torsdag 6. desember 2018

Kjært barn har mange navn

– men GRANKA er ikke et av dem!
Navnet Canaria er det ingen, absolutt ingen som vet opphavet til med sikkerhet. At det derimot finnes en del grublerier og halvsanne teorier der ute, er ingen overdrivelse. En av hovedteoriene er at det fanns ekstremt mange løshunder på øya da de spanske erobrerne kom til hit på 1400-tallet. I så fall skulle navnet Canaria ha sitt utspring fra det latinske ordet “canis” som betyr hund. En annen levende teori er at store deler av urbefolkningen var invandrere fra Nord-Afrika. I Atlasfjellene fans en stamme som het Canariis, der trolig mange utvandret fra og tok seg over til det som i dag er en spansk øygruppe.
Ordet GRAN betyr som kjent ”stor” på spansk, og ble nok prisgitt øya vi nå befinner oss på fordi man trodde at den var størst. Med fasit i hånd vet man jo i dag at Gran Canaria ikke er den største av øyene. Men det kanskje erobrerne trodde?? Eller så mener historikerne, kanskje helst de med røtter på denne øya, at adjektivet ble satt fordi det var nettopp på denne øya, og ikke på Tenerife, at erobrerne opplevde størst motstand.
Om vi fortsetter i fablenes verden må nevnes at i visse turistkretser tror man at øya har fått sitt navn etter den gule Kanarifuglen (Kanariirisk), men det er nok en konsekvens av at egget kom etter høna. Kanariirisk (kanarifuglen) er en art som opptrer naturlig på Kanariøyene, er ganske sosial (utenom hekketiden) og regnes som en god sanger. At Lillestrøm fotballklubb har fått dette tilnavnet, overlater jeg til andre å forklare! Nå viser det seg at både engelske Norwich, franske Nantes, italienske Modena og meksikanske fotballklubben Monarcas Morelia kalles for “canarios” !!
En annen teori er at øya fikk sitt navn etter alt sukkerrør som fanns her. Sukkerrør heter canna eller caña på spansk. Og drar man da stået litt langt så blir det til ….canarias!! Det sies at Christoffer Columbus plantet sukkerrør i Karibia, hvor plantene trivdes og ga grunnlag for sterk økonomi. Kanskje hadde han tatt de med seg fra Gran Canaria på sin oppdagelsesreise over Atlanteren?? Før spanjolene erobret øygruppen mener man å vite at øya ble kalt Tamaràn, som betyr “de modiges land”. Dette navnet er dagens kanariere spesielt glad i, og bruker det for alt det er verdt. Selv om noen gjerne vil ha det til at det var erobrerne som gav navnet til Gran Canaria, mener andre at det er rent oppspinn. Det refereres til kronikker om Enrique III av Castilla, der øya blir omtalt som ”Canaria la Grande” allerede i 1393.
Mange tror de har monopol på sannheten, og forvalter den akkurat slik det passer best. Bare man gjentar ordet mange nok ganger har man liksom fått det som man vil. Nå har også nordmennene kastet seg inn i denne ukristelige navndåpen. Hutte-meg-tu! Stadig kan man lese intevjuer med folk som har tilbrakt noen vinteruker på øya, og kaster om seg med ord og uttrykk de har hørt i nærmiljøet der utlendiger ferdes. Noen ganger går det på kryss og tvers av manglende språkkunnskaper, og resultatet blir en ny og kreativ “spanglish”.
Men navnet GRANKA, som et kallenavn på øya, har nok sitt utspring i et selskap med lang fortæring av alkoholholdige drikkevarer. Det må ha vært en eller annen som på slutten av kvelden fikk tungehefte og snublet uelegant over et par konsonanter og tre vokaler. Fonetisk sett er en konsonant en lyd i talespråket som er slik at luftstrømmen treffer på en eller flere hindringer på veien fra lungene til munnen eller nesen. Slik må det ha gått til, tenker jeg. Resultatet ble dessverre usmakelig!
Tilnavn og andre språkblomster kan jo dufte forfriskende, men GRANKA gir meg assosiasjoner til GRISER eller granja på spansk som betyr bondegård. Ordet for FETT på spansk er GRASA, så det kan vi putte i samme bingen. GRANKA rimer også på AVDANKA eller kanskje på SLADREHANKA. Noen svensker vil kanskje tenke på CALLE ANKA? Uansett, det er ett fett; øya heter ikke GRANKA!!
Åkalle denne vakre øya for GRANKA er som å bli mørbanka i en verbal slåsskamp. Ikke bare høres det respektløst ut, men den som åpent går ut i sosiale media eller den reelle verden, for den sakens skyld og proklamerer at han skal reise til GRANKA, må jo totalt ha mistet selvrespekten?? For de av oss som sliter med at den norske kolonien på sørsiden av øya har fått et ufortjent “Harry-stempel”, kan umulig tro at tilnavnet GRANKA vil foredle det omdømmet?
Er det latskap som gjør at folk ikke orker å kalle ferieøye ved sitt fulle navn, eller er det et forsøk på å bevise sitt nære slektskap og stadig hyppigere besøksfrekvens på øya som gjør at de kan tillate seg å “fornorske” stedet?
 Å nevne en kjendis ved fornavn tror noen at automatisk gir dem status som nære venner; - Harr`u vært på Granka å tanka???? Med et slik verbalt lavmål gir du jo et inntrykk av å frekventere feriestedet ganske ofte? Det er i og for seg fint med folkelighet, så lenge den holdes innenfor rammene av veloppdragenhet. Granka er nedsettende. Det handler om å ta seg til rette, legge krav på noe offentlig som sitt eget. Frekkhet og mangel på folkeskikk ligger nedsylta i uttrykket Granka. Og så er det helnorskt ; “Granka” brukes kun av nordmenn, et koda ord for spesielt innsatte.
Nei, kjære venner la oss løfte blikket og kalle en spade for en spade. Den deilige ferieøya heter, og vil alltid bli hetende GRAN CANARIA, selv om de lærde strides om navnets opprinnelse. De som respekterer det kanariske folket og stedet de til stadighet besøker bør ha som nyttårs forsett å ikke ta ordet Granka i sin munn. Da gjør vi ikke bare Gran Canaria en tjeneste, men ikke minst oss selv som besøkende en håndsrekning i kampen mot fordommer og lav-status. Det norske harryparadiset”, charterfeber og utrangerende oppførsel må for all del ikke krones med et super-mega-idiotisk navn som GRANKA!!

