Det engelske landslaget i sykkel er på treningsleir på Gran Canaria. De satser ekstra i år fordi London er vertskap for de Olympiske Leker. Magnus Brackstedt, som i 2004 vant Paris-Roubaix signaliserer at Gran Canaria er det perfekte stedet for trene på sykkel. Med sine sterke stigninger i naturen, hjelper det oss å forberede oss for de tøffeste etappene på sesongen.
Kommunen San Bartolomé de Tirajana tilbyr en omfattende, sportslig infrastruktur, som hvert år fører til en betydelig økning i antall ankommende idrettsgrupper, eller også profesjonelle utøvere, promoterer en stolt ordfører i brede ordelag.
Videre forteller ordføreren Marco Aurelio Perez at alt skal gjøres markedsføringsmessig for at stadig flere idrettsutøvere kommer til Gran Canaria når værforholdene i deres hjemland ikke tillater dem å trene utomhus. Han remser opp at det finnes grenseløst med sportslige installasjoner, og hotell som passer for denne type turisme. I tillegg disponerer kommunen en service i transport, helsevesen, restauranter og fritidstilbud som er “outstanding”. For ikke å glemme strender og et stabilt klima…
Medaljens bakside nevnes overhodet ikke. Nemlig at det ikke alltid er nok med et stabilt klima. Satser man på en ny målgruppe, må forholdene tilrettelegges for dem på lik linje med alle andre. Fem syklister er påkjørt og drept i de 3 første månedene av året på Kanariøyene. Fire av dem på Gran Canaria og en på Tenerife. Den verste måneden var januar da 2 syklister ble meiet ned i løpet av 24 timer. I skrivende stund var det siste offeret en østerriker som ferierte på Bahia Feliz. Han hadde bare strekningen fra San Agustin til Bahia Feliz igjen, da en av lokalbussene fra Global dro han med seg bortover asfalten på veien GC-500 ved Moro Besudo. Nærgående bilder fra åstedet viste kroppslige rester smurt utover asfalten, i lokalavisa dagen etterpå. Han var på vei hjem for å møte sine venner ved hotellet, det var mørkt og dårlig sikt, men syklisten hadde alle lykter og reflekser som påkreves stod det i teksten.
Den 3.mars mistet en ung atlet fra Telde/Gran Canaria livet på den samme veien på høyde med Pasito Blanco. Manuel Carreño var 33 år og jobbet som brannmann. Han trente til triatlon (svømming/sykling/løpning) på Lanzarote og fikk de beste skussmål av venner og kolleger. Manuel skal ha fått problemer med sykkelkjedet og falt, da en personbil knuste ham mot asfalten. Skadene var så store at livet ikke stod til å redde.
I januar mistet en hollandsk turist livet da han ble påkjørt av en lastebil, mens han lå og trente på veien opp mot Montana de la Data, ovenfor Palmitos Park. Under 24 timer senere mistet en italiensk turist livet da han ble påkjørt i tunnelen ved Medio Almud på Tenerife.
I fjor ble en, ung svensk lovende syklist påkjørt og drept i Playa del Ingles, like ved politistasjonen på GC-500. Sjåføren som ble blendet av solen i morgentimene, mente han ikke hadde sett syklisten før det smalt! Forrige uke sneiet en mørk Mercedes en gruppe syklister på Mallorca, før den sendte en kvinnelig syklist opp i luften som smalt mot et tre langs veien, og døde momentant. Hennes mann var en av de andre syklistene og vitne til hendelsen. I Mercedesen satt en politiker og høyt oppstående embetsmann, som det skulle vise seg hadde 5 ganger tillatt promille i blodet.
Rundt 30 000 utenlandske sykkelturister ankommer Gran Canaria pr høysesong (okt-april), hvilket innebærer en fakturering på 250 000 hotellnetter på sørsiden av øya. Og mens foreldre og venner sørger sine overkjørte kjære, som fikk bøte med livet i trafikken på Gran Canaria, ønsker de to kommunen San Bartolomé de Tirajana og Mogan stadig flere syklister, treningsleir grupper og profesjonelle velkommen. Idrettsturisme er det nye levebrødet. Mens kulda og snøen legger et lokk på treningsmulighetene i nord-europa, lokker Kanariøyene med et fabelaktig klima, en variert natur med flatmark og fjell. Det er bare et par detaljer man har uteglemt i reklamen, og i iveren etter å fylle hotellsenger og minske arbeidsledigheten;
Det finnes ingen kanarisk kultur som tilsier at myke trafikanter har noe som helst på veiene å gjøre. Det finnes en inneboende og grunnleggende mangel på respekt for alt som måtte stå i veien for høy hastighet og utnyttelse av den totale veibredden. Her gjelder regelen “den tøffeste vinner”, og det er som regel han som sitter inne i karosseriet og styrer gasspedalen og retningen, som går av med seieren. Bilisten sitter ene og alene med makta, og den vet han å benytte.
Det finnes ingen veier og ingen infrastruktur som tilgodeser syklister, knapt nok bilister. Snirklete veier oppover langs fjellsidene der oversikten er nullstilt og overraskelsene rundt hver sving mer spennende enn hva de fleste har godt av. Veien GC-500 som man tror seg skal være avlastet av den nye motorveien GC-1, har blitt reneste Nintendo-spillet for både syklister og bilister. Tunneler uten belysning, og en minimal veibredde der fjellveggen er alternativet på ene siden, og et nådeløst stup er alternativet på andre siden er hva som tilbys mot Mogan.
Hutte meg tu…..en ukes sykling på Gran Canaria har blitt reneste den reneste høyrisikosport..
Syklistene er spekket med selvtillit og egosentrisme som de fleste andre toppidrettsutøvere. I tillegg bruser adrenalinet gjennom blodet og treningsdosene øker i takt med fine klimaforhold. Det kan mange ganger virke som de ikke har skjønt at de deler veiene med firehjulinger og andre pansrede motorkjøretøyer. På dekk av få millimeter og et sete man ikke ser for bare rumpemuskler suser de av gårde som eneveldene på veiene. De utfordrer, irriterer og provoserer. Gjerne flere og flere i bredden, uten tegn til å vike for større krefter. Veien er deres og dagen tar de til vare……
Med andre ord; 3 faktorer som ikke er kompatible. Det må ende med tragedie, og dessverre for syklisten så blir det han som får betale den høyeste prisen. Hvem skal si “Nok er Nok”, …….ikke blir det politikerne i alle fall, trolig nok ikke bilistene heller…………da gjenstår det bare å se hvor mange syklister man kan avse før noen griper inn…..Mine tanker går uansett til familia og venner av de som fikk bøte med livet …. de som kom ned med sykkelen og kom hjem i kiste…
mandag 2. april 2012
fredag 2. mars 2012
Det er duket for forvirring...
Den internasjonale transportforeningen IATA (The International Air Transport Association) har endelig forstått at øyas navn ikke er Las Palmas, men Gran Canaria skriver kanarisk presse i gledesrus. Hittil har koden for å identifisere samtlige flyvninger til Gran Canaria vært LPA som står for Las Palmas. Etter et krav fra flyplass direktøren Alberto Martinez, skal alle informasjons skjermer i hele verden nå ta i bruk destinasjonsnavnet GRAN CANARIA.
De fleste ankommende turister til øya Gran Canaria, har observert at flyplassen ligger midt imellom sørsiden der de fleste turistsenger finnes, og “hovedstaden” Las Palmas. Det er 18 km fra flyplassen til Las Palmas i nord, eller også 25 km til turistområdene i sør. Flyplassen ligger sentralt plassert på øya, tilhørende kommunen Telde, om rett skal være rett!! Kanskje TLD (for Telde) hadde vært et kreativt påfunn, og en nykommer i touroperatørenes fristende kataloger?
Dog ikke å forveksle med TLT som er Tuluksak Airport i Alaska!!!
Etter at det er sagt, kommer fortsatt ombordstigningskort og baggasjelapper til å ha identifiseringsnavnet LPA påskrevet. Det framstår tydeligvis som alt for komplisert og frustrerende å by
tte dette faktum på samtlige flyplasser og hos samtlige flyselskaper, meldes det. Spørsmålet er bare nå hvor bagasjen med LPA-lapper blir sendt, når selve destinasjonsnavnet ikke lenger eksisterer. Nå gjelder det at samtlige baggsjelempere i hele verden har fulgt med i geografitimen og vet at LPA passasjerer og deres bagasje skal til Gran Canaria og ikke til LPA (Las Palmas), som ikke lenger eksisterer.
Og hva med alle turister som skal til Gran Canaria men ikke til Las Palmas. De burde jo være i sin fulle rett til å ha ARG på ombordstigningskortet om de skal til Arguineguin. Men i og med at Arguineguin promoneres under emblemet “Maspalomas Costa Canarias”, som egentlig ligger i en annen kommune er det kanskje like greit å reise uspesifisert. Da havner man liksom der man havner, og dessuten oftest til en billigere pris. Dessuten er ARG i følge den offisielle flyplass kodene, Walnut Ridge regionale lufthavn i Arkansas, USA.
For de av oss som skjønner at Gran Canaria og Las Palmas er en og samme sak, men har problemer med å uttale S`en, er sjansen stor for å havne på en helt annen kanarieøy, nemlig La Palma. Og mange er de som etter å ha hoppet på en “siste minutten” reise etter et nachspiel til PALMA og vandret hvileløst rundt på leting etter Canteras stranden. Uff, og uff, så lett det kan bli feil.........Las Palmas, La Palma, Palma…….og MasPalomas….
IATA har endelig godkjent øyas offisielle navn som internasjonal kode, sier en fornøyd Melchor Camon, turistrådmann i Cabildo (øyrådet), og trodde med det at det meste var løst. IATA opererer med en kode bestående av 3 bokstaver for hver enkelt flyplass. Flyplassen på Fuerteventura har for eksempel FUE, mens Lanzarote opererer med ACE (Arrecife som er hovedstaden på Lanzarote).
