Ta ditt eget ansvar!

-Ungdommen eier ingen ansvarsfølelse lenger, sier den ene pelskledde damen til den andre, mens de venter på baggasjen fra Alicante som forhåpentligvis snart kommer opp på rullbåndet på Gardermoen en kald desemberkveld. Damene er på vei hjem til barn og barnebarn for å feire julen på tradisjonelt vis. Tradisjonen er det barna som står for. Selv har de flyttet til varmere og mer ”kvalitetsholdig” livvstil allerede for 20 år siden. Nå er de skjønt enige om at oppholdet i Norge skal bli så kort som mulig, de lengter allerede tilbake til varmen. Den ene av damene skal passe på å få med seg et tannlegebesøk i Norge før hun vender sydover på nyåret – hun stoler ikke riktig på den spanske tannlegen. Den andre skal lagre noen Tamiflu pakker, -du vet i tillfelle , sier hun og påpeker håpløsheten over at disse medikamentene ikke kan fåes reseptfritt på spanske ”farmacias”! Begge er enige om at de må besøke en tredje vennindes barnebarn er bosatt hos mormor på solkysten, men som har dratt hjem for å føde sin førstfødte, for å få med seg fødselspenger og barnetrygd.
– ”For å komme inn i systemet”, som en av damene uttrykte det!

Kanskje har de funnet den ultimate lykken, den perfekte kombinasjonen mellom to ”velferdsstater”. Det er godt å ha norsk pass og tilhøre landet som nå for tredje gang er kåret til det beste stedet i verden å bo. Da hadde nominasjonskomiteen glemt å titte på værmeldiga. Gradestokken, vindstyrken, nedbørsmengden , glattføret og mørket var ikke tatt i betraktning. Som nordmann er du automatisk en del av oljemiljonærklubben, en attraktiv klubb med inngangsparti som et nåløye. Som nordmann tilhører du et folk kun forsvarer, ikke kriger. Et folk som argumenterer for likeverd og fred, som bidrar i alt fra internasjonal fredsmegling til nødhjelp og miljøvern. Med andre ord som nordmann med norsk pass har er du egentlig i besittelse av det beste internasjonale visittkort det overhodet er mulig å ha. Det oppdaget jeg allerede som 19 åring da jeg kom til Sveits som au-pair og var plutserlig en del av et internasjonalt miljø for første gang. Sjelden eller aldri har noen noe imot en nordmann, - bortsett fra hans sterke nasjonalfølelse, og derav kanskje også en god porsjon selvgodhet!!!!

Spania har aldri vært kåret til ”verdens beste land å bo i”, bortsett fra av over 40 – 50 000 nordmenn som indirekte har gjort det ved å flytte dit. Her føler man åpenbart at lyset og klima hjelper på alt fra depresjoner til fysiske helseproblemer, eller allmenn forbedring av livskvaliteten. Det har ikke vært alle forundt å kunne forflytte seg til sydligere strøk. En følelse av forpliktelser for yngre og eldre har vært en av grunnene, en utilstrekkelig økonomi en annen grunn, eller bare en uteblivelse av eventyrlyst har forhindret andre ”syden trengere” i å flytte på seg.

I og med EØS-avtalen har nordmenn i ”syden” fått flere og bedre rettigheter, dvs. like rettigheter som innbyggerene i det landet de har valgt å bosette seg har. Ikke verst! At man ikke synes de rettighetene er tilstrekkelig har ikke gjort at man har engasjert seg i sine nye landsmenns svakere rettigheter. Nei, i tillegg til at den norske pensjonen ettersendes og utbetales i Spania, at NAV har åpnet lokalkontor på Solkysten for å bedre kunne betjene nordmennenes rettigheter og krav. Norske politiske partier har åpnet lokalkontorer i ”Syden” for bedre å sikre seg disse stemmeberettigede nordmennenes stemmer hjemme i Norge.

Nå leser man at ”syden nordmennene” har begynt å dra på åra. Mange er pleietrengende og har fått kroniske og uhelbredlige sykdommer som Alzheimer. De krever nå at Norge tar ansvar og bygger opp et norskt helse- og pleietilbud til dem, der de befinner seg i Spania!!!!!!!!!! De er ikke spesielt fornøyde med det lokale tilbudet som de gratis kan benytte seg av gjennom EØS-avtalen, og det europeiske helsetrygdekortet. At det må duge for den spanske lokalbefolkningen får så være, men er du nordmann kreves noe langt bedre. Dessuten snakker ikke det lokale og offentlige helsevesenet norsk, hvilket forstålig nok hadde vært en fordel. At de selv ikke snakker spansk etter 20 år i Spania tillempes det fakta at de knapt har sett en spanjol siden de kom dit. De er medlem av den norske klubben, spiller bridge med nordmenn, spiller bocca og golf med nordmenn og er med på Sjømannskirkens alle arrangemanger fra bazarer til gudstjenester. Jeg kritiserer ikke, bare konstanterer fakta!!

