Un annus horribilis ?

Den kosmopolitiske eliten, de som utrykker seg med ord og meninger i media, synes å være enige om en sak; året som gikk var et ”annus horribilis”. Mens krig og terror plager Midtøsten, og skaper bølger av flyktninger, feier populismen over to av de eldste og mest ærverdige demokratier i verden; USA og Storbritannia, og truer mye av den gamle europeiske kontinentet. Idioti overvinner intelligens, klovner overvinner de fornuftige, anstendighet overvinner kynisme, og fakta gjøres til fleip.

Ingenting stadfester bedre den politiske usikkerhet vi lever i her i Vesten enn valget av en arrogant, uvitende, ustabil og uansvarlig Donald Trump. Med en slik villstyring ved kommandoknappen i en av jordas mektigste militærmakter, kan alt skje i 2017. Men ikke alt ser mørkt ut. 

Monte Python lærte oss å se alle fasetter av livet, ikke minst den lyse siden.

Hvis vi tar avstand fra omstendighetene som daglig serveres oss i nyhetene, de som bekrefter vår tro på artenes medfødte idioti. Om vi utvider vårt blikk til også å omfatte trendene som markerer materiell fremgang for menneskeheten, vil vi oppdage at vi har grunn til å tro at langt fra å leve i de verste av alle tider, lever vi i de beste! 

Ulikheter er et av våre største samtaleemner. Og selv om det er tilfelle at sosiale ulikheter øker innad i mange land, er de i ferd med å reduseres mellom landene. De som er så heldige å bli født i rike land kan føle seg litt mindre skyldig enn før. FNs tall viser at siden 1990 har de fleste utviklingsland avansert betraktelig med hensyn til inntekt, lengre levetid og tilgang til utdanning. Året som gikk var ingen unntagelse; for første gang i menneskets historie, falt antallet innbyggere som lever i ekstrem fattigdom til under 10% av jordens befolkning. Sult i verden har også falt til sitt laveste nivå på et kvart århundre.

De gode nyhetene begrenser seg ikke til bare å omfatte fattige land. Det er kriselignende forventninger hos de rike, hvilket fører til at den katastrofale demagogien til en mann som for eksempel Donald Trump, får folk til å totalt ignorere det faktum at arbeidsledigheten i USA falt fra 7,8% da Barak Obama kom inn i Det hvite hus og fram til dagens 4,6%. Om man benytter en kraftfull retorikk og propaganda for å appellere til folks følelser og fordommer kan man skaffe seg enorm makt og innflytelse. I Storbritannia hvor den generelle oppfatningen er at europeiske innvandrere har stjålet alle nye arbeidsplasser, noe som førte til at mange stemte for Brexit, har andelen personer i arbeid ikke vært så høy på over et tiår.

Spania er et land som tiltrekker seg en global oppmerksomhet på grunn av sitt avvik mellom innbyggernes tilbøyelighet til å syte og klage, og en livskvalitet som resten av verden misunner dem. Arbeidsledigheten er fortsatt høy, men er på stabil vei ned, og den økonomiske veksten har vært dobbelt så stor som det europeiske gjennomsnittet i 2016. I slutten av november publiserte Financial Times en artikkel der man kunne lese; «En glittrene historie om Spanias økonomiske oppgang». 

Tilbake til resten av planetens skjebne, gjenstår det å se hva den fremtidige administrasjonen til Donald Trump akter å gjøre. Men faktum i dag er at for tredje året på rad har man lykkes i å bremse det globale utslippet av karbondioksid som produseres ved forbrenning av fossilt brensel, hovedårsaken til de globale klimaendringene i følge de lærde.

I mellomtiden nyter jordens befolkning bedre helse enn noensinne. Den gjennomsnittlige levealder fortsetter å vokse over hele verden, og de mest dødelige sykdommene krever stadig færre ofre. Ifølge verdens helseorganisasjon WHO har malaria ofre blitt redusert med over 50% siden år 2000. Hiv og Aids dødsfall har gått ned i tilsvarende proporsjoner. I januar 2016 kunngjorde WHO at Ebola-epidemien i Vest-Afrika var utryddet. Den globale barnedødeligheten er halvparten av hva den var i 1990. 

Med hensyn til krig, er de ikke lenger hva de var. Krigen i Syria er et grotesk unntak. Men hvis man for et øyeblikk klarer å legge til side de TV bildene som hjemsøker oss hver dag fra Aleppo og åpner øynene for det globale bildet, ser vi at vi lever i en tid med enestående fred. Siden 1946 har antall krigsoffer blitt redusert med enorme proporsjoner, samt at drapsratene synker. Den generelle tendensen eksemplifisert ved fredsprosessen i Colombia, viser at verden er mindre utemmet enn den var.

Noe som kanskje bidrar til å forklare den frykten som inntar oss i det ellers fredelige Europa, - faktisk mer pasifistisk enn noensinne i historien, tatt i betraktning den relativt lille faren som IS terrorismen utgjør. For familie og venner til ofrene i Berlin like før jul, og tidligere i Brussel, Nice og Paris er selvfølgelig tragedien total, og utrøstelig. Men det er den også for de som har mistet sine kjære i trafikkulykker, slik økonomiprofessor Robert Neild ved Cambridge universitet minnet oss på i forrige ute; i følge EUs statistikk ble 151 mennesker drept i terror angrep i 2015, et trist resultat, men samtidig døde 26 100 mennesker i trafikken, i løpet av de samme 12 månedene. Dette viser den irrasjonalitet som skremmer oss fra å dra på en weekend til kjærlighetsbyen Paris, mens vi rolig pendler til jobb hver dag, hver og en i sin bil. Professoren i Cambridge kalkulerte med at sannsynligheten for å bli drept i en bilulykke er 172 ganger så stor som at vi skal ende vårt liv i et terrorangrep. 

Med dette så vil jeg ønske alle lesere et riktig godt nytt år full av optimisme, glede og rasjonalitet!

