Ikke et lykkelig ekteskap….

Over fire millioner passasjerer reiser hvert år med Color Lines Ferger, mange av dem til Kiel i Nord-Tyskland, der de raserer Sophienhof kjøpesenter eller springer opp den bilfrie Hostenstrasse på jakt etter litt bratwurst og sauerkraut med litt riesling i glasset etter noen liter Beck`s.

Få tenker på at det var akkurat her en kald og sur januardag i 1814 den danske kongen gav bort Norge til den svenske kongen Karl XIII. Mannen bak plottet sies å være den svenske kronprinsen Karl Johan, som egentlig var franskmann og bar navnet Jean Baptiste Bernadotte.  Det var tenkt som et plaster på såret for svenskene, etter tapet av Finland i 1809. Den unge, franske Jean, etterhvert kalt Karl Johan hadde gjort militær karriere takket være revolusjonen og Napoleon. Han ble i 1810 hentet til Sverige for å bli tronfølger, etter at Gustav IV Adolf var blitt avsatt. Franske Jean ble adoptert av den barnløse og skrøpelige Karl XIII. Karl Johan (Jean) knyttet Sverige til de allierte mot Napoleon og ledet Nord arméen, som han snudde mot Danmark. 

Men nordmennene satte seg som vanlig til motverge, og skapte grunnloven på Eidsvoll på rekordtid, og valgte den danske prinsen Christian Fredrik til konge. 

Så det så!! 

Gleden var stor men kort. I juli 1814 marsjerte svenske tropper inn i Norge, og etter en kort krig (den siste Sverige har deltatt i fram til nå) ble det våpenhvile gjennom konvensjonen i Moss, som innebar at den nyutnevnte, norske kongen Christian Fredrik fikk takke for seg og at den svenske kongen aksepterte Eidsvollsforfattningen og den norske grunnloven. 

Norge ble altså tvunget inn i en union med Sverige, men fikk beholde sin konstitusjon. Det er derfor alle nordmenn går rundt i fargerike folkedrakter og vifter med det norske flagget hver 17. mai. Muligens finner man også her et sted, grunnen til at Petter Northug går baklengs over målstreken når han slår en svenske på oppløpet....

Muligens finner man også her grunnen til at nåværende svensk konge, Carl XVI Gustaf var raskt ute med å takke nei til invitasjonen den 17. mai i år på Eidsvoll, feiringen av 200 års jubileet for den norske grunnloven, med den begrunnelsen at den svenske kongen ikke besøker andre land på deres nasjonaldag (?). 

For kanskje det var akkurat her svenskene tryna litt på oppløpet,........for med grunnloven så ble Norge og nasjonalfølelsen født. At det skulle gå ytterligere nesten 100 år før Norge teoretisk ble skilt fra Sverige, har liksom gått hus forbi....Selvstendighet er en følelse som vokser innenfra, og har den først begynt å gro....

Også en gang i moderne tid hadde svenskene sjansen til å forlove seg med nordmennene, men klarte nok engang å tryne på oppløpssida. En viss person ved navn PG Gyllenhammar kunne ha „made a difference“.. da han på 70-tallet snekra sammen en pakkeløsning som i dag kunne ha vært verdt 700 milliarder for søta bror. Husker så godt tegninga i avisa av en Volvo drapert i både det norske og svenske flagget,.... men tro det eller ei; svenske aksjeeiere sa NEI takk! Ikke´no vanlig samtale emne i Sverige i dag nei...

Nåvel, tilbake til historien. Fire år senere ble Karl Johan kronet til Sverige (Karl XIV Johan) og Norges konge (Karl III Johan) i Nidarosdomen. Det svenske monarkiet fikk sitt nåværende dynasti; Bernadotte, og vi fikk en hoved gate i Oslo med samme navn der hovedpersonen troner øverst, på slottsplassen foreviget i bronse og med hans valspråk; ”Folkets kjærlighet min belönning”…

Unionen med Norge var ikke et lykkelig ekteskap. Den ene konflikten avløste den andre. Norge som ikke hadde adel utviklet seg stadig i mer liberal retning. Norge krevde stadig mer utvidet selvstendighet som gjaldt alt fra handelsflagget til separate konsulatvesen. Norge ble rett og slett et veiskille i svensk politikk; venstresiden og stemmrettsvennene holdt med Norge, men høyresiden skramlet med våpen. 

I august 1905 holdt Norge en folkeavstemning om unionen med Sverige; bare 184 stemte for. Unionen ble oppløst senere samme år under dramatiske omstendigheter i  Karlstad der „fjell stod mot fjell“. Begge sider var forberedt på krig, men besinnet seg. Resultatet ble Karlstad konvensjonen, der Sverige erkjente Norges suverenitet.

I den politiske utviklingen lå Norge steget føre Sverige. De hadde utviklet parlamentarismens prinsipp allerede på 1880 tallet. Norge hadde mannlig stemmerett fra 1889 (Sverige i 1907) og allmenn fra 1913 (Sverige først i 1921). 

Bernadottes konger strittet imot så godt de kunne; Karl XIV Johan, Oscar I; Karl XV og Oscar II. Gustaf V ble konge først etter unionsoppløsningen, men som kronprins tilhørte han det militære anti-norske siden og han bekjempet hardt allmenn- og lik stemmerett. Da Norge til slutt bestemte seg for å bryte opp, tok Oscar II det personlig. 

„Den revolusjonen som Norges statsråd og Storting gjør mot sin konge og sitt broderland, ved å bryte hellige bånd, har gitt mitt hjerte et dypt og ulegelig sår“, klaget han. 

Med dette i bakhodet er det ikke det minste rart at nåværende Kong Carl Gustav Folke Hubertus Bernadotte raskt takket nei til festlighetene Norge har stelt i stand  for å feire oppløsningen av union, grunnlov og selvstendighet. Forbannet irriterende hele greia. Kongen valgte å svare at det kunne komme viktigere ting på tapetet......rent av kunne de velge å døpe et barnebarn den helgen.... dessuten bruker han ikke feire andre lands nasjonaldager. Tyske Dronning Silvia følte kanskje også at en familie dåp ville gi henne en mye større tilfredshet enn å feire nordmennenes selvstendighet på selveste 17 mai.....