Norge svarer forløpig at de er velkommen hjem om de blir syke. Da med alle de rettigheter andre nordmenn i Norge har i forhold til sykehjem, hjemmehjelp etc. etc. Alternativ 2 er å bli der de er og ”ta til takke med” de lokale rettighetene. Alternativ 3 er å selv betale for privat helsetjeneste i den utstrekning det er behov for det.

Ikke alle har 3 alternativer å velge på, når alderdommens ubarmjertighet setter inn. Deres argumenter for at Norge må ta ansvar og bygge opp et norsk helsetilbud i deres umiddelbare nærhet, er at de har spart norske staten for masse penger ved å bo så lenge i utlandet(?)

Mine tanker går tilbake til de to pelskledde damene på Gardermoen som synes ungdommen bør ta ansvar. Jeg synes eldre sydenfarere bør ta mer ansvar! Man kan ikke ta det beste fra to stater og skape sin egen suverenitet. Vi er alle nødt til å velge. Daglig tar vi små og store valg; idet du velger det ene, velger du bort det andre! Det er ingen menneskerett å bli forstått på norsk, hvorhen du beveger deg i verden. Det er ingen menneskerett å kunne flytte fra Norge. Det er heller ingen menneskerett at det norske helsevesenet skal pakke snippsekken og flytte etter deg fordi du har fått muligheten og viljen til å flytte til et annet land. Det er ingen konstant tilstand å føle lykke, men kanskje de som har trivdes de seneste 20 årene i syden, har fått en større tildelt opplevelse av lykke enn de som aldri hadde muligheten til å bosette seg nærmere ekvator, lyset og varmen. Kanskje man som eldre og fornuftig skal legge bort egoismen og istedet føle takknemlighet for å ha fått muligheten til å tilbringe alderdommen under palmene etter eget ønske, med norsk pensjon og uføretrygd på baklomma, et europeisk helsekort med alt hva det innebærer og sist men ikke minst en ”velkommen tilbake” billett til det landet som er kåret til verdens beste land å bo i!

Woow

Woow, her har det skjedd noe revolusjonerende i det politiske miljøet, eller er det bare autoritets snikksnakk for å slåss om spalteplassen etter at kanariske medier de siste par årene har hatt korrupsjon som en følgetong i sine aviser?

Nå springer det plutserlig slipsprydede og viktige provinspolitikere rundt og snakker om at politisk korrupsjon er en større trussel for demokratiet enn terrorist angrep!!!! Jøss, og jøss! Dette føles som om lille Per lengst bak i klassen plutserlig våkner opp fra sin tyste dvale og griper til ordet for å systematisk begynne å gjennomgå kapittel 1, uten å legge merke til at vi andre allerede har kommet til kapittel 16!!!!!

Hvorfor blinker korrupsjonens varsellamper så ekstremt her i Spania? Er det fordi det latiske blodet, på lik linje med italienerne er infisert med uærlighets serum. Er det fordi demokratiet er relativt nytt og innført uten større kamp og oppoffring, eller er det en arv som overføres fra de rollemodellene man vokser opp med. Uansett grunn tror jeg at det frem til nå har funnets en slags akseptanse i samfunnet for korrupsjon. Det kanskje rent av har sine idealer i det spanske matchobildet. Fram til nå har korrupsjon heller ikke vært forbundet med skam, og derav egentlig heller ingenting som har foregått i det skjulte. Derfor blir også omfanget stort når korrupsjonssaker nå rulles opp, hele kommunestyrer har rottet seg sammen i kampen for egen vinning. Og offentlighetens ubarmhjertlige lys er som å straffe en liten unge som ikke forstod at han gjorde noe galt!

Mange offentlig ansatte har omgitt seg med en slik åpenbar luksus at kun de enkleste matematiske kunnskaper skulle til for å forstå at de økonomiske tilgangene har ligget langt utenfor det lønnslippen tilsier.

I tillegg er man i alle fall på kanariøyene underlagt en presse som fram til dags dato har hatt større forbehold til hva man ikke får skrive om, enn hva man tillates å berøre. Dette er derfor ingen oppfordring til undersøkende journalestikk og således ingen drahjelp i kampen mot korrupsjon. At kanarierne skårer lavt i forhold til nyhetsinteresse og avislesning gjør ikke saken bedre.

At tilliten til politifolk og rettsystem har ligget jevnet med jorden gjør at en hedelig menigmann ikke har følt den nødvendige tryggheten han behøver for å gå til kamp mot autoriteter.

I et demokrati får folket den regjeringen de fortjener, er et utsagn sosm kan ha noe i seg. I de tilfeller korrupsjonssaker blir diskutert med kanarierne selv, blir ofte den beskylte forsvart iherdig av befolkningen og dermed av velgerne. Det hele blir en diskusjon om partipolitisk tilhørighet. Er det en høyrepolitisker (PP) som er anmeldt, beskyldes arbeiderpartiet (PSOE) for å stå bak, og vise versa. Sakens kjerne, nemlig at korrupsjon er et mangtydig begrep får ikke feste. Korrupsjon er tyveri av politiske, sosiale og økonomiske goder fra befolkningen. Korrupsjon er med på å skape fattigdom, sosial marginalisering og politisk nepotisme.