En IATA-flyplasskode er en kode bestående av tre bokstaver som identifiserer alle flyplassene i verden, som har passasjertrafikk. Koden er utstedt av International Air Transport Association (IATA). Koden brukes til billetter og bagasje, og finnes derfor ofte på bagasjelappen på koffertene.
Utsendelsen av kodene er bestemt av IATA (Resolution 767), og er administrert av IATA-hovedkvarteret i Montreal. Kodene skal egentlig være unike, men 323 av de 17.576 kodene blir brukt av mer enn én flyplass. Noe som kan føre til forvirring og såkalte “jorden rundt reiser” for enkelte kofferter på avveie.
Mens IATA-kodene er mest kjent for folk flest finnes det også en annen type kode, nemlig ICAO flyplasskoder som består av 4 bokstaver. Denne koden er den mest brukte innad i flybransjen, og blir blant annet brukt til å planlegge flyvninger. Denne koden brukes også til små private flyplasser, mens IATA-kodene kun finnes til flyplasser med passasjerer trafikk. Mange land som f.eks. Canada, bruker ikke IATA-kodene offisielt lenger, kun til billetter og bagasje.
Så de så – da skulle det ikke være noe problem!
Kampen for å få byttet ut LPA med GRAN CANARIA har pågått i flere måneder, og gleden var stor da IATA som sagt har sin administrasjon i Canada, endelig tok søknaden til etterretning og la seg flate for gran kanariernes ønskemål.
For å spe på frustrasjonen meldes det nå om at flyplassen Barajas i Madrid har byttet ut LAS PALMAS med GRAN CANARIA på samtlige av sine informasjonsskjermer, mens de fleste andre hovedflyplasser i Europa holder på det gamle LPA. Siden de fleste ankommende turister til Gran Canaria flyr ut fra tyske og engelske flyplasser der de tviholder på koden LPA...., mener turistmyndighetene at turistene til slutt ikke lenger vet hvor de skal på ferie!!
Enda et innslag i den totale forvirringen er at flyplassen på Gran Canaria som åpnet i 1933, ble den gang døpt til Gando Airport. Navnet fikk den etter Gando bukten beliggende nedenfor flyplassen mot havet. For et ukjent antall år siden ble det bestemt at flyplassens offisielle navn skulle være Aeropuerto de Gran Canaria, slik det er i dag. Likevel fortsetter mange eldre flyvertinner å ønske folk velkommen til Gando når landingshjulene tar bakken. Gammel vane er vond å vende. Det samme tenker nok øvrige flyplasser i Europa når de fortsatt holder hardnakket på Las Palmas isteden for Gran Canaria.
Mens man enda snakker om komplikasjoner, valgte ansvarlige politikere å ta opp en annen «historisk» frustrasjon som de har forsøkt å løse siden lenge tilbake. Kommunen San Bartolome de Tirajana (San Agustin, Playa del Ingles, Maspalomas, San Fernando) markedsfører seg under emblemet «Maspalomas Costa Canarias». Samtidig promoterer kommunen Mogan (Arguineguin, Puerto Rico, Amadores, Tauro og Mogan) seg under samme emblem på for eksempel turistmesser. Dette er en diskusjon som har pågått i mange år, uten at man har kommet fram til en løsning melder ansvarlige turistmyndigheter. Og alt dette mens storebror og verste konkurrenten Tenerife har lykkes i å promotere hele øya under samme navn, har Gran Canaria gjort det motsatte.
I januar måned har samtlige turistmyndigheter og politikere befunnet seg på turistmessen i Madrid (FITUR), der kommunen San Bartolome de Tirajana har forsøkt å kapre turister under navnet «Maspalomas Costa Canarias», på samme måte som Mogan kommune.
Men ingenting har gjort innbyggerne på Gran Canaria mer forbannet enn Tenerifes siste markedsførings stunt. Det viser seg at “los chicharrero`s” (som man kaller folk fra Tenerife) har brukt vakre strand- og miljø bilder fra Anfi del Mar (Arguineguin) i sin promotering av naboøya. Og med den historiske rivaliseringen mellom de to øyene, blir dette som å banne i kjerka!
Og samme kan det vel være, så lenge solen skinner......synes andre……
De fleste ankommende turister til øya Gran Canaria, har observert at flyplassen ligger midt imellom sørsiden der de fleste turistsenger finnes, og “hovedstaden” Las Palmas. Det er 18 km fra flyplassen til Las Palmas i nord, eller også 25 km til turistområdene i sør. Flyplassen ligger sentralt plassert på øya, tilhørende kommunen Telde, om rett skal være rett!! Kanskje TLD (for Telde) hadde vært et kreativt påfunn, og en nykommer i touroperatørenes fristende kataloger?
Dog ikke å forveksle med TLT som er Tuluksak Airport i Alaska!!!
Etter at det er sagt, kommer fortsatt ombordstigningskort og baggasjelapper til å ha identifiseringsnavnet LPA påskrevet. Det framstår tydeligvis som alt for komplisert og frustrerende å by
tte dette faktum på samtlige flyplasser og hos samtlige flyselskaper, meldes det. Spørsmålet er bare nå hvor bagasjen med LPA-lapper blir sendt, når selve destinasjonsnavnet ikke lenger eksisterer. Nå gjelder det at samtlige baggsjelempere i hele verden har fulgt med i geografitimen og vet at LPA passasjerer og deres bagasje skal til Gran Canaria og ikke til LPA (Las Palmas), som ikke lenger eksisterer.Og hva med alle turister som skal til Gran Canaria men ikke til Las Palmas. De burde jo være i sin fulle rett til å ha ARG på ombordstigningskortet om de skal til Arguineguin. Men i og med at Arguineguin promoneres under emblemet “Maspalomas Costa Canarias”, som egentlig ligger i en annen kommune er det kanskje like greit å reise uspesifisert. Da havner man liksom der man havner, og dessuten oftest til en billigere pris. Dessuten er ARG i følge den offisielle flyplass kodene, Walnut Ridge regionale lufthavn i Arkansas, USA.
For de av oss som skjønner at Gran Canaria og Las Palmas er en og samme sak, men har problemer med å uttale S`en, er sjansen stor for å havne på en helt annen kanarieøy, nemlig La Palma. Og mange er de som etter å ha hoppet på en “siste minutten” reise etter et nachspiel til PALMA og vandret hvileløst rundt på leting etter Canteras stranden. Uff, og uff, så lett det kan bli feil.........Las Palmas, La Palma, Palma…….og MasPalomas….
IATA har endelig godkjent øyas offisielle navn som internasjonal kode, sier en fornøyd Melchor Camon, turistrådmann i Cabildo (øyrådet), og trodde med det at det meste var løst. IATA opererer med en kode bestående av 3 bokstaver for hver enkelt flyplass. Flyplassen på Fuerteventura har for eksempel FUE, mens Lanzarote opererer med ACE (Arrecife som er hovedstaden på Lanzarote).
En IATA-flyplasskode er en kode bestående av tre bokstaver som identifiserer alle flyplassene i verden, som har passasjertrafikk. Koden er utstedt av International Air Transport Association (IATA). Koden brukes til billetter og bagasje, og finnes derfor ofte på bagasjelappen på koffertene.
Utsendelsen av kodene er bestemt av IATA (Resolution 767), og er administrert av IATA-hovedkvarteret i Montreal. Kodene skal egentlig være unike, men 323 av de 17.576 kodene blir brukt av mer enn én flyplass. Noe som kan føre til forvirring og såkalte “jorden rundt reiser” for enkelte kofferter på avveie.
Mens IATA-kodene er mest kjent for folk flest finnes det også en annen type kode, nemlig ICAO flyplasskoder som består av 4 bokstaver. Denne koden er den mest brukte innad i flybransjen, og blir blant annet brukt til å planlegge flyvninger. Denne koden brukes også til små private flyplasser, mens IATA-kodene kun finnes til flyplasser med passasjerer trafikk. Mange land som f.eks. Canada, bruker ikke IATA-kodene offisielt lenger, kun til billetter og bagasje.
Så de så – da skulle det ikke være noe problem!
Kampen for å få byttet ut LPA med GRAN CANARIA har pågått i flere måneder, og gleden var stor da IATA som sagt har sin administrasjon i Canada, endelig tok søknaden til etterretning og la seg flate for gran kanariernes ønskemål.
For å spe på frustrasjonen meldes det nå om at flyplassen Barajas i Madrid har byttet ut LAS PALMAS med GRAN CANARIA på samtlige av sine informasjonsskjermer, mens de fleste andre hovedflyplasser i Europa holder på det gamle LPA. Siden de fleste ankommende turister til Gran Canaria flyr ut fra tyske og engelske flyplasser der de tviholder på koden LPA...., mener turistmyndighetene at turistene til slutt ikke lenger vet hvor de skal på ferie!!
Enda et innslag i den totale forvirringen er at flyplassen på Gran Canaria som åpnet i 1933, ble den gang døpt til Gando Airport. Navnet fikk den etter Gando bukten beliggende nedenfor flyplassen mot havet. For et ukjent antall år siden ble det bestemt at flyplassens offisielle navn skulle være Aeropuerto de Gran Canaria, slik det er i dag. Likevel fortsetter mange eldre flyvertinner å ønske folk velkommen til Gando når landingshjulene tar bakken. Gammel vane er vond å vende. Det samme tenker nok øvrige flyplasser i Europa når de fortsatt holder hardnakket på Las Palmas isteden for Gran Canaria.
Mens man enda snakker om komplikasjoner, valgte ansvarlige politikere å ta opp en annen «historisk» frustrasjon som de har forsøkt å løse siden lenge tilbake. Kommunen San Bartolome de Tirajana (San Agustin, Playa del Ingles, Maspalomas, San Fernando) markedsfører seg under emblemet «Maspalomas Costa Canarias». Samtidig promoterer kommunen Mogan (Arguineguin, Puerto Rico, Amadores, Tauro og Mogan) seg under samme emblem på for eksempel turistmesser. Dette er en diskusjon som har pågått i mange år, uten at man har kommet fram til en løsning melder ansvarlige turistmyndigheter. Og alt dette mens storebror og verste konkurrenten Tenerife har lykkes i å promotere hele øya under samme navn, har Gran Canaria gjort det motsatte.
