søndag 3. april 2016

Reiselysten utfordres

Selv om vi allerede i begynnelsen av april i år har lagt Påsken bak oss, er det ikke historien om en enkelt manns korsfestelse, død og oppstandelse som ligger spikret på netthinna.
En flykapring i Egypt som endte godt, selv om det var dramatisk nok for de som skulle fra Alexandria til Kairo og endte opp på Kypros med status som gissel. En tulling med “personlig” motiv krevde å komme hjem til ekskona, og truet med å være i besittelse av et såkalt bombebelte. En slik hendelse  kan ta reiselysten fra noen og enhver. 

Det er nettopp summen av en rekke skrekkinnjagende hendelser i nær og fjern omkrets som gjør oss mindre eventyrlystne. Det er få som ønsker å reise med livet som innsats. Vi har lopper i blodet og penger på bok, men er underernærte på sol og varme. Nå nærmer sommeren seg og planer for ferien skal legges. Hvor i all verden drar vi? 

Terrorfrykt gjorde at turistene uteble fra Brussel i Påsken. Vanligvis så ferietravle handlegater, cafeer og restauranter stod folketomme. Den dramatiske effekten av terror viste seg i kroner og øre allerede i desember. Etter at terroristene slo til i Paris, høynet også den belgiske hovedstaden terrortrusselnivået i landet til det høyeste, og dermed mistet mange appetitten på EU-hovedstaden. 

Ikke var det spesielt romantisk å oppsøke ”kjærlighetens by” etter at Saint Denis, en forstad til Paris ble angrepet med automatgevær, håndgranater og eksplosiver  i november i fjor, der 130 menneskeliv brutalt ble tatt av dage, mens ennå flere mennesker ble offer for en bunnløs sorg og en ubeskrivelig redsel. 

Etter revolusjonen i 2011 har etterspørselen på reiser til Egypt falt betraktelig. Utenriksdepartementet frarådet alle reiser eller opphold på Sinai. Etter at landets militære avsatte president Mohammed Mursi i et kupp i 2013 håpet man på en stabilitet i landet. Men den gang ei. Sinai-halvøya i Egypt har vært rammet av en rekke drap og bombeangrep de siste månedene. Nåværende president Abedel Fattah al-Sisi sier hele regionens stabilitet er truet av opprørsgrupper, og har erklært unntakstilstand i deler av Nord-Sinai.  

Egyptiske turistmyndigheters ambisiøse plan for å få turistene tilbake fikk nok et slag i ansiktet. Hele 50% av chartersalget til Egypt forsvant som dugg for solen da et passasjerfly med 224 mennesker om bord styrtet på vei fra Sharm el-Sheikh i november 2015. Britisk etterretning var raskt ute med teorien om at det lå en bombe i flyet, og forholdet til Russland ble satt på prøve.

Det ble ikke bedre av at væpnede menn angrep et turisthotell i Hurgahada, der to svensker og en østerriksk kvinne ble skadet. Hurgahada som sammen med feriestedet Sharm el-Sheikh står på menyen til de største skandinaviske reisearrangører. 

I Tunisia ble den ”Arabiske våren” innledet den 17. Desember 2010. Det var rettet mot det sittende regimet, med krav om demokratiske reformer. Tunisia er landet lengst nord i Afrika med vakre strender, eksotiske matretter og et historisk sus. 

Det vakre reklamebildet slo sprekker da en selvmordbomber sprengte seg selv i luften på en turiststrand i nærheten av byen Sousse utenfor hovedstaden  Tunis i oktober 2013. 
To år senere blir 40 turister drept i to forskjellige angrep i byen Sousse. Turister av ulike nasjonaliteter ble regelrett slaktet ned midt på dagen mens de solte seg og badet på stranden. 

Da var det bare tre måneder siden 22 mennesker ble drept og like mange såret i angrepet mot et museum og landets nasjonalforsamling.  Tunisiske myndigheter beskriver angrepet som en terrorhandling. Den 24 november samme år smeller det igjen i en buss i Tunis, hovedstaden i Tunisia. 

Tyrkia er et attraktivt reisemål. Men også der går reiselysten på akkord med seg selv. Reisearrangørene forteller om 50 til 70 prosent nedgang. Senest i februar i år ble Ankara rammet av en bilbombe som tok 28 menneskeliv, og i januar ble Istanbul rammet av et terrorangrep som krevede 10 menneskeliv. Går vi tilbake til oktober i fjor ble en fredsmarsj i Ankara angrepet og over 100 personer ble drept. 

På grunn av konflikten med Russland, kommer det nok færre russiske turister. Det gjør plass til flere skandinaver og eventuelt billigere priser for den som ikke lar redselen ta overhånd. Mange har leilighet i Antalya-området og mener det vakre ferieområdet ved Middelhavet er trygt og fredfullt. 

Det meldes om en større dreining i chartertrafikken mot Hellas, Italia og ikke minst Spania. 
Hellas har hatt sitt å slite med. De stakkars grekerne har fått smake mer av den globale krisen enn de har godt av. Dessuten har de sin egen krise å slite med etter grådig å ha forsynt seg av et nesten ubegrenset lånemarked da de fikk tilgang til valutaunionen. Det viste seg at de i årevis hadde løyet grundig om størrelsen på gjelden, og da ble ikke kredittratingbyråene nådige.  Nå håper de at turistene ikke ville svikte dem i en vanskelig tid og forventet turistrekord med over 20 millioner besøkende i 2015. Det kriserammede landet står på konkursens rand. Men turistnæringen skaper direkte 750 000 arbeidsplasser i Hellas. Her er det ikke terror aksjoner som skremmer turistene, men en bekymring for ikke å komme seg hjem igjen om flyselskapet går konkurs. Eller om minibankene ikke kan gi solhungrige turister cash når de behøver det. 

En annen prøvelse for grekerne er flyktninger på flukt fra krig og elendighet, drevet av håpet om et bedre liv. Begrepet ”øyhopping” har fått et helt annen betydning. Middelhavet har blitt en gravplass for tusenvis av mennesker som aldri kom frem. De siste årene har både Hellas og Italia hatt skrekkelige kapasitetsproblemer, nå er det nye land som Ungarn som opplever det – og mottakssystemet er satt ut av spill. Barnelik som skylles i land, og mennesker som utnyttes av smuglere og  gis falske forhåpninger, men blir møtt av høye stengsler og et Europa som har ikke klarer å ta imot flere, som har kollapset og som stadig blir mer redde for ”fremmede”. 