Tro og tradisjon

Julen banker på døren, selv om sola skinner aldri så mye. Blant tørre palmekvister og glissen natur henger vi opp små nisser og tenner levende lys på balkongen. Det er som seg hør og bør, tradisjon gir trygghet og forutsigbarhet uansett hvor vi befinner oss i verden. Og selv om julen er en kristen høytid synger både hedninger og uvitende julen inn med innslag av fete sauser og sterksprit i glasset. Det kan til og med la seg hende at han som aldri har latt seg lede av Guds ord, ramler inn over terskelen til sjømannskjerka når sentimentaliteten tar overhånd. Men uansett hvor mye vi fornekter troen på Gud, kjenner vi alle til historien. Ja, den du vet, med jomfru Maria, noen gjetere og et stall, et sted i verden der alle skulle skrive seg inn i manntall. En fin og fredelig historie, en uskyldig og naiv Maria, et velfødt barn, en ledestjerne, engler som daler ned i skjul og tre vise menn. 

Kan det bli særlig vakrere? 

Det er som et gammelt eventyr av Asbjørnsen & Moe, ei gammal bok noen leste i barndommen og som vekker til liv både minner, lukter, smaker og til og med en og annen tåre. Og som hvilket annet eventyr som helst, er ikke historien noe du behøver å tro på, du bare bærer på den likevel. Det er en arv du har fått, en slags grunnstamme, et juletre som du henger på mer og mer pynt for hvert år og som til slutt representerer ditt liv. Fortellingen i juleevangeliet er vårt historiske grunnlag. Det er beinet vi har kokt suppe på, og gjort til så mye mer enn det kanskje var tenkt å bli, og for mange så annerledes enn det var tenkt på bli, - men likevel vår verdiarv som knyter oss sammen med tidligere generasjoner og våre forfedre. 

Ikke desto viktigere er at denne historien følger slekters gang og aldri forstummer, men der er vi ikke enige, vi mennesker. Ikke der heller! Det er av tilpassningsgrunner vi nå skal opphøre å videreføre vår tradisjon, i alle fall grunnlaget for vår historie. Human-Etisk Forbund mener det er lite samtidsorientert å la unger gå på julegudstjeneste. Det å ikke være samtidsorientert er jeg redd betyr at “vi ikke henger helt med”. Rektorene vil ikke ha denne heftelsen hengende ved seg, så jeg leser at de viker seg og tar bort julegudstjenesten fra timeplanen i desember. Kult nok!

Samtidig leser jeg at om to forskere som seriøst har sammenlignet flere studier av barns holdninger til julenissen. Der kommer det frem at mange foreldre vegrer seg for å avsløre at nissen ikke finnes. Man vil aller nødigst frarøve barna deres klokketro på den skjeggete mannen med topplua trukket nedover øra. Undrer hvordan Human-Etisk Forbund stiller seg til det? Er det innafor? 

Er det samtidsorientert med en klokketro på et reinsdyr med rød nese, en feit gubbe med en usunn livsstil, urimelige arbeidsvilkår og en stresset hverdag på Nordpolen, som elsker små barn og lokker dem med gaver og godterier. Ho-ho!!

Studien viser også en markant nedgang i barns syn på nissens mer åndelige dimensjon. I dag er julenissen blitt mer kommersiell. Det er tydelig at barna tror mest på julenissen i desember, når skolen og foreldrene snakker om han, enn i juni hvor julefeiringen er langt borte, sier den andre forfatteren av studien. 

Jo, de er ikke dumme de heller!!

At de færreste av oss tror på jomfrufødsel blir bare en parentes når man aktivt jobber for at den lille poden skal få et lidenskapelig forhold til en mann som sier seg besøke 152 millioner hjem i verden på juleaften!

Det er grovt regnet to milliarder barn i verden. Uten å diskriminere og med veldig dårlig kunnskap tror jeg ikke han besøker muslimer, hinduer, jøder og buddhister. Da står det igjen omtrent 380 millioner barn som skal ha besøk av julenissen – på et døgn. Hvis hver familie i gjennomsnitt 2,5 barn, betyr det at nissen skal besøke 152 millioner hjem på 24 timer. 

Og hvordan skal julenissen klare å ivareta dyrevelferden midt oppi det som må være et enormt julekaos? Om hvert barn får en pakke som veier ett kilo, kommer berget av pakker til å veie 380 000 tonn. Pluss en overvektig julenisse. Et reinsdyr orker å dra maks 200 kilo. Det betyr at julenissen trenger omtrent 1,9 millioner luftbårne rein for å dra sleden med pakkene. Og et eller annet sted på veien bør kanskje dyrebeskyttelsen kobles inn? 

Nei, skal vi konkludere med noe, må det bli at julenissens levevilkår er så ekstreme at det er fristende å tro at det rett og slett er umulig. Men det beror selvsagt hva du tror på: Julenissen eller Juleevangeliet?

Av politisk pølsespinn gror det ingenting....

Det kanariske flagget vaier i sterk vind….

Det var engang, for et halvt århundre siden, en gjeng kanariske nasjonalister, overentusiaster eller som mange vil kalle dem; separatister eller det som verre er; terrorister! De valgte seg et flagg som symbol. Tilsynelatende et uskyldig flagg med sine kanariske farger; gult, blått og hvitt! Sentralt i flagget fans en sirkel med 7 grønne stjerner; en for hver av Kanariøyene. 

Det var ikke utseende på flagget som var feil, det var selvfølgelig hva flagget symboliserte synes mange; Terrorisme!

Separatist bevegelsen het “Movimiento por la Autodeterminacion de Independencia del Archipielago Canario” (MPAIAC). De kjempet for kanarisk selvstendighet med ulovlige midler og lysskye metoder. Blant annet fikk de stå til ansvar for drapet på en politimann. Han ble sprengt i filler da han forsøkte å deaktivere en bombe som denne gruppen hadde plantet i La Laguna (universitetsbyen på Tenerife). De var også indirekte ansvarlige for den største flyulykken i den sivile luftfartens historie. Hele 582 mennesker ble drept da to Boeing 747 maskiner fra KLM og PanAm krasjet på Los Rodeos flyplassen på nordsiden av Tenerife den 27. mars 1977. Las Palmas flyplass hadde stengt etter en bombetrussel fra MPAIAC og flytrafikken ble omdirigert til Tenerife, der flere ulykkelige omstendigheter førte til denne grufulle ulykken. 