I lakse-saken (caso salmon) der presidenten i Cabildo (fylkestinget) José Manuel Soria dro på fornøyelsestur med den avdøde, norske forretnigsmannen Bjørn Lyng i hans privatfly til Trondheim, ble en følgetong i spansk presse. De skulle fiske laks bare noen få dager før Bjørn Lyng med Soria `s drahjelp fikk konsesjon til utbygging 3.600 turissenger i Anfi Tauro under sterke protester . Dette ble en langdragen høring der Sr. Soria skulle legge frem kvitteringer for egenhendig betaling av flyturen, div. middager og hotellopphold i Trondheim. At en mann i hans stilling aldri skulle vært med på en privat fornøyelsestur sammen med en forretnings-drivende som bare noen uker etterpå var avhengig av hans hjelp – er det ingen som stiller spørsmålstegn ved?

Saken ble henlagt og for bare et par dager siden gikk Sr. Soria ut i pressen for å henge med på populærjournalismen for tilfellet; ”Vi må kjempe hardere mot korrupsjon”. Hva annet skal ha si, .....men hva skal vi tro????

Fra 2005 ble i løpet av 36 måneder ble mer enn 40 offentlig ansatte i høye og betrodde stillinger arrestert for korrupsjon på Kanariøyene. Dvs. en hver 26. dag.....

Den 9. februar 2006 arresterer politiet syv personer, blant dem generaldirektøren i den kanariske statsbygg, Celso Perdomo. Dette ble ”Caso Eolico” (vindkraft-saken). Her hadde mannen helt enkelt bygd opp en privat buisness på vegne av vindmølle parkene på øygruppen, der han uten å mukke tok seg betalt i form av kommisjon pr. kilovatt kraft som ble produsert!!!!

Dette var bare begynnelen. Den 1. mars 2006 ved 7-tiden på morgenen slo politiet inn døra til Toñi Torres i calle Galicia i Las Palmas. Hun er rådmann for offentlig konstruksjon i Telde kommune, og har tydeligvis hatt som første prioritet å ta seg godt betalt av alle foretak som ble tilkjennegitt byggelisens. Ikke bare hennes konto av overfylt, men også hennes barns som dessuten kjørte rundt i biler ingen hadde sett maken til før!!!! Operasjon Faycan er en av de mest omfattende korrupsjonssaker hittil på Kanariøyene, der minst 50 personer var innvolvert, tolv av dem med statlige verv. Borgemesteren selv (Francisco Valido), ni rådmenn, en offentlig byggningskonsulent, en tidligere parlamentariker, for å være nøyaktig.

Etter at ”bomben” eksploderte i Telde tok korrupsjonsruta veien sørover mot turistkommunen Mogan med sine 21.000 innbyggere. Den 23. januar 2007 ble borgemesteren Francisco Gonzales og hans nærmeste medarbeider Onalia Bueno tatt på sengen i sine egne bosteder, av politiet!!! Men ikke helt overrasket må de ha blitt, for under alle avlyttede konversasjoner dem imellom som senere kom frem, hadde de klart uttrykt at de kjente den svidde lukten av en lunte som brant i baken!
Etter Mogan, kom turen i en annen turistkommune, San Barolomé de Tirajana og rådmannen Pacuco Guedes. Han fikk imidlertid fengselstraff, men har etter et par års soning fått ny posisjon i kommunestyret – og skal være en av våre betrodde, som om ingenting har skjedd!!!!

Toñi Torres møter du fortsatt den dag i dag på kommunekontoret i Telde, og borgemesteren i Mogan er den samme nå som dengang. Forretningsmannen Bjørn Lyngs partner i Anfi del Mar, spanjolen Santiago Carzola har vært innblandet i flere ulike korrupsjonssaker og lidd under sterke beskyldninger som har blitt henlagt p.g.a. bevisets tilstand. I dag gis han konsesjon for bygging av offentlige bygg slik som havnen i Telde. Med andre ord; han er forstatt en betrodd mann.

I min lille verden blir jeg etter mange år på Gran Canaria like forbauset da jeg ved et kjøp av planter på et av øyas gartnerier her om dagen, ble spurt om jeg ville betale cash eller med kort? Jeg svarte at jeg skulle betale kontant. Som sagt, så gjort!
Jeg bad om en kvittering med et firmastempel, da innkjøpet ble gjort for en hotelldrift.
-Hvorfor sa du ikke det med en gang, sa dama i kassen. Da blir jeg nødt til å plusse på momsen, skjønner du!!!!!!!!!!!
Med andre ord; betaler du kontant går pengene rett i lomma deres, det betales ingen moms og registreres ikke. Betaler du derimot med kort, registreres kjøpet og skattemyndighetene kan gå etter i sømmene.
Så enkelt og åpenlyst kan det gjøres !!!!!!