Dette med 17.mai og nordmennenes feiring av sin selvstendighet gjennom grunnloven har irritert mer enn en konge. Da man i 1824 feiret grunnloven i Christiania ved tiårsjubileet var kronprins Oscar på besøk. Han mente feiring av dagen kunne tolkes som en provokasjon mot Sverige og kongefamilien. Kong Carl Johan la derfor i 1828 uttrykkelig ned forbud mot å feire 17.mai!!!

Det som kunne ha lettet litt på trykket er en av de mest berømte medlemmene av familien Bernadotte, som het Folke i fornavn. Han er for all framtid forbundet med en modig hendelse, „de hvite bussene“, som under 2. Verdenskrig evakuerte tusentals fanger ut av konsentrasjonsleir i Tyskland.

...men det var jo ikke Folke Bernadotte selv som kom på ideen å via Røde Kors i et nøytralt land hjelpe disse menneskene i sikkerhet.

Det var en nordmann.

Folke Bernadotte ble rekruttert til oppdraget av Niels Christian Ditleff, norsk minister i Stockholm. I følge Sune Perssons standardverk „Vi åker til Sverige“, var Ditleff uten tvil den drivende kraften bak prosjektet. Ditleff omkom i en bilulykke i 1956 og fikk heltes taus i Norge, men er nesten ukjent i Sverige.

Ditleffs datter forteller at da Folke Bernadotte kom tilbake til Sverige ble han naturligvis hyllet. Hun forteller;

„Pappa sa jeg skulle gå opp med en blomsterbukett til Folke Bernadotte og gratulere ham. Jeg ringte på døren og sa at jeg het Ditleff. Han stod i midten av mange mennesker. Så strekker han ut handen og tok blomstene. Deretter smelte han igjen døra. Det føltes veldig ubehagelig.

Det sier seg selv at kongehusets forhold til Norge er noe anstrengt.

Nå er dette riktignok en del år siden, og mye vann har rent under broen siden da. Det kunne kanskje ha gått seg til riktig bra, om ikke nordmennene hadde funnet så inn i Norden mye olje, og Volvo hadde gått så inn i Norden dårlig. 

På toppen av det hele dukker en oppkjeftig ung herremann drapert i det norske flagget opp med et vinnerinstinkt og en rappkjeftahet som klarer å rippe opp i alle gamle sår...  Langrennsløperen har lenge vært omdiskutert i Sverige, og ble omtalt som en ”gris” av SVTs kommentator Jonas Karlsson etter at han under avslutningen på VM-stafetten stoppet opp like før mål, ventet på svenske Marcus Hellner og gikk baklengs over målstreken.

Det viktigste er ikke å vinne, men å slå svenskene, sier vi i Norge.

”Det  är väl på tiden att de lyckas med något nu”, sa Expressens kommentator Tomas Petterson da Norge sto med 7 gull og 18 medaljer totalt i de olympiske leker i Sotsji…

Söta bror, sier vi. Jävla norrbakke, sier svenskene. Svensken Ehsan Fadakar i Aftonbladet skriver blant annet så her;

Allt verkar gå ut på att bevara den norska kulturen, vad den nu är värd. Norrmännen har inte direkt gjort sig kända som några hårdjobbande, smarta eller innovativa världs-erövrare.

Att bli rik på olja är som att vinna på lotto. Du må leva gott, men du är fan inte bättre än någon annan.

Innan oljan var landet fattigt. Efter oljan har landet pengar, men inte mycket mer än så. Inget Ikea, Ericsson eller Nokia.

Var är norrmännens bidrag till världen? Är det den bortskämda ungdomen som inte vill jobba?

Samtidigt är Norge beroende av utländsk arbetskraft. Någon måste laga maten och diska faten. Men hen får gärna vara blond, blåögd och tala svenska. Då blir det lagom mycket kulturkrock.

Nej, det verkar som att Norge är bra på en sak: att ta hand om sig själva. Eller som norska journalisten Åsne Seierstad så korrekt summerar den norska folksjälen:

"Den handlar om att mycket vill ha mer. Och att vi inte vill dela med andra."

Kanskje har han rett, kanskje er vi nordmenn veldig selvopptatte. Ett helt års feiring av Grunnlovsjubileet gjør helt klart ikke den saken bedre. Etter sterke reaksjoner blant skribenter, historikere og forfattere i både Sverige og Norge, har nå i alle fall den svenske kongen Carl Gustav forstått alvoret i saken, og har gitt beskjed om at han tar Silvia under armen og kommer tuslende til feiringen den 17. Mai,………om enn litt senere på dagen, …litt ut`i kveldinga rett og slett melder det svenske hoffet. 

Har på følelsen at han kjenner seg like tvunget som Norge gjorde den 14. August i  1814 da de godtok unionen med Sverige.

Det er ikke størrelsen det kommer an på......

De fleste i min relaterte nærhet synes jeg bør kjøpe meg ny bil, i alle fall kommer de med små hint i den retning, mens de ser medlidende på meg. Og med tanke på den senere tids verkstedsregninger og til stadighet uventete utgifter er sikkert tanken godt ment. Det er bare det, at jeg trodde jeg gjorde et livslangt valg, den gang for 12 år siden, da jeg og mitt flygende teppe bestemte oss for å starte vårt eventyr sammen.

”Gucci” ble valgt ut fra eliminerings prinsippet. Med andre ord stod den igjen, da alle andre ble valgt bort. Kriteriet var enkelt; den måtte romme en tvillingvogn uten behov for total demontering. Hun som skulle kjøre den hadde mer enn ammetåka å forholde seg til. Det var som å kjøre rundt å finne askepott med en mistet sko i hånda. Da skoen vel passet, tok jeg demostrasjonsbilen de hadde i utstillingsvinduet. Situasjonen gav ikke tid til prinsessenykker og eksklusive ønsker om farge, design og spesielle felger.

Så begynte vår trøstesløse ferd sammen. «Gucci» kunne nok ha ønsket seg et noe mer ryddig hjem. En stressa småbarnsmor som skal bare......, tre unger og masse små venner som fortærer opp til flere måltider om dagen i baksetet. En guttunge som lett blir bilsyk, og en lillesøster som gjerne putter tyggegummikløser i setelommene.

