tirsdag 5. mars 2019

Mosjonister på ville veier

Tidene forandres, noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. Men å påstå at det var bedre før, er som å begrave seg selv levende. Så det har jeg ikke sagt!!

Da jeg bosatte meg på Gran Canaria for over en mannsalder siden, så man aldri en mosjonist ute på tur. Idrettsarenaer og ikke minst fotballbaner var smekkfulle av folk med en eller annen form for fysisk målsetting, men vanlige folk som var ute for å røre på flesket, var et sjeldent skue. Å gå på tur, eller gå ned i vekt var ingenting hvermansen hadde hørt om. Å reke gatelangs i trikoter og trange, fargeglade trøyer som fortvilet forsøker å holde bilringen på plass, hadde ikke nådd motebildet på Kanariøyene. Spanske kvinner eide kun sko med klaprende hæler og sports- bh måtte importeres fra Tyskland, for spesielt interesserte. Nei, skulle man ut for å vise seg fram, så var det trange skjørt og rødmalt trutemunn som gjaldt. Det var helt utenkelig å løpe heseblesende rundt i antrekk som bare viser fram det man helst vil skjule, med ei trist vannflaske under armen og pulsen i ukontrollert galopp. 

Nå kan man helt klart konstatere at “friskis & svettis” bølgen har skyllet inn over Kanariøyene. Folket er hele tiden i bevegelse. Spanske ”Carmencitas” har også fått erfare følgene av vår nye livsstil og industripreparerte mat. Hun, som mange andre flyter over sine bredder, og må ta årene fatt. Sportsutstyrs industrien går som hakka møkk, det selges sko for enhver sportslig anledning. For hver enkelt bevegelse, krever sitt helt unike skotøy. Ikke prøv å sykle med joggesko, for eksempel, det er som å banne i kjerka. Å spille tennis krever helt andre kortbukser enn å jogge, men mest idiotisk blir det om man spiller golf i en neonfarget reklametrøye i syntetisk fiber. 

Uansett har gatebildet på Gran Canaria forandret seg. Selvlysende fargeklatter åpenbarer seg langs veier og gater. Tjukkasgjengen (chapter Puerto Rico) i neonfargede trafikkvester vandrer i flokk langs kystlinjen eller på hardhausturer i nærmiljøet. Klubber, kirker og kreftforeninger arrangerer vandringer, mens andre i egen majestet daglig tar seg oppover porøse fjellsider så steinmassene raser, på jakt etter sandstøv i lungene og svette i pannen. Alt for å gjøre den kalde pilsen enda mer velfortjent. Eller kanskje rett og slett fordi de liker det. Motivene er like mange som mosjonistene!

Lokalbefolkningen er så absolutt med på notene. Det arrangeres flere mosjonsløp i helgene, enn det finnes helger i almanakken. Store og små, amatører og profesjonelle løper for livet og ofte for en god sak, noen kombinerer anstrengelsen med svømming og sykling. Andre med yoga, mindfullness, biodance eller Tai Chi, for å opprettholde balansen i sinnet og holde seg fysisk og psykisk friske Det eneste avviket fra normalen, er å ikke gjøre noen ting.  

Noen tar dette med trim og bevegelse til helt nye høyder på Gran Canaria. Som italienske Luca Papi, som i februar vant Transgrancanaria 360…..som betyr at han løp i mer enn 50 timer, hele 265 kilometer rundt hele øya. Men som om det ikke var nok, stilte han til start bare noen timer etterpå, i samme løp, men på en annen distanse; denne gangen bare 128 kilometer med en høydeforskjell på 7500 meter, som han løp på nette 27 og en halv time!! Når det gjelder denne italieneren som forøvrig ser ut som et lykketroll, tror jeg ikke man skal la seg affisere av dette, kun konstatere at menneskets veier er uransakelige og gratulere med seieren.  

De fleste mosjonister bidrar med sitt fargeglade sportsutstyr til å lyse opp bybildet, andre får deg til å stå på bremsene og banne høyt når de plutselig svinger 90 grader langs fortauskanten, og skrider joggende over sebra stripene som den største selvklarthet i verden. Med retten på sin side, har de ingen sy empati med bilisten som ikke er utstyrt med telepati, og aner fred og ingen fare! Mange løper taktfast etter god musikk på øret, og har utestengt trafikkens lyder og selvklare varsler. Ikke helt musikalsk riktig, kanskje, og med stor fare for å komme i ulykkelig utakt. 

Men verst i trafikkbildet er helt klart syklistene. Store og uendelige klynger med asfaltryttere på syltynne dekk og trange trikåer som gjenspeiler den enkeltes nasjonalitet. Brune, muskuløse legger, og innbitte ansikter, skjult bak reflekterende solbriller og aerodynamiske hjelmer. De suser frem i rundkjøringer, er høyt hevet over vikeplikt og anser seg mange ganger for å være en hybrid mellom myk trafikant og utrykningskjøretøy. De ser ut som individualister, sære einstøinger men trives merkelig nok best i flokk. Det være seg på motorveier eller smale landsbyveier, der overraskelser venter rundt hver sving. De slingrer seg mellom biler, bruker fortauet om det behøves og legger seg deretter to og tre i bredden for å diskutere livets trivialiteter. 

På den annen side finnes det ingenting i kanarisk kultur som tilsier at myke trafikanter har noe som helst på veiene å gjøre. Det finnes en inneboende og grunnleggende mangel på respekt for alt som måtte stå i veien for høy hastighet og utnyttelse av den totale veibredden. Her gjelder regelen “den tøffeste vinner”, og det er som regel han som sitter inne i karosseriet og styrer gasspedalen og retningen, som går av med seieren. Bilisten sitter ene og alene med makta, og den vet han å benytte.



Det finnes ingen veier og ingen infrastruktur som tilgodeser syklister, knapt nok bilister. Snirklete veier oppover langs fjellsidene der oversikten er nullstilt og overraskelsene rundt hver sving mer spennende enn hva de fleste har godt av. Veien GC-500 som man tror seg skal være avlastet av den nye motorveien GC-1, har blitt reneste Nintendo-spillet for både syklister og bilister. Tunneler uten belysning, og en minimal veibredde der fjellveggen er alternativet på ene siden, og et nådeløst stup er alternativet på andre siden er hva som tilbys mot Mogan. Nå snakker vi høyrisikosport.



Syklistene er tilsynelatende spekket med selvtillit og egosentrisme som de fleste andre toppidrettsutøvere. I tillegg bruser adrenalinet gjennom blodet og treningsdosene øker i takt med fine klimaforhold. Det kan mange ganger virke som de ikke har skjønt at de deler veiene med firehjulinger og andre pansrede motorkjøretøyer. På dekk av få millimeter og et sete man ikke ser for bare rumpemuskler suser de av gårde som eneveldene på veiene. De utfordrer, irriterer og provoserer. Gjerne flere og flere i bredden, uten tegn til å vike for større krefter. Veien er deres og dagen tar de til vare……



Med andre ord; 3 faktorer som ikke er kompatible. Det må ende med tragedie, og dessverre for syklisten så blir det han som får betale den høyeste prisen. Hvem skal si “Nok er Nok”, …….ikke blir det politikerne i alle fall, trolig nok ikke bilistene heller…………da gjenstår det bare å se hvor mange syklister man kan avse før noen griper inn…..