”Frykt ikke”, sier engelen i Påskeevangeliet. Og det er omtrent det samme som politikere av ulik valør og nasjonalitet sier til sine landsmenn, etter at de har skrevet et offentlig telegram til det rammede landets myndigheter, og fordømt hendelsen. Som om det var et plaster på såret.

Seriøst??? Det er ikke så enkelt å følge oppfordringen. For frykten er snublende nær oss. Vi frykter for krig, kriser, ulykker, fattigdom, sykdom og død. Og det har ikke blitt mindre å frykte i vår tid. Stadig erfarer vi  menneskets groteske evne til å utføre onde handlinger motivert av hat, ekstremisme og hevn. 

Men i spenningen mellom å trygge vår fremtid og vissheten om at vi ikke kan kontrollere det som kommer, må vi leve våre liv. Kanskje aller mest frykter vi frykten selv, at den skal få oss til å resignere eller bli likegyldige av skrekk.

Terror er angrep på demokratiske grunnverdier. Å kunne bevege seg fritt er et av kjennetegnene ved et demokratisk samfunn.

Nå lokker reisearrangørene med billig-Karibia, nemlig Puerto Rico dit det går direktefly fra Oslo. Eller det spektakulære Dubai, dit kvinnekampen ennå ikke har nådd. Siri Lanka og Columbo som byr på kolonihistorie og te plantasjer høres fristende ut, men da må du eventuelt fly Turkish Airlines via Istanbul…!!!

Tryggere høres det ut med landsby ferie i England, sykkeltur på Gotland, en Besseggen tur i Norge eller Vertshus ferie i Danmark. Men så var det været da….man kan jo aldri være trygg på at det blir sol og varmt nok. 

Da er det godt med Gran Canaria. Øya som alltid innfrir. Varmt og godt. Nært og kjært. Utfordrende og oppmuntrende. 


Du er alltid velkommen … og velkommen tilbake!

onsdag 2. mars 2016

Kjære Sanna, finne, feminist og skribent

Det må jo være trist når du som oppvokst på beste, borgerlige side i Lillehammer, med Østfold-byen Halden som verste skrekk eksempel, hadde drømt om en ferie til Vietnam og havnet av ukjent grunn på chartertur til Harry beltets høyborg Arguineguin. Og ikke nok med det! Du havnet dessuten rett opp i rumpesprekka til en nordmann, etter å ha fått huden avskrelt i cocktail rus på en solstol i ett oppskrytt turist høl, som du selvvalgt ønsker å kalle det. 

Det hender selv den beste, at vi havner på feil sted i livet. Reisen ble deg til ingen nytte. Du føler deg snytt av reisearrangørenes katalog, og det viste seg dessuten at det hadde gått inflasjon i reisemålet. Du møtte for mange landsmenn, dvs. nordmenn. Kulturen ble lavmål og historien ble for lite eksotisk. Uff og uff, det kan skje selv den beste. 

Da gjør man som de fleste andre, som har trødd feil i livet. Man pakker snippsekken og lusker seg ut bakdøra uten ett ord. Men akk, det gjorde ikke du. Uten tegn til selvironi, uten kronikkens lumske humor, som får selv den mest innhugga kanarifuglen til å humre over sin primitivitet og enkle gleder, tok du fart og hoppet på en kjepphøy hest i fart! 
Du forsøkte i stedet å drite ut et helt folkeslag.

For det er nemlig et ganske grovt tverrsnitt av den norske befolkning du nå har begitt deg inn på danseband festival med. Håper du vet å holde rytmen!
For som det kjente og kjære dansebandet Ole Ivars synger;

Jeg trøster meg med en ting
Jeg kan slanke bort litt fett
Det er mere synd på dem som er født med for lite vett
Så til deg som sleng med leppa
Det kan kanskje lønne seg - å finne et anna tema......

Jeg kommer aldri til å diskutere hvorvidt Arguineguin er pittoresk eller ikke, kanskje hadde jeg også problemer med å finne gamlebyen første gang jeg var der. Helt uinteressant! Få eller ingen av de du beskriver med synlig rumpesprekk eller med en halvliter i hånda,  kraftig i utakt med kristelig tid, tror jeg overhodet ikke føler at de har blitt lurt av en turoperatørs reklame. Tallene du refererer til taler imot din sak. Forøvrig feil tall (anbefaler deg å lese statistikk sidene i Dag og Natt). Så mange nordmenn, har år etter år har funnet sitt paradis her. Et sted de trives, et sted de gleder seg til å komme til. Hver og en ut fra egne ønskemål, forventinger og krav. Det du ser, er pur glede, livskvalitet og trivselsfaktor satt ut i det virkelige liv.

At det nødvendigvis ikke stemmer overens med dine krav, din oppvekst, dine idealer, din alder eller dine forventninger, gjør ikke andre mennesker til mindreverdige. Å ta inn på Dr. Holms hotell på Geilo for 15 000 kroner natta og spy opp champagne til enda flere tusenlapper flaska, på det nylagte vegg til vegg teppe, mens Tidemand og Gude ser strengt ned på deg fra nasjonalskatter på veggen, gjør ikke nødvendigvis folk til mer sofistikerte. 

En ferie i ei hytte dit du må slite deg frem på truger i motvind og snøstorm med ei ukes proviant på ryggen, for etterpå å nyte kveldene med vri åtter, tina tørrfisk og hjemmesylta tyttebær, er ikke gjort for hvermannsen det heller. 

Ei svindyr uke i bushen med rekordhøy luftfuktighet og adrenalinopplevelser, der ingen kan språket ditt og gode råd er dyrekjøpte, er kanskje mer eksotisk enn trivelig, men heller ikke gjort for folk flest. 

Det er derimot Gran Canaria, som i mine 30 leveår her aldri har blitt kalt for Granka (?). Dette reisemålet er for folk flest. Det er akkurat det jeg synes er så fantastisk med denne unike øya midt i Atlanterhavet. En gjestfrihet, et innbydende klima, en tilgjengelighet og en nærhet som gjør at man kan komme ofte og lenge. Hva er dessuten galt med dansemusikk og sosialt samvær med landsmenn? 