Radioen begynte å skurra da noen glemte å skru av antenna i bilvasken, og CD`n kom aldri ut igjen etter at en McDonald kopp med cola begynte å lekke. Hvem er så korka at de plasserer koppholdere rett ovenfor musikkanlegget? Oppbevaringsrom på dashbord med deksel var en finurlig sak, der nøkler og huskelapper kunne slenges inn og var nære til hands. Men etter å ha blitt utsatt for et mildt sagt ujevnt veidekke, begynte dekselet å hoppe opp av seg selv og blokkere synsfeltet i tide og utide. Det endte dessverre med at jeg fikk lime fast hele dritten med superlim! Altfor sent husket jeg at jeg hadde glemt å ta ut husnøklene, så de er for alltid foreviget med dashbordet på «Gucci`n».
Dekselet under dashbordet der vognkort og instruksjonsbibelen lå ble etterhvert så sigen, at den nådde gulvnivået. Den fikk meg til å assosiere med ei nedsunken livmor, og mye bedre ble det ikke av at vannbeholderen for spylervæske lekker som en hardt presset urinblære. Jeg tror det var da bilen fikk pseudonymet «Gucci», for liksom å rette litt på imaget.

Har ikke hatt gleden eller frustrasjonen av å eie så mange biler i mitt liv så jeg vet ikke om det er vanlig at man plutselig sitter med ulike komponenter i hånden, slik som innvendig dørhåndtak, små deksler og andre bestanddeler man ikke ante at bilen bestod av. Nåvel, en taxi sjåfør tipset meg om et sted man kunne taperes om dørene som nå hadde mistet det meste av sin glans. Jeg tok med meg plastsekken full av løse deler og gledet meg til helgen da bilen skulle hentes. Det viste seg at ikke alle bortkomne deler lå i sekken, så der hvor dørhåndtakene i bakdøren skulle vært, hadde han bare tapetsert over det gapende hullet, så den døren kan nå bare lukkes fra utsiden. Pytt, pytt!
Kompressoren til klimaanlegget er byttet ut, likevel må jeg kjøre med vinduet nede for ikke å kveles av varme. Vindusviskerne skrellet av gummien i ren forbannelse og metallet krøllet seg i overraskelsen over regnet som kom i fjor, og skapte stygge riper på frontruta før jeg fikk slått av spetakkelet. Mannen på bensinstasjonen foreslo at jeg skulle knuse ruta selv, for da fikk jeg ny rute på forsikringen. Hvem i huleste går ved sine fulle fem, løs på bilen sin med slegge?

Nei, verst var det da turbo `n la av. Hvem hadde trodd at man var avhengig av turbo for å komme opp bakken??? Uffa meg, det var en trist periode. Bilen skrek og jeg grein, før jeg fikk bite i det sure eple og bytte ut turboen, som kan sammenlignes med prisen på en eksklusiv plastisk operasjon - uten at det hjalp det minste på utseende.
Du skulle ha polert bilen, sier de på bensinstasjonen. Nå kan det se ut som den har flekktyfus. Det trodde jeg at var ordnet ved å kjøpe «tilleggs polering» i maskinvasken. Da ler de av meg på bensinstasjonen. Det er forresten det mest positive ved å ha bil på Gran Canaria, at du blir kunde på den lokale bensinstasjonen. En verden så fjernt fra «makken» i Sverige og Norge. Her selger de ikke ei enste pølse med brød, men har til gjengjeld god greie på hvilken olje bilen din skal ha, fyller luft i dekkene, vasker ruta og fyller spylervæske (ja ikke nå lenger, for den bare lekker). Dessuten kaller de deg «søta», selv på en overskyet og regntung dag! Synd de ikke selger matvarer også, for da hadde jeg kun behøvd å forholde meg til min lokale bensinstasjon og livet hadde blitt så mye enklere.
Jeg er ikke så veldig glad i å shoppe, langt mindre noe jeg ikke har greie på. Dessuten noe som skal gjøre et stort innhugg i familieøkonomien, og som andre skal dulte borti og gjøre meg forbannet. Dessuten noe ungene kan fylle med softis og tyggegummi, og eldstemann kan fylle med altfor mange venner, og suse avgårde med sin udødelige attityde og nyervervede førerkort.

Noe desillusjoner parkerer jeg «Gucci» utenfor et vindu i bilselger strøket. Her ligger de tett i tett.....Ford, Audi, VW, Renault, Skoda.....Må jeg virkelig gå til dette skrittet? Det må stå i panna at mitt indre stritter imot da jeg inntar butikken. Ikke vet jeg hva jeg skal spørre etter heller? Jo, jeg vet at jeg vil ha fire dører, for med den brutaliteten mine barn drar i setene, kan den fort reduseres til varebil. Dessuten vil jeg sitte høyt. Det har helt klart noe med alder å gjøre. Min ektemanns bil er nemlig så lav at det kun er et tidsspørsmål  før jeg må overnatte i den. Å komme inn er ikke noe problem, men hvilken dag som helst bør jeg legge tannbørsten i håndveska, for å krype ut krever sin kvinne uten stive ledd og med sterke overarmer.
Dessuten vil jeg ha en bil «til døden skiller oss ad» og som er billig i drift. Det finnes da virkelig viktigere og morsommere saker å bruke pengene på?