Ha en riktig GOD JUL !!!

lørdag 3. november 2018

Un poco loco

disse førjulstider pågår det en intens strid i Spania om diktator Fransisco Franco døde legeme. Bakgrunnen for dette kan leses på side 6 og 7 i denne avisen. Visepresident Carmen Calvo har vært i samtaler med statssekretæren i Vatikanet for å få kirken til å ta mer ansvar. Men den gang ei. Kirken påstår at regjeringen sammen med familien til Fransisco Franco er de som skal bestemme hvor man skal putte mannens knokler. Saken er at diktatoren, sett med dagens øyne, ikke kan ligge sammen med alle de falne i krigen. Han var jo selve årsaken til all elendigheten.

Den nyinnsatte, sosialistisk regjeringen vil gjøre noe med en sak som har ligget og ulmet i lengre tid blant den spanske befolkningen. Det viste seg å bli vanskeligere enn først antatt. Francos familie vil nå flytte kadaveret til den flotte katedralen ved siden av det kongelige slott i Madrid. Det er å gjøre vondt verre! Et populistisk, sosialistisk innspill som var ment som en julegave til folket, har derfor vist seg å være litt overilt.

Støtten hos den katolske kirken har vist seg å utebli. De som ofte bryr seg med alle samfunnets små og store avgjørelser, mener at om familien vil gravlegge “den syvende far i huset”, sammen med sin datter i katedralen Almudena i Madrid, kan ikke de annet gjøre enn å vike plass til ham der. Den katolske kirken har mer enn nok med å grave opp egen skit. Under Vatikanets ambassade i Roma har de nå funnet levninger etter det man tror er den 15 gamle Emanuela Orlandi som forsvant sporløst den 22 juni 1983. Hun var datter av en ansatt i Vatikanet og ble sist sett da hun var på vei ut fra en musikkleksjon i Roma. Også i denne saken har Vatikanet blitt kritisert for sin passive holdning til det hele.

Familien Franco mener at de har kjøpt en plass i katedralen, akkurat som man kjøper en garasje, dit man kan parkere hvilken bil som helst. Den sosialistisk regjeringen er ikke enig, men må basere sine avgjørelser på spansk lov.

Familien Franco er en gjeng med arrogante overklasse mennesker som figurerer på forsiden av alle sosietets blader og sliter ut røde løpere, uten på noen måte å snuble i gammel dritt. De er beriket og bemidlet med jordisk gods som diktator Franco rappet til seg fra folket under diktaturet. Dette lever de godt på i dag, og må ha fått fritak fra alle historietimer under oppveksten, da alle tragiske historier om likvideringer, tortur, kneblet ytringsfrihet, forfølgelse av homofile og kommunister var pensum. De lever i sin egen boble, og kan ikke se hvor vondt de gjør folket ved å forsøke å oppgradere den gamle sadisten og diktatoren av en bestefar.

Apropos Franco, har det i disse dager utkommet en interessant bok med tittelen ”Locura y poder” (madness and power). Her påstås det for eksempel at Fransisco Franco ble behandlet for depresjon og Parkinson med en medisin som reduserte ham kraftig og tok fra ham nattesøvnen. Et medisinsk team ledet av Dr. Vicente Pozuelo lot ham rutinemessig høre militære marsjer og legionens salmer for å øke hans energi og ork.

I følge forfatteren Tania Crasnianski som forteller i boken at diktatoren ”hersket men regjerte ikke”. Det samme gjaldt Benito Mussolini, hvor hans personlige lege, nazisten Georg Zazhariae, sendt uttrykkelig av Hitler for å behandle Mussolini, medisinerte ham med Prostakrinium, et preparat basert på hormoner fra prostata og galleblære. Hyppige depresjoner gjorde at den italienske diktatoren til stadighet ble satt ut av kamp.

Selve kjernen i boken er å bevise at ingen av de omtalte celebritetene i boken kunne bli forstått uten en lege tilstede. Disse legene, for det meste ukjente og i mange tilfeller uten skrupler, var privilegerte tilskuere til de mektiges hverdag. De var altså de tyste tilhengerne som holdt seg i skyggen, men som levde et privilegert liv så lenge de holdt kjeft.

Sannsynligvis var de samtidig ofre for menneskene de tjente. Slik som doktor Dmitri Pletnev, en av de som kjente Stalin bedre enn noen annen; innvendig og utvendig. Han ble funnet død, trolig fordi han visste for mye. Ikke drept, men totalt tilsidesatt ble Dr. Max Jacobson, John F. Kennedys personlig lege, etter at presidenten selv ble skutt. Det manglet ikke på krutt fra demokratenes side som beskyldte ham for å ha bidratt til forverringen av presidentens personlighet i Det Hvite Hus.

Deres beslutninger forandret livet til millioner av mennesker. De forandret retningen i historien. Vi er alle kjent med navnene; - Stalin, -Hitler, - Churchill, - John Fitzgerald Kennedy….og hva de gjorde. Men vi er ikke like kjent med de plager som kunne ha påvirket dem i beslutningsprosessen og forstyrret deres sinn.

Hitler var bipolar, Stalin eliminerte personen som diagnostiserte ham som paranoid, Churchill led av depresjon, og Franco satt søvndrukken og tungt medisinert.

Alle de nevnte, sammen med Mao, Churchill og Hitler hadde depressive og bipolare problemer. Ikke heller nølte de med å bruke amfetamin eller noen annen form for kjemisk cocktail for å føle seg mer tilfreds og uovervinnelige, til tross for deres fysiske eller mentale problemer. Når det gjelder Joseph Stalin, var en av hans leger overbevist om at han hadde mistet forstanden da hans delirium til stadighet eskalerte.

Er det mulig å lede en verdensmakt med svak mental helse? Forfatteren Tania Casnianski samler noen meget illustrerende data; ”Av de 37 presidenter som hadde kontor i USA mellom 1776 og 1974 hadde 18 av dem (49%) psykiske problemer i bred forstand. Fremfor alt depresjon (24%), angst (8%), bipolar lidelser (8%) og alkoholavhengighet (8%), ifølge en studie utgitt i USA i 2006. Hvis denne studien var nyere, hva ville du sagt om Donald
Trump, spør forfatteren. Hvilken innvirkning har sykdommen på makten?

torsdag 4. oktober 2018

Flipp eller flopp?

Det kan høres helt utrolig ut, men bør ikke nødvendigvis være negativt. Bortsett fra for den som blir bøtelagt da, såklart! I Spania kan du få bøter for å kjøre med åpne sko, eller rettere sagt sko uten hælkappe. I denne kategorien finner vi kanariernes kjennemerke nummer en; flip-floppene eller kipp kjapper som enkelte har valgt å kalle dem. Kjært barn har mange navn! 