Nå har det gått 52 år siden dette flagget kom til, og av en eller annen forunderlig anledning oppfordret politikerne alle offentlige institusjoner å heise flagget med syv stjerner, for å markere flaggets tilblivelse! Dette falt i særlig god jord i de kanariske kommuner og regioner der partiene NC (Nueva Canaria) og CC (Coalicion  Canaria) sitter i ledende posisjoner. Men hos andre ikke! Noen heiste flagget, andre tok det ned, noen reagerte med forferdelse og sterkt indignasjon. Noen påberopte seg retten til ytringsfrihet, andre gikk med hud og hår inn i en sterk forsvarstale for et flagg de mente tilhørte og representere folket. De mest tilgivende mente at det har rent mye vann under broen, og at flagget i dag kun symboliserer 7 grønne øyer over et blått hav.

-”Det er å være blåøyd”, i ordets rette forstand var det en universitetsprofessor som uttalte. Han var oppgitt over folkets uforstand, og mente at i den grad man ønsker å bruke symboler ved markeringer, må det finnes et minstekrav om oppdatering i forhold til hva symbolet betyr, dets opprinnelse og egentlige uttrykk. 

Som om den kanariske regjeringen, øyrådet, kommunepolitikere og andre løsgjengere innen politikken ikke har annet å gjøre, så har de nå fått et flagg til skisma og kontrovers, eller en grunn til å flagge ut !!!

I tider da Spania stadig sterkere behøver å enes, å stå sammen for felles verdier, klarte man igjen å finne en anledning til munnhuggeri, oppgitthet og splittelse. Det gikk som det måtte gå; nemlig til retten! Nå foreligger det et rettsavgjørelse som forbyr offentlige institusjoner å heise dette flagget. Men mange sinner er satt i kok!

For å unngå forvirring opplyser vi herved om at det eksisterer et  offentlig og godkjent kanarisk flagg som er en trikolor i fargene hvitt, blått og gult, med og uten Kanariøyenes riksvåpen i det midtre feltet.  Flagget som har våpenet i midten er statsflagg for myndighetene i Den autonome regionen Kanariøyene. Flaggene ble innført som en del av Kanariøyenes selvstyrestatutter av 16. august 1982.

Mer av det samme..?

Mange spanjoler trekker et lettelsens sukk i disse dager. Etter et år med rot, splittelse og stygge meningsutvekslinger skal vi nå endelig få på plass en regjering. Det er et kjent fjes som inntar statsministerstolen. Han heter Mariano Rajoy, har vært statsminister i 4 år for de konservative (PP), har figurert som “fungerende statsminister” i en ni måneders periode da landet har vært uten styre og stell. Nå har han etter mye bedruljer klart å skape en mindretalls regjering, og unngår med det at spanjolene må gå til valgurnene for tredje gang på under ett år! Derimot blir det nok ikke en regjering som på noen som helst måte inviterer til stabilitet og felleskap. Man kan høre knivene slipes….

–Du har ikke vår tillit, og heller ikke vår støtte, sa Antonio Hernando, sosialistpartiets talsmann i nasjonalforsamlingen. I en bitter debatt før tillitsvotumet gikk han hardt ut mot Rajoys politikk i den forrige regjeringsperioden.

Med støtte fra det liberale mellompartiet Ciudadanos (C) og den ene folkevalgte fra Coalición Canaria vil Rajoy få 170 av de 350 stemmene. Et klart flertall i salen har åpent uttrykt mistillit til Rajoy, det gjelder til og med de to støttepartiene. Hans parlamentariske grunnlag i PP er 137 av de 350 setene, det svakeste i demokratiets historie. Statsministeren kommer til å måtte svelge den ene oksen etter den andre for å få vedtatt et statsbudsjett og forslag til lover. Opposisjonen kommer til å påtvinge ham reformer, noe flere allerede har lovt.

I løpet av ti måneder som har gått er det mange politikere som sitter igjen med en fakturert selvtillit, en knekt stolthet, et desillusjonert framtids håp og mye bitter smak i munnen. Verst har det gått ut over sosialistene (PSOE) som ligger med brukket rygg, og en lang rehabiliteringsperioden framfor seg, i håp om å komme sterkere tilbake. 

Politikerforakten er stor i Spania, det har både kriser, store og mange korrupsjonsskandaler og ikke minst innstramninger i pensjoner, - helse og utdanningspolitikk sørget for. At man på ti måneder ikke har klart å enes om en koalisjonsregjering etter at velgerne i Spania for første gang i demokratiets historie, ikke valgte å la ett parti sitte i majoritet, har ikke gjort forakten mindre. 

På folkemunne har man i resignasjon laget en mengde humoristiske bilder på et Spania der det ikke har noen betydelse om man har en regjering eller ikke! Men så er naturligvis ikke tilfelle. 

Redaktøren

Hvem skal ut?

Pedro  eller  Sergio ??????

Pedro og Sergio er to gutter som har opptatt nyhetsbildet i det siste. Mer eller mindre frivillig poserer de på spanske avisers førstesider. 

Begge er overbevist om sin egen fortreffelighet. At de kanskje har plassert seg selv i en situasjon det vil bli vanskelig å ta seg ut fra, har de ikke tatt i betraktning. Begge er urokkelige, tilsynelatende uberørte og fulle av selvtillit. 

PEDRO

Det spanske “arbeiderpartiet” PSOE har dominert spansk politikk siden militærdiktaturet falt. 

Nå kjemper de for å overleve.

PSOE forsøker å profilere seg som de ekte sosialistene i Spania, og minne om hva de har gjort for landet. Problemet er kanskje at de ikke lenger representerer typiske arbeiderklassevelgere. Etter to valg har de halvert oppslutningen siden 2008, da de fikk 43, 8 prosent av stemmene. 

Øverst på tronen sitter den relativt unge, tidligere basket spilleren Pedro Sanchez. Han lanserte en frase etter valget i desember i fjor, en frase som oppstod da høyreregjeringen PP foreslo en koalisjonsregjering mellom rødt og blått;

” Nei! Hvilken del av svaret NEI er det du ikke forstår??”. Pedro hadde bare ett mål for øyet, han ville bli Spanias neste statsminister! 

Det var arrogant, men tøft! I dag virker det bare dumt.