Var du ute etter kultur jenta mi, så høres det ikke ut som du gjorde de helt store anstrengelsene. De var nærmere enn du ante. En fantastisk og spennende natur i øyas fjellverden, der de fleste du møter er nordmenn med tursekk på ryggen. Hadde du kommet deg opp av solstolen skulle jeg tatt deg med rundt neste hjørne. Der finner du arkitektur, musikk og kunst i en herlig blanding med genuin kanarisk tapaskultur, lokalhistorie og gjestfrihet. Økologiske og velsmakende produkter, lokalprodusert vin, spanske rytmer, varmblodige følelser og et pulserende storbyliv om så måtte ønskes. Men som du selv beskrev, du ramlet ned på en solseng og der ble du liggende!! 

Uansett, jeg skal ikke diskutere med deg hvorvidt Arguineguin er pittoresk eller ikke, heller ikke hvor langt opp på ryggen rompa til nordmenn når. Det er for meg helt uinteressant. Ikke heller er det overhengende viktig hva folk foretrekker på tallerken når de velger sin restaurant. Det jeg derimot har registrert gjennom åra er folks utrolige takknemlighet over muligheten til å få komme hit ned. Det være seg mennesker i alle aldre som behøver sosial kontakt, andre behøver ro og tid til å lese ei god bok, eller bedrive fysisk aktivitet i en eller annen utstrekning. Noen behøver enkelt og grei å komme bort, andre behøver å komme nærmere hverandre. 

For alle de menneskene du dro over en kam, utgjør hver og en sin egen verden. Tro ikke at alle som reiser til denne flotte øya, er noe du kan kategorisere etter en ukes hvile i solstolen. Her finner du  alle type mennesker representert. Også de som har reist verden rundt i sitt virke, eller sin ungdom. De som skriver bøker, låter, manus og skaper kunst. De som behøver solens stråler som medisinsk alternativ, de som behøver stagge sin rastløshet i form av sykling, golf, eller turer, de som behøver ro og hvile, og de som behøver å omgås.

Midt i Harry-beltet møter du et gjennomsnitt av den norske befolkningen, og i den grad du tolererer dem som nasjon og behandler dem med respekt, mangler de verken kultur eller humør. En herlig gjeng glade og fornøyde mennesker, som har hevet standarden på sin livskvalitet med å tilbringe kortere eller lengre tid på Gran Canaria. Så enkelt og så komplisert. At man til stadighet må være gjenstand for ydmykelse fra media, tror jeg bare er med på å sterke folks kjærlighet til denne øya som har så mange alternativer og som gir folk så mye livsglede.

En får væra som en er når’n itje vart som en sku
Inni e vi like, både je og du.........

Kjære Sanna, ta ikke dette personlig. Jeg tar for gitt at din artikkel for VG helt sikkert var et tildelt oppdrag. Du hadde som misjon å skape bølger i media, bølger som kunne føre til større opplag og økte lesertall. Det har du oppnådd. Ikke engang i kanarisk presse har denne kritikken av Arguineguin og de som besøker stedet, gått upåaktet hen. Men det beste av alt, er at din artikkel har ført til en massiv og omfavnende kjærlighets erklæring til øya fra et helt folkeslag. Aldri har man følt større samhold og vernetrang om det som beriker livene våre. 

Gran Canaria - we love you!!!



torsdag 4. februar 2016

Det er deilig å være norsk i Syden...

-”Nordmenn har et ufortjent godt rykte i utlandet”, var det en norsk forretningsdrivende som sa til meg for en kort stund tilbake. Og da tenker jeg at ryktet ikke har sprunget ut fra de som sitter tilbakelent i hjemlandet og sutrer over alle som steker seg i solen på sydlige breddegrader, drikker ”cerveza” og sover ”siesta” hver dag. Der råder viktigheten av å opprettholde en avstand mellom dem selv og de som lever et ”harry liv” i utlendighet. 

Nei, jeg tenker på spanjolenes syn på de bleke oljebaronene som inntar Gran Canaria rundt høstferien, slår seg til knusende ro fram til Påsken, fyller opp alle kvadratmeter med havutsikt det er mulig å oppdrive fra den ene enden av kyststripa til den andre. De som invaderer supermercadon med gå staver og rullatorer, prater til kassadama på klingende bergensk, men kjøper kjøttet sitt hos den danske slakter´n og importert kålrabi i den norske nærbutikken.

De som flyr oppover fjellskrentene på gamle stier, uten annet mål for øyet enn å svette av seg et par kilo, forårsaket av det gode liv. Mellom slaga strikker de ullgensere i 30 grader pluss, drikker kaffe på kjerka og samler seg kveldstid på terrasser og torg for å få seg en god matbit akkompagnert av en syngende landsmann som får det å rykke i dansefoten.

Dette folkeslaget er gjenstand for en uforbeholden beundring ute i den store verden. Når man befinner seg i den andre enden av Europa er folk så stinne av beundring når det gjelder Norge at man lett lar seg påvirke. Det norske flagget er et kvalitetsstempel, og det røde passet en døråpner. 

Sjefredaktøren av den spanske storavisen El Pais ble engang spurt hvorfor de aldri skrev om Norge. Han svarte: «Happy countries don’t make news».

I nærkontakt med spanske venner kan man virkelig få høre litt om riktets tilstand der hjemme i gamlelandet. Det er ganske fasinerende å tilhøre det folkeslaget som er gjenstand en grenseløs beundring.

HØRT og BETRODD
De fleste er sikker på at alle verdens fredsavtaler blir underskrevet med minst 2 norske meglere til stede. At folk spiser insekter som proteinkilde, og maur fra Østmarka markedsføres som en delikatesse. Tesla er biler som folk får gratis hvis de bare brukes i nødstilfeller, og mellom 01:00 og 03:00 på natten. Derfor velger de fleste nordmenn å jobbe hjemmefra, noe enhver arbeidsgiver setter pris på.  Folk som skal på jobb dagtid er villige å sykle helt fra Trondheim til Oslo om så behøves. Ofte sykler de i fellesskap, det ser man på TV.  