Et billig skotøy som aldri går av moten. Enkelt å bruke for de som liker å slepe bena etter seg, og fungerer like bra på sandstranden som i pøsende regnvær. I alle fall så lenge temperaturen ligger over 20 pluss grader. Flip-flopper har preget catwalken i Milano, kombinert med skinnende smoking jakker og tvers over sløyfe. Da moteeliten i august i år beveget seg opp mot Norges hovedstad for å overvære hva designerne hadde å by på under Oslo Runway, var flip-flopsene med. De er en selvfølge på lifestyle reklamer for Coca-Cola og de er selve imaget for solbleket hår, sjøsprøyt, ungdom og vill glede. 

 For kanarierne er skrukkete poteter (papar arrugadas) og plastsandaler en dyd av nødvendighet. Begge deler handler om deres opprinnelse og identitet. Har du veiene forbi et universitet i Madrid eller Barcelona og støter på en gruppe ungdommer som vandrer rund i flip-flopper er de garantert fra den kanariske arkipelagen.        På “kanarisk” kalles flip-flopper for CHOLAS, et navn som geografisk begrenser seg til denne øygruppen, og derfor samtidig er et identitetsmerke! På spanske fastlandet derimot heter de CHANCLAS!


Det er litt uklart hva som ligger til grunn for å bøtelegge sjåfører for å kjøre bil med gummisåler festet med en streng mellom tærne, men jeg vil anta at det har noe med trafikkfare å gjøre. Det burde det ha! Den begrunnelsen er ikke krystallklar når man spør trafikk politiet direkte, men ofte er det jo slik med de fleste av oss, at vi utfører ordre uten å tenke oss nærmere etter. Jeg antar i min villeste fantasi at man har kalkulert faren ved å glippe pedalen, hake seg opp i bremsen eller i beste fall har basert avgjørelsen på en eller annen ulykkes statistikk som ennå ikke er presentert for offentligheten. 

Men som fottøy på pedalene har spansk politi valgt å sette ned grensen, uansett hva man velger å kalle dem; og kategorien er evinnelig! Er lovens lange arm ute for å bestraffe de som kjører rundt i “Cholas”, har de plutselig beveget seg ut på gyngende grunn. Dette må nødvendigvis bli et defineringsproblem. Det finns nemlig ingen hjemmel i loven som direkte går til angrep på en viss type sandaler. 

Det forsvares gjennom å henvise til artikkel 18.1 i loven om trafikksikkerhet der det står; “Føreren av et kjøretøy er forpliktet til å opprettholde sin egen bevegelsesfrihet”. Herunder kan nevnes skandinaviske, tradisjonelle tresko (Zuecos på spansk) , tøfler (det har vel hendt de fleste), Birkenstock sandaler, de dyre og meget komfortable Fitflops, slip-on loafers eller Crocs som opprinnelig var ment til bruk av seilere, da sålen både er sklisikker og skal ha ergonomiske fordeler. 

Med tanke på at et par flip-flopper kan erverves for en lusen 50-lapp, blir det en dyr affære om politiet tar deg på fersk gjerning. Å kjøre bil med flipp-flopper kan gi deg en bot på 200 euro, og ironisk nok vil det medføre at mange ikke har råd til annet enn flipp-flopper resten av den sommeren, for å si det sånn! 

Nå vil sikkert en del hevde at det er nettopp for å opprettholde sin egen bevegelsesfrihet som man bruker flip-flopper. Men blir man tatt, er nok argumentene bortkastet og kan nok heller gjøre vondt verre. Leser man gjennom sommerens kronikker i media har politiet enkelte steder henvist til samme artikkel for å bøt felle sjåfører som har kjørt med bar overkropp, med albuen hvilende på en åpen vinduskarm, for å røyke i bilen og sist men ikke minst for å spise og drikke mens mans sirkulerer rundt i et trafikkert bybilde. Hendene skal være på rattet og føttene skal ha riktige sko på, sånn er det bare! 

Sommerens mest positive overraskelse er dog at man har bestraffet sjåfører for å ha kastet sigarettsneipen ut av vinduet. Det er ikke miljø motivert får vi opplyst, men av hensyn til brannfare! En bar overkropp kan være frastøtende, provoserende, forvirrende eller sexy, men ikke noe av dette er motivet bak bestraffelsen. En bar overkropp vil lettere få skader og brannsår fra airbag og sikkerhetsbelte om ulykken skulle være ute. 
Dårlig eller manglende fottøy kan fort øke risikoen for ulykker. Det kan både øke responstiden og redusere treffsikkerheten hvis du plutselig er nødt til å trykke ned
pedalene. Likevel mener jeg at man skal få kjøre med det fottøyet man er vant til og føler seg komfortabel i. Det er mye viktigere å ha blikket på veien, og å konsentrere seg om kjøringen. Men uansett hva vi måtte tro og mene, vil du unngå bøter så legger du ikke ut på kjøreturer med flip-floppene mens du er på ferie i Spania!








tirsdag 5. juni 2018

Sett penga dine på Las Palmas i sommer!

Sommeren på Gran Canaria gir oss muligheten til å flytte fokus til Las Palmas by, denne storbyen som stolt kan fortelle at den minsann tok imot, og både underholdt og oppholdt de første turister som kom til øya. Det var langt før noen i sin villeste fantasi hadde sett for seg noe annet enn et emblematisk fyrtårn og golde sanddyner på den tørre sørsiden. 

Las Palmas har vært vitne til så mangt. Ikke minst da den temperamentsfulle kapteinen for kongedømmet Castilla, Juan Rejòn kom seilende inn til byen for å erøvre den. Det ble fem blodige år og mange fallene menn blant øyas egen urbefolkning, som hadde lite å forsvare seg med. Det var da, på selve Midtsommer aften (fiesta de San Juan) som Las Palmas ble grunnlagt i 1478.

Blant andre uforglemmelige karer som har gjestet byen finner vi Christoffer Columbus, som 1492 seilte innom for å foreta noen små reparasjoner på båtene Pinta og La Niña, før han dro over havet og oppdaget Amerika. Byen har også fått stå imot mange pirat angrep, der engelske røvere som John Hawkins og Francis Drake gjorde landsetning uten større hell. Men verstingen byen aldri glemmer var admiral Pieter van der Does som dukket opp den 26 juni 1599. Hollenderen hadde med seg 74 fartøy og seks tusen soldater. Likevel hadde det ikke gått mange dager, da han den 4 juli måtte gi opp etter et voldsomt bakhold oppe i den vakre byen Santa Brigida. Han hadde lidd store tap, men før han forsvant med halen mellom bena, tente han på Las Palmas by som mistet mye av sine flotte kulturskatter. 