PSOE ville danne en regjering med den venstreradikale bevegelsen Podemos og sentrumsopprøret Ciudadanos, men etter to valg og masse sannhets serum er det ingen som vil danse med Pedro Sanchez og PSOE. Pedro har også fridd til andre småpartier rundt om i landet, som kanskje er små i størrelse men fulle av krutt. Blant annet har han flørtet med uavhengighetspartiet i Catalonia som har som hovedmålsetting å befri seg selv fra Spania. Det har ikke falt i god jord hos velgerne, og er under et arbeiderpartis verdighet synes mange. 

Den fungerende statsministeren Rajoy (PP) er den eneste som har tilbud Pedro Sanchez å være med i leken. Partido Popular (PP) har definitivt størst oppslutning, men ikke nok for å regjere alene. Det ser nesten umulig ut for Rajoy å få med seg andre partier som kan gi ham de nødvendige 176 av de 350 stemmene I Deputertkongressen som er nødvendig for å bli innsatt som statsminister igjen. Rajoy og PP har også den definitivt største andelen av korrupsjons skandaler i den spanske politikken, og det dukker opp nye, ferske ”casos” hver eneste dag. Mariano Rajoy har derfor bedt Pedro opp til dans, men det er altså der den berømte frasen kommer inn i bildet;

“Jeg har sagt NEI,…..hvilken del av ordet NEI er det du ikke forstår” ??????

Om det har gått noen hus forbi, så må jeg kanskje begynne med å opplyse om at Spania i dag ikke har noen regjering. Regjeringsvalget var i desember i fjor. Ingen fikk flertall, ingen kom til enighet og ingen klarer å samarbeide.  Det ble slik grunnloven tillater, et nytt regjeringsvalg i juni. Resultatet ble mer eller mindre det samme, ingen fikk flertall, de konservative noen fler stemmer, arbeiderpartiet noe mindre. 

Det handler i store trekk om 4 partier; Arbeiderpartiet PSOE, de konservative PP, sentrumspartiet Ciudadanos og venstreradikale Podemos. 

Nåvel, Pedro vil ikke ha noe med Mariano å gjøre, det har han gjort helt klart. Han viker ikke en tomme. Men de andre mulighetene er også tverrstengt. Du kan ikke gifte deg med noen som ikke vil giftes! Pedro Sanchez har kjørt seg inn i en blindgate og kommer ikke ut! Partifeller er lei, og i skrivende stund sies det at 50 % av partifellene har snudd han ryggen. Det finnes dessuten en sterk kvinne i partiet; Susana Diaz. Hun er president i Juntaen i Sevilla, regjeringssjef i den folkerikeste landsdelen Andalucía, hvor PSOE fikk sitt største tilskudd av stemmer. 

Det ser ut som det går mot et tredje valg i Spania uten at politikerne kommer til enighet. Noe må gjøres. Dette viser hvordan Spania knaker i sine politiske sammenføyninger i overgangen til en ny politisk kultur, som gjenspeiles i det nye partimønsteret. Det kan virke som Pedro Sanchez skal ofres. Om man bytter ut bly spissen på sverdet, kan det hende at balansen blir annerledes og treffsikkerheten større.  Eller kan det helt enkelt være slik at en dame som fronter arbeiderpartiet PSOE har en større samarbeidsevne, en annen tilnærmings evne, en mykere fremtoning……time will tell!

SERGIO

Fotballspilleren Sergio Araujo ble helt lørdag ettermiddag (24/9) da han skåret mål på hjemmebane mot selveste Ronaldo og gutta fra Real Madrid. Sluttresultatet 2-2 var som en seier å regne, for Kanarifuglene (som ikke må forveksles med Lillestrøm). 

Primera Divison som ofte blir kalt La Liga, og er den øverste divisjon i den spanske fotballigaen. 20 lag deltar hvor tre lag rykker ned til Segunda Division, hvert år. Las Palmas rykket opp i La Liga i fjor. Siden 50-tallet har storklubbene Real Madrid og Barcelona dominert ligaen. 

Sergio Araujo dro tilsynelatende rett ut for å feire begivenheten lørdag kveld. Det ble en fest som dro ut i mange timer, med relativt stort alkohol inntak. For da han mandag morgen kl. 08.30 (halvannet døgn etterpå) var på vei til Las Palmas fra kommunen Agüimes, måtte han stoppe midt i et retardasjonsfeltet for å trekke pusten. 

Da ville det seg slik at en trafikk patrulje fra Guardia Civil hadde veiene forbi, og reagerte naturlig nok på den flotte BMW`en som stod parkert på helt feil sted. Da de tok bilen i nærmere ettersyn var det øyas fotballhelt som hadde tatt seg en liten rast. Bilen stod slik at den hindret annen trafikk, og Araujo ble derfor bedt om å flytte bilen snarest for å slippe forbi andre biler. Han satt seg inn bak rattet og flyttet bilen bort til rundkjøringen som fører til bydelen Las Puntillas, noe han utførte korrekt. Guardia Civil var i utgangspunktet ikke ute for å gjøre en alkohol kontroll, men en noe ufin odør som minnet om et hjemme bryggeri lå som en eim inne i den splitter nye bilen, da de stakk hodet inn gjennom vindusruta. De bad derfor Araujo gjøre en alkoholtest, noe han nektet plent, også etter at han hadde blitt opplyst om at det å nekte å ta en alkoholtest i seg selv, var å bryte loven. 

Den argentinske angrepspilleren som på folkemunne kalles kineseren “El Chino” skal i følge rapporten ha svart; “Jeg blåser ikke, jeg kjørte ikke, dere er noen kjeltringer, noen sinker, dere er helt ubrukelige, instedet for å hjelpe oss, gir dere faen, dere er noen drittsekker”. Mens politibetjentene skrev rapport på stedet, kom det flere gloser; -“Ikke forstår jeg hvorfor dere skriver så masse, jeg kommer enda ikke å være tilstede, det gjør pappen min sammen med advokaten, og presidenten kommer til å løse alt sammen”. 

Trener og lagspillere slår ring om den argentinske guttungen som har vist dårlig dømmekraft, en dose umodenhet og litt lettere primadonna nykker.

-Vi skal ikke sparke Araujo, sier president i klubben, Miguel Àngel Ramìrez generøst.