I januar måned har samtlige turistmyndigheter og politikere befunnet seg på turistmessen i Madrid (FITUR), der kommunen San Bartolome de Tirajana har forsøkt å kapre turister under navnet «Maspalomas Costa Canarias», på samme måte som Mogan kommune.
Men ingenting har gjort innbyggerne på Gran Canaria mer forbannet enn Tenerifes siste markedsførings stunt. Det viser seg at “los chicharrero`s” (som man kaller folk fra Tenerife) har brukt vakre strand- og miljø bilder fra Anfi del Mar (Arguineguin) i sin promotering av naboøya. Og med den historiske rivaliseringen mellom de to øyene, blir dette som å banne i kjerka!
Og samme kan det vel være, så lenge solen skinner......synes andre……
torsdag 2. februar 2012
Forbudskommunen MOGÁN
Hva skal man si? Nå har PP (Partido Popular) fått makta og begge endene, og det gjør seg utslag i forbud. I alle fall når det gjelder Mogan kommune. Borgemesteren Paco González og hans disipler bestemte seg over natten at det skulle bli røykeforbud på alle strender i den populære feriekommunen. Og hvem kan si noe i mot det? De som røyker bør helt klart ti stille, de er allerede klassifisert som mindre intelligente. De som ikke røyker lider mindre, og de fleste utlendinger har ikke stemmerett.
Å røyke har ingenting positivt med seg, bortsett fra at det sysselsetter tobakksodlere, og gir klingende mynt i statskassa. Ellers hadde man sementert salget for lenge siden. At røykere skyves lenger og lenger ut i kulda er jo vi skandinaver vant med, men at man nå var på trappene til å kastes oss ut fra strendene i Mogan, kom kanskje litt brått på. At man ville bøtelegge synderne 450 euro var kanskje noe saftig, sånn rett over disk. Men smaker det, så koster det sa ei gammel tante til meg en gang. Hun visste hva hun snakke om!
Jeg tror de fleste forstår at et slikt forbud er til det bedre, både helsemessig og miljømessig. Men jeg tror ærlig talt ikke det var den noble tanken som lå bak forbudet. I mange år har det vært påpekt at strendene på Gran Canaria burde være i besittelse av filtreringsmaskiner som siler sanden. Det har man valgt å nedprioritere. Selv om det store markedføringsproduktet på sørsiden av Gran Canaria, alltid har vært klima og strendene. Man har også påpekt at det bør være påbud og plikt til å plukke opp skiten etter lufting av hunden. En annen sak man har nedprioritert. Skal man få orden og renslighet er det bedre å pålegge, og ikke minst pålegge andre, enn selv å prestere service. Det gjør at man slår 2 fluer i en smekk; man både legger ansvaret over på andre, og man kan økonomisk tjene på det.
En god idé synes Paco Gonzàlez!!!
En annen god idé kom bare et par dager senere. Da foreslo samme borgemester at når man vel var igang med forbud, så kunne man like gjerne dra til med flere. Forrige ukes tragisk drukningsulykke i La Coruña i Nord-Spania, der 4 liv gikk tapt etter at et par studenter hoppet i et stormfullt hav nattestid, ble det som utløste ideen om å forby bading i havet etter mørkets utbrudd i Mogan kommune!!!!
At 12 mennesker tragisk nok omkom i trafikken samme helg, førte heldigvis ikke til at samme mann benyttet sitt mandat til å forby bilkjøring generelt i Mogan kommune! Hvordan han hadde tenkt å ordne med overvåking av samtlige strender nattestid fremkom aldri. Men jeg må spørre meg om det ikke ville kostet det samme å ha et par livreddere spaserende ved strandkanten nattestid, som å ha en konstant overordnet maktelite som skulle sett til at forbudet ble overhold, og bøter rekvirert. Det ville i så fall vært som et servicetilbud å betrakte, og således et positivt signal! Han påstår at forbudet skulle vedtas ene og alene fordi man bekymrer seg for folks sikkerhet. Så da så!
Protestene lot ikke vente på seg. Heldigvis. Hvor går grensen? Om man vasser i vannkanten, er det å bade? Mange mener at det bare er fulle folk som bader nattestid. Og så lenge det ikke er noe man selv kunne tenke seg å gjøre så er det greit å forby det? Fiskerne lurte på om de kunne kaste loss nattestid. Fikk du bade fra din private båt, om den ligger forankret noen meter ut fra vannkanten? Har en borgemester rett til å forby en allemannsrett? Hva skjer med den som bader? Hva skjer om du er uheldig å falle i vannet?
Vi snakker dessuten om en destinasjon som gråter over tapt turisme og stadig økende arbeidsledighet? I samme kommune opplevde vi en tragisk dødsulykke der to mennesker omkom i en gasseksplosjon, bl.a. en norsk kvinne. Ikke ble det noe forbud om å fylle gass under de omstendigheter som rådet. Ikke ble noen sikkerhetsregler endret, rapporter offentliggjort eller ansvar plassert.
At folk drukner er så utrolig tragisk i seg selv, at preventive innsatser for å unngå at det skal skje, er noe alle takker og tar imot. Men et forbud mot å rusle ned på stranden og ta et kveldsdupp, føle friheten, varmen langt inn i sene nattetimer, eller kanskje spasere i vannkanten henger ikke på greip. Det blir nesten som å sette opp et generelt «uvedkommende forbudt» skilt i kommunen som nettopp lever av de fleste andre europeere ikke har dette privilegiet i sitt hjemland, og dermed opprettholder en kjærkommen besøksstatistikk i Mogan.
Er det kanskje slik at vi sliter med unormalt høy statistikk når det gjelder drukningsdød om natten. Nei, det er akkurat omvendt. De fleste drukningsulykker skjer midt på dagen, mens stranden er full av folk. Utrolig og tragisk er også at mange druker i pooler, og kan ligge på bunnen en stund før de andre badegjestene eller badevakter oppdager det! Det er altså ikke en masse drukningsulykker nattestid i kommunen som har utløst dette forbudet. Det er rett og slett en spinnvill idé om maktutøvelse, isteden for å plassere ansvaret der det hører hjemme.
Paco Gonzàlez innså til slutt at slaget var tapt. Facebook reddet oss fra overmakten. Eller så var det slik at de reddet seg selv. Borgemester Gonzàlez la seg flat og tok tilbake sitt forslag. Motstanden og protestene hadde gjort inntrykk. Og kommentarene kom ikke fra turistene, de kom fra spanjolene som forstod seg på turisme og egen frihet til leve, og ta de risikoer som følger med det. Jeg er stolt av kanarierne som ofte lar autoritetsrespekten gå foran sunn fornuft. Men denne gang ei! Mange mente at det nå var på tide å feie for egen dør. Var man red for at folk skulle drukne i kanariske farvann så fikk man bruke penger og energi på å ansette badevakter som jobber nattestid. De ville antageligvis kreve mindre enn et lov utøvende politikorps som skulle springe etter halvnakne badegjester i tussmørket.
Dessuten var det en del andre sikkerhetsvariabler i kommunen som siden lenge tilbake var påpekt, uten at noen som helst tiltak var iverksatt. Rekkverk der folk kan falle ned, dårlige trapper der eldre snubler, dårlige veier der folk kjører utfor. At sikkerheten generelt skulle ivaretas for såvel kanarierne som for besøkende gjester. Men disse tingene løses ikke ved generelle forbud, de løses ved tiltak som krever noe annet av kommunen enn å skrive ut bøter!
Nå sier Paco Gonzàlez at han leter etter andre løsninger. Eventuelle røykfrie soner på strendene, eller visse påbud isteden for forbud!! Men det totale røykeforbudet i Mogan er altså ikke gjeldene lenger. Det kom ikke lenger enn til forsiden i pressen. Når det gjelder forbud mot natt bad i havet, innser han i en offentlig uttalelse at det hele var lite gjennomtenkt, og rett og slett ikke lar seg gjennomføre. Det ryktes også om at han har fått reprimande fra høyere hold for å begi seg inn på et område der han verken har forbudsrett eller utøvende makt. Det mest positive var at folkets røst hadde så stor gjennomslagskraft. Mon tro om han ikke også i fremtiden vil teste ut sine kreative påfunn på Facebooksiden sin først.............
Det gjelder å henge med..!
Å røyke har ingenting positivt med seg, bortsett fra at det sysselsetter tobakksodlere, og gir klingende mynt i statskassa. Ellers hadde man sementert salget for lenge siden. At røykere skyves lenger og lenger ut i kulda er jo vi skandinaver vant med, men at man nå var på trappene til å kastes oss ut fra strendene i Mogan, kom kanskje litt brått på. At man ville bøtelegge synderne 450 euro var kanskje noe saftig, sånn rett over disk. Men smaker det, så koster det sa ei gammel tante til meg en gang. Hun visste hva hun snakke om!
Jeg tror de fleste forstår at et slikt forbud er til det bedre, både helsemessig og miljømessig. Men jeg tror ærlig talt ikke det var den noble tanken som lå bak forbudet. I mange år har det vært påpekt at strendene på Gran Canaria burde være i besittelse av filtreringsmaskiner som siler sanden. Det har man valgt å nedprioritere. Selv om det store markedføringsproduktet på sørsiden av Gran Canaria, alltid har vært klima og strendene. Man har også påpekt at det bør være påbud og plikt til å plukke opp skiten etter lufting av hunden. En annen sak man har nedprioritert. Skal man få orden og renslighet er det bedre å pålegge, og ikke minst pålegge andre, enn selv å prestere service. Det gjør at man slår 2 fluer i en smekk; man både legger ansvaret over på andre, og man kan økonomisk tjene på det.
En god idé synes Paco Gonzàlez!!!
En annen god idé kom bare et par dager senere. Da foreslo samme borgemester at når man vel var igang med forbud, så kunne man like gjerne dra til med flere. Forrige ukes tragisk drukningsulykke i La Coruña i Nord-Spania, der 4 liv gikk tapt etter at et par studenter hoppet i et stormfullt hav nattestid, ble det som utløste ideen om å forby bading i havet etter mørkets utbrudd i Mogan kommune!!!!