Vi har en egen politienhet for  å ta vare på dyrenes interesser, og de fleste norske husstander er selvforsynt når det gjelder strøm. Programmet ”der hvor ingen skulle tru at nokken kunne bu” viser at ungdommen flytter tilbake til grisgrendte strøk, og forsørger seg på egen buskap og kortreist mat. Den berømte, norske laksen oppbevares levende i store tønner som senkes ned i havet,  og drikkevannet så næringsrikt at det tappes på flasker og markedsføres som ”pure refreshing artic water” ute i den store verden. Alkohol er ikke forbeholdt gud og hvermann, det kjøpes i spesielle ”kvote butikker”, derfor passer nordmenn forståelig nok på å kose seg litt ekstra når de kommer til utlandet.

TV-programmet  ”Minutt for minutt” med Hurtigruta gjør at Syd-Europeere tror at ingen sitter i ”tidsklemma” i dette fagre landet mellan bakkar og berg, der alle får bo på luksushotell etter fylte 64 år, utstyrt med en Thailandsk dame ved sin side, for den som ønsker det. 
De som ikke ønsker å bo i kulda, får hjelp av staten i form av noe som heter ”uføretrygd”, (på grunn av dårlig føre), slik at de kan kjøpe seg bolig f.eks. på Gran Canaria.  Ønsker man å få barn blir landets ledere så glade, at de betaler en ”overgangssum” slik som i fotball til foreldrene ved fødselen, i tilfelle ungen skulle vise seg å være verdt investeringen. Videre får man en  utbetaling hver måned for  at foreldrene ikke skal kvitte seg med den håpefulle. Alle kostnader som barnehage og videre utdannelse er betalt, men ønsker mammaen å ta hånd om barnet selv, betaler selvfølgelig staten henne for det!! Pappaen slipper heller ikke unna, han MÅ lære seg å kjøre barnevogn, bytte bleier etc., det er obligatorisk i Norge. Akkurat som glattkjøring! Når folk føler seg klar til å jobbe igjen, tar de bare opp lap-top`en og fortsetter jobbe hjemmefra. 

Alle høye stillinger er besatt av kvinner, men sitter du på Stortinget er kravet at du bruker D-cup i bh-størrelse, et sikkert tegn på at du har ammet barna dine fram til minst 3 års alderen. 

Sollyset som oppstår som et hel døgns fenomen i sommerhalvåret lagrer mann i kjelleren, sammen med tørka insekter, sopp, bær, tang og tørrfisk slik at man er selvforsynt hele året.  Vinterstid er det lite å ta seg til bortsett fra å gå på ski og fyre i peisen, så det er i grunnen da nordmenn hogger ved (det eneste landet som har en bestselgende bok om hel ved) og ser litt ut over landegrensene. De er opptatt av regnskog som de samler inn mye penger til,  fengselsforholdene i Kongo, andre verdenskrig og Palestina konflikten der de har en utsendt medarbeider ved navn Mats Gilbert. 
Nordmenn er et værbitt og uredd folkeslag, og frykter egentlig ingenting annet enn synkende oljepriser, pollen og flått. 

Det er nesten så man begynner å tro på det selv!

Det eneste som er litt forvirrende for spanjolene er at sååå mange nordmenn befinner seg på Gran Canaria når Tenketanken The Legatum Institute, som holder til i London, har kåret Norge til verdens beste land å bo i, for syvende året på rad.


¿Que pasa?

mandag 4. januar 2016

Nå står ikke verden til Påske....

Fire politiske partier som klart og tydelig har proklamert sin ulyst til å leke i den andres hage, sin uvilje til å samarbeide tross ulike meningsytringer og sin uforbeholdne kritikk av hverandres syn på hvordan et Spania  skal se ut i framtiden. Nå står de tilbake etter valget i den 20 desember, uten noe rent flertall, ingen klar koalisjon og et komplekst nett av taktiske uttalelser og ulike strategier.

Den karismatiske, tidligere basketball spilleren Pedro Sanchez som leder Arbeiderpartiet (PSOE) klarte ikke å løfte partiet sitt til de høyder han ønsket og selv trodde var mulig. Han er Spanias svar på «Pikenes Jens», men har kanskje sin tøffeste konkurrent i en kvinne som heter Susana Diaz og som tilhører samme parti som han selv. Hun er PSOEs leder i Andalucia der en femtedel av Spanias stemmer avgis. Og hun er uklanderlig populær. Selv om hun akkurat har født en baby, har hun knapt gått ned fra talerstolen  under barseltiden. De gamle baronene i partiet truer med å bytte ut Pedro Sanchez med Susana Diaz om han skulle finne på å inngå regjeringssamarbeid med den opprørske, langhårede Pablo Iglesias som leder misnøye partiet Podemos (yes, we can). Podemos -leder Iglesias insisterer på en folkeavstemning om frigjøring i Catalonia, og det er uaktuelt for PSOE. 

I sin iver etter å sprøyte entusiasme inn i det gamle fagforeningspartiet, gikk Pedro Sanchez løs på den sittende presidenten Mariano Rajoy med sterke, personlige beskyldninger om illojalitet mot folket og personlig ansvarlighet for skandaler i PP. Den aggressiviteten falt ikke i god jord, og mange tok avstand. Han har faktisk oppnådd det dårligste resultatet i partiets historie.

Statsminister Mariano Rajoy og hans konservative parti (PP) har fortsatt en betydelig beundrerskare. Tross alt har han fått de økonomiske hjulene i gang igjen og arbeidsledigheten har sunket til et litt mindre katastrofalt nivå. Men velgerne har nok straffet partiet for sine utallige korrupsjonsskandaler, som i og for seg ikke er unikt for det konservative partiet. Hele Spania er smittet inn til ryggmargen av korrupsjon og hvitvasking av penger. Det høyreorienterte regjeringspartiet Partido Popular (PP) tapte 3,8 millioner stemmer fra forrige valg. Partiet har ført en knallhard «reformpolitikk» i tråd med EU-elitens instruksjonsbøker, noe som har etterlatt seg store nedskjæringer i offentlig sektor, senking av lønninger, redusering av studie stipend, pensjoner, en knallhard lovgivning mot demonstrasjoner og protester, og ikke minst et slitent og oppgitt folk.