På slutten av 1800-tallet kom det flere engelsk menn, denne gangen med en mildere betoning. Øygruppen var blitt veldig attraktiv etter at man fikk “puertos francos”, et økonomisk regime som gav Kanariøyene store kommersielle fordeler. Engelskmennene opprettet kull-lager i Las Palmas, slik at fartøy seilet inn til Las Palmas for å fylle brensel. Med dette enkle utgangspunkt fikk Las Palmas engelske sykehus, engelsk kirke, puber, flotte hoteller, golf- og cricket baner og selvfølgelig en engelsk kirkegård.

Da man kom fram til 50-tallet landet det første charterflyet fra Sverige på Gran Canaria. Folk i Europa hadde summet seg etter andre verdenskrig, og ville den gang som i dag, ut på nye eventyr. Svenskene fylte gatene i Las Palmas med liv og røre, og sjokkerte katolske smågutter med å promenere halvnakne på stranden i noe som ble kalt bikini. Mørkkledde mødre tok sønnene på fersk gjerning da de stod bak hjørnet og råklinte med langbeinte blondiner. Men kultursjokket var kommet for å bli.

Noen svensker reiste hjem etter feriens slutt, men mange ble igjen. De startet svensk konditori, frisørsalonger, gullsmeder, radio og kvarters Kroger. Andre var entreprenører og hadde større visjoner. De forstod verdien av det flotte klima på sørsida. De kjøpte tomter av kanarierne og bygde leiligheter langs vannkanten i San Agustin. På 80- tallet ble Las Palmas derfor  vitne til at turistene forlot byen til fordel for noe nyere og freskere. 

Derfor er det med stor glede å kunne konstatere i dag, at Las Palmas har fått tilbake sin selvtillit. Byen fremstår i dag som svært attraktivt. Den har et fantastisk sommerklima, masse kultur og et blomstrende uteliv. Attraktive strender og moderne arkitektur, harmonisk blandet med historiske severdigheter og en premiert matkultur med kortreist mat . Men mest av alt er Las Palmas bare seg selv, og det er nok det som gjør besøket mest verdt!



GOD SOMMER!

mandag 2. april 2018

Den Spanske Våren

Da er den stille uke vel overstått. Den uken i året som kirken ber oss gå stille i dørene og bruke tiden til ettertanke. Spanjolene har brukt mye tid, energi og følelser på ulike religiøse prosesjoner mens i Norden har de kunnet nyte knitrende snø under beina og varmende sol i nakken de fleste steder. Alle vi andre, skandinaver og spanjoler har brukt masse tid og lite energi på Gran Canarias mange strender. Deilig! Og deiligere blir det! Nå går vi inn i april og mai måned, som er to herlige vårmåneder på Gran Canaria. Med rikelig tilførsel av nedbør i den første delen av året, kan man fortsatt nyte av grønske og fargerik flora i den spennende fjellverden øya har å by på. Med de fleste barnefamilier tilbake i hverdagsrutinen blir folketettheten på strendene betydelig mindre og desibelen lavere. Tempraturmessig viser gjennomsnittet for denne perioden at selv om solkrem er påkrevd, tar ikke temperaturen bort nattesøvnen, men oppmuntrer deg i stedet til å sitte oppe langt ute i de små timer og nyte. Alt dette mens snøsmeltingen får gå sin gang til langt over breddene hjemme i gamlelandet. 
Bare kos deg!

SPANSK UNGDOM
Våren er en tøff tid for spansk ungdom som skal avslutte videregående skole. For det første er de ett år yngre enn sine medstudenter i Norden, da videregående kun er 2 år i Spania. I mai sitter de med avgangseksamener fram til midten av måneden. Deretter skal de testes i et felles eksamen system på regionalt plan, noe som best kan sammenlignes med forberedende til universitetet. Dette fordi man i Spania tar det som en selvfølge at alle som fullfører videregående skole skal videre inn på universitet. Alternativene er også fraværende i stor grad. Spania sliter fortsatt med stor arbeidsledighet, og den triste sannhet er derfor at unge spanjoler med lang utdanning fra universitetet priser seg lykkelig om de får kelnerjobb med lønn de knapt kan leve av. Får du ut 1000 euro i måneden er du heldig. Mange har kontrakt på ned til 6 timer i uka, men jobber opp til 10-12 timer, 7 dager i uka. På den måten sparer arbeidsgiver enorme summer i skatt, arbeidsgiveravgift, folketrygd etc.

SPANSKE PENSJONISTER
Ikke bare de unge, men også de eldre er fortvilet. Den 17.mars streiket landet pensjonister som utgjør en gruppe på ikke mindre en 9,5 millioner mennesker. De krever en ”verdig” pensjon det går å leve av! Gjennomsnittspensjonen ligger på 932 euro i måneden, men mange har ikke mer enn 600 euro å rutte med. Statsminister Rajoy har lovet en økning på 0,25%, altså en marginal forandring, med begrunnelsen at pensjonsutbetalingene belaster allerede statsfinansene betydelig.
Den spanske syke- og forsikringskassa Seguridad Social går underskudd på 18 millioner euro hvert år og situasjonen er meget alvorlig, men så langt har politikerne knapt pratet om problemet og selvsagt langt mindre gjort noe med dette.16 prosent av Spanias befolkning er over 65 år. Innen 2050 er prosentsatsen økt til det dobbelte!
Likevel er tilliten til spansk økonomi  tilbake på høyeste nivå hos internasjonale kredittratingbyråer. De seneste tre årene har veksten i bruttonasjonalproduktet ligget på over 3 prosent, hvilket gjør spansk økonomi til et av de raskest voksende i EU.

KATALONIA
I Katalonia råder det fortsatt en slags unntakstilstand. Den berømte selvstendighetsaktivisten og tidligere regions presidenten Carles  Puigdemont ble i mars arrestert av tysk politi da han krysset grensen i bil fra Danmark. Nå skal han utleveres til Spania der det venter en dom for blant annet oppvigleri og underslag. Lenge har han levd i Belgia «på rømmen», mens selvstendighets partiene som tilsammen fikk majoritet i Katalonia har kjempet en urealistisk kamp seg imellom og mot sentralregjeringen for å innsette Carles Puigdemont igjen som president «på distanse». De har hevdet at i disse digitale tider, kan rent praktisk en president for Katalonia befinne seg fysisk i Belgia og likevel lede sitt folk gjennom digitale media, video konferanser, blogger, twitter og lignende. Men mannen som har en dom hengende over seg, har levd på flukt i flere måneder og snart har sluppet opp for kreative ideer, sitter nå bak lås og slå i Schleswig-Holstein inntil videre.
I Katalonia leter frigjøringspartiene febrilsk etter andre alternativer, men de få kandidatene de har til rådighet sitter allerede i fengsel eller er i ferd med å søke asyl andre steder. Det begynner å bli tynt i rekkene og frustrasjonen øker. Samtidig øker trykket og protestene hos de katalanerne som ønsker et samlet Spania.