At 12 mennesker tragisk nok omkom i trafikken samme helg, førte heldigvis ikke til at samme mann benyttet sitt mandat til å forby bilkjøring generelt i Mogan kommune! Hvordan han hadde tenkt å ordne med overvåking av samtlige strender nattestid fremkom aldri. Men jeg må spørre meg om det ikke ville kostet det samme å ha et par livreddere spaserende ved strandkanten nattestid, som å ha en konstant overordnet maktelite som skulle sett til at forbudet ble overhold, og bøter rekvirert. Det ville i så fall vært som et servicetilbud å betrakte, og således et positivt signal! Han påstår at forbudet skulle vedtas ene og alene fordi man bekymrer seg for folks sikkerhet. Så da så!
Protestene lot ikke vente på seg. Heldigvis. Hvor går grensen? Om man vasser i vannkanten, er det å bade? Mange mener at det bare er fulle folk som bader nattestid. Og så lenge det ikke er noe man selv kunne tenke seg å gjøre så er det greit å forby det? Fiskerne lurte på om de kunne kaste loss nattestid. Fikk du bade fra din private båt, om den ligger forankret noen meter ut fra vannkanten? Har en borgemester rett til å forby en allemannsrett? Hva skjer med den som bader? Hva skjer om du er uheldig å falle i vannet?Vi snakker dessuten om en destinasjon som gråter over tapt turisme og stadig økende arbeidsledighet? I samme kommune opplevde vi en tragisk dødsulykke der to mennesker omkom i en gasseksplosjon, bl.a. en norsk kvinne. Ikke ble det noe forbud om å fylle gass under de omstendigheter som rådet. Ikke ble noen sikkerhetsregler endret, rapporter offentliggjort eller ansvar plassert.
At folk drukner er så utrolig tragisk i seg selv, at preventive innsatser for å unngå at det skal skje, er noe alle takker og tar imot. Men et forbud mot å rusle ned på stranden og ta et kveldsdupp, føle friheten, varmen langt inn i sene nattetimer, eller kanskje spasere i vannkanten henger ikke på greip. Det blir nesten som å sette opp et generelt «uvedkommende forbudt» skilt i kommunen som nettopp lever av de fleste andre europeere ikke har dette privilegiet i sitt hjemland, og dermed opprettholder en kjærkommen besøksstatistikk i Mogan.
Er det kanskje slik at vi sliter med unormalt høy statistikk når det gjelder drukningsdød om natten. Nei, det er akkurat omvendt. De fleste drukningsulykker skjer midt på dagen, mens stranden er full av folk. Utrolig og tragisk er også at mange druker i pooler, og kan ligge på bunnen en stund før de andre badegjestene eller badevakter oppdager det! Det er altså ikke en masse drukningsulykker nattestid i kommunen som har utløst dette forbudet. Det er rett og slett en spinnvill idé om maktutøvelse, isteden for å plassere ansvaret der det hører hjemme.
Paco Gonzàlez innså til slutt at slaget var tapt. Facebook reddet oss fra overmakten. Eller så var det slik at de reddet seg selv. Borgemester Gonzàlez la seg flat og tok tilbake sitt forslag. Motstanden og protestene hadde gjort inntrykk. Og kommentarene kom ikke fra turistene, de kom fra spanjolene som forstod seg på turisme og egen frihet til leve, og ta de risikoer som følger med det. Jeg er stolt av kanarierne som ofte lar autoritetsrespekten gå foran sunn fornuft. Men denne gang ei! Mange mente at det nå var på tide å feie for egen dør. Var man red for at folk skulle drukne i kanariske farvann så fikk man bruke penger og energi på å ansette badevakter som jobber nattestid. De ville antageligvis kreve mindre enn et lov utøvende politikorps som skulle springe etter halvnakne badegjester i tussmørket.
Dessuten var det en del andre sikkerhetsvariabler i kommunen som siden lenge tilbake var påpekt, uten at noen som helst tiltak var iverksatt. Rekkverk der folk kan falle ned, dårlige trapper der eldre snubler, dårlige veier der folk kjører utfor. At sikkerheten generelt skulle ivaretas for såvel kanarierne som for besøkende gjester. Men disse tingene løses ikke ved generelle forbud, de løses ved tiltak som krever noe annet av kommunen enn å skrive ut bøter!
Nå sier Paco Gonzàlez at han leter etter andre løsninger. Eventuelle røykfrie soner på strendene, eller visse påbud isteden for forbud!! Men det totale røykeforbudet i Mogan er altså ikke gjeldene lenger. Det kom ikke lenger enn til forsiden i pressen. Når det gjelder forbud mot natt bad i havet, innser han i en offentlig uttalelse at det hele var lite gjennomtenkt, og rett og slett ikke lar seg gjennomføre. Det ryktes også om at han har fått reprimande fra høyere hold for å begi seg inn på et område der han verken har forbudsrett eller utøvende makt. Det mest positive var at folkets røst hadde så stor gjennomslagskraft. Mon tro om han ikke også i fremtiden vil teste ut sine kreative påfunn på Facebooksiden sin først.............
Det gjelder å henge med..!
mandag 2. januar 2012
Korrupsjon i det spanske kongehuset?
Grådigheten vil ingen ende ta. Nå har den latt seg synligjøre også i det spanske kongehuset. Om noen har fått kaffegruten i halsen når det norske kongehusets noe særegne svigersønn Ari Behn strør om seg med friske uttalelser eller opptrer noe “ukongelig” i offentlige sammenhenger, er det bare barnematen i forhold til det sure oppstøtet rojalistene i Spania må ha irritert ganen med.
Midt i julerushet og de flestes forberedelser til “coming home for Christimas” satt nok Spanias svigersønn i Washington og håpet av hele sitt hjerte at han hadde sluppet nettopp det å komme hjem til jul!
Selv om det nå skulle vise seg at hans forretningsvirksomhet kommer til å smyge seg inn i rekken av utallige korrupsjonskandaler av dimensjoner i Spania, slutter jeg ikke å forundre meg. Denne gangen handler det om en mann som har vært en stor idrettsgutt, som selv om han giftet seg inn i kongefamilien, har valgt en ganske anonym hverdag. Det er ingenting oppsiktsvekkende over hans livsstil. Han virker mer som en sympatisk familiefar som heller er i parken med ungene, enn å knekke kleskoder sammen med piffen.
Likevel synes det som han må kunne sammenlignes med de mest oppblåste, arrogante småjævlene som synes at det ikke er mer enn rett og riktig at de kan forsyne seg av felleskassa med grådige hender, mens den vanlige mann på gata står uten jobb og framtid slik det ser ut for mange spanjoler i dag.
Iñaki Urdangarin og prinsesse Cristina av Spania har siden et år tilbake vært bosatt i USA med sine 4 barn. Et opphold de fleste trodde var en investering i familielivet og en kulturell oppgradering. Nå verseres det i rykter om at de troligvis ble beordret dit av
Kong Carlos selv, i håp om at den lange distansen ville roe ned det faktum at Iñaki`s forretningsdrift i Spania holdt på å slå sprekker. Og ikke vanlige sprekker som oppstår når grunnen har tørket ut. Nei her er det snakk om lukrativ forretningsdrift med besudlede midler som aldri skulle kommet inn på svigersønnens konto, men i stedet til ulike typer av veledighetsarbeid.
Sladrepressen i Spania skriver at Iñaki og Cristina gjennomlever nå sin største livskrise. De giftet seg av kjærlighet den 4.oktober 1997. De er kjent for å holde en lav profil, og viser en relasjon som ofte beskrives som solid, kameratskap, respekt- kjærlighetsfull. Sammen har de barna Juan Valentin (født 1999), Pablo Nicolas Sebastian (født 2000), Miguel (født 2002) og Irene (født 2005). Det spekuleres også i om kongen vil be om at det blir tatt ut skilsmisse, for på den måten å separere kongehuset fra skandalen!
Kongehuset selv meddeler at det aldri vil bli snakk om at prinsesse Cristina og Iñaki utesluttes av kongefamilien, men at de fra og med nå vil få mindre offentlige representasjonsoppdrag. Ikke minst fordi de har andre inntekter enn kun apanasje, noe som skandalen den siste tiden åpenbart har vist.
De 8,4 millioner euro i årets statsbudsjett som er øremerket kongehuset, gir Kong Carlos frihet til å fordele dem mellom seg, sin kone og deres 3 barn med ektefeller. Det er en statshemmelighet hvordan pengene fordeles og hva de eksakt går til. Kun Kong Carlos, han hustru Dronning Sofia, tronearvingen Kronprins Philipe, hans hustru, Kronprinsesse Letizia og deres 2 døttre lever på apanasje alene. De to prinsessene Elena og Cristina, samt Iñaki Urdangarin har dobble inntekter fra Mapfre, La Caixsa og Telefonica. Prinsesse Cristina er direktør for sosiale- og kulturelle prosjekter for Mapfre-stiftelsen.
Iñaki Urdangarín, som har tittelen “Hertug av Palma” og hans partner Diego Torres driver et institutt som heter Noos. Det er et non-profitt selskap som holder kurs- og konferanse virksomhet. I tillegg har de en rekke andre selskaper som det viser seg at har melket Noos, som ikke minst har fått store summer offentlige midler til rådighet. I tillegg meldes det fra juridisk hold, at kontraktene som til stor del ble forhandlet fram av Diego Torres, for instituttet Noos, innehar noen priser som var totalt upropesjonale i forhold til den tjenesten som ble prestert.
Fra de første dokumentene dukket opp knyttet til de offentlige kontraktene gjort av instituttet Noos, som tilhører hertugen av Spania, mener samtlige juridiske kilder knyttet til saken at man kan betrakte det som “uunngåelig” at Iñaki ikke er innblandet, eller ikke har kunnet hatt kjennskap til disse ulovlighetene.