UD Las Palmas forsøker febrilsk å unngå at folkeopinionen skal vende ryggen til den fortapte sønnen. Den 8 mars i år ble Sergio bøtelagt med 10 000 euro av fotballklubben for å ha “stukket av en kveld på by`n uten tillatelse”. Treneren Quique Setién kom også fort på banen og kunne ikke få fullrost “el Chino” som fotballspiller. Men til tross for hans forsonende tone la han også til; -“det er øyeblikk da han mister seg selv, da han glemmer hvem han er, hva han representerer og hva som er konsekvensene. Det er som en del av bevisstheten trekker i motsatt retning. Det er ikke lett, men vi forsøker å hjelpe fordi han er en god gutt, dyktig til å trene og stå på, selv om han har sine svake øyeblikk”.

-“Synes du jeg ser bekymret  ut, eller virker jeg ganske rolig”, spurte guttungen da han kom slentrende ut fra rettsalen, og forsvant like fort som han kom. Oppmøtet hos dommer i “hurtig-rettsaken” hadde ikke gjort han merkbart mer ydmyk. Etter 7 timer virket han mer selvsikker enn tidligere. -“Jeg er uskyldig, og det var slett ikke meg som kjørte bilen”, var hans eneste kommentar til pressekorpset som stod trippende utenfor. 

Inne i salen hadde angrepsspilleren  påstått å ikke kjenne seg igjen i Guardia Civils versjon av saken. Saken går da fra å ha status som sivil rettsak med mulighet for et rettsforlik, til å bli en straffesak som skal opp i retten den 26 oktober. 

Aktor begjærer da 11 måneders fengsel for Sergio Araujo og 2 års inndragelse av førerkortet. Mens forsvareren som er advokat Lino Chaparro som jobber for UD Las Palmas, ber om total frifinnelse. 

Ett eller annet sier meg noen må ut…..

Pedro  eller  Sergio ??????

Hvem skal ut?

Pedro  eller  Sergio ??????

Pedro og Sergio er to gutter som har opptatt nyhetsbildet i det siste. Mer eller mindre frivillig poserer de på spanske avisers førstesider. 

Begge er overbevist om sin egen fortreffelighet. At de kanskje har plassert seg selv i en situasjon det vil bli vanskelig å ta seg ut fra, har de ikke tatt i betraktning. Begge er urokkelige, tilsynelatende uberørte og fulle av selvtillit. 

PEDRO

Det spanske “arbeiderpartiet” PSOE har dominert spansk politikk siden militærdiktaturet falt. 

Nå kjemper de for å overleve.

PSOE forsøker å profilere seg som de ekte sosialistene i Spania, og minne om hva de har gjort for landet. Problemet er kanskje at de ikke lenger representerer typiske arbeiderklassevelgere. Etter to valg har de halvert oppslutningen siden 2008, da de fikk 43, 8 prosent av stemmene. 

Øverst på tronen sitter den relativt unge, tidligere basket spilleren Pedro Sanchez. Han lanserte en frase etter valget i desember i fjor, en frase som oppstod da høyreregjeringen PP foreslo en koalisjonsregjering mellom rødt og blått;

” Nei! Hvilken del av svaret NEI er det du ikke forstår??”. Pedro hadde bare ett mål for øyet, han ville bli Spanias neste statsminister! 

Det var arrogant, men tøft! I dag virker det bare dumt.

PSOE ville danne en regjering med den venstreradikale bevegelsen Podemos og sentrumsopprøret Ciudadanos, men etter to valg og masse sannhets serum er det ingen som vil danse med Pedro Sanchez og PSOE. Pedro har også fridd til andre småpartier rundt om i landet, som kanskje er små i størrelse men fulle av krutt. Blant annet har han flørtet med uavhengighetspartiet i Catalonia som har som hovedmålsetting å befri seg selv fra Spania. Det har ikke falt i god jord hos velgerne, og er under et arbeiderpartis verdighet synes mange. 

Den fungerende statsministeren Rajoy (PP) er den eneste som har tilbud Pedro Sanchez å være med i leken. Partido Popular (PP) har definitivt størst oppslutning, men ikke nok for å regjere alene. Det ser nesten umulig ut for Rajoy å få med seg andre partier som kan gi ham de nødvendige 176 av de 350 stemmene I Deputertkongressen som er nødvendig for å bli innsatt som statsminister igjen. Rajoy og PP har også den definitivt største andelen av korrupsjons skandaler i den spanske politikken, og det dukker opp nye, ferske ”casos” hver eneste dag. Mariano Rajoy har derfor bedt Pedro opp til dans, men det er altså der den berømte frasen kommer inn i bildet;

“Jeg har sagt NEI,…..hvilken del av ordet NEI er det du ikke forstår” ??????

Om det har gått noen hus forbi, så må jeg kanskje begynne med å opplyse om at Spania i dag ikke har noen regjering. Regjeringsvalget var i desember i fjor. Ingen fikk flertall, ingen kom til enighet og ingen klarer å samarbeide.  Det ble slik grunnloven tillater, et nytt regjeringsvalg i juni. Resultatet ble mer eller mindre det samme, ingen fikk flertall, de konservative noen fler stemmer, arbeiderpartiet noe mindre. 

Det handler i store trekk om 4 partier; Arbeiderpartiet PSOE, de konservative PP, sentrumspartiet Ciudadanos og venstreradikale Podemos. 

Nåvel, Pedro vil ikke ha noe med Mariano å gjøre, det har han gjort helt klart. Han viker ikke en tomme. Men de andre mulighetene er også tverrstengt. Du kan ikke gifte deg med noen som ikke vil giftes! Pedro Sanchez har kjørt seg inn i en blindgate og kommer ikke ut! Partifeller er lei, og i skrivende stund sies det at 50 % av partifellene har snudd han ryggen. Det finnes dessuten en sterk kvinne i partiet; Susana Diaz. Hun er president i Juntaen i Sevilla, regjeringssjef i den folkerikeste landsdelen Andalucía, hvor PSOE fikk sitt største tilskudd av stemmer. 

Det ser ut som det går mot et tredje valg i Spania uten at politikerne kommer til enighet. Noe må gjøres. Dette viser hvordan Spania knaker i sine politiske sammenføyninger i overgangen til en ny politisk kultur, som gjenspeiles i det nye partimønsteret. Det kan virke som Pedro Sanchez skal ofres. Om man bytter ut bly spissen på sverdet, kan det hende at balansen blir annerledes og treffsikkerheten større.  Eller kan det helt enkelt være slik at en dame som fronter arbeiderpartiet PSOE har en større samarbeidsevne, en annen tilnærmings evne, en mykere fremtoning……time will tell!