GABRIEL
I Spania skjer det gode og onde saker hver dag. Nyhetsbildet svømmer over av oppsikts-vekkende hendelser som mer eller mindre fester seg på netthinnen. En av de hendelsene som virkelig krøp under huden på de fleste var den 8 år gamle Gabriel som forsvant fra bestemor Carmens hus i Las Hortichuelas i Almeria. Et bittelite tettsted med 20 innbyggere fordelt på en klynge hvite, lave murbygninger. Guttungen som var på besøk hos farmor skulle bare begi seg 100 meter bort i gata, midt på høylys dag for å besøke sine kusiner. Han kom aldri hverken dit, eller hjem igjen.
Mamma Patricia Ramírez og pappa Ángel Cruz er skilt, men tilsynelatende gode venner. Patricia har siden en tid tilbake blitt forfulgt og fornærmet av en mann som av en uforståelig grunn har lagt sin elsk på henne. Han er en ivrig mosjonist løper, og hun er ofte «speaker» på løpe konkurranser. Mannen er anmeldt ved et par tilfeller og har en besøksforbud dom på seg. Lenge har Patricia fått hjelp og støtte gjennom venner som «passer» på henne og Gabriel slik at de ikke går alene. Mistankene faller naturligvis på denne mannen, som umiddelbart blir tatt inn til avhør hos Guardia Civil. I mens pågår en storstilt leteaksjon med politi og frivillige i flere kilometers radius ute på landsbygden. Foreldrenes fortvilte ansikter i sorg preger mediebildet. Mamma Patricia viser frem tegninger av fisker, som lille Gabriel var opptatt av og oppfordrer folk å fylle sosiale medier med tegninger av fargerike fisker for å pårope seg gjerningspersonens oppmerksomhet, og trygle hen om å gi slipp på hennes høyt elskede «fisk» så han får svømme hjem igjen.

Et lite gjennombrudd i saken kommer da pappaens nye samboer, den latinamerikanske Ana Julia Quezada finner en undertrøye like ved en brønn, noen kilometer fra farmor Carmens hus. En DNA test viser at det er lille Gabriels trøye. Men dagene går, letingen pågår og hele Spania holder pusten.
Så kommer gjennombruddet. Pappas kjæreste, Ana Julia er tatt på fersk gjerning med liket av den lille, vakre guttungen i bagasjeluken på bilen. Er det mulig?? Hele historien virker absurd. Den mørkhudede damen som i tilsynelatende fortvilelse har hengt rundt halsen på Gabriels pappa i disse tunge dagene som letingen har pågått, hun som fant Gabriels undertrøye, hun som viste sympati med Gabriels mamma og som trofast har stått ved familiens side. Er det hun som er morderen???

Det skulle vise seg at Ana Julia lenge var mistenkt av Guardia Civil. Undertrøyen hun fant var tørr, selv om det hadde regnet kraftig. Den ble dessuten funnet i et område som nettopp var blitt finkjemmet av politiet. Ved to tilfeller fant hun ikke sin mobil når politiet ville registrere den. Hun befant seg hos farmor Carmen på det tidspunktet Gabriel forsvant. Nå hadde politiet bestemt seg for å ta henne på fersk gjerning. De hadde festet mikrofoner i bilen hennes, informert Gabriels mamma og pappa, og fulgte etter henne da hun skulle kjøre noen kilometer til en gård som var under oppussing. Dit skulle Ana Julia flytte sammen med Gabriels pappa. På vei tilbake omringer politiet bilen og åpner bagasjeluken. Der ligger Gabriel, naken og inntullet i et teppe fult av gjørme. Han har vært død siden den dagen han forsvant. Slått i hodet med skaftet på en øks, og deretter kvalt til døde med Ana Juliaegne hender. Den uskyldig, lille guttungen var tatt av dage av sin stemor. Motivet er sjalusi. Han kom i veien for hennes «kjærlighet» til pappaen.
Ana Julia har erkjent den fryktelige udåden. Nå har politiet begynt å grave i en 20 år gammel sak. Hennes datter falt ut av vinduet i blokken der de bodde under mystiske omstendigheter. Saken ble henlagt den gang som en ulykke.

Tilbake sitter to fattige foreldre, som likevel har møtt omverden med et fantastisk budskap; Ikke la hatet til denne kvinnen få overskygge minnet av vår Gabriel. «Fyll sosiale medier med kjærlighet og ikke hat», er mamma Patricias budskap. Hun er et eksempel til etterfølgelse. Midt i en bunnløs sorg, oppfordrer hun til samhold, takknemlighet og kjærlighet! 



Ha en fortsatt fin ferie i Spania!

fredag 2. mars 2018

Er det typisk norsk å være selv-god ?

Det finns mange skjær i sjøen på Gran Canaria. Også bokstavelig talt. Men nå tenker jeg i første rekke på alt som kan ødelegge den planlagte ferieidyllen for mange. Daglig får vi inn samtaler, mail og ett og annet brev i den noe rustne postkassa på hjørnet. Ofte, ikke alltid, men veldig ofte oppholder avsenderen seg i Arguineguin området og er av norsk opphav. Gjerne en av de som så vakkert påtar seg æren for å ha vært med å “bygge opp landet”. En kategori jeg selv falt utenfor allerede fra fødselen av, da min generasjon egentlig alltid har blitt beskylt for å ha revet ned det andre har bygd opp, og levd godt på det andre har spinket og spart og lagt til side. 

Nåvel, selv om åtti prosent av henvendelsene kommer fra et begrenset område og en begrenset nasjonalitet kan de være av så ymse slag. Egentlig tror jeg de representerer en ganske stor bredde i folket hva mot og mening anbelanger. En av våre nylige henvendelser kom dog fra playa`n, fra en mann som hadde tilbrakt to vintermåneder (desember/januar) på øya. Vedkommende besøkte samme sted til samme tid, allerede i 1966/67, og påstår seg prate mange språk, dog ikke spansk dessverre. Men sin nedsatte funksjonsevne ville han påpeke at det mangler rekkverk/gelender på trappene til Kasba og Metro senteret fra Avenida Tirajana. I samme slengen (punkt 2) stiller han spørsmålstegn ved at slike kjøpesenteret som Kasba, Metro, Cita og Yumbo finns, da de allerede har utspilt sin rolle og egentlig er for kjeller lokaler å regne, i følge ham? Ikke helt uenig i det kanskje, mens Yumbo senteret som fristed for blant annet homoseksuelle har fått en skikkelig oppblomstring i forbindelse med skeive dager og Gay festivalene som nå går av stapelen to ganger i året. Også karnevals arrangementet er lagt til Yumbo senteret som blir selve kjernepunktet for den store kostymefesten som betyr enormt mye for den kanariske befolkningen.