I denne saken viser det seg at Urdangarín og hans venn Torres har laget et oppsett av et nettverk hvis viktigste funksjon er å skape et non-profit institutt (Noos) for å fange opp stipendier, subsidier og offentlige midler som de senere skulle distribuere videre til andre firmaer de selv eide. Mye tyder også på at de to har hatt politisk hjelp til å fange opp mange av de statlige midler som ble gitt dem.
For å bevise at forretningspartnerne Diego Torres og Iñaki Urdangarin utviklet denne formelen for feildisponering av offentlige midler, sier dommer Jose Castro som etterforsker saken, at Institutet Noos som er et non-profit selskap og resten av deres samling av ulike profitt selskaper hele tiden har hatt det samme reelle hovedkontor, og at deres respektive ansatte har jobbet såvel for det ene firma som for det andre. I tillegg fikk de ansatte lønn fra såvel det ene selskapet som det andre. Med andre ord har man på papiret hatt ulike selskaper, men reelt sett er det snakk om samme mennesker og samme adresse. Det betyr også at samtlige bør ha visst om hva som foregikk.
Hertugen av Palma har i følge antikorrupsjonsgruppen tilgodesett seg selv med en betaling på opp til 170% av budsjettet da han organiserte konferanser for regjeringen på Mallorca. For eksempel tjente han 1,5 millioner euro av de 2,3 millioner som han tok betalt av regjeringen i Palma for å organisere to konferanser om turisme og sport i 2005 nog 2006, som varte i 2 dager. I spanske aviser mener man nå å ha avdekket penger som er ført ut av landet, og som i dag befinner seg i såkalte skatteparadis!
Fram til nå har man valgt å tro at prinsesse Cristina ikke er innblandet i saken. Selv om hun, sammen med sin sekretær står oppført som styremedlemmer i Noos.
Iñaki Urdangarín , født 15.januar 1968 var en kjekk, profesjonell håndballspiller da prinsesse Cristina falt pladask for ham. Iñaki spilte for FC Barcelona i 14 sesonger mellom 1986 og år 2000. Han spilte også på den spanske landslaget og var med på tre olympiske leker. Han var med og vant bronse under OL i Atlanta 1996 og under OL i Sydney 2000, samme år som han trakk seg fra håndballen. Han er utdannet bedriftsøkonom og har siden 2006 jobbet som konsulent for Telefónica Internacional i Barcelona. Han er også honnør president for Foro Generaciones Interactivas som består av Telefónica, Universitetet i Navarra og den Interamerikanske Universitetsorganisasjonen. Han ble i 2009 konsulent og president for kommisjonen for offisielle anliggende i Telefónica Latinoamerica og USA. Han flyttet med familien til Washington D.C. i august 2009.
Nå har det spanske kongehuset fratatt Iñaki Urdangarin alle sine offisielle plikter inntil videre. Kong Carlos innrømmer også i en pressemelding av svigersønnens oppførsel ”ikke er eksemplarisk” men ber likevel om respekt for en sak det foreløpig ikke er falt noen dom i, bortsett fra folkets egen.
Midt i julerushet og de flestes forberedelser til “coming home for Christimas” satt nok Spanias svigersønn i Washington og håpet av hele sitt hjerte at han hadde sluppet nettopp det å komme hjem til jul!
Selv om det nå skulle vise seg at hans forretningsvirksomhet kommer til å smyge seg inn i rekken av utallige korrupsjonskandaler av dimensjoner i Spania, slutter jeg ikke å forundre meg. Denne gangen handler det om en mann som har vært en stor idrettsgutt, som selv om han giftet seg inn i kongefamilien, har valgt en ganske anonym hverdag. Det er ingenting oppsiktsvekkende over hans livsstil. Han virker mer som en sympatisk familiefar som heller er i parken med ungene, enn å knekke kleskoder sammen med piffen.
Likevel synes det som han må kunne sammenlignes med de mest oppblåste, arrogante småjævlene som synes at det ikke er mer enn rett og riktig at de kan forsyne seg av felleskassa med grådige hender, mens den vanlige mann på gata står uten jobb og framtid slik det ser ut for mange spanjoler i dag.
Iñaki Urdangarin og prinsesse Cristina av Spania har siden et år tilbake vært bosatt i USA med sine 4 barn. Et opphold de fleste trodde var en investering i familielivet og en kulturell oppgradering. Nå verseres det i rykter om at de troligvis ble beordret dit av
Kong Carlos selv, i håp om at den lange distansen ville roe ned det faktum at Iñaki`s forretningsdrift i Spania holdt på å slå sprekker. Og ikke vanlige sprekker som oppstår når grunnen har tørket ut. Nei her er det snakk om lukrativ forretningsdrift med besudlede midler som aldri skulle kommet inn på svigersønnens konto, men i stedet til ulike typer av veledighetsarbeid.Sladrepressen i Spania skriver at Iñaki og Cristina gjennomlever nå sin største livskrise. De giftet seg av kjærlighet den 4.oktober 1997. De er kjent for å holde en lav profil, og viser en relasjon som ofte beskrives som solid, kameratskap, respekt- kjærlighetsfull. Sammen har de barna Juan Valentin (født 1999), Pablo Nicolas Sebastian (født 2000), Miguel (født 2002) og Irene (født 2005). Det spekuleres også i om kongen vil be om at det blir tatt ut skilsmisse, for på den måten å separere kongehuset fra skandalen!
Kongehuset selv meddeler at det aldri vil bli snakk om at prinsesse Cristina og Iñaki utesluttes av kongefamilien, men at de fra og med nå vil få mindre offentlige representasjonsoppdrag. Ikke minst fordi de har andre inntekter enn kun apanasje, noe som skandalen den siste tiden åpenbart har vist.
De 8,4 millioner euro i årets statsbudsjett som er øremerket kongehuset, gir Kong Carlos frihet til å fordele dem mellom seg, sin kone og deres 3 barn med ektefeller. Det er en statshemmelighet hvordan pengene fordeles og hva de eksakt går til. Kun Kong Carlos, han hustru Dronning Sofia, tronearvingen Kronprins Philipe, hans hustru, Kronprinsesse Letizia og deres 2 døttre lever på apanasje alene. De to prinsessene Elena og Cristina, samt Iñaki Urdangarin har dobble inntekter fra Mapfre, La Caixsa og Telefonica. Prinsesse Cristina er direktør for sosiale- og kulturelle prosjekter for Mapfre-stiftelsen.
Iñaki Urdangarín, som har tittelen “Hertug av Palma” og hans partner Diego Torres driver et institutt som heter Noos. Det er et non-profitt selskap som holder kurs- og konferanse virksomhet. I tillegg har de en rekke andre selskaper som det viser seg at har melket Noos, som ikke minst har fått store summer offentlige midler til rådighet. I tillegg meldes det fra juridisk hold, at kontraktene som til stor del ble forhandlet fram av Diego Torres, for instituttet Noos, innehar noen priser som var totalt upropesjonale i forhold til den tjenesten som ble prestert.
Fra de første dokumentene dukket opp knyttet til de offentlige kontraktene gjort av instituttet Noos, som tilhører hertugen av Spania, mener samtlige juridiske kilder knyttet til saken at man kan betrakte det som “uunngåelig” at Iñaki ikke er innblandet, eller ikke har kunnet hatt kjennskap til disse ulovlighetene.
I denne saken viser det seg at Urdangarín og hans venn Torres har laget et oppsett av et nettverk hvis viktigste funksjon er å skape et non-profit institutt (Noos) for å fange opp stipendier, subsidier og offentlige midler som de senere skulle distribuere videre til andre firmaer de selv eide. Mye tyder også på at de to har hatt politisk hjelp til å fange opp mange av de statlige midler som ble gitt dem.
For å bevise at forretningspartnerne Diego Torres og Iñaki Urdangarin utviklet denne formelen for feildisponering av offentlige midler, sier dommer Jose Castro som etterforsker saken, at Institutet Noos som er et non-profit selskap og resten av deres samling av ulike profitt selskaper hele tiden har hatt det samme reelle hovedkontor, og at deres respektive ansatte har jobbet såvel for det ene firma som for det andre. I tillegg fikk de ansatte lønn fra såvel det ene selskapet som det andre. Med andre ord har man på papiret hatt ulike selskaper, men reelt sett er det snakk om samme mennesker og samme adresse. Det betyr også at samtlige bør ha visst om hva som foregikk.
Hertugen av Palma har i følge antikorrupsjonsgruppen tilgodesett seg selv med en betaling på opp til 170% av budsjettet da han organiserte konferanser for regjeringen på Mallorca. For eksempel tjente han 1,5 millioner euro av de 2,3 millioner som han tok betalt av regjeringen i Palma for å organisere to konferanser om turisme og sport i 2005 nog 2006, som varte i 2 dager. I spanske aviser mener man nå å ha avdekket penger som er ført ut av landet, og som i dag befinner seg i såkalte skatteparadis!
Fram til nå har man valgt å tro at prinsesse Cristina ikke er innblandet i saken. Selv om hun, sammen med sin sekretær står oppført som styremedlemmer i Noos.
Iñaki Urdangarín , født 15.januar 1968 var en kjekk, profesjonell håndballspiller da prinsesse Cristina falt pladask for ham. Iñaki spilte for FC Barcelona i 14 sesonger mellom 1986 og år 2000. Han spilte også på den spanske landslaget og var med på tre olympiske leker. Han var med og vant bronse under OL i Atlanta 1996 og under OL i Sydney 2000, samme år som han trakk seg fra håndballen. Han er utdannet bedriftsøkonom og har siden 2006 jobbet som konsulent for Telefónica Internacional i Barcelona. Han er også honnør president for Foro Generaciones Interactivas som består av Telefónica, Universitetet i Navarra og den Interamerikanske Universitetsorganisasjonen. Han ble i 2009 konsulent og president for kommisjonen for offisielle anliggende i Telefónica Latinoamerica og USA. Han flyttet med familien til Washington D.C. i august 2009.