Men nettopp reaksjonen mot korrupsjon, motstanden mot eliten og behovet for å tenke annerledes gjør at misnøyepartiene har vunnet terreng i den spanske, politiske hverdagen. Likevel er PP Spanias største parti etter valget i desember og har brukt hele romjulen på å finne et regjeringsgrunnlag, uten at det i skrivende stund har kommet fram til en løsning. Det finnes nemlig ingen opplagte partnere. Det fjerde partiet, sentrumspartiet Ciudadanos (borgerpartiet) har bygd seg opp fra å være et regions parti i Catalonia til å bli et nasjonalt parti i et raskt tempo. Likevel var deres forventninger høyere enn resultatet. De hadde en prins i Albert Rivera, som de håpet å se på tronen. De har i valgkampens hete flere ganger presisert at de ikke vil samarbeide med de konservative (PP) fordi de ikke vil assosieres med et tradisjonelt parti. Uansett har de to partiene ikke flertall til sammen. Ciudadanos endte på fjerde plass med 14% oppslutning.

Podemos er partiet som har størst grunn til å være fornøyd. Protest partiet som er en utvikling av Indignados-bevegelsen som samlet store folkemasser i protest mot korrupsjon og økonomisk innstrammingspolitikk i 2011, har gjort et veldig godt valg med over 20 prosent oppslutning og tredje plass, - de er utvilsomt en av nøkkelspillerne i romjuls forhandlingene. Podemos (Vi kan) ble stiftet så sent som i 2014 og tilhører den radikale venstresiden i spansk politikk. Partilederen Pablo Iglesias er som en karikatur på det partiet står for. Han samler håret i en hestehale, nekter å bruke slips og appellerer til ungdommen og alle andre som ønsker en forandring. Han proklamerer til stadighet at «nok er nok». Han er bestevenn med Syriza-leder og gresk statsminister Alexis Tsipras, som er alliert av Podemos. 

Dermed er 40 år med toparti regjering (PP og PSOE) i Spania over!
Nå sitter man igjen med fler spørsmål enn svar, mer usikkerhet enn forhåpning når det gjelder framtiden. Verken sentrum-høyre, venstre eller ekstrem venstre siden har samlet fått nok makt til å styre landet. De konservative (PP) har ikke vunnet nok til å føre skuta, og arbeiderpartiet (PSOE) har ikke tapt fullstendig. Podemos har banket inn en kjegle med mye styrke, men uten å nå helt til himmels tatt i betraktning sine oppnådde 40 seter av totalt 350 i nasjonalforsamlingen . Sentrumspartiet Ciudadanos som mange hadde trodd skulle få en avgjørende rolle, har ikke oppnådd bra nok resultat til å feie motparten av banen, selv om de skulle skape koalisjonsregjering sammen med de konservative (PP).


Mange spanske velgere håpet å skape røre i det politiske landskapet, og det har de gjort til gangs. Vinnerne av valget er utvilsomt folket selv. Stolt har de gått til urene, hele 73% av befolkningen for å vise sin lojalitet eller ikke minst sin misnøye med et frynsete Spania. De har brukt demokratiet for alt hva det er verdt. Men det de har etterlatt seg et politisk kaos, som kanskje var det siste Spania trengte......

torsdag 3. desember 2015

... makan til kråker .....

Det irske flyselskapet  Ryanair har bokstavelig talt vært mye i vinden. Spesielle ansettelses vilkår og masse tilleggsutgifter har vært det mest negative i nyhetsbildet. Billige priser det positive. At de serverer Gin & Tonic i små plastposer, spiller små trudelutter når de lander på tid, og trykker håndbagasjen din ned i målestativer for å se om de holder minimum kravet,  er særegenheter vi har ledd av i mange år nå, 
mens vi fortsatt lærer.

Vi lærer blant annet at det ikke er nødvendig å sløse bort penger på "priority", dvs. at du betaler for å gå ombord først, så du kan få en bra seteplass. Alle lures nemlig til å kjøpe "priorty", så da går vinninga opp i spinninga...ha,ha,ha,! 

At de tar toalettavgift ombord er foreløpig bare en ønsketenkning fra Michael O´Learys side. Skrapelodd selger de ombord, men det er det også mange andre selskaper som gjør, så da så!

At de i Spania har forsøkt å ta ut en ekstra avgift for taxfreeposen du handler på flyplassen har det gått rykter om lenge.  Men nå blir Ryanair beskyldt for å bryte loven av den spanske forbrukerorganisasjon FACUA som raser over de irske jokernes irriterende sprell. Flyselskapet krever 50 euro ekstra hvis du har med deg ting som du ikke får plass til i håndbagasjen. Det er nemlig lovfestet at det du kjøper etter sikkerhetskontrollen, altså taxfree ikke har noe som helst med din håndbagasje å gjøre. FACUA lar seg heller ikke imponere av at Ryanair nå går ut og skriver; 

Hver passasjer kan kun ha ett kolli håndbagasje (ingen for spedbarn) som veier maks 10 kilo og ikke er større enn 55x40x20 centimeter. Håndveske, stresskoffert, varer fra flyplassbutikker, kamera og lignende må få plass i det ene kolliet med håndbagasje,» informerer flyselskapet om på sine nettsider. 

Og det er nettopp håndbagasjen som fikk oss til å tenne på alle 
pluggene.

Var det ikke slik at Ryanair helst så at vi ikke reiste med koffert, bare en enkel håndbagasje??? Derfor fikk vi haike rundt i Europa for et par hundrelapper?? Flyet var lettere, brukte mindre brensel, korte og effektive stopp på flyplasser, handlingen gikk smertefritt. Flyvertinnene fra øst som jobbet for en billig penge støvsugde selv flyet, sydde sine egne uniformer, betalte sine egne lisenser og utgiftene var derfor minimale. 

Det gjaldt å kjøpe en liten cabin veske på Ryanairs egne hjemmesider så størrelsen skulle passe “på håret” i den lille kurven de hadde ved innsjekkingen, ellers vanket det bøter og andre ubehageligheter, gjerne krydret med en høylytt reprimande foran alle andre i innsjekkingskøen.

Ryanair soldatene er ikke nådige! – de er spesielt utvalgte!

Ville du prompt ha med en koffert på reisen, kostet det omtrent like mye som selve billetten. Litt uheldig dessuten så hadde du ved en feiltagelse (til glede for Ryanair) fått med deg både forsikring og leiebil før de visste ordet av det. 