SERGIO

Fotballspilleren Sergio Araujo ble helt lørdag ettermiddag (24/9) da han skåret mål på hjemmebane mot selveste Ronaldo og gutta fra Real Madrid. Sluttresultatet 2-2 var som en seier å regne, for Kanarifuglene (som ikke må forveksles med Lillestrøm). 

Primera Divison som ofte blir kalt La Liga, og er den øverste divisjon i den spanske fotballigaen. 20 lag deltar hvor tre lag rykker ned til Segunda Division, hvert år. Las Palmas rykket opp i La Liga i fjor. Siden 50-tallet har storklubbene Real Madrid og Barcelona dominert ligaen. 

Sergio Araujo dro tilsynelatende rett ut for å feire begivenheten lørdag kveld. Det ble en fest som dro ut i mange timer, med relativt stort alkohol inntak. For da han mandag morgen kl. 08.30 (halvannet døgn etterpå) var på vei til Las Palmas fra kommunen Agüimes, måtte han stoppe midt i et retardasjonsfeltet for å trekke pusten. 

Da ville det seg slik at en trafikk patrulje fra Guardia Civil hadde veiene forbi, og reagerte naturlig nok på den flotte BMW`en som stod parkert på helt feil sted. Da de tok bilen i nærmere ettersyn var det øyas fotballhelt som hadde tatt seg en liten rast. Bilen stod slik at den hindret annen trafikk, og Araujo ble derfor bedt om å flytte bilen snarest for å slippe forbi andre biler. Han satt seg inn bak rattet og flyttet bilen bort til rundkjøringen som fører til bydelen Las Puntillas, noe han utførte korrekt. Guardia Civil var i utgangspunktet ikke ute for å gjøre en alkohol kontroll, men en noe ufin odør som minnet om et hjemme bryggeri lå som en eim inne i den splitter nye bilen, da de stakk hodet inn gjennom vindusruta. De bad derfor Araujo gjøre en alkoholtest, noe han nektet plent, også etter at han hadde blitt opplyst om at det å nekte å ta en alkoholtest i seg selv, var å bryte loven. 

Den argentinske angrepspilleren som på folkemunne kalles kineseren “El Chino” skal i følge rapporten ha svart; “Jeg blåser ikke, jeg kjørte ikke, dere er noen kjeltringer, noen sinker, dere er helt ubrukelige, instedet for å hjelpe oss, gir dere faen, dere er noen drittsekker”. Mens politibetjentene skrev rapport på stedet, kom det flere gloser; -“Ikke forstår jeg hvorfor dere skriver så masse, jeg kommer enda ikke å være tilstede, det gjør pappen min sammen med advokaten, og presidenten kommer til å løse alt sammen”. 

Trener og lagspillere slår ring om den argentinske guttungen som har vist dårlig dømmekraft, en dose umodenhet og litt lettere primadonna nykker.

-Vi skal ikke sparke Araujo, sier president i klubben, Miguel Àngel Ramìrez generøst.

UD Las Palmas forsøker febrilsk å unngå at folkeopinionen skal vende ryggen til den fortapte sønnen. Den 8 mars i år ble Sergio bøtelagt med 10 000 euro av fotballklubben for å ha “stukket av en kveld på by`n uten tillatelse”. Treneren Quique Setién kom også fort på banen og kunne ikke få fullrost “el Chino” som fotballspiller. Men til tross for hans forsonende tone la han også til; -“det er øyeblikk da han mister seg selv, da han glemmer hvem han er, hva han representerer og hva som er konsekvensene. Det er som en del av bevisstheten trekker i motsatt retning. Det er ikke lett, men vi forsøker å hjelpe fordi han er en god gutt, dyktig til å trene og stå på, selv om han har sine svake øyeblikk”.

-“Synes du jeg ser bekymret  ut, eller virker jeg ganske rolig”, spurte guttungen da han kom slentrende ut fra rettsalen, og forsvant like fort som han kom. Oppmøtet hos dommer i “hurtig-rettsaken” hadde ikke gjort han merkbart mer ydmyk. Etter 7 timer virket han mer selvsikker enn tidligere. -“Jeg er uskyldig, og det var slett ikke meg som kjørte bilen”, var hans eneste kommentar til pressekorpset som stod trippende utenfor. 

Inne i salen hadde angrepsspilleren  påstått å ikke kjenne seg igjen i Guardia Civils versjon av saken. Saken går da fra å ha status som sivil rettsak med mulighet for et rettsforlik, til å bli en straffesak som skal opp i retten den 26 oktober. 

Aktor begjærer da 11 måneders fengsel for Sergio Araujo og 2 års inndragelse av førerkortet. Mens forsvareren som er advokat Lino Chaparro som jobber for UD Las Palmas, ber om total frifinnelse. 

Ett eller annet sier meg noen må ut…..

Pedro  eller  Sergio ??????

Hold på håndbagasjen

I sin intense streben etter å redusere kostnader bestemte lavpris flyselskapene å ta betalt for all bagasje du vil ha med deg på reisen. Det vil si den kofferten du sender avgårde på bagasjebåndet. Prisen på selve flyturen skal være billig, eller den skal i alle fall høres forlokkende billig ut!! Da må man skrelle bort uvesentligheter og sørge for å kalle dem tilleggsutgifter. Det kan være skatter og avgifter, eller det kan være kofferten de fleste av oss alltid har med når vi drar på tur. Den som inneholder en del smått og godt i tilfelle av(?), samt noe klesbytte til ulike anledninger, undertøy, badetøy, litt norsk kaffe og toalettsaker. 

Bagasje koster uten tvil! Håndteringen av innsjekket bagasje koster og selve vekten i flyet koster i form av mer brensel. 

For at folk skulle lære seg å reise “lettere” ble det i mange tilfeller lokket med opp til 10 kilo håndbagasje inkludert i prisen. De krevde en viss maksimum størrelse på håndbagasjen, ned i minste centimeter. Flyselskapet solgte sågar små cabinvesker i riktig størrelse slik at det ikke skulle være noen tvil om at vi reisende holdt oss innafor!! Den enkle gikk vi på! Vi kjøpte riktig cabinveske og lærte oss å pakke “light”. På youtube ligger det mange videoer der små asiatiske damer lærer deg å få en middels stor familiegarderobe forminsket ned i en fyrstikkeske. Så det så!