Nå har det spanske kongehuset fratatt Iñaki Urdangarin alle sine offisielle plikter inntil videre. Kong Carlos innrømmer også i en pressemelding av svigersønnens oppførsel ”ikke er eksemplarisk” men ber likevel om respekt for en sak det foreløpig ikke er falt noen dom i, bortsett fra folkets egen.
onsdag 30. november 2011
Blått til kanarias fordel?
Den 22. desember er det statsministerskifte i Spania. En måned etter at det konservative partiet Partido Popular (PP) vant regjeringsvalget med absolutt majoritet, tiltrer Mariano Rajoy sin stilling som kaptein på ei skute i sterkt uvær.
Rajoy har brukt adskillige timer på talerstolen, der han med sin karakteristiske lesping har forsikret velgerene om at han vil endre kurs, gjøre de nødvendige forandringer for at landet skal komme seg ut av sitt økonomisk uføre. Dette har han utslagsgivende gjort på en overbevisende måte, uten på noen måte å røpe sin plan. Spanias nye statsminister må levere detaljerte kuttplaner for å berolige nervøse investorer, som nå sender renten oppover i påvente av svar. Mariano Rajoy mangler visjon, eller så mangler han evnen til å uttrykke sin visjon. Time will tell.
Jubelen brøt løs i den høyreorienterte leiren etter brakseieren den 20. november i år, selv om meningsmålingene hadde spådd dette resultatet langt i forvei. Rajoys konservative Partido Popular (PP) fikk 44,6 prosent av stemmene og rent flertall i nasjonalforsamlingen. Rajoy har surfet til valgseier på en bølge av velgermisnøye med sosialistenes regjering.
Utslaget ble at PP vant 186 av de 350 setene i nasjonalforsamlingen, noe som gir partiet rent flertall. Sosialistpartiet PSOE gjorde sitt dårligste valg noensinne og endte med en oppslutning på 28,7 prosent. Det gir partiet 111 seter i nasjonalforsamlingen, ned fra 169 etter forrige valg.
Oppmøte ved valgurnene var ikke overbevisende, og i alle fall ikke en forventet oppsluttning fra et spansk demokrati som sliter med stor arbeidsløshet, streiker, ungdomsopprør og stor trang til endring. Folk i en så presset situasjon burde være langt mer “taletrengte”, noe man synes burde gjort seg gjeldene ved stor valgoppsluttning. Har de kanskje generelt mistet troen på politikerne? Er det egentlig ingen av de store partiene med mulighet til regjeringsmakt som virker troverdige nok?
Spørsmålet er om det egentlig var så stor grunn til jubel i PP`s leir etter valgseireren. Var det den 56 år gamle juristen fra Galicia som på en overbevisende måte hadde gitt folket et nytt håp om framtiden. Eller var det bare et utslag av et enormt behov for forandring, som gjorde at folk stemte blått istedet for rødt? Nå har han i alle fall fått en massiv oppgave med å reformere den spanske økonomien. Og han har dårlig tid. I finansmarkedet er investorene utålmodige. Renten på Spanias lån stiger, og i samme åndedrag går kursen på børsen i Madrid i motsatt retning.
Avisa El Mundo skriver at han vil måtte gjennomføre smertefulle og upopulære tiltak, som trolig verken vil bli godtatt av opposisjonen eller fagforeningene.
Sosialdemokratenes (PSOE) statsminister Jose Luis Rodriguez Zapatero som ble valgt i 2004 har ikke levert, sier mange. Nå hadde han meldt sin avgang før valget, og hans partifelle og tidligere innenriksminister, Alfredo Pèrez Rubalcaba var PSOE`s statsministerkandidat, og den som drev valgkamp for sosialistene. En sliten statsminister går av, en statsminister som har styrt i sterk økonomisk motvind, blitt truffet av globale kriser og lån han ikke har klart å håndtere. Han har ikke funnet noen merkbar endring ut av uføret, og arbeidsledigheten har steget ham opp under ørene, helt inn i det siste. Dette på tross av eller på grunn av at han nok har forsøkt å følge Angela Merkels sterke formaninger om innstramninger og kutt med eksempler som Grekenland og Italia hengende foran ham på tavla i klasserommet.
Velgerne har straffet sosialistene for å ha reagert for sent på økonomikrisen i kjølvannet av boligboblen som sprakk. Spanias økonomi var i vekst da Sosialistpartiet overtok regjeringsmakten i 2004, men i løpet av de siste årene har Spania opplevd resesjon to ganger. Samtidig har arbeidsløsheten steget til 21,5 prosent, det høyeste nivået i hele EU. På kanariøyene er situasjonen enda verre, og arbeidsledigheten ligger straks oppunder 30%, noe som rammer de yngste verst.
Kanariøyene er en av 17 autonome regioner i Spania, med i overkant av 2 millioner innbyggere. Man har helt klart et “lillebror” kompleks i forhold til det spanske fastlandet. På den ene siden føler man med rett, at man geografisk sett ligger for langt ute i periferien for å få “spise kirsebær” med de store. På den annen side føler man seg så “spesielle” at det bør gis egne privilegier og bli tatt hensyn til særskilte behov.
Turismen er kanariøyenes akilleshæl, og selve livsunderlaget for hele øygruppen. At man ikke selv har vært i stand til å ivareta denne viktige næringsgrenen, fratar ikke kanarierne i å reklamere en sårt tiltrengt hjelp og oppmerksomhet fra regjeringens side.
Begge ordførerene i turistkommunene San Bartolomè de Tirajana og Mogan tilhører PP, og gledes derfor over at deres partifelle Mariano Rajoy har nådd helt opp til toppen i det politiske hierarkiet, og håper at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Det varsler også godt for Kanariøyene at han er en stor tilhenger av øygruppen, og bruker ikke minst Gran Canaria som feriedestinasjon og rekreasjon. Ofte har han vært å se på Amadores stranden iført shorts og snorkel.
Mariano Rajoy er også god venn med Gran Canarias kanskje mest omstridte politiker, nemlig José Manuel Soria (54). Denne meget omtalte og omdiskuterte politikeren fra Telde er sønn av en frukteksportør. Soria er utdannet markedsøkonom og påstår seg snakke flytende engelsk og fransk, samt ha god kunnskap i tysk. Etter et langt politisk liv ble han I 1995 borgemester I Las Palmas, og kanskje det var da han gjorde best inntrykk. Gran Canarias sovende hovedstad, våknet plutselig til liv. Synlig tegn på forbedringer i infrastrukturen lot ikke vente på seg. I 2003 ble han valgt til president i Cabildo (øyrådet), for deretter i 2007 bli valgt til visepresident, samt økonomi- og ligningsminister i den kanariske regjeringen. Det var i og med hans fornyede, politiske innflytelse at det begynte å skurre i moralen hos Josè Manuel Soria.
I 2008 ble han dratt inn i “Caso Eolo”, der mange av hans nærmeste ble beskyld og dømt for korrupsjon i forbindelse med utvinning av vindenergi i Arinaga (vindmøllene). Blant annet ble det slutten
på hans bror Luis Sorias politiske karriere, som dengang satt som industri- og nyteknologi minister i den kanariske regeringen.
Som følge av “Caso Eolo” kom også “Caso Charlet” i 2009, da journalisten Carlos Sosa Bàez (canarias ahora) anmeldte Josè Manuel Soria for korrupsjon og forfalskning. Et privat firma som med Sorias innflytelse var satt inn i “Caso Eolo”, viste seg også å ha gitt Soria og hans familie husly i 21 måneder mens hans nye villa i Tafira var under bygging. Josè Manuel Soria svarte med å anmelde journalisten for ærekrenkelse, og etter en langs tids offentlig oppvask rant saken ut i sanden.
Den 6 oktober 2008 begjærte politiets antikorrupsjonsenhet etterforskning av Josè Manuel Soria fra hans tid som president i Cabildo (øyrådet). Denne saken ble kalt “Caso Salmon” (laksesaken). Her mente man at det var sterke indisier på at den nå avdøde, norske gründeren av Anfi del Mar, Bjørn Lyng hadde hatt store fordeler forretningsmessig etter at han inviterte Soria og hans familie på laksefiske i Norge, sommeren 2005. Blant annet ble det gitt Bjørn Lyng klarsignal for utbygging i Tauro etter denne reisen. Ni måneder etterpå ble saken henlagt på grunn av bevistets stilling, og at saken var foreldet.
Nå er Josè Manuel Soria igjen i vinden. Denne gangen fordi hans partifelle og gode venn Mariano Rajoy tiltrer som ny statsminister i Spania den 22. desember. Media regner det som ganske klart at Soria blir en av hans disipler, i form av minister i regjeringen. Soria selv springer fra det ene TV-intervjuet til det andre, og svarer med en falsk beskjedenhet at han overhodet ikke har blitt lovet noe, men at han setter sin lit til Rajoy når det gjelder å velge rett mann for jobben. Blant det store antallet blåe kommunal- og fylkespolitikere på øya håper man selvsagt at Rajoy tilgodeser sin venn på Gran Canaria en mulighet til “å spise kirsebær” med de store. Da tar de det for gitt at “storebror” oftere vil kaste sitt øye mot Kanariøyene og at turismen her i “utkantstrøket” oftere vil stå på dagsorden når de viktige avgjørelsene tas i Madrid.
Rajoy har brukt adskillige timer på talerstolen, der han med sin karakteristiske lesping har forsikret velgerene om at han vil endre kurs, gjøre de nødvendige forandringer for at landet skal komme seg ut av sitt økonomisk uføre. Dette har han utslagsgivende gjort på en overbevisende måte, uten på noen måte å røpe sin plan. Spanias nye statsminister må levere detaljerte kuttplaner for å berolige nervøse investorer, som nå sender renten oppover i påvente av svar. Mariano Rajoy mangler visjon, eller så mangler han evnen til å uttrykke sin visjon. Time will tell.
Jubelen brøt løs i den høyreorienterte leiren etter brakseieren den 20. november i år, selv om meningsmålingene hadde spådd dette resultatet langt i forvei. Rajoys konservative Partido Popular (PP) fikk 44,6 prosent av stemmene og rent flertall i nasjonalforsamlingen. Rajoy har surfet til valgseier på en bølge av velgermisnøye med sosialistenes regjering.