Det sitter ei ung jente forskanset bak en kjempehøy disk, som sprekker opp i et smil da hun ser meg. Hun kan virke som hun er like malplassert i butikken som jeg. Hennes utseende avslører dessuten at hun hadde den samme starten på dagen som meg selv. Hun spør om jeg vil ha en kopp kaffe? Ja, Herre Gud takk skal du ha!! Så spør hun om jeg er ute for å titte på bil? Ja, svarer jeg usikkert, hva ellers? Du kanskje bare vil snakke med noen på verkstedet sier hun, som om vi skulle vært venninner hele livet. Jaha, sier jeg og føler straks at presset er noe mindre.
Liker du den, sier hun og nikker mot en tøff sak i nærheten av vinduet som briljerer i en korallblå farge. Ja, ikke den fargen da, sier hun unnskyldende. Du skulle jo hatt den i knall orange, det ville matchet håret og personligheten din???? Ta kaffekoppen din og sett deg inn du, sier hun og viser at hun stoler på vimsete meg. Du kan få kjøre den også om du vil, sier hun og jeg er redd hun skal foreslå at vi drar på ferie sammen. Plutselig smetter hun inn i setet ved siden av og jeg får bange anelser. Se så høyt og fint du sitter, sier hun og jeg mistenker at hun er tankeleser. Alle setetrekkene kan tas av og slenges i vaskemaskinen, fortsetter hun og viser meg hvor jeg kan sette mobilen og henge håndveska. Nå vil hun at jeg skal sitte i baksetet, for det er dit hun påstår at jeg blir henvist når jeg kommer hjem til voksen sønn og mann med denne tøffe saken. Hun ler så kaffen skvulper over. Jeg lar meg rive med. Bagasje plassen er også romslig, men ikke til den grad brosjyren viser forklarer hun. Der har de dyttet inn en monuntainbike og et hundebur, noe man ikke kan gjøre uten photoshop, i følge henne!! Etterhvert som hun fortsetter, blir jeg på godt humør. Hun har antagelig like lite greie på biler som meg, men hun er bunn ærlig og en humørspreder av de sjeldne. Bilen heter Renault og jeg går ut med en brosjyre under armen mens jeg terper på et par franske gloser. Vi skal høres!
Fornuften sier meg at jeg må kontakte en gamlekjæreste i Norge som har god greie på biler.
Du vet, Facebook gjør det umulige mulig!

Neeeei, sier han og drar på det.....,ikke Renault. Prøv Ford, det er bra biler. Og så er vi igang. Den siste månedens ferd har ført meg til de mest oppblåste, nedlatende og velformulerte mannfolka som finnes. Nemlig de som selger bil. Alle er verdensmestere, og selger definitivt det beste som er på markedet. Uten hensyn forøvrig gyver de løs med beskrivelse av lettmetallfelger, komfortseter med korsryggstøtte, lysfunksjonen «coming home» og «leaving home», innstigslister med S line logo, avansert teknologi, reaksjonsvillige ytelser og flere bærekraftige egenskaper.
Puh, har aldri følt meg så liten og dum i hele mitt liv. Skal jeg virkelig betale for å få mindreverdighetskomplekser?

Kiss my ass! Nå har jeg kjøpt poleringsmiddel til Gucci (alt for sent naturligvis), tekstil rens på sprayboks og har bestemt meg for å gi henne en sjanse til. Egentlig så er hun akkurat som meg; litt gammel, volumøs og slitt, med et par riper i lakken. Likevel rommer hun så mye jeg har kjært, unger, venner, matrester, husdyr og en stendig haug med bæreposer og et helt liv full av minner.

Men skulle hun en dag dra sitt siste sukk, så vet jeg hva jeg skal kjøpe. Jeg skal kjøpe bil av hu dama på Renault. Og har hun begynt å jobbe på Ford, ja da kjøper jeg en Ford. For kjære menn, det er ikke bilen det komme an på, ikke størrelsen heller for den saks skyld!

Prinsessa på erta

Det var en gang en prins som så gjerne ville ha en prinsesse, men det skulle være en ordentlig prinsesse. Så reiste han hele verden rundt for å finne en, men overalt var det noe i veien. Prinsesser var det nok av, men om de var ordentlige prinsesser, se det kunne han ikke være sikker på. Det var alltid noe som ikke var så ordentlig.

Slik starter eventyret av H.C. Andersen om Prinsessen på erten.

…..videre fortsetter historien; Da skjønte de at dette var en ordentlig prinsesse, siden hun kunne merke erten gjennom tyve madrasser og tyve edderdunsdyner. Så ømskinnet kan bare en ordentlig prinsesse være.

I Spania finnes det to ektefødte voksne prinsesser, begge søstre til tronarvingen og døtre til nåværende konge og dronning. Den yngste heter Cristina de Borbón y Grecia. Ei dame som alle trodde var en ordentlig prinsesse etter H.C. Andersens prinsipper. Det har i løpet av de siste to årene vist seg at om noen hadde kvalitets testet henne tidligere, så hadde de helt sikkert funnet ut at ved bare å legge en enkel skumgummi madrass over erten, hadde hun sovet dypt og uberørt.

Nå er det imidlertid grunn til å tro at hun har noen søvnløse døgn på nakken. Men det er i og for seg ingen ytre tegn som tyder på det. Hun er prinsessen som sjelden gikk i Askepott sko. Holdt en nøktern stil og ble ofte observert spaserende til jobben med skulderveska slengende, en kopp kaffe i høyre hånda og et nedsenket blikk på vei inn til Fundación La Caixa (katalansk bank) der hun hadde ansvaret for kulturelle arrangement.

Så traff hun sin utvalgte. På en arena hun likte godt. Iñaki Urdangarin var en av landet store sports helter. Et spansk svar på en vaskekte langrennsløper fra Trøndelag. Han spilte på OL laget i håndball, representerte kongeriket på sitt ytterste, var nest yngst av syv søsken og så både klok og fin ut. Hele 1,97 cm på strømpelessen. Her var det tydeligvis både vett i panna og stål i ben og armer. Og alle hjerter gledet seg!

Det ble et frydefullt bryllup i 1997, og fire barn kom som perler på en snor. De bosatte seg i Barcelona. Iñaki ble utnevnt til Hertug av Mallorca og fikk gatenavn oppkalt etter seg. Han var Askeladden som hadde vunnet prinsessen og halve kongerike.

Ja, jeg sier halve kongerike, for resten fikk han dele med sin eks svoger, Jaime de Marichalar som giftet seg med Spanias andre prinsesse Elena. I dag observert i fargesprakende outfits, altfor korte bukser, uten strømper i skoa, telefonplugg i øra og med et fraværende blikk på samtlige av landet motevisninger. For å sitere sensasjonspressen i Spania. Det ryktes om et stort forbruk av kokain. Han er stadig presentert i pressen, men kun i bilder, sjelden i tekst. Man mener vel at bildene prater for seg. Inget unntak som ikke bekrefter regelen dog. For et år siden fikk han en verbal omgang i forbindelse med at sønnen, alle helgeners Froilan (han heter faktisk Froilan de todos los santos) skjøt seg selv i beinet, etter at pappen hadde latt han få ha ubevoktet tilgang til skytevåpen.