Men vår sistnevnte venn slutter ikke her. Han skriver at supermarkeder er til stor irritasjon. Alt fra innredning og priser, til betjening. Han foreslår at vi (les redaksjonen i Dag&Natt) bør flytte matvare kjedene Lidel og Mercadona ned i playa`n slik at det blir gitt samme kvalitet, priser og vareutvalg som i San Fernando. Han irriterer seg over den systematiske utnyttingen av “turistpenger”, slik han velger å kalle det. Dessuten har man ingen “språkforståelse” i disse matvarebutikkene. Det råder stor mangel på høflighet i tillegg til at prissettingen er langt over det akseptable. Han stiller spørsmålstegn ved at telt- og strandbarer kan ta høyere betalt enn gode “innvendige” restauranter i Avenida Tirajana området? 

Videre går vi inn på klima, ikke det vi må overlate til værgudene, men det som er maskinstyrt! Min landsmann mener vi (les redaksjonen i Dag&Natt) bør gjøre noe med innendørsklima? Han har selv brukt aircondition/varmepumper i snart 20 år i “polarlandet Norge” til å avgi varme eller avkjøling etter behov. Dette er tydelig noe kanarierne ikke har forstått, og som bør ryddes opp i om man vil ønske turister velkommen på en skikkelig måte. Det å komme inn på vindfulle og kalde restauranter slik man gjør på Cita senteret i Playa del Ingles, eller på Canteras stranden i Las Palmas for den sakens skyld, er neppe noe som skjer i hans hjemby Bodø, påstår han med sikkerhet. 

På punkt 5 etterlyser han reise arrangørenes tilstedeværelse. Han mener at de som sitter på makten, også må kunne stille krav? Usikkert om han da mener inneklima på restauranter eller hvilke matvarekjeder som burde være representert i turistområdene. Nåvel, som sluttord vil han gjerne nevne noen saker han mener burde kunne ryddes opp i “på en grei måte”; a). Korrupsjon, b). Svart økonomi, c). Mafialignende organisasjoner d). Krav til de som driver med “tyning av turister”. Som avslutning undrer han hvorfor alt dette aksepteres i dette forøvrige “paradisiske” Syden???

Jøjjje meg, det ble ikke mye igjen av paradiset når man har trukket i fra alle destruktive hinder man kan finne på sin vei under ferien, eller alle skjær i sjøen på denne paradisøya. Apropos hinder mottok jeg for en uke siden en telefonsamtale fra en norsk kvinne i Arguineguin. Tror ikke hun mente å være uhøflig, men hun verken presenterte seg ved navn, eller spurte om jeg hadde tid til å lytte til hva hun hadde på hjertet. Hun var rett og slett så opprørt over det som hadde skjedd at hun hevet tonen et par oktaver og buste ut med sitt budskap. Heldigvis var det en kjenning jeg satt i møte med da hun ringte, så forståelsen var total. Denne norske damen fra Arguineguin var mildt sagt sjokkert og forbannet over sine landsmenn. De eier i følge henne ingen respekt for det renoverings arbeide som pågår i nettopp Arguineguin. Her setter myndighetene av tid og penger for å forbedre infrastrukturen i nordmennenes paradis, og så respekterer man ikke engang skilter og avsperringer. “Nei, du skulle bare sett med egne øyne!!!”, som hun sa. Mens de spanske arbeiderne jobber jevnt og trutt, flytter frekke nordmenn uten skam i kroppen på skilter om avsperringer og farer forbundet med veiarbeidet og utbedring av gangstier. De hopper bokstavelig talt over hinder for å ta seg frem der det ikke er lov, uten respekt for verken loven eller de som utfører det pågående arbeidet. Hun var flau av sine arrogante landsmenn, og synes absolutt jeg burde ta tak i det!

Ikke mange dagene etterpå går det ut varsel fra myndighetene over hele øya på grunn av kulde, vind og nedbør. Det meldes om snøvær på toppen av øya, noe myndighetene vet at pirrer nysgjerrigheten til mange kanariere som aldri har hatt gleden av å se snø i hele sitt liv. Men farene er store og erfaringene med snøvær små. Sommerdekk, glatt føre og stor biltrafikk er ikke noe Guardia Civil vil hanskes med oppe i fjellheimen. Men tro det eller ei; de som må reddes ut av uføre med helikopter, som har trosset advarsler og sundt bondevett er nettopp turister!!

Like før avisen går i trykken, tikker det inn et søtt skrevet mail fra en dansk kvinne med en oppfordring til meg; Hun synes det hadde vært så deilig om  jeg kunne skrive noe om den dårlige motorveien mellom Arguineguin og El Tablero, og hvorfor den ikke er opplyst!!!
Det er klart det er mye på Gran Canaria som kunne blitt bedre, men for hvem? Er det slik at vi som verdens “lykketroll” har mistet helt gangsynet og føler at verden utenfor vår egen hage burde ha en infrastruktur som tilfredsstiller våre krav til komfort og velbefinnende? Korrupsjon tjener ingen, bortsett fra vinningsforbryteren selv. Men det er knappest et fenomen en avisredaksjon, en turoperatør eller en turist kan gjøre noe med i løpet av ferien? En opplyst motorvei er vel og bra, men knapt et turistproblem? Et bra inneklima står like høyt på ønskelisten som et bra uteklima for de som besøker den fine øya. Men det finnes noen helt naturlige grunner til at isoleringen og bygge strukturen ser annerledes ut her, enn det gjør hjemme i Norge. Det er nesten ikke å forvente at man skal kunne være forberedt på all slags vær, der solen skinner 350 dager på et normalt år. Det finnes nok en god forklaring til at de store supermarkedene ikke ligger midt i Playa del Ingles; det interesserer dem ikke! Der jeg ferierer i Norge har de noe som heter Nærbutikken. Den er liten, med et sparsomt utvalg, og dobbel så dyr som Rimi, Rema og Kiwi. Men den har gåavstand, er åpen på søndager og er dermed et servicetilbud vi setter pris på. Ja, så får vi heller leve med at det koster litt mer, det gjør det sikkert driftsmessig også! Språkmessig ligger spanjolene langt nede på rangstigen, det er et faktum. Men det kan jeg med fasit i hand love at skyldes undervisningen i skolene og feilprioritering fra undervisningsdepartementet. Og vet dere hva, det er til større sorg for spanjolene, spesielt den yngre generasjonen enn for de turister som besøker øya et par, tre uker i året.