Men vi lærer folkens! Nå kan alle se filmer på youtube om hvordan du pakker for en "jorda rundt på 80 dager" i en liten cabin bag, og alt som ikke går ned i veska pakker du på deg til den grad at du kan skrelles som en løk ombord. 

Antagelig har dette irritert Ryanair no`fryktelig! Inntekten for innsjekka bagasje har dalt som stjerneskudd og O´Leary har sett seg lei av at hattehyllene i cabinen er stappa til randen med lekre, små reisevesker som ligger pent og prydelig i rad og rekke. Ingen veier over 10 kilo og alle holder målene 55 x 40 x 20...!!!

Derfor har man spesielt i Madrid bestemt seg for finne på nye Ryansprell. Når du har sjekka inn kommer det ei sur skreppe fram og setter en gul liten remse på håndbagasjen din. Hun snurrer den rundt håndtaket og limer den fast. 
Og vips, så ble du av med håndbagasjen!!

For selv om du ikke har skjønt det ennå, så blir du snart vitne til at din fine cabin veske (kanskje innkjøpt hos Ryanair) blir fratatt deg akkurat ved enden av gaten før du går ombord i flyet. Der står Ryanair politiet og vil ta den med ned trappen og kaste den ombord i bagasjelageret (bodegaen) under på flykroppen! Det er nemlig det det gule båndet indikerer!!!!

Forsøk å protestere, så truer de med det riktige politiet!!!  Det var vi vitner til! 

Bøter og politi, herlig håndtering av folk  i servicebransjen!!

Så der stod folk fortvilet tilbake og så sin håndbagasje forsvinne ned under flykroppen. I den bagasjen lå kanskje pass og penger, kamera, medisiner eller hva du nå enn hadde pakket etter alle kunstens regler for å tilfredsstille de krav som flyselskapet Ryanair setter til bagasje som skal tas med ombord i flyet!!

Det er klart det er ulovlig! - men ikke desto mindre ubehagelig!

Gutta som stod bak oss, lå derimot steget føre! De kunne fortelle at dette trikset ikke var noen nyhet for dem. De tok derfor saken i egne hender, noe de hadde fått lære seg etter hvert. Med et lite rykk slet de bort den gule remsen mens de tok en kaffe etter sikkerhetskontrollen. Så gikk de stille og rolig ombord i flyet med sitt håndbagasje i hånden og la det i hattehyllen over dem som vanlig. 

Så lenge den gule remsen ikke satt på, var det ingen som insisterte på å ta deres håndbagasje. 

For min del må jeg si at kanskje Ryanair og jeg har kommet til veiens ende. Har vært med på mange opp- og nedturer med det flyselskapet, og forsøkt ta det gode med det onde. Men dette siste forsøket på å strype meg fikk langvarige skader.

Makan til kråker......


GOD JUL

torsdag 5. november 2015

I still have a dream

Da har det gått hele fire år siden San Agustín ble fylt opp med glede og solidaritet. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Nestenså mange drømmer og så veldig få forventninger. 1 300 mennesker hadde møtt opp på et arrangement som tilfredsstilte



Det begynte med en telefonsamtale til etaten for kultur, idrett og fritid i kommunen San Bartolomé de Tirajana (San Agustín, Playa del Ingles og Maspalomas) med et ønske om å organisere et gateløp i San Agustín.

Hvorfor? Jo, kanskje fordi idretten og dens miljø i så stor grad har preget min oppvekst på bare godt. Kanskje fordi man ønsket å gjøre noe for en liten bydel som San Agustín, turismens vugge på sørsiden av Gran Canaria, men også en bydel med egen identitet, kulturelle minnesmerker, et rolig atmosfære, stor trivselsfaktor og ikke minst hjembyen til mange fastboende. Et eksisterende bevis på at fastboende kan leve sitt eget liv midt i turismens tilstedeværelse uten noen tydelige skillelinjer. En symbiose av mennesker med ulike nasjonaliteter og forutsetninger som likevel har de samme mål for dagen; Nyte den i aller største grad!

At noen går på jobben, mens andre går sin faste promenade på stranden utgjør ingen tydelig skillelinje i miljøet. At noen kjøper Canarias7 , der andre kjøper Expressen går upåaktet hen. Begge kjøper en lotto-kupong! Alle venter på at brødet skal komme nystekt ut av ovnen på Spar, og kjøper den samme yoghurten på tilbud. Vi benytter de samme restaurantene, drikker den samme vinen, og sitter side ved side i venterommet på sykehuset. Er det det som kalles den perfekte turistintegrering? 


Nåvel, et gateløp som kunne synliggjøre denne fantastiske integreringen. En festdag i San Agustin med mosjon og idrett i fokus. Ansvarlig for Sportsetaten (consejal de deporte) Roberto Martel, var ikke umulig ved vårt første møte, om enn noe skeptisk. Etter flere møter kom det fram at kommunen støttet fullt og helt vårt arrangement men satte selvfølgelig visse krav. Vi måtte kontraktere et eksternt firma som skulle montere infrastrukturen, dvs. målområdet, tidtaking, speaker, strøm, scene, mikrofoner, premier, plakater, nummerlapper og mere til. Hoppsaen, det var uforventet. Med liten eller ingen erfaring fra å arrangere lignende events i Norge/Sverige trodde jeg i min naivitet at sportsetaten i kommunen kunne stille opp med den type rekvisita. Men den gang ei!

Det var da jeg banket på døren til Hospiten Roca, og sa jeg behøvde en umiddelbar sponsor. Tiden var knapp, avgjørelsen måtte tar på 48 timer. Var de villige til å betale for at min drøm skulle gå i oppfyllelse? Bak meg hadde jeg en fantastisk gruppe mennesker; “Los Suecos”. En komité eller kall det “syklubb” om du vil. Bestående av totalt 8 mennesker, samlet rundt et felles ønske om å fremme svenskenes betydelse i oppstarten av turismen for 50 år siden. Ann, Jens Ole, Karin, Tina, Lena, Elizabeth og Birgitta. Vi hadde jobbet iherdig, vi hadde planene, vi hadde opplegget, men vi manglet pengene!

Hospiten Roca svarte et uforbeholdent JA!!!! – veien har aldri vært kortere vei til kommunekontoret og sportsetaten!!