Utslaget ble at PP vant 186 av de 350 setene i nasjonalforsamlingen, noe som gir partiet rent flertall. Sosialistpartiet PSOE gjorde sitt dårligste valg noensinne og endte med en oppslutning på 28,7 prosent. Det gir partiet 111 seter i nasjonalforsamlingen, ned fra 169 etter forrige valg.
Oppmøte ved valgurnene var ikke overbevisende, og i alle fall ikke en forventet oppsluttning fra et spansk demokrati som sliter med stor arbeidsløshet, streiker, ungdomsopprør og stor trang til endring. Folk i en så presset situasjon burde være langt mer “taletrengte”, noe man synes burde gjort seg gjeldene ved stor valgoppsluttning. Har de kanskje generelt mistet troen på politikerne? Er det egentlig ingen av de store partiene med mulighet til regjeringsmakt som virker troverdige nok?
Spørsmålet er om det egentlig var så stor grunn til jubel i PP`s leir etter valgseireren. Var det den 56 år gamle juristen fra Galicia som på en overbevisende måte hadde gitt folket et nytt håp om framtiden. Eller var det bare et utslag av et enormt behov for forandring, som gjorde at folk stemte blått istedet for rødt? Nå har han i alle fall fått en massiv oppgave med å reformere den spanske økonomien. Og han har dårlig tid. I finansmarkedet er investorene utålmodige. Renten på Spanias lån stiger, og i samme åndedrag går kursen på børsen i Madrid i motsatt retning.
Avisa El Mundo skriver at han vil måtte gjennomføre smertefulle og upopulære tiltak, som trolig verken vil bli godtatt av opposisjonen eller fagforeningene.
Sosialdemokratenes (PSOE) statsminister Jose Luis Rodriguez Zapatero som ble valgt i 2004 har ikke levert, sier mange. Nå hadde han meldt sin avgang før valget, og hans partifelle og tidligere innenriksminister, Alfredo Pèrez Rubalcaba var PSOE`s statsministerkandidat, og den som drev valgkamp for sosialistene. En sliten statsminister går av, en statsminister som har styrt i sterk økonomisk motvind, blitt truffet av globale kriser og lån han ikke har klart å håndtere. Han har ikke funnet noen merkbar endring ut av uføret, og arbeidsledigheten har steget ham opp under ørene, helt inn i det siste. Dette på tross av eller på grunn av at han nok har forsøkt å følge Angela Merkels sterke formaninger om innstramninger og kutt med eksempler som Grekenland og Italia hengende foran ham på tavla i klasserommet.
Velgerne har straffet sosialistene for å ha reagert for sent på økonomikrisen i kjølvannet av boligboblen som sprakk. Spanias økonomi var i vekst da Sosialistpartiet overtok regjeringsmakten i 2004, men i løpet av de siste årene har Spania opplevd resesjon to ganger. Samtidig har arbeidsløsheten steget til 21,5 prosent, det høyeste nivået i hele EU. På kanariøyene er situasjonen enda verre, og arbeidsledigheten ligger straks oppunder 30%, noe som rammer de yngste verst.
Kanariøyene er en av 17 autonome regioner i Spania, med i overkant av 2 millioner innbyggere. Man har helt klart et “lillebror” kompleks i forhold til det spanske fastlandet. På den ene siden føler man med rett, at man geografisk sett ligger for langt ute i periferien for å få “spise kirsebær” med de store. På den annen side føler man seg så “spesielle” at det bør gis egne privilegier og bli tatt hensyn til særskilte behov.
Turismen er kanariøyenes akilleshæl, og selve livsunderlaget for hele øygruppen. At man ikke selv har vært i stand til å ivareta denne viktige næringsgrenen, fratar ikke kanarierne i å reklamere en sårt tiltrengt hjelp og oppmerksomhet fra regjeringens side.
Begge ordførerene i turistkommunene San Bartolomè de Tirajana og Mogan tilhører PP, og gledes derfor over at deres partifelle Mariano Rajoy har nådd helt opp til toppen i det politiske hierarkiet, og håper at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Det varsler også godt for Kanariøyene at han er en stor tilhenger av øygruppen, og bruker ikke minst Gran Canaria som feriedestinasjon og rekreasjon. Ofte har han vært å se på Amadores stranden iført shorts og snorkel.
Mariano Rajoy er også god venn med Gran Canarias kanskje mest omstridte politiker, nemlig José Manuel Soria (54). Denne meget omtalte og omdiskuterte politikeren fra Telde er sønn av en frukteksportør. Soria er utdannet markedsøkonom og påstår seg snakke flytende engelsk og fransk, samt ha god kunnskap i tysk. Etter et langt politisk liv ble han I 1995 borgemester I Las Palmas, og kanskje det var da han gjorde best inntrykk. Gran Canarias sovende hovedstad, våknet plutselig til liv. Synlig tegn på forbedringer i infrastrukturen lot ikke vente på seg. I 2003 ble han valgt til president i Cabildo (øyrådet), for deretter i 2007 bli valgt til visepresident, samt økonomi- og ligningsminister i den kanariske regjeringen. Det var i og med hans fornyede, politiske innflytelse at det begynte å skurre i moralen hos Josè Manuel Soria.
I 2008 ble han dratt inn i “Caso Eolo”, der mange av hans nærmeste ble beskyld og dømt for korrupsjon i forbindelse med utvinning av vindenergi i Arinaga (vindmøllene). Blant annet ble det slutten
på hans bror Luis Sorias politiske karriere, som dengang satt som industri- og nyteknologi minister i den kanariske regeringen.Som følge av “Caso Eolo” kom også “Caso Charlet” i 2009, da journalisten Carlos Sosa Bàez (canarias ahora) anmeldte Josè Manuel Soria for korrupsjon og forfalskning. Et privat firma som med Sorias innflytelse var satt inn i “Caso Eolo”, viste seg også å ha gitt Soria og hans familie husly i 21 måneder mens hans nye villa i Tafira var under bygging. Josè Manuel Soria svarte med å anmelde journalisten for ærekrenkelse, og etter en langs tids offentlig oppvask rant saken ut i sanden.
Den 6 oktober 2008 begjærte politiets antikorrupsjonsenhet etterforskning av Josè Manuel Soria fra hans tid som president i Cabildo (øyrådet). Denne saken ble kalt “Caso Salmon” (laksesaken). Her mente man at det var sterke indisier på at den nå avdøde, norske gründeren av Anfi del Mar, Bjørn Lyng hadde hatt store fordeler forretningsmessig etter at han inviterte Soria og hans familie på laksefiske i Norge, sommeren 2005. Blant annet ble det gitt Bjørn Lyng klarsignal for utbygging i Tauro etter denne reisen. Ni måneder etterpå ble saken henlagt på grunn av bevistets stilling, og at saken var foreldet.
Nå er Josè Manuel Soria igjen i vinden. Denne gangen fordi hans partifelle og gode venn Mariano Rajoy tiltrer som ny statsminister i Spania den 22. desember. Media regner det som ganske klart at Soria blir en av hans disipler, i form av minister i regjeringen. Soria selv springer fra det ene TV-intervjuet til det andre, og svarer med en falsk beskjedenhet at han overhodet ikke har blitt lovet noe, men at han setter sin lit til Rajoy når det gjelder å velge rett mann for jobben. Blant det store antallet blåe kommunal- og fylkespolitikere på øya håper man selvsagt at Rajoy tilgodeser sin venn på Gran Canaria en mulighet til “å spise kirsebær” med de store. Da tar de det for gitt at “storebror” oftere vil kaste sitt øye mot Kanariøyene og at turismen her i “utkantstrøket” oftere vil stå på dagsorden når de viktige avgjørelsene tas i Madrid.
lørdag 12. november 2011
ARGUINNEGUIN OG PUERTO RICO FERIEPARADIS I FORFALL
En vandring fra Arguineguin til Puerto Rico
Jeg har med interesse lest redaktørens artikler om møtet med Don Paulino Rivero og om Arkitekt César Munoz Sosa. Ut fra innholdet i artiklene virker det som om det nå omsider begynner å gå opp for Gran Canarias myndigheter at noe bør gjøres med øyas turistfaciliteter. Dette gjelder ikke minst i de områdene undertegnede har besøkt årlig de siste 15 årene. Hittil har det mest vært prat.
Som angitt i overskriften bør området mellom Arguineguin og Puerto Rico snarest få en betydelig standardheving. Jeg er en av de flere hundre som daglig går hele, eller deler, av strekningen mellom Puerto Rico og Arguineguin. Denne turen kunne jeg godt ha tenkt meg å gå sammen med Don Paulino og representanter for bevilgende myndigheter. Jeg tviler sterkt på at de er klar over hvor elendig det virkelig står til. Jeg tviler for så vidt også på at de har noe ønske om å få se tingenes bedrøvelige tilstand ved selvsyn.
År for år har besøk i området blitt en stadig dårligere opplevelse. Vedlikehold av strandpromenade og fortau virker etter hvert å være helt fraværende. Det er derfor nå på tide at den vanlige skandinaviske turist sier tydelig fra om at dersom ikke noe nå blir gjort vil vi finne andre reisemål. Det finnes heldigvis andre områder ikke langt fra Gran Canaria det myndighetene tar vedlikeholdet på alvor.
Like etter at vi har forlatt Den Norske Sjømannskirke i Arguineguin er det slutt på den flislagte strandpromenaden som, etter hva jeg i årevis har fått høre, snarest skal få en betydelig oppgradering. I stedet har forholdene blitt stadig verre. Forebygning mot sjøen er mange plasser vasket bort slik at også stien er borte og vandrende derfor er tvunget til nesten å drive fjellklatring.
