. Bena skal ned, og kvinnen skal opp i sittende stilling mens de vasker bort blodet i hodet for å kunne undersøke såret. Brannmannen konstaterer at ”Spain is different” og jogger videre. Etter å ha konstatert at kvinnen ikke lider av hjerteproblemer eller andre alvorlige lidelser hjelper beordres de frivillige til å hjelpe henne gående bort til ambulansen.
Kvinnen ber om å få komme til Clinica Roca i San Agustin, da det vil være nær hotellet der hun bor og enkelt for de pårørende å ta seg dit, når de får beskjed om hva som har skjedd. Hun er i besittelse av privat reiseforsikring. Ambulansesjåførene må ta en telefonsamtale først. Etter en stund konstaterer de at hun ikke kan føres til et privat sykehus fordi hun ikke har sine forsikringspapirer med seg, hun skal kjøres til Ambulatoriet i Maspalomas (den offentlige legevakten). Slik er normer og regler her, sier de med en autoritet som overgår en høyesterettsdommer!
Vel, vel når sant skal sies er legene på Ambulatoriet sikkert like dyktige som på Clinica Roca. Men hva skjer nå kvinnen er ferdig behandlet der nede, kjører dere henne tilbake til hotellet i San Agustin? – Nei, det inngår ikke i vår service, svarer den ene ambulansesjåføren, da får hun ta en taxi!! Men hun har jo verken papirer eller penger med seg? Jeg blir møtt med et skuldertrekk. Det er da jeg spør om de ikke kan kjøre via hennes hotell og hente de nødvendige papirer hos en ektemann som sitter og venter urolig i leiligheten og lurer på hvor det ble av hans kone på 73 år som var ute og morgenpromenerte. Deretter kan de kjøre henne til Clinica Roca. Jeg får det samme svar om normer og regler, og at dette ligger utenfor deres service!
Vi kommer ingen vei, her har normer og regler satt en stopper for medmenneskelighet! Men normer og regler stopper ikke oss andre. Damen som først kom til unnsetning melder seg frivillig til å bli med ambulansen, mens jeg løper til den forulykkedes hotell og varsler en noe bekymret ektemann. Vi titter på kart og med sin leiebil og en god nabo som følge setter han seg i bilen og kjører til Ambulatoriet i Maspalomas for å hente sin kone hjem. Med seg tar han pass, dokumentasjon og bevis på sin private reiseforsikring, som denne gangen ikke kom til nytte!