Nåvel. Den andre av Spanias svigersønner, den olympiske mesteren Iñaki fikk desto mer oppmerksomhet. Han hadde lagt håndballen på hylla og startet et eget firma. Arbeidsom kar. Tilsynelatende suksessfull og velrenommert. Firmaet het Nóos og hadde som formål å skaffe til veie økonomiske midler fra ulike ledende markedsaktører, såkalte sponsorer. Pengene skulle brukes til veldedighetsformål for barn. Spesielt barn i utsatte situasjoner som gjennom idrett skulle få en økt livskvalitet. Nobelt og vakker.

Iñaki hadde en partner fra Mallorca ved navn Diego Torres. Iñaki´s kone, prinsessen på erten var medeier selv om hun ikke figurerte på lønningslisten. I styret satt også prinsessens hoffnarr og sekretær, en betrodd mann som siden mange år har inngått i kongens hoff. Anbefalt og arrangert av kongen selv, for å passe på hans lille prinsesse.

Den lille prinsesse familien hadde kjøpt seg et nydelig hus i det luksuriøse kvartalet Pedralbes i Barcelona til den nette sum av 7,3 millioner euro, der de hadde gjort noen reformer for ytterligere 600 000 euro for å tilpasse heimen til deres og barnas behov. Men plutselig bestemmer de seg for å ta et par år i utlandet. Valget faller på USA, og de flytter til Washington for å forbedre språkkunnskapene.
Samtidig som de bor i utlendighet, jobber spanske økokrim i stillhet med prosjektet Nóos. I ettertid kan det virke som noen på innsiden tipset kongehuset om at prinsessefamilien kanskje burde forsvinne ut av medienes strålkastere en periode. For alles  beste.

Så sprakk såpeboblen! Iñaki´s partner ble tauet inn til forhør. Her hadde man funnet masse grums i regnskapet. I følge statsadvokaten helt åpenbare feil og mangler som lyste rødt i bokføringen. Dessuten nøstet man inn forbindelser til skatteparadis og skjulte kontoer. Partneren Diego Torres innså etter endel fortvilte forsøk på bortforklaringer, at her kom han helt enkelt til kort. Han hadde kjørt seg inn i en mørk blindgate. Og for ikke å stå alene med fornedrelsen synes han bare det var rett og rimelig å dra med seg prinsessen og hennes olympiske mester ned i møkka.

Mens rettsaken mot Iñaki har pågått, han man i all stillhet fjernet bildet av ham på kongehusets nettsider. Man har nedmontert gateskiltet på Mallorca som innehar hans navn. Og man har fra offentlig hold fratatt han alle noble titler. Prinsessen og Iñaki ble pålagt å selge heimen i Barcelona og har flyttet i eksil til Sveits (av alle steder!!).

Iñaki Urdangarin er i dag tiltalt for å ha brukt sin posisjon som nært medlem i kongefamilien til å skaffe seg inngang hos de fleste. Mange mener han har fått god hjelp av kongen selv. I all iver etter å være “kamerat” med kongens svigersønn åpnet mange lommeboka på vid gap. Det var bare det at pengene aldri gikk til noen form for annen veldedighet, enn til hertugparet selv, og mer eller mindre lysskye formål. Mange av de som gav penger hadde nok en mistanke om at så var tilfelle, men i korrupsjonens mekka er det få som sliter med ryggmargsreflekser når det kommer til slikt! Å spise kirsebær med de store, vet man i Spania at ikke er gratis!

Den oppnevnte aktor i saken er kanskje den mannen i eventyret som er minst spansk på så vis. Han har nemlig jobbet iherdig for å bevise at dette er så stort, at det kan ikke ha gått prinsessen hus forbi. Hun har brukt et forgylt kredittkort i selskapets navn uten å reagere på at  betalingsevnen var ubegrenset. Hun hadde tilgang til en ønskebrønn uten bunn….., selv om hun påstår at hun ikke hadde aning. Hun sov søtt og uforstyrret om natten uten å merke erten!!!

Med andre ord hun var ingen ordentlig prinsesse!

Den 8. Februar står hun tiltalt for retten i Spania. Det om ikke annet gjør henne historisk, nesten eventyrlig!

Yes, this is Christmas….

Så er vi der igjen. Måneden da masse kalorier skal inn under vesten på relativt kort tid, for så å forbrennes i noen korte helvetesuker under fysisk og psykisk benkepress i begynnelsen av det nye året. I tillegg skal vi befri oss selv fra en stor prosent av årets opptjente midler i form av “overraskelser” til familie og venner som  allerede er i besittelse av det nyeste markedet har å tilby. Vi skal dessuten ta oss tid til å lukte på stemningen, kjenne barndommens vemodige minner legge seg som varm vatt rundt hjerterota, hoste opp gamle sanger og melodier fra glemselen og helle nedpå med søtvin uten å sette mandelen i halsen.

Yes, this is Christmas…
Her nedpå Gran Canaria sitter liksom den naturlige julestemning litt lengre inne for oss nordboere. Ikke så gode føreforhold for mannen som skal komme med reinsdyr og slede vil mange si. Likevel er det mer snø i skrivende stund like nord for Roma, enn det som er å skue på Trysilfjellet. Men der julens budskap hadde sin opprinnelse var det min sann så varmt at man både kunne bo og føde i et åpent stall. Dessuten var det ingen menn med røde toppluer å oppdrive i Betlehem på den tiden. Gaver til verdens mest berømte guttebarn ble brakt ham av tre vise menn. Symbolsk sett de samme tre menn som kommer hit på Gran Canaria på 13:ende dagen med gaver til kanariske barn.
Med dagens ustoppelige, globale oppvarming er det kanskje like bra å venne seg til en ny type julestemning. For som Øystein Sunde skrev; noen tror på Gud og andre tror på Djevelen,..men de fleste tror at bilen er begges stedfortreder! Og for oss som ustanselig vil til Gran Canaria står flyselskapene i kø for å tilby billettpriser snart under dagens busspriser mellom Oslo og Kolbotn. Men alt har en pris, om ikke å regne i kroner og øre!

Derfor blir også ventetiden og advent en tid for refleksjon og eksistensielle spørsmål. Hvorfor er vi her? Hvordan kom vi til? Og hvor er vi på vei?