Forundringen var derfor mektig stor da jeg traff Rosa Masek fra den katolske kirkens bymisjon Cáritas rundt det samme bordet! Hun hadde også en drøm, den samme drømmen som meg. Hun ønsket et gateløp, noe hun hadde kjempet for i over to år. Hennes motiver var langt fra egoistiske. Cáritas avdeling Caipsho som hjelper husløse i kommunen har ikke lenger råd til å betale to sosionomer som er de eneste som opptar lønningslisten, resten jobber frivillig. 

Som et lite paradoks, er ansvarlig sportssjef i kommunen, samme person som er ansvarlig for sosial anliggender. Cáritas med sine to sosionomer avlaster en stor del av kommunens ansvar som de har løftet over på kirken og de frivillige, fikk jeg lære meg den dagen. Nå ville Rosa ha et gateløp med en mulig inntekt til Cáritas. Hun fikk avskjed! “Los Suecos” fikk sin drøm oppfylt, Cáritas fikk vente til neste anledning. 

Den kvelden ringte Rosa  meg og spurte om det var mulig at vi med vårt gateløp kunne donere noen sårt trengte kroner til hennes Cáritas. Jeg hadde allerede slitt med en vond smak i munnen siden jeg forlot kommunekontoret den formiddagen. 

Jeg svarte; “Rosa hvordan kan jeg gi deg en del av inntekten, hvor skulle det komme fra? Jeg vet jo ikke hvordan jeg skal betale for selve arrangementet engang, om det nå ikke hadde vært for Dr. Cristina Roca på Hospiten Roca”. 

Den enorme gleden over å få arrangere et gateløp hadde avtatt litt i styrke, da jeg hadde neste møte med sponsoren Hospiten Clinica Roca. Jeg fortalte om min samtale med Rosa Masek. Det var da det skjedde! Det var da Elisabeth Svele på Hospiten Roca tok opp telefonen. Det var da beskjeden kom fra Dr. Cristina Roca at dette skulle de ta på sin kappe; For hver eneste en som stiller opp på gateløpet (som er totalt gratis for hver eneste deltager, store og små), så gir Hospiten Roca 5 euro til Caritas. 

Den dagen var det mange drømmer som gikk i oppfyllelse. Nå var det bare å brette opp armene. Som sagt, så gjort!

Mot alle odds, det kom nesten 1300 påmeldte!!! Hele San Agustín ble en familiefest. Den norske og svensk kirken stilte opp med vaffelsteking og kanelbullar, hoteller og restauranter gav fine premier. Eldre og unge løp eller gikk hånd i hånd, spanjoler og turister, utkledde guider, små unger med medaljer rundt halsen…

Søndag den 8.november braker det løs igjen. Nå er målet å slå forrige års (2014) rekord med 2838 påmeldte og hele 14 190  innsamlede euro de som ikke har tak over hodet i kommunen. Gateløpet har hatt en formidabel fremgang og oppslutning.


Vi gir oss ikke!! Hjelp oss å bli så mange fler. Det finnes kategorier for små barn, det finnes en kategori for deg som løper på tid, og det finns en solidaritetskategori for deg som bare ønsker å bidra både til glede og hjelp. Her behøver du ikke løpe, bare marsjere en drøy kilometer. Ta med deg hele familien, naboer og venner og hjelp oss å oppfylle nok en drøm!

Redaktøren

søndag 4. oktober 2015

La oss håpe på det beste!

Er du muligvis en av de heldig som har fått kjøpt deg en liten leilighet i Playa del Ingles? Fått oppfylt drømmen om en bolig i syden? Rukket å hilse på naboene? Kanskje har du akkurat ankommet øya og begynt å pakke ut norsk proviant, satt kjøleskaps kontakta i veggen, og feid bort et par tørre og hjelpeløse kakkelakker som ble liggende på ryggen. 

Da finns det en mulighet for at også du kan bli liggende på ryggen, i alle fall om myndighetene får igjennom sin nye stads- byfornyelses plan (Plan General de Ordenación) for kommunen San Bartolomé de Tirajana. 

Mens du har gått hjemme i Norden og utålmodig sparket rundt i løvet mens du ventet på å komme deg ned til sydligere breddegrader, har kommunens ansvarlige ikke kastet bort tiden. Kommunepolitikerne med de konservative (PP) i spissen har lagt fram en plan som de har somlet en del med, det skal villig erkjennes. Nå haster det imidlertid. Store markedsaktører venter utålmodig på å få bygge mer hotell, store varehus og andre inntektsbringende institusjoner. Kanskje har de også gitt sin stemme til enkelte politikere, som på tro og ære har lovet å gi noe i gjengjeld? 

Nåvel, om denne nye og moderne byplanen går igjennom  i kommunestyret, applikeres automatisk et par andre overordnede lov forordninger som i mangel på effektuering gjennom tiår, likevel ligger der fra den kanariske parlamentets side. Overordnede lover som har svevd rundt i et vakuum, i påvente av at byplanen skulle vedtas og godkjennes her på solsiden av Gran Canaria. Nå kommer den, som en giljotin over offerets nakke.
Loven jeg snakker om heter; La Ley de Renovación y Modernización Turística de
Canarias.
Den sier i en forenklet tolkning at der turistene skal bo, der får ingen andre bo! Turister og fastboende (residentens) får ikke bo sammen. Turistnæringen trenger alle de senger de kan få, samt at fastboende interesser ikke sammenfaller med turistenes. 

Kommunepolitikerne som nå har fått det litt hett rundt øra, skylder fra seg og sier at denne lover er overordnet deres mandat, derfor heller ingenting de kan gjøre noe med. 

Og da har vi kommet til sakens kjerne. Om du eier en leilighet i det som anses som et turistkompleks, eller var tenkt som et turistboende, så rammes du av denne loven. Du får ikke lenger benytte den til eget bruk, eller leie den ut til hvem det deg måtte bekomme. Ved lov, skal leiligheten leveres over til en driftsstyrer (explotador) som igjen leier den ut til en reisearrangør, slik at den kan benyttes av turister. Og med turister menes ikke de som bor her over en lengre periode vinterstid.

Dette rammer naturligvis alle kanariere som for en mannsalder siden, investerte i en turistleilighet på sydsiden, leide den ut, og kunne på den måten betale sitt barns studier. Andre har kunnet spe på en heller tynn pensjon, eller kunnet glede seg over en slant på sparekontoen. Noen har valgt å benytte den selv som ferieleilighet, og senere latt den gå i  arv til kommende generasjoner.