Nå når vi har gått gjennom  denne prosessen av tilvenning, har vi som reisende fått nye vaner. En flyreise skal helst ikke koste over tusenlappen, og vi velger bort alle tilleggsytelser som fordyrer reisen. Vi pakker våre eiendeler i en cabine veske, kjøper med litt smørbrød og cola på flyplassen, sammen med en solid taxfree pose og dytter alt i den romslige “hattehyllen” inne i cabinen. 

Nede i det som kalles “bodega” på fly språket tumler det rundt noen få kofferter i et kjempestort lasterom. Rett og slett et resultat av flyselskapets egen politikk. Plutselig skjer det! Flybransjen innser at de har bitt seg selv i halen. Ombordstigningen i flyet tar stadig lenger tid. Folk sloss om plassen i “hattehyllene” og det oppstår heftige diskusjoner når folk skal forsøke å stue inn sine tilhørigheter. Dessuten er det på grensen til et sikkerhetsproblem. Hvor mye vekt tåler egentlig “hattehyllene”? Ved litt kraftig turbulens kan lukkemekanismen svikte og tunge gjenstander falle ut. Fulle spritflasker kan slås i stykker, parfyme lekke ut og ikke minst kan alle Syden minnene til Fru Hansen ramle ned i fanget på medpassasjerer når luken åpnes. Det er ikke å leke med.

Derfor har en del flyselskaper måttet revurdere sitt utgangspunkt. De hadde nok ikke forutsett at samtlige skulle ta med seg så mye som overhodet mulig ombord. De hadde nok heller håpet at folk skulle sende kofferten på bagasjebåndet slik de gjorde før, bare med den lille forskjellen at de nå betalte noen hundrelapper for det. På den måten ville den reelle prisen på reisen gi en mer attraktiv bruttofortjeneste. 

Hva gjør så flyselskapene? Jo, de gir beskjed til sine utskremte medarbeidere at de på en vennlig måte skal tilby så mange som mulig at de HELT GRATIS kan få sendt sin håndbagasje på båndet slik at de slipper alt bryderi med å slepe den med ombord. SÅååå generøst!!!! Det er bare det, at Fru Hansen som nå har lært seg å pakke alle tilhørigheter i en veske som måler 56x46x25 cm, med den fordelen av at hun slipper å vente på bagasjen på flyplassen, lett rekker første flybussen og har alle sine ukeblader, sin laptop og medisiner til hands, overhodet ikke er interessert i å sende sin håndbagasje på båndet. 

Hun rister energisk på hodet, takker for tilbudet og vender på klakken. Det er da flyplass personalet ikke lenger makter å holde på den hyggelig tonen. De mer eller mindre krever at Fru Hansen skal sende sin bagasje, påstår at målene ikke holder og at de tilkaller politiet som kommer å nekte henne ombord stigning på grunn av hysterisk oppførsel. 

Jeg har sett det en gang, jeg har sett det to ganger og jeg har sett det opp til flere ganger. For ikke lenge siden stod det i svenske Expressen om en kvinne som ble stående igjen på Gran Canarias flyplass fordi hun hadde oppført seg upassende når flyselskapet krevde at hun skulle sende avgårde sin håndbagasje. 

Nei, upassende oppførsel er det flyselskapene som provoserer fram. Er det virkelig slik at håndbagasjen slik den tillates i dag tar for stor plass i cabinen, ja, da er det et resultat av at man i sin tid innførte en avgift for å sende bagasje på båndet. Da kan man ikke nå, røske fra folket den tillatte håndbagasjen og sende den avgårde med alle personlige tilhørigheter og uten eierens samtykke. Da må man rett og slett reversere og inkludere mer en koffert i billetten. 

I det øyeblikket du som passasjer får lov til å sende en koffert (inkludert i prisen), så vil automatisk håndbagasjen bli mindre. Den vokste nemlig i det øyeblikket det kostet noe å ta med seg en koffert. Er det så vanskelig å forstå????

God reise alle sammen, og god sommer! 

Reiselysten utfordres

Selv om vi allerede i begynnelsen av april i år har lagt Påsken bak oss, er det ikke historien om en enkelt manns korsfestelse, død og oppstandelse som ligger spikret på netthinna.

En flykapring i Egypt som endte godt, selv om det var dramatisk nok for de som skulle fra Alexandria til Kairo og endte opp på Kypros med status som gissel. En tulling med “personlig” motiv krevde å komme hjem til ekskona, og truet med å være i besittelse av et såkalt bombebelte. En slik hendelse  kan ta reiselysten fra noen og enhver. 

Det er nettopp summen av en rekke skrekkinnjagende hendelser i nær og fjern omkrets som gjør oss mindre eventyrlystne. Det er få som ønsker å reise med livet som innsats. Vi har lopper i blodet og penger på bok, men er underernærte på sol og varme. Nå nærmer sommeren seg og planer for ferien skal legges. Hvor i all verden drar vi? 

Terrorfrykt gjorde at turistene uteble fra Brussel i Påsken. Vanligvis så ferietravle handlegater, cafeer og restauranter stod folketomme. Den dramatiske effekten av terror viste seg i kroner og øre allerede i desember. Etter at terroristene slo til i Paris, høynet også den belgiske hovedstaden terrortrusselnivået i landet til det høyeste, og dermed mistet mange appetitten på EU-hovedstaden. 

Ikke var det spesielt romantisk å oppsøke ”kjærlighetens by” etter at Saint Denis, en forstad til Paris ble angrepet med automatgevær, håndgranater og eksplosiver  i november i fjor, der 130 menneskeliv brutalt ble tatt av dage, mens ennå flere mennesker ble offer for en bunnløs sorg og en ubeskrivelig redsel. 

Etter revolusjonen i 2011 har etterspørselen på reiser til Egypt falt betraktelig. Utenriksdepartementet frarådet alle reiser eller opphold på Sinai. Etter at landets militære avsatte president Mohammed Mursi i et kupp i 2013 håpet man på en stabilitet i landet. Men den gang ei. Sinai-halvøya i Egypt har vært rammet av en rekke drap og bombeangrep de siste månedene. Nåværende president Abedel Fattah al-Sisi sier hele regionens stabilitet er truet av opprørsgrupper, og har erklært unntakstilstand i deler av Nord-Sinai.  