Eller som nordmannen skrev; “Et problem i Las Palmas, er at man er mer avhengig av å kunne litt spansk der….
Derimot kan jo hver og en tenke litt over sin egen oppførsel og sin egen språkdyktighet. Har vi blitt så husvarme her på Gran Canaria at vi kan tillate oss hva som helst? Under mitt seneste besøk på Ancora senteret i Arguinguin fikk jeg mange kommentarer på nettopp det. Føler vi at kanarierne er blitt litt overflødige? At egentlig kan vi drive dette turistparadiset selv?? Når kanarisk servicepersonell kommenterer ufin oppførsel fra nordmenn, som klyper servitriser i rompa, snapper til seg småpengene for demonstrativ å ikke gi tips som et ledd i å oppdra servitørene i “god oppførsel”, blir jeg oppriktig lei meg. 
Nordmenn er gode til å analysere andre. Vi er gode på å sette andre i båser, og kle dem med karaktertrekk. Men hva med oss? Hvordan ser vi ut fra utsiden? 

La det bare ikke bli typisk norsk å være selv-god!


fredag 2. februar 2018

Har du lyst, har du lov!

Tiden for fest og karneval er her! Og for å fete seg opp, slik tradisjonen tilsier! Karnevalet i Rio de Janeiro, Brasil har blitt selve symbolet for dette fargerike arrangementet full av fjær og sexy rytmer, som vi nordboere har lite til felles med, men som appellerer til vår nyskjerrighet. Kanskje har du drømt om en gang å reise til Copa Cabana, oppleve karnevalet på kroppen, og vandre langs den kilometerlange stranden i den pulserende byen Rio de Janeiro?

Da kan vi med glede fortelle deg at om du befinner deg på Gran Canaria i februar eller mars måned, er du så nær den opplevelsen som du bare kan være på vårt europeiske  kontinent. Las Palmas er stikkordet!  I februar har karnevalet allerde tjuvstartet, men den siste og mest spektakulære delen gjenstår med sin kavalkade, sin kåring av Karnevals Dronning og ikke minst Drag Queen show. Det er bare å hive seg rundt og stikke nordover på øya!

Den vakre byen på nordøst siden av øya har masse kulturelt og spennende å by på hele året rundt. Den kilometer lange, lyse sandstranden midt i hjertet av byen, er definitivt noe den har felles med Rio de Janeiro. Den ligger der fristende og innbydende for den som ønsker sand mellom tærne, eller en dukkert i det våte element. Dessuten virker den også forlokkende på de som ønsker seg noe rogivende og vakkert å feste blikket på, mens man fortærer litt tapas og en kald øl fra de mange uteserveringene på strandpromenaden. Er du utstyrt med skritt-teller og treningsambisjoner er Canteras stranden som gjort for å øke pulsen, forbedre kondisjonen og fylle lungene med god sjøluft. 

Kanarierne selv har mye til felles-, og stort slektskap med søramerikanerne. Også den kanariske varianten av det spanske språket, kan til stor del forveksles i ord og uttrykk med spansken som praktiseres på det amerikanske kontinent. Det handler om utvandringer, kolonier og forbrødring. Derfor er det heller ikke så rart at fest, farge og rytmer er en annen fellesnevner. Kanarierne simpelthen elsker fester og har en stor forkjærlighet for kostymer, forkledninger og kroppsminke.
Årets karneval er derfor like med årets begivenhet! Ingenting overlates til tilfeldighetene. Under store deler av året planlegges det kostymer, vogner, temaer, satirer, musikk komposisjoner og scenografier. Store og små legger ned tid, energi og ikke minst en stor del av husholdnings-kassen på å forberede karnevals festen til stadig nye høyder. Dette er en tre uker lang fest som samtlige gleder seg til, og som markeres både i familien, på arbeidsplassen, i media, på skoler,  på institusjoner, såvel som gatelangs til alle døgnets tider. 

At karnevalet gjør et stor innhugg i den private økonomien, såvel som i dagsrytmen og arbeidsstiuasjonen ser ikke ut til å bekymre kanarierne. At mannlige banksfunksjonærer betjener deg med lange røde negler, og løsvipper er like akseptert som søppelkjørerne springer rundt i refleksvest og paljettskjørt kl. 06 på morgenen, eller at læreren har glemt å fjerne strømpebuksene under shortsen. ”Har du lyst, har du lov” er parolen under unntakssituasjonen mens gatemusikanter, fine vestkantfruer, turister, snørrunger, homser, direktører, kåte ungdommer, utro ektefolk, artistspirer, transvistitter og du selv og annet løst folk får leve ut fantastiser, kreativitet og reelle behov under
noen tilmålte uker. Et annet fasinerende sosialantropologisk fenomen er at med litt fjær og kamuflasje
er vi alle like. Denne karnevalsfesten appelerer til dugnad og fellesskap, med samme mål for øye;
skape stemning og leve ut galskapen! Under dundrende rytmer og blant svette, halvnakne kropper
menger seg bestemødre med ungdommen og direktøren med fotfolket. Et kulturelt mangfold som smelter sammen der ingen må stå til ansvar for sine handlinger så lenge man holder seg borte fra lovens lange arm. Fasinerende og smittende!

Velkommen til karnevalsmåneden; Februar!

onsdag 3. januar 2018

” Låt oss bädda mjukt”, som svenskene sier.

Med et brak våkner vi opp til et nytt år som forhåpentligvis skal rette oppatt alle feil ifra i går, slik Prøysen synger. Vi har akkurat spist og drukket oss gjennom en familiehøytid der fred og frihet har fått stå i sentrum. Heimen har vært ekstra varm, enten fordi hele slekten har gjort inntog, eller fordi peisen har fått stå og brenne lufta knusktørr, eller fordi vi har lagt et lokk på all form for kokende irritasjon og dirrende temperament. Vi vil jo så gjerne ha fred, holde fred og skape fred. Men vi er fullstendig klar over hvor vanskelig det er. 
Nå lister vi oss ut av den omsluttende varmen i heimen, og tilbake til jobb, studier, stress eller ensomhet. Hverdagen begynner igjen, og med den et helt nytt år. Et uskrevet blad. Men etter oss sleper en hel vogn med dritt fra året som har gått. Det er ikke bare å sette en strek over alt som er gjort og sagt, det krever faktisk en skikkelig opprydding før man kan gå videre. Oppgjørets time er kanskje like viktig, eller også en forutsetning for de gode forsetter vi ønsker å oppnå i det nye året. 
Ines Arrimadas, lederen for det relativt ferske sentrumspartiet Ciudadans (borger partiet) gjorde et svært godt valg.

Det å slutte med noe, inne-bærer kanskje like mye å begynne med noe annet. Eller det å oppnå noe, betyr ganske sikkert at du må legge noe annet brakk. Etter nøye vurdering vil kanskje mange finne ut at forandringen ble for stor, og derfor fortsette i samme tralt som tidligere. Det krever mot, styrke og utholdenhet, om man virkelig vil forandre noe ved seg selv, for evig og alltid.