Apropos vise menn, så skrev kreftsyke Per Fugelli, norsk lege og professor i sosialmedisin nylig at mennesket er ikke bare biologisk, men også eksistensiell og  en sosial skapning. Viktigere enn omega 3, antioksidanter og lavkarbo er disse fem om dagen; Verdighet, Handlingsrom i eget liv, Tilhørighet, Mening og Trygghet.

I folkehelsearbeidet er det et evig gnål om individuell livsstil. Du er din egen helseminister med dyr betalt, privat coching. Hvis du bare steller pent med fettcellene og muskelcellene dine, får du god helse. Det er ikke sant, fordi mennesket er mer enn en privat kropp. Mennesket er også sjel og flokk.
Per Fugelli skriver videre at Jesus og kompani, det vil si de første sosialdemokrater, jaget pengevekslerne ut av tempelet og advarte mot dansen rundt gullkalven. Nøysomhet og rettferdighet fordeling, ikke penger som lykkemål, skulle sikre mennesket og samfunnet. I dag har mange dollartegn i stedet for god samvittighet i øyene.

Og da kommer vi til et tema som er gjennomgående i desemberutgaven av Dag&Natt. Hvor viktig det er å føle tilhørighet. Det være seg  i et kirkerom, en forening, et arbeidsmiljø eller en vennekrets. Det gir trygghet. Men man kan også tilføre fellesskapet noe mer gjennom et meningsfylt arbeid. Slik Hattedamene er et godt eksempel på. Å utføre noe i fellesskap gir ofte en følelse av handlingsrom i eget liv. Kan energien og kraften  dette skaper gi en hjelp til andre, som ved en utstrakt arm kan føle verdighet i sitt liv, ja da er i følge professor Fugelli de grunnleggende 5 daglige behovene dekket.
Drikkes det dessuten et og annet glass vin, får vårt legeme sine sårt tiltrengte antioksidanter, latteren sitter løsere, noe vi vet at forlenger livet!

Om man hedning eller velger å tro på det kristne evangeliet og Jesu lære, så er nestekjærlighet det som triumferer alt, i politisk forstand kalt solidaritet. Derfor er også kirkene på Gran Canaria så mye mer enn formidlere av de kristne budskap. Med sine åpne dører og lette tilgjengelighet gir de mange mennesker en følelse av tilhørighet og en mulighet for sosialt samvær. Vafler er ikke bare kalorier, men også hjertevarme, i følge norske sjømannskirken. Mennesket er som sagt sjel og flokk, en sosial skapning med et stort behørighetsbehov. Den siste tiden har det vært mye grums og triste signaler rundt den svenske kirken. Også for oss som står utenfor og titter inn. For oss som ønsker å trygge et fungerende samfunn rundt kirken. For oss som har barn som skal vokse opp i nærmiljøet, og for alle som hver dag står opp for å gjøre en god jobb og en innsats for andre. Noe som for øvrig er selve kjennetegnet ved kirken. Nå ønsker vi å be sammen. Ikke til Gud, men til kirken selv; Gjør døren høy, gjør porten vid!

Var det ikke Doris Lessing som i et TV-intervju en gang ble spurt om hva hun synes kjennetegner et godt menneske? Hun svarte: ”et godt menneske er et menneske som får andre mennesker til å føle seg vel”.

Et godt ord til hver og en i sær!

Med ønske om en fredfull Jul og et Godt Nytt År!

I have a dream

Da har det gått et helt år siden San Agustin ble fylt opp med glede og solidaritet. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Nesten 1 300 mennesker hadde møtt opp på et arrangement som tilfredsstilte så mange drømmer og så veldig få forventninger.

Det begynte med en telefonsamtale til etaten for kultur, idrett og fritid i kommunen San Bartolomé de Tirajana (San Agustin, Playa del Ingles og Maspalomas) med et ønske om å organisere et gateløp i San Agustin.

Hvorfor? Jo, kanskje fordi idretten og dens miljø i så stor grad har preget min oppvekst på bare godt. Kanskje fordi man ønsket å gjøre noe for en liten bydel som San Agustin, turismens vugge på sørsiden av Gran Canaria, men også en bydel med egen identitet, kulturelle minnesmerker, et rolig atmosfære, stor trivselsfaktor og ikke minst hjembyen til mange fastboende. Et eksisterende bevis på at fastboende kan leve sitt eget liv midt i turismens tilstedeværelse uten noen tydelige skillelinjer. En symbiose av mennesker med ulike nasjonaliteter og forutsetninger som likevel har de samme mål for dagen; Nyte den i aller største grad!

At noen går på jobben, mens andre går sin faste promenade på stranden utgjør ingen tydelig skillelinje i miljøet. At noen kjøper Canarias7 , der andre kjøper Expressen går upåaktet hen. Begge kjøper en lotto-kupong! Alle venter på at brødet skal komme nystekt ut av ovnen på Spar, og kjøper den samme yoghurten på tilbud. Vi benytter de samme restaurantene, drikker den samme vinen, og sitter side ved side i venterommet på sykehuset. Er det det som kalles den perfekte turistintegrering? 

Nåvel, et gateløp som kunne synliggjøre denne fantastiske integreringen. En festdag i San Agustin med mosjon og idrett i fokus. Ansvarlig for Sportsetaten (consejal de deporte) Roberto Martel, var ikke umulig ved vårt første møte, om enn noe skeptisk. Etter flere møter kom det fram at kommunen støttet fullt og helt vårt arrangement men satte selvfølgelig visse krav. Vi måtte kontraktere et eksternt firma som skulle montere infrastrukturen, dvs. målområdet, tidtaking, speaker, strøm, scene, mikrofoner, premier, plakater, nummerlapper og mere til. Hoppsan, det var uforventet. Med liten eller ingen erfaring fra å arrangere lignende events i Norge/Sverige trodde jeg i min naivitet at sportsetaten i kommunen kunne stille opp med den type rekvisita. Men den gang ei!

Det var da jeg banket på døren til Hospiten Clinica Roca, og sa jeg behøvde en umiddelbar sponsor. Tiden var knapp, avgjørelsen måtte tar på 48 timer. Var de villige til å betale for at min drøm skulle gå i oppfyllelse? Bak meg hadde jeg en fantastisk gruppe mennesker; “Los Suecos”. En komité eller kall det “syklubb” om du vil. Bestående av totalt 8 mennesker, samlet rundt et felles ønske om å fremme svenskenes betydelse i oppstarten av turismen for 50 år siden. Ann, Jens Ole, Karin, Tina, Lena, Elizabeth og Birgitta. Vi hadde jobbet iherdig, vi hadde planene, vi hadde opplegget, men vi manglet pengene!