Men det rammer også oss utlendinger som har investert i en ferieleilighet på sydligere breddegrader. Loven sier at nå kan du ikke benytte den selv, slik det var tenkt. Den må legges ut til en tredjeperson som leier den ut som feriebolig. Du mister råderetten over din bolig, og den eventuelle leieinntekten er utenfor din kontroll.

Så da så, snipp, snapp, snute da var det eventyret ute. Like greit å selge leiligheten da, tenker du. Men den er jo ikke så attraktiv på markedet, så lenge en kjøper ikke vet hva som vil skje i framtiden. Hvem skal styre utleien, og hva er en eventuelt avkastning? Er dette en attraktiv investering? Troligvis ikke. En hel sektor med eiendomsmeglere er rammet, deres aktivitet er paralysert i påvente av hva som skjer. Juridiske rådgivere, advokater og domstoler får derimot en økende pågang fra alle som blir rammet. Den enes død, den andres brød.

Dette er det glade vanvidd tenker de fleste. Jeg kjenner eldre, spanjoler som har bodd i sin leilighet i over 40 år, nå sitter de og betaler dyre arvhoder til advokater for finne en rettside på elendigheten. De har fått beskjed om at de bor i et hjem som er ment for turister, og er alvorlig bekymret for framtiden.

Hvem er det da som har funnet på denne absurditet? Har det noe som helst forankring i virkeligheten? Joda, tanken er kanskje god. Det er uten tvil mange eldre hotell og turistkompleks som i dag sliten med en skarp konflikt og opprør i borettsforeningen, grunnet nettopp sameksistens mellom fastboende og turister under ett og samme tak. Interessene er så vidt forskjellige, bruksområdene splittet, toleransegrensene tøyes til sitt ytterste punkt. Hypotetisk sett ligger 60% leilighetene hos en utleier. Reisearrangøren som leier av vedkommende har sine fordringer til komfort, bruk av felles arealer, krav til ro og orden etc.etc. De gjenstående 40% av leilighetene hvor eierne selv vil benytte sine leiligheter selv holder en helt annen, og individuell standard. De vil ikke betale fellesutgifter som gagner turistene, har helt andre krav til ro og orden etc. Og det hele er duket for en katastrofal konflikt. Et stort antall av disse sakene havner dessuten i domstolen. Derfor hadde det ideelt sett vært enklere driftsmessig og mer presentabelt for en turistkommune å holde turister og fastboende adskilt.

Slik var vel også denne loven tenkt, da den ble fastsatt for mange år siden. Men i og med at den ikke har blitt effektivisert eller blitt tatt hensyn til, har folk i all uvitenhet kjøp sine leiligheter på lovlig vis og tinglyst overtagelsen i god tro. I tillegg har kommunen i mangel på vilje til renovering, latt hele turistområder få seile sin egen sjø, mens de har flørtet med nye investorer for å bygge opp moderne turistområder som Meloneras og Faro området. De fraflyttede områdene i Playa del Ingles har i krisens hete solgt turistleiligheter som har stått tomme til utlendinger som ønsker å overvintre på Gran Canaria, og besitte sin egen leilighet. Kanariere som fant ut at deres leilighet ikke lenger var et yndet objekt for turoperatørene gav leiligheten bort til sine arvinger, for at en yngre generasjon skulle få et sted å bo.

Nå forventer man altså å applikere en lov som har ligget sovende med alle politikernes vel og vitende i flere år, fordi man ser at turismen igjen strømmer til øya. Det er behov for flere turistsenger, og ikke minst er det behov for å rydde opp i et kaos de selv har forårsaket. Vi snakker om en eventuell tvangsekspropiering av privat eiendom, i ytterste konsekvens.

Også i våre hjemtrakter kan man kjøpe feriebolig med plikt til utleie. Man kan også kjøpe attraktive boliger med boplikt, for å forhindre at sommerparadis står tomme store deler av året. Alt dette kan diskuteres, men alltid opplyses og godkjennes før man foretar kjøpet. Det hører ingensteds hjemme å forsøke håndheve noe som aldri har vært en del av kontrakten eller tinglysningen. 

Nå har kommunen, som vedtok dette i mai måned, gitt de berørte en mulighet til å gjøre et skriftlig reklamasjon (alegación) til kommunen innen slutten av september. Du må altså argumentere hvorfor din bolig ikke bør rammes av denne lov forordningen. Klagen kan presenteres av den enkelte eier, men også av hele sameiet i felleskap.

Ingen vet om dette blir tatt til etterretning. Ingen vet om klagene overhodet blir gjennomgått. Siste uken i september hadde det kommet inn rundt 30 000 klager, og fristen ble da lukket noen dager senere, i god tid før de skandinaviske eierne er på plass for vinteren. Sorry!

Ingen vet hvordan alt dette vil forholde seg i praksis. Ingen kan svare på dine direkte spørsmål på kommunen. Borgemester Marco Aurelio Perez, som har vært ansvarlig i kommunen under store deler av denne perioden forsøker å fraskrive seg alt ansvar. Hans informasjonsmøter består dessuten febrilsk i å “roe ned folk”, slik han selv beskriver det, og be folk om ikke å tro alt de leser på sosiale medier. Min leder inngår nok i den kategorien. Derimot kan han ikke på noen måte redegjøre for hva som vil skje, hvilke områder og hvilke komplekser dette vil ramme. Hvilke er de som går klar av loven. Vil loven være retroaktiv uansett hvor mange år siden man kjøpte boligen. Vil man ikke ta hensyn til hva som står eller ikke står i tinglysningen??

Ja, tro det den som vil. Uansett hva utgangen av dette vil være, må det en gang for alle redusere betraktelig tilliten til politikerne. Man kan ikke sjonglere med folks eksistensgrunnlag, ei heller med turistsektoren som dessuten er primærnæringen på øya, på denne måten.

Så får vi bare tro og håpe at de folkevalgte tar til fornuft, og at de i framtiden tenker litt lenger enn nesa rekker, og ikke handle på impuls. Og da har jeg ikke lagt til grunn at det kan finnes en mye mer utspekulert og planlagt handling bak det hele.


La oss håpe på det beste!