I Spania er det mange som ønsker forandring. Til den grad at de påberoper seg retten til å løsrive seg fra resten av Spania og bli en egen stat, et eget land. De påkaller seg oppmerksomhet ved å kalle seg en minoritet, og sier at Catalonia har opplevd en neglisjering og endring av sine myndighetsområder, men også en sårende forakt mot sitt språk, sin kultur og sin væremåte i mange år. Men det var under Francos diktatur. Etter Francisco Francos død i 1975 begynte en forsiktig demokratisering av Spania. I 1978 fikk Spania ny grunnlov godkjent ved folkeavstemning som ledd i demokratiseringen. I 1979 ble et nytt selvstyre-statutt vedtatt ved folkeavstemning. Statutten er en konstitusjonell lov som definerer Catalonia som et selvstyre innenfor Spania.

 I dag mener de at de er bedre enn andre spanjoler, produserer mer og tjener mer og bør således ikke menge seg med de andre som kun ønsker å snylte på katalanerne og ønske dem ondt. De mener at ikke bare har vært en økonomisk motor i oppbyggingen av Spania, men også en pådriver for modernisering og stabilitet. Derimot har Spania ikke utviklet seg i den retning katalanerne ønsker, og derfor vil de ikke lenger være spanjoler.

Over 80 prosent brukte sin stemmerett i det regionale valget i Catalonia midt i julestria, den 21 desember. Folk flest hadde vel håpet på at de hadde tatt til fornuften og forstått at ”splitt og hersk” metoden ikke er svaret på fred og fryd.  Men til manges sorg og andres fornedrelse var det altfor mange som stemte på en av de tre partiene som sverger til uavhengighet. Gledelig var det dog at det relativt ferske sentrumspartiet Ciudadans (borger partiet) gjorde et svært godt valg. Lederen for Ciudadanos i Catalonia heter  Ines Arrimadas og er både kvinne, ung, vakker, munnrapp, sterk og uredd, klar i tale og helt klart en president kandidat såvel i regionen Catalonia som i landet Spania. Men det er likevel blokken av partier som ønsker uavhengighet som  regnes som seierherrer. De fikk 48 prosent av stemmene, men over halvparten av setene i regionforsamlingen. På tross av kaoset og krisen som har preget høsten, har de klart å beholde flertallet. Sammen fikk partiene som kjemper for uavhengighet rent flertall, med 70 av de 135 setene i delstatsforsamlingen.

Den avsatte katalanske lederen Carles Puigdemont, som nå lever i selvvalgt eksil i Belgia, sa dagen etter at valget var en seier for den «katalanske republikken over den spanske staten».

– Mariano Rajoy har fått et slag i ansiktet fra Catalonia, sa Puigdemont på videolink fra Brussel.

Etter at han iverksatte en grunnlovsstridig folkeavstemning i høst, og kom med en ensidig uavhengighetserklæring etter at stemmene ble telt opp, stakk han av til Brussel for å unngå samme skjebne som mange av hans partifeller som ble fengslet. Valgresultatet har gitt ham og uavhengighetsbevegelsen en energiinnsprøytning selvfølgelig.

Nå er det altså nytt år og nye tanker. Syv av de 70 representantene som ble valgt inn i regions forsamlingen sitter enten i fengsel eller gjemmer seg i utlandet av frykt for å bli arrestert av spanske myndigheter. Puigdemonts parti ble det største av de tre uavhengighetspartiene etter førjulsvalget og han tok det som en nyutnevnt president. Hans forhold til de andre uavhengighetspartiene knaket i skjøtene siden han stakk av og lot Oriol Junqueras som leder det nest største partiet få svi i fengsel både for begges lovbrudd. Ikke like festlig når festen på barrikadene er over, og den ene må tilbringe julen på noen få kvadratmeter, sammen med 1150 andre innsatte ved VII-Estrema fengselet utenfor Madrid. Den andre derimot, vandrer rundt i Brussels gater og spiser belgiske vafler mens han bruker all internasjonal presse som et talerør for sin selvstendighetspolitikk for Catalonia. Den ene valgte å ta sin straff. Den andre valgte å stikke av. Det er en dårlig grobunn for vennskap.

Carles Puigdemont som har gått mest i klinsj med konge og fedreland ønsker nå en dialog med Spanias statsminister Mariano Rajoy, som nekter å dra til Brussel for å samtale. Puigdemont tør ikke reise til Spania uten garantier for at han ikke blir kastet i kasjotten, og at han igjen kan lede en katalansk regions regjering. Han vil bli president, eller så vil han forbli i Belgia.

Valgresultatet gir med andre ord ingen avklaring på situasjonen i den katalanske regionen. Den politiske krisen fortsetter. Men ugreit eller ikke, så må gjengen i Catalonia, både de som sitter inne, de som er ute og de som sitter i utlendighet, stable på beina en ny regjering nå i januar. 

Krisen og usikkerheten som har preget regionen i høst, har kostet dyrt. Hele 3160 firmaer har valgt å flytte ut sitt hovedkvarter fra Barcelona til andre spanske byer siden den grunnlovsstridige folkeavstemningen den 1. oktober i fjor. Fredag 22. desember forlot 21 firmaer til Catalonia. Det er det siste offentlige tallet som foreligger.

Noen av oss lister oss rundt fortsatt, i håp om å få en myk start på det nye året. Lukker dørene forsiktig for ikke å vekke uro, sinne og temperament hos de rundt oss, men også for ikke å vekke demonene inne i oss. Vi forsøker å ta en dag av gangen, glede oss over de små ting og holde lenge på de fine øyeblikkene. Dette skal bli et fint år, det skal vi selv sørge for om bare helsa holder.  I samme stund går andre rundt og bygger opp til splittelse og nye hersker strategier. I fredstid, i et fredelig land midt i Europa finns det en folkebevegelse i en av regionene som ikke lenger ønsker å tilhøre moderlandet. Forstå hva det innebærer for alle berørte, både de som ønsker å skilles og de som ønsker å bli. Men også for alle dem i andre regioner i Spania som ikke forstår hva som skjer. Dette er sterk kost, det gjør fysisk vondt i både kropp og sjel. Det skaper uvisshet og splittelse, og fører til hat og ekskludering i skolegårder, arbeidsplasser, nabolag og familier.

Fordelen med å bli eldre er kanskje at man rundes litt av i kantene. Spørsmålet som oftere dukker opp er; ”er det virkelig verdt det?” Skal vi ikke bare liste oss rundt en stund til, som en stille kamp for en fredelig sameksistens og et sundt fornuft? ” Låt oss bädda mjukt”, som svenskene sier. 
Godt nytt 2018