Hospiten Clinica Roca svarte et uforbeholdent JA!!!! – veien har aldri vært kortere vei til kommunekontoret og sportsetaten!!

Forundringen var derfor mektig stor da jeg traff Rosa Masek fra den katolske kirkens bymisjon Cáritas rundt det samme bordet! Hun hadde også en drøm, den samme drømmen som meg. Hun ønsket et gateløp, noe hun hadde kjempet for i over to år. Hennes motiver var langt fra egoistiske. Cáritas avdeling Caipsho som hjelper husløse i kommunen har ikke lenger råd til å betale to sosionomer som er de eneste som opptar lønningslisten, resten jobber frivillig. 

Som et lite paradoks, er ansvarlig sportssjef i kommunen, samme person som er ansvarlig for sosial anliggender. Cáritas med sine to sosionomer avlaster en stor del av kommunens ansvar som de har løftet over på kirken og de frivillige, fikk jeg lære meg den dagen. Nå ville Rosa ha et gateløp med en mulig inntekt til Cáritas. Hun fikk avskjed! “Los Suecos” fikk sin drøm oppfylt, Cáritas fikk vente til neste anledning. 

Den kvelden ringte Rosa  meg og spurte om det var mulig at vi med vårt gateløp kunne donere noen sårt trengte kroner til hennes Cáritas. Jeg hadde allerede slitt med en vond smak i munnen siden jeg forlot kommunekontoret den formiddagen. 

Jeg svarte; “Rosa hvordan kan jeg gi deg en del av inntekten, hvor skulle det komme fra? Jeg vet jo ikke hvordan jeg skal betale for selve arrangementet engang, om det nå ikke hadde vært for Dr. Cristina Roca på Hospiten Clinica Roca”. 

Den enorme gleden over å få arrangere et gateløp hadde avtatt litt i styrke, da jeg hadde neste møte med sponsoren Hospiten Clinica Roca. Jeg fortalte om min samtale med Rosa Masek. Det var da det skjedde! Det var da Elisabeth Svele på Clinica Roca tok opp telefonen. Det var da beskjeden kom fra Dr. Cristina Roca at dette skulle de ta på sin kappe; For hver eneste en som stiller opp på gateløpet (som er totalt gratis for hver eneste deltager, store og små), så gir Hospiten Clinica Roca 5 euro til Caritas. 

Den dagen var det mange drømmer som gikk i oppfyllelse. Nå var det bare å brette opp armene. Som sagt, så gjort!

Mot alle odds, det kom nesten 1300 påmeldte!!! Hele San Agustin ble en familiefest. Den norske og svensk kirken stilte opp med vaffelsteking og kanelbullar, hoteller og restauranter gav fine premier. Eldre og unge løp eller gikk hånd i hånd, spanjoler og turister, utkledde guider, små unger med medaljer rundt halsen…

Søndag den 10.november braker det løs igjen. Vi gir oss ikke!! Hjelp oss å bli så mange fler. Det finnes kategorier for små barn, det finnes en kategori for deg som løper på tid, og det finns en solidaritetskategori for deg som bare ønsker å bidra både til glede og hjelp. Ta med deg hele familien, naboer og venner og hjelp oss å oppfylle nok en drøm!

"A relaxing cup of café con leche in la Plaza Mayor"

Etterhvert har livets brutale realitet lagt seg som et sørgelig slør over den spanske hovedstaden, og tatt et dødelig strupetak på den olympiske komiteen som la sin sjel i å ta hjem et OL til Madrid i 2020 , - på tredje forsøket!!! 

Men den gang ei! Og som om det ikke var nok, står de strippet tilbake på tillit, anseelse og et markedsføringsbudsjett de i utgangspunktet ikke hadde.

Men det mest oppsiktsvekkende er kanskje idiotforklaringen av Madrids borgemesterinne, Ana Botella eller Ann Bottle som hun nå mere kalles på folkemunne. Hennes tale, ment som en frierferd til den internasjonale olympiske komite i Buenos Aires har fått masse oppmerksomhet og går som en farsott på youtube, på lik linje med alt annet som vekker avsky eller begeistring i våre dager. 

Ana Botella, er fruen til den tidligere konservative statsministeren i Spania, José Maria Aznar, og har av mange blitt beskylt for å ha fått tildelt jobben som en liten bonus, eller “fjær i hatten” til hennes  avtroppende mann, og som overhodet ikke har noe med hennes egne meritter å gjøre. Vel, nå hadde hun altså sjansen til å dra hjem et OL, en sjanse hun lot gå fra seg i dèt hun åpnet munnen. Hennes dårlige engelskkunnskaper burde i utgangspunktet vært det første som begrenset henne fra å åpne munnen på en slik forestilling. At hun forsøkte å kompensere de manglende språkkunnskaper med teatralske uttrykk a là Shakespeare med dertil markante gestikulasjoner og en mimikk som grenset til det burleske gjorde at selv den mest innbitte, spanske patriot følte seg latterliggjort. Selv forsvarer hun seg med at hun kun forsøkte tydeliggjøre et språk det ville være galskap å si at hun har i sin hule hånd. Men hun påstår hardnakket at hun behersker engelsk, selv om uttalelsen tilhører en forgangen generasjon!!!

Nå har hun i alle fall servert showbiz sektoren et fruktfat de kan gotte seg med. Også i den bransjen sliter de med stor arbeidsløshet som ellers i Spania. Nå er det derimot full sysselsetting med å lage parodier, video-klipp, revyer og stand-up show med Ann Bottles tale (botella på spansk betyr flaske) til grunn. 

Den mest attraktive frasen fra talen; “A relaxing cup of café  con leche in la Plaza Mayor” har dessuten gitt næring til tekstilindustrien som febrilsk jobber overtid for å trykke opp nok T-shirt til folket. 

Humoren har nok ikke vært noe særlig til glede for Ana Botella, hun har blitt gjort til latter for en hel nasjon, og det går nok veldig lenge før hun holder en tale på engelsk igjen. I kjølevannet av dette nederlaget har også andre politikere fått så hatten passer, og parodier har blitt gjort på de fremste statslederne i dette landet som ikke engang kan takke for maten på engelsk!