At det av og til blir storm og store bølger kan ikke være ukjent for myndighetene. Skadene som har oppstått skyldes derfor kun kvalitetsmangler ved utført arbeid. Som eksempel kan nevnes at der det er lagt ut betongkonstruksjoner er det tydelig at disse er uten armering og at betongkvaliteten er alt for dårlig. Ved et stort anlegg som Anfi var det tidligere en asfaltert veg. Her har bølger, på grunn av dårlig sikring mot sjøen, rasert vegen. Dette har nå stått slik i flere år uten at noe er blitt gjort. Det forundrer meg at ikke ledelsen ved Anfi selv tar tak i forfallet. Manglende reaksjoner skyldes muligens uklare ansvarsforhold eller kanskje at reparasjonsarbeidet ikke genererer noen inntekter for dem. En redegjørelse fra Anfi kunne godt ha vært etterlyst av redaktøren
Når vi kommer inn på vegen mellom Balito og Natural Park øverst i Aqua La Perra er denne flere steder skylt bort av kraftig regnvær. Dette har også stått slik i årevis uten at det ser ut som om noe noen gang vil bli gjort. Jeg går ut fra at en skikkelig strandpromenade mellom Balito og nyhavna i Puerto Rico ligger mange år fram i tida.
På vegen mot Puerto Rico ergres jeg flere steder over tilstand på gangvegene. Der disse er flislagt er et stort antall flis sprukket og burde vært utskiftet. På de stedene dette er gjort er det som oftest lagt inn flis med et annet mønster. Rengjøring av gangveger er ikke utført på flere år. Mer enn halvparten av kantsteinene er gått i stykker. Betong i kantstein, på gangveger og trapper er tært opp grunnet for dårlig betongkvalitet. Flere steder er det løse kumlokk eller for høye omramminger. At det hittil kanskje ikke har skjedd alvorlige personskader må kun skyldes flaks.
Som nevnt ovenfor utfordrer jeg redaktøren til å invitere bevilgende myndigheter til å avsette 2 – 3 timer til å vandre strekningen mellom Arguineguin og Puerto Rico. Jeg utfordrer også redaktøren til å få mitt innlegg oversatt til spansk og distribuert til rette vedkommende.
Jeg er klar over at finanskrisen har rammet Spania hardt og at arbeidsløsheten, ikke minst i bygg og anlegg, er svært høy. I stedet for å se på dette som et problem burde det heller ses på som en mulighet til å få gjort noe nå når prisene sannsynligvis er svært lave og arbeidskraft tilgjengelig.
Puerto Rico
G. Hanssen
Jeg har med interesse lest redaktørens artikler om møtet med Don Paulino Rivero og om Arkitekt César Munoz Sosa. Ut fra innholdet i artiklene virker det som om det nå omsider begynner å gå opp for Gran Canarias myndigheter at noe bør gjøres med øyas turistfaciliteter. Dette gjelder ikke minst i de områdene undertegnede har besøkt årlig de siste 15 årene. Hittil har det mest vært prat.
Som angitt i overskriften bør området mellom Arguineguin og Puerto Rico snarest få en betydelig standardheving. Jeg er en av de flere hundre som daglig går hele, eller deler, av strekningen mellom Puerto Rico og Arguineguin. Denne turen kunne jeg godt ha tenkt meg å gå sammen med Don Paulino og representanter for bevilgende myndigheter. Jeg tviler sterkt på at de er klar over hvor elendig det virkelig står til. Jeg tviler for så vidt også på at de har noe ønske om å få se tingenes bedrøvelige tilstand ved selvsyn.
År for år har besøk i området blitt en stadig dårligere opplevelse. Vedlikehold av strandpromenade og fortau virker etter hvert å være helt fraværende. Det er derfor nå på tide at den vanlige skandinaviske turist sier tydelig fra om at dersom ikke noe nå blir gjort vil vi finne andre reisemål. Det finnes heldigvis andre områder ikke langt fra Gran Canaria det myndighetene tar vedlikeholdet på alvor.
Like etter at vi har forlatt Den Norske Sjømannskirke i Arguineguin er det slutt på den flislagte strandpromenaden som, etter hva jeg i årevis har fått høre, snarest skal få en betydelig oppgradering. I stedet har forholdene blitt stadig verre. Forebygning mot sjøen er mange plasser vasket bort slik at også stien er borte og vandrende derfor er tvunget til nesten å drive fjellklatring.
At det av og til blir storm og store bølger kan ikke være ukjent for myndighetene. Skadene som har oppstått skyldes derfor kun kvalitetsmangler ved utført arbeid. Som eksempel kan nevnes at der det er lagt ut betongkonstruksjoner er det tydelig at disse er uten armering og at betongkvaliteten er alt for dårlig. Ved et stort anlegg som Anfi var det tidligere en asfaltert veg. Her har bølger, på grunn av dårlig sikring mot sjøen, rasert vegen. Dette har nå stått slik i flere år uten at noe er blitt gjort. Det forundrer meg at ikke ledelsen ved Anfi selv tar tak i forfallet. Manglende reaksjoner skyldes muligens uklare ansvarsforhold eller kanskje at reparasjonsarbeidet ikke genererer noen inntekter for dem. En redegjørelse fra Anfi kunne godt ha vært etterlyst av redaktøren
Når vi kommer inn på vegen mellom Balito og Natural Park øverst i Aqua La Perra er denne flere steder skylt bort av kraftig regnvær. Dette har også stått slik i årevis uten at det ser ut som om noe noen gang vil bli gjort. Jeg går ut fra at en skikkelig strandpromenade mellom Balito og nyhavna i Puerto Rico ligger mange år fram i tida.
På vegen mot Puerto Rico ergres jeg flere steder over tilstand på gangvegene. Der disse er flislagt er et stort antall flis sprukket og burde vært utskiftet. På de stedene dette er gjort er det som oftest lagt inn flis med et annet mønster. Rengjøring av gangveger er ikke utført på flere år. Mer enn halvparten av kantsteinene er gått i stykker. Betong i kantstein, på gangveger og trapper er tært opp grunnet for dårlig betongkvalitet. Flere steder er det løse kumlokk eller for høye omramminger. At det hittil kanskje ikke har skjedd alvorlige personskader må kun skyldes flaks.
Som nevnt ovenfor utfordrer jeg redaktøren til å invitere bevilgende myndigheter til å avsette 2 – 3 timer til å vandre strekningen mellom Arguineguin og Puerto Rico. Jeg utfordrer også redaktøren til å få mitt innlegg oversatt til spansk og distribuert til rette vedkommende.
Jeg er klar over at finanskrisen har rammet Spania hardt og at arbeidsløsheten, ikke minst i bygg og anlegg, er svært høy. I stedet for å se på dette som et problem burde det heller ses på som en mulighet til å få gjort noe nå når prisene sannsynligvis er svært lave og arbeidskraft tilgjengelig.
Puerto Rico
G. Hanssen
fredag 11. november 2011
Innsender til Dag&Natt fra Maud Spaander
Läste din artikel om den nye turistchefen Ramón Suárez. Artikeln var informativ och välskriven, och Suárez verkar ha många bra tankar och idéer om vad som behöver åtgärdas vad gäller turismen. Man ser att det händer mycket redan nu. Men ett viktigt utvecklingsområde saknas helt i artikeln – nämligen tillgängligheten och framkomligheten för rörelsehindrade personer.
Jag har vistats mycket på Gran Canaria de senaste 20 åren, framför allt i San Agustin. Under de senaste två åren har jag blivit mer och mer beroende av rullstol för att ta mig fram. Jag använder både manuell och elektrisk rullstol. Det har fört med sig
En del av de åtgärder som behövs kostar mycket pengar, medan andra är billiga och enkla, t. ex. en flyttbar ramp som klarar 1 – 2 trappsteg vid entréer.
Flygplatsen i Las Palmas är en föregångare vad gäller service till oss rörelsehindrade. Allt fungerar väldigt effektivt och smidigt och man får ett bra bemötande. Det vore fint om deras logga - ”Sin barreras” - kunde gälla över hela ön!
I San Agustin finns faktiskt två handikapptoaletter som jag vet om, nämligen på Gloria Palace och i Svenska Kyrkan. Vet någon om det finns på fler ställen?
Jag har två syften med detta brev:
1. göra dig som journalist uppmärksam på problemet, kanske något att skriva om i en kommande artikel?
2. fråga dig om du har mail adress till R S, i så fall skulle jag gärna vilja ha den för att framföra mina åsikter till honom.
Jag har vistats mycket på Gran Canaria de senaste 20 åren, framför allt i San Agustin. Under de senaste två åren har jag blivit mer och mer beroende av rullstol för att ta mig fram. Jag använder både manuell och elektrisk rullstol. Det har fört med sig
- att jag inte längre på egen hand kan besöka min favorit restaurang eftersom det saknas handikapptoalett
- att jag inte kan shoppa i köpcentret i lugn och ro eftersom allmän handikapptoalett saknas
- att jag ibland måste åka långa omvägar för att ta mig upp- eller nerför de höga trottoarkanterna, de fasade kanterna är väldigt få
- att jag inte kan besöka de butiker, restauranger och caféer där det finns trappsteg vid entrén, ingenstans har jag sett en ramp
- att det är mycket svårt att hitta boende som fungerar för mig som rörelsehindrad.
- Allt detta gör att jag inte längre kan ta vara på och njuta av min vistelse här såsom jag kunde förr. Det gör mig ledsen.
En del av de åtgärder som behövs kostar mycket pengar, medan andra är billiga och enkla, t. ex. en flyttbar ramp som klarar 1 – 2 trappsteg vid entréer.
Flygplatsen i Las Palmas är en föregångare vad gäller service till oss rörelsehindrade. Allt fungerar väldigt effektivt och smidigt och man får ett bra bemötande. Det vore fint om deras logga - ”Sin barreras” - kunde gälla över hela ön!
I San Agustin finns faktiskt två handikapptoaletter som jag vet om, nämligen på Gloria Palace och i Svenska Kyrkan. Vet någon om det finns på fler ställen?
Jag har två syften med detta brev:
1. göra dig som journalist uppmärksam på problemet, kanske något att skriva om i en kommande artikel?
2. fråga dig om du har mail adress till R S, i så fall skulle jag gärna vilja ha den för att framföra mina åsikter till honom.
Abonner på:
Innlegg (Atom)