Egyptiske turistmyndigheters ambisiøse plan for å få turistene tilbake fikk nok et slag i ansiktet. Hele 50% av chartersalget til Egypt forsvant som dugg for solen da et passasjerfly med 224 mennesker om bord styrtet på vei fra Sharm el-Sheikh i november 2015. Britisk etterretning var raskt ute med teorien om at det lå en bombe i flyet, og forholdet til Russland ble satt på prøve.

Det ble ikke bedre av at væpnede menn angrep et turisthotell i Hurgahada, der to svensker og en østerriksk kvinne ble skadet. Hurgahada som sammen med feriestedet Sharm el-Sheikh står på menyen til de største skandinaviske reisearrangører. 

I Tunisia ble den ”Arabiske våren” innledet den 17. Desember 2010. Det var rettet mot det sittende regimet, med krav om demokratiske reformer. Tunisia er landet lengst nord i Afrika med vakre strender, eksotiske matretter og et historisk sus. 

Det vakre reklamebildet slo sprekker da en selvmordbomber sprengte seg selv i luften på en turiststrand i nærheten av byen Sousse utenfor hovedstaden  Tunis i oktober 2013. 

To år senere blir 40 turister drept i to forskjellige angrep i byen Sousse. Turister av ulike nasjonaliteter ble regelrett slaktet ned midt på dagen mens de solte seg og badet på stranden. 

Da var det bare tre måneder siden 22 mennesker ble drept og like mange såret i angrepet mot et museum og landets nasjonalforsamling.  Tunisiske myndigheter beskriver angrepet som en terrorhandling. Den 24 november samme år smeller det igjen i en buss i Tunis, hovedstaden i Tunisia. 

Tyrkia er et attraktivt reisemål. Men også der går reiselysten på akkord med seg selv. Reisearrangørene forteller om 50 til 70 prosent nedgang. Senest i februar i år ble Ankara rammet av en bilbombe som tok 28 menneskeliv, og i januar ble Istanbul rammet av et terrorangrep som krevede 10 menneskeliv. Går vi tilbake til oktober i fjor ble en fredsmarsj i Ankara angrepet og over 100 personer ble drept. 

På grunn av konflikten med Russland, kommer det nok færre russiske turister. Det gjør plass til flere skandinaver og eventuelt billigere priser for den som ikke lar redselen ta overhånd. Mange har leilighet i Antalya-området og mener det vakre ferieområdet ved Middelhavet er trygt og fredfullt. 

Det meldes om en større dreining i chartertrafikken mot Hellas, Italia og ikke minst Spania. 

Hellas har hatt sitt å slite med. De stakkars grekerne har fått smake mer av den globale krisen enn de har godt av. Dessuten har de sin egen krise å slite med etter grådig å ha forsynt seg av et nesten ubegrenset lånemarked da de fikk tilgang til valutaunionen. Det viste seg at de i årevis hadde løyet grundig om størrelsen på gjelden, og da ble ikke kredittratingbyråene nådige.  Nå håper de at turistene ikke ville svikte dem i en vanskelig tid og forventet turistrekord med over 20 millioner besøkende i 2015. Det kriserammede landet står på konkursens rand. Men turistnæringen skaper direkte 750 000 arbeidsplasser i Hellas. Her er det ikke terror aksjoner som skremmer turistene, men en bekymring for ikke å komme seg hjem igjen om flyselskapet går konkurs. Eller om minibankene ikke kan gi solhungrige turister cash når de behøver det. 

En annen prøvelse for grekerne er flyktninger på flukt fra krig og elendighet, drevet av håpet om et bedre liv. Begrepet ”øyhopping” har fått et helt annen betydning. Middelhavet har blitt en gravplass for tusenvis av mennesker som aldri kom frem. De siste årene har både Hellas og Italia hatt skrekkelige kapasitetsproblemer, nå er det nye land som Ungarn som opplever det – og mottakssystemet er satt ut av spill. Barnelik som skylles i land, og mennesker som utnyttes av smuglere og  gis falske forhåpninger, men blir møtt av høye stengsler og et Europa som har ikke klarer å ta imot flere, som har kollapset og som stadig blir mer redde for ”fremmede”. 

”Frykt ikke”, sier engelen i Påskeevangeliet. Og det er omtrent det samme som politikere av ulik valør og nasjonalitet sier til sine landsmenn, etter at de har skrevet et offentlig telegram til det rammede landets myndigheter, og fordømt hendelsen. Som om det var et plaster på såret.

Seriøst??? Det er ikke så enkelt å følge oppfordringen. For frykten er snublende nær oss. Vi frykter for krig, kriser, ulykker, fattigdom, sykdom og død. Og det har ikke blitt mindre å frykte i vår tid. Stadig erfarer vi  menneskets groteske evne til å utføre onde handlinger motivert av hat, ekstremisme og hevn. 

Men i spenningen mellom å trygge vår fremtid og vissheten om at vi ikke kan kontrollere det som kommer, må vi leve våre liv. Kanskje aller mest frykter vi frykten selv, at den skal få oss til å resignere eller bli likegyldige av skrekk.

Terror er angrep på demokratiske grunnverdier. Å kunne bevege seg fritt er et av kjennetegnene ved et demokratisk samfunn.

Nå lokker reisearrangørene med billig-Karibia, nemlig Puerto Rico dit det går direktefly fra Oslo. Eller det spektakulære Dubai, dit kvinnekampen ennå ikke har nådd. Siri Lanka og Columbo som byr på kolonihistorie og te plantasjer høres fristende ut, men da må du eventuelt fly Turkish Airlines via Istanbul…!!!

Tryggere høres det ut med landsby ferie i England, sykkeltur på Gotland, en Besseggen tur i Norge eller Vertshus ferie i Danmark. Men så var det været da….man kan jo aldri være trygg på at det blir sol og varmt nok. 

Da er det godt med Gran Canaria. Øya som alltid innfrir. Varmt og godt. Nært og kjært. Utfordrende og oppmuntrende. 

Du er alltid velkommen … og velkommen tilbake!