Det er med andre ord mye å ta av for den som lever av satire og ironi på andres bekostning. Paradokset i det hele er at spanjolene selv har skapt denne ydmykelsen, denne totale blottleggelsen av et stort problem som hele nasjonen sliter med, ikke bare Ana Botella. Nemlig den totale mangelen på engelskkunnskaper!!!

Og det er ikke bare morsomt. Det er snarere riktig trist fordi ikke bare er gamle, fine fruer av tidligere statsledere som innehar posisjoner de ikke er klassifisert til, som sliter med inglishen. Det er også de yngre generasjoner. Derfor er det som kunne bli virkelig morsomt med Ana Botellas tale, kanskje det faktum at man gjennom gledes tårer og hikstende latterkramper fikk satt fokus på et stort, reelt og viktig problem som landet sliter med. 

Hva er det da som gjør at spanjolene er så dårlige på engelsk?? Jeg tror vi kan begynne med stormannsgalskap. Å tilhøre et stort språkområde, utgjør en sovepute for spanjolene. Man regner at rundt 500 millioner mennesker er spansktalende på verdensbasis. Nødvendigheten av å lære seg engelsk føles rett og slett ikke tilstedeværende. 

Det neste er selvfølgelig et skolesystem som ikke legger vekt på språkkunnskaper. Engelsklærere som aldri har vært utenfor landegrensene, og som innehar en uttalelse man ikke forstår selv om man legger godviljen til. De manglende engelskkunnskapene og usikkerheten gjør at man tar sats og løper over setningene slik spansk kabinpersonale på flyet har en tendens til å gjøre. 

I tillegg eksponeres ikke spanjolene for språket. Man dubber alle filmer og intervjuer på engelsk, noe som er en kunstnerisk og kulturell forbrytelse. Men den skjebnen deler spanjolene med de fleste europeer. Du er altså skjermet fra den engelsk språklige verden, enten du vil eller ei. Det betyr at den som mot alle odds lærer seg en god teoretisk og grammatikalsk engelsk, likevel vil ha problemer med uttalelsen. 

Denne mangelen på engelskkunnskaper har kanskje ikke vollet spanjolene så store problemer som nasjon fram til nå. Turistene har strømmet til uansett, og reiser de på ferie til det store utland vil de helt sikkert finne en som kan oversette det nødvendigste til spansk.

Men i dag blir det veldig tydelig, da landet sliter med nesten 30% arbeidsledighet, og 52% blant unge mennesker i alderen 18-25 år. Selv med universitetsutdannelse har de problemer med å få jobb i et annet land der deres kompetanse er mangelvare, og hvor de skulle få ansettelse på dagen…..- om de bare hadde behersket engelsk!

Dette er ikke morsomt i det hele tatt! Derfor er det meget spesielt at en hel nasjon, og ikke minst ungdommen selv har samlet seg rundt nedverdigelsen av Ana Botella`s  manglende engelskkunnskaper og idiotiske uttalelse. La oss håpe at de egner et øyeblikk til selvgranskning og en titt i speilet. For om denne bølgen som rir på sosiale medier for tilfellet er et uttrykk for selvinnsikt og ikke minst selvironi, ja da kan det blir riktig morsomt. Først da kan trenden snu, og kravet om bedre undervisning, rett til filmer på originalspråk, stipend til utenlandsreiser og utveksling gjøre at det ikke gjorde noen ting at Ana Botella måtte ofres til fordel for en god sak!

I mellomtiden kan jeg fortelle at mine barns begeistring over ny skole, sympatiske lærere og hyggelige bekjentskaper dempet seg noe…, når guttungen sier; “Men vi har fått Ana Botella i engelsk mamma”………..

Las Palmas - et gledelig valg!

FOTO: El Coleccionista De Instantes

Gratulerer!

Du har valgt å tilbringe sommerferien på Gran Canaria. Et fornuftig valg. Du vil oppleve en ro som senker seg over øya og gir deg armsleng, en følelse av frihet og en mulighet til å utforske øya uten trengsel fra den store turistmassen. Velger du å tilbringe tiden på sydsiden vil du nok måtte dele stranden og parkeringsplassen med spanske storfamiliene fra innlandsbyene på øya, som på samme måten som utlendinger, søker seg til sol og bad når de har late dager. August er dessuten fellesferie i Spania, og spanske barn begynner ikke på skolen før i september.

Du vil oppleve at den berømte varmen ved Middelhavet som gjerne viser 40 plussgrader, har svalnet  når den inntar Kanariøyene. Her er temperaturen stabil, og kveldene er helt himmelske. Dog kan vi bli hjemsøkt av noen dager varmebølge, som oftest skyldes sirocco med sand vinder fra Sahara ørkenen. Da er det bare å bite tennene sammen, og ligge med tærne konstant i Atlanterhavet.

I denne utgaven av Dag & Natt har vi gitt provinshovedstaden Las Palmas ekstra stor plass. Dette ene og alene fordi den fortjener det. Det handler om  en moderne storby med en lang, hvit sandstrand og en kystpromenade hvor du finner hvitvins drikkende tavernagjester i salig blanding med joggende mosjonister som alle har samme mål for øyet, nemlig å se og bli sett mens man nyter det man trives aller best med.

Ønsker du å benytte anledningen til å besøke noen av de andre Kanariøyene, gir vi deg et generøst tips til øyhopping! Om ikke annet håper vi å pirre din nysgjerrighet med å presentere noen særegenheter hos de enkelte øyene, som kanskje gjør at du tar turen dit neste gang! Anita og Birger Løvland`s turguider er blitt velkjente for nordmenn som går turer i fjell- og kystområder i sydligere strøk. De har en unik kjennskap til Kanariøyene og deler i sommerutgaven av Dag & Natt noen av sine erfaringer og kunnskap med våre lesere.

Glem ei at mye av kulturen ligger i spanjolenes gastronomi, og at øya fråtser i kortreiste og økologiske produkter til en billig penge. Lokale oster, viner, øl, fisk og ikke minst grønnsaker og frukt er absolutt noe som anbefales å prøve. Ta en avstikker, gjør noe “kanarisk” og fremfor alt ha en fantastisk sommer på Gran Canaria!

